ELSE KÅSS FURUSETH: - Like før broren min døde, rådet han meg til å gå til psykolog, sier Else, hvis bror begikk selvmord i 2009. FOTO: Astrid Waller / HÅR OG MAKEUP: June Eriksen / LOCATION: Mina Milanda
ELSE KÅSS FURUSETH: - Like før broren min døde, rådet han meg til å gå til psykolog, sier Else, hvis bror begikk selvmord i 2009. FOTO: Astrid Waller / HÅR OG MAKEUP: June Eriksen / LOCATION: Mina Milanda
Else Kåss Furuseth:

– Det føltes som et nederlag å skulle gå til psykolog

Else Kåss Furuseth var redd hun kunne bli avhengig av psykologen sin. Hun var jo blitt avhengig av kjørelæreren.

Flørtet drosjesjåføren med deg? spør Else Kåss Furuseth med karakteristiske bløte r-er. Hun sikter til mannen som akkurat kom kjørende ens ærend til fotoopptaket for å overlevere en silkeslåbrok fra Elses garderobe.

– Flørtet? Eh, nei?

Else ler godt.

– Jeg sa til ham at det kom ei sprek dame på femti for å hente posen, så jeg håpet han ville flørte.

Else Kåss Furuseth draperer silkeslåbroken og poserer velvillig. Hilser på kundene i blomsterbutikken som lurer på hvorfor en av Norges morsomste damer plutselig stikker krøllene fram mellom hortensia og olivenbusker. En av Norges tristeste damer også. I hvert fall i perioder. For få har opplevd så store tap som Else Kåss Furuseth. Hun var 11 år gammel da moren begikk selvmord, og i 2009 tok storebroren livet av seg. Else har vært åpen om det. Gjort sorgen og tapet om til underholdning, for ikke å si kunst, i forestillingene «Kondolerer» og «Gratulerer»:

«Det siste broderen gjorde før han tok livet sitt, var å gi meg en badevekt og si at jeg måtte gå til psykolog. Han sa at hodet mitt var en gassballong og at jeg alltid måtte trille sykkelen over fartshumper, for ellers ville det eksplodere. Uansett, jeg har avfeid å gå til psykolog, fordi jeg i all hemmelighet har tenkt på mange av dem som går i terapi som jålete.»

Det er akkurat terapi vi møter Else for å snakke om. Og dager. For hun oppsøkte psykolog til slutt. Ikke fordi hun ville, eller for å ære noen av brorens siste ord, men fordi det tvang seg fram. Som ukontrollert gråt inne på Hennes & Mauritz en helt vanlig hverdag.

– Broren min gikk alltid med losjakke, forteller Else.

– Han skrøt på seg at han var den som hadde innført losjakken til Norge. Det var jo ljug, men han sa det for å imponere damene. Så var jeg på H&M mange år etter at han var død, og jeg så at det var salg på losjakker, og så begynte jeg plutselig å grine. Det var da jeg bestemte meg for å følge rådet hans.

LES OGSÅ: Mari sa opp drømmejobben: - To karrierer og tre barn, det går faktisk ikke opp

- Jeg hadde en frykt for plutselig å bli kjempelei meg om jeg snakket om følelser

Else Kåss Furuseth er en av landets mest elskede komikere. Repertoaret er like festlig som det er fundert i et dystert terreng. Er det kanskje noe i formelen, den som er blitt tilskrevet opphavsmenn som Woody Allen og Lenny Bruce: «Tragedy + time = comedy»? Else var 11 år da moren Nina tok livet av seg, etter lang tids depresjon og innleggelse. Moren som var så sprudlende og brukte å vekke dem med sang og dans om morgenen. Else husker ikke noe kriseteam som rykket inn i huset deres. Men hun husker omtanken fra familien og nabolaget. Praktiske handlinger av omsorg.

– Jeg tror at det var rektor på barneskolen som bakte horn og fylte opp fryseren vår, bestemor laget varianter av sildeanretninger, og naboen nedi gata stekte pannekaker til oss hver tirsdag. Vi hadde veldig mange rundt oss som støttet oss. Om man er heldig, er barndommen mye mer beskyttet når noe sånt skjer.

I 2009 rammet tragedien igjen. Ikke helt ut av det blå. Storebror Lars Kristian hadde slitt med depresjon i mange år. Da bestemor ringte og sa at han ikke hadde kommet til middag kvart over fire som han pleide, skjønte Else at broren var død.

– Som voksen følte jeg meg på en måte mer alene når noe sånt skjedde. Sorgen føltes litt som en maraton, og jeg trengte noen som kunne dra meg gjennom, nesten som en trener, eller doping, sier Else.

Hun forteller om tiden fram mot hendelsen på H&M, før hun sto der med den myke losjakken mellom hendene og ikke kunne annet enn å gråte:

– Jeg hadde et behov for sortering, men samtidig hadde jeg en veldig bestemt idé om at det kunne være farlig å gå til psykolog. At det kunne åpne ting i meg som var farlig. Jeg tenkte at jeg kom til å få vite noe ubehagelig og hadde en frykt for plutselig å bli kjempelei meg om jeg snakket om følelser. For om man leser om gener og sånt, kan man jo bli kjempeurolig.

– Du tenker på arvelighet?

– Ja, sier Else.

– Psykiske lidelser er jo så uforståelige. Det er ingen logikk i det. Når det er så ubegripelig at noen av de nærmeste forsvinner på den måten, tenker man jo: «Da kan det skje meg også. Hvorfor skal det ikke skje meg?» Nå er jeg akkurat like gammel som moren min var da hun døde. Og da er det mange spørsmål som dukker opp, om både arv og miljø.

– Har du gjort deg noen tanker om det å få barn selv, sett i lys av nettopp arvelighet?

– Nå har det jo ikke akkurat vært noen å få barn med.

Else bryter ut i latter.

– Det er aldri noen journalister som spør meg om det, så nå ble jeg faktisk kjempeglad.

– Jeg tenkte at det var relevant med tanke på arvelighet.

– Det er absolutt relevant. Og det å være en god mor … På alle høytidelige anledninger tenker jeg ekstra mye på mamma. Men å få barn har ikke føltes så aktuelt for meg. Selv om jeg vet at man kan ha et veldig godt liv til tross for at man ikke alltid har det tipp topp. Jeg husker min barndom som kjempefin. Sorg er ikke overskriften i mitt liv, selv om det kan virke sånn fordi jeg er opptatt av tematikken. Men jeg tror på å prate om ting og ikke holde det hemmelig. Ingen vil jo ha det ræva.

LES OGSÅ: Ingen oppdaget at Frøydis hadde Asperger før hun fylte 40

– Da jeg først begynte å snakke om følelsene, ble jeg redd for å bli sittende hjemme inni et sånt pledd med ermer som du får kjøpt på Et enklere liv, sier Else. FOTO: Astrid Waller
– Da jeg først begynte å snakke om følelsene, ble jeg redd for å bli sittende hjemme inni et sånt pledd med ermer som du får kjøpt på Et enklere liv, sier Else. FOTO: Astrid Waller Vis mer

– Det føltes som et nederlag å skulle gå til psykolog

Hvordan går man fram for å skaffe seg en psykolog? Else «tok snarveien», som hun kaller det. Ringte rundt til privatpraktiserende og hørte om de hadde tid.

– Jeg valgte en jeg stoler på, og en som var villig til å gå med på at samtalene ble brukt til en bok, sier Else.

Forteller at hun i skam ba taxien stoppe lenger nede i gaten, og snek seg til fots den siste biten.

– Det føltes som et nederlag å skulle gå til psykolog. Jeg holdt det veldig hemmelig og sa til folk at jeg skulle på trening. Gikk av gårde med en yogamatte under armen.

To av dine familiemedlemmer var psykisk syke, hvordan var det å stå foran døren til psykologen og vite at du snart får vite om du selv er i faresonen? Else gjorde seg mange tanker før hun la hånden på dørklinka.

– Broren min gikk ti år i terapi før han døde, og mamma var innlagt. Min eneste erfaring var jo at folk som går til psykolog, går det gærent med. Da var det veldig deilig å komme til noen som sa: «Om du ikke er blitt deprimert nå som du er 38, kommer du mest sannsynlig ikke til å bli det.»

Hun smiler:

– Etter første møte følte jeg meg nesten helt høy. Du blir jo ekstremt sett. Det var som en vellykket blind date. Og så blir man jo glad for at psykologen ikke sovner. At han stiller oppfølgingsspørsmål og hører på deg.

LES OGSÅ: Judit (30) er trilling – nå er hun selv gravid med trillinger

Samtalene er blitt til bok

Samtalene mellom Else og psykologen gjennom nesten to år er blitt til bok. Timer med transkriberte opptak er samlet mellom to permer. Om alt fra sorg og død til jobb, kjærlighet, dating og kropp.

– Dette er min historie om å gå til psykolog, koblet til sorgbearbeiding, sier Else.

– Det begynner med broren min, og går ganske fort over i hverdag. Det ble som en kildesortering i livet. En voksenopplæring i følelser: Om å lære seg å si nei, være tydelig, ikke trekke seg og hvordan overleve en arbeidsdag der du bare gjør ting du ikke vil. Jeg håper folk kan kjenne seg igjen. Om det føles litt som en selvhjelpsbok, blir jeg egentlig veldig glad. En litt sånn «Følelser for dummies», med psykologen som en blindehund gjennom livet.

Hun tar en slurk svart kaffe:

– Men jeg har tatt bort det som er for kjedelig eller som sårer for mye. Jeg er jo ikke Knausgård, akkurat.

Hun innrømmer at hun møtte opp i terapirommet med en viss skepsis:

– Jeg lurte på: Kan man bli enda mer selvopptatt eller enda mer lei seg av å snakke om følelser? Kan man gå seg bort i sorgen og snuble i den og begynne å dyrke den? Kanskje skulle man heller stille krav til seg selv om å bli ferdig med sorgen?

Hun forteller om venninnen som er blitt mor. At også det setter sorgen i perspektiv:

– Skal jeg sitte her og fortsatt snakke om at broren min døde når venninnen min har født et barn? Er det riktig at jeg sitter fast i fortiden og sorgen? Men jeg tror at man har med seg sorgen som en sekk på ryggen. Så gjelder det bare at sekken blir litt lettere å bære etter hvert.

Ble avhengig av kjørelæreren sin

«Skjerp deg.» «Ta deg sammen.» Det var hva Else sa til seg selv i mange år. Dette måtte hun da klare å løse på egen hånd. Hun trekker fram aksepten som noe av det mest positive i terapirommet.

– Jeg tror hovedproblemet for mange er at de snakker seg selv ned. Mens en psykolog tar alt du sier, på fullt alvor. Samtidig var det det jeg ble litt redd for, at jeg skulle bli tatt for mye på alvor. Kanskje man blir veldig trist av det? Og så tenkte jeg at jeg kunne bli avhengig av psykologen. Jeg ble jo avhengig av kjørelæreren min.

– Ja?

– Han het Jarle og hadde Tom Cruise-jakke og pilotbriller og var veldig barsk. Jeg var 18 år og siterte ham i alle sammenhenger. Pappa sa: «Nå må du roe deg ned. Jarle er sikkert en god kjørelærer, men … » I en kort periode ble jeg veldig opptatt av PT-en min også. Hun sluttet som PT og begynte som DJ, og jeg følte at jeg kjørte henne i senk. Jeg spurte om det var min skyld, og hun sa «Nei, det er ikke det», men jeg er usikker.

Når Else snakker, hopper hun hit og dit og tar opp tråden senere, om man er heldig. Noe hun også synes preget opptakene fra samtalene med psykologen da hun hørte gjennom.

– Det var jo en kjempejobb for ham å sortere ut hva som betyr noe.

– Du fikk respekt for profesjonen?

– Veldig. Hehe. Men så må man minne seg på at de faktisk får betalt.

Hun filosoferer rundt det å tørre lene seg på andre. At det er bokens hovedbudskap. For kanskje er det ikke så farlig?

– Jeg fikk satt på sånne lange vipper en gang, og da skal man jo komme tilbake og fylle på mer. Men om du har så respekt for vippene dine at du går for å få påfyll, bør du ha den samme respekten for følelsene. Dersom det ikke er noe akutt, så er det å gå til psykolog en luksus på samme måte som å gå til en øyenbrynsekspert.

– Om man ikke blir avhengige av vippeeksperten, da?

– Haha. Det er farligere enn å bli avhengig av psykologen.

Hun bedyrer at hun har greid å kutte båndet til psykologen. At han ikke er den nye «Jarle».

– Jeg kan nok stille meg i køen igjen, men det er lenge siden jeg har vært der nå. Det går liksom i perioder.

Hun mener at boken hennes er en ren forsvarstale for samtalen:

– Mange tenker: «Dette skal jeg ordne opp i selv», men man får ikke noen medalje for det. Det er ikke noe nederlag å be om hjelp.

Hun ler.

– Og hos psykologen har du dessuten mulighet til å møte noen med utdannelse. Det er ikke så mange i tv-bransjen som har referanser som ikke handler om «Ex on the beach».

Hvordan reagerte psykologen da «Torsdagskveld fra Nydalen»-Else plutselig satt i pasientstolen og ba om å få ta opp de fortrolige samtalene? Kanskje ikke et spørsmål en terapeut får hver dag?

– Psykologen ville være anonym for ikke å ta for mye plass, sier Else.

– Du planla det som et prosjekt helt fra starten av?

– Jeg tenkte: «Hva kan jeg lære av dette?» Jeg glemmer så mye i livet. Det jeg husker best er «Bridget Jones' dagbok», men ingenting av det jeg lærte på Blindern for ti år siden.

Ingen tema var for store eller små i terapirommet, ifølge Else:

– Men noen ganger merket jeg at psykologen satt der og sikkert tenkte at dette var en kjedelig dag på jobben. Ikke det at han sovnet, men … Men han greide bestandig å sette det i en sammenheng og minne meg på at jeg er verken gal eller genial. At dette er helt vanlig.

– Følte du at du ble …

– Avhengig? Nei. Jeg ble mer avhengig av kjørelæreren.

Hun tvinner håret i bakhodet rundt pekefingeren:

– Tenk at jeg snakker om Jarle ennå. Det er 20 år siden. Herregud.

LES OGSÅ: Da Sunniva skulle krysse gaten, smalt en bil inn i henne. Det ene bakhjulet kjørte over hodet hennes, knuste kjeven og lagde brudd på begge sider av hodet

Elses samtaler med psykologen er blitt til boken «Else går til psykolog». – Det er en samtalebok mellom psykologen og meg. En ren utskrift. Det tok lang tid. Jeg kunne aldri jobbet med transkribering på Stortinget, sier Else Kåss Furuseth. FOTO: Astrid Waller
Elses samtaler med psykologen er blitt til boken «Else går til psykolog». – Det er en samtalebok mellom psykologen og meg. En ren utskrift. Det tok lang tid. Jeg kunne aldri jobbet med transkribering på Stortinget, sier Else Kåss Furuseth. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Åpnet hjemmet sitt for 800 fremmede

Else er over middels glad i vennene sine. Drar gjerne på ferie med dem. Og hun har et tett forhold til lillesøster Cecilie og pappa Kristian. De tre, som deler to tragedier og to nesten uoverstigelige gjenreisninger. Else bor i leilighet på Bislett, tviler på om hun noen gang kommer til å flytte, gitt hvor godt hun trives og hvor mye hun etter to år allerede har samlet på seg. 10. september, på Verdensdagen for forebygging av selvmord, åpnet hun hjemmet sitt for 800 fremmede. Laget en egen minifestival for samtaler om selvmord med artister som Maria Mena, Eva Weel Skram, Sigrid Bonde Tusvik. Og Erna Solberg.

– Det var veldig fint, sier Else enkelt, som om det er noe dagligdags i å ha statsministeren på besøk og et innleid vaktselskap nede på gata som slipper inn fremmede i puljer på hundre og hundre:

– Vaktselskap føltes som en «doorman». Og fremmede er venner du ikke har møtt ennå, er det ikke det man sier? Det følte jeg veldig, og fikk bare lyst til å takke alle som kom. Vaffelpressa gikk hele dagen, og vi hoppet over den vanlige smalltalken. Mange var der fordi de hadde erfaringer med selvmord selv, eller bare fordi å være sammen alltid slår å være alene. Utenom på do.

– Ble det sterke følelser?

– Ja, men mye gøy også. Noen kom alene. Noen kom med foreldrene sine. Vi snakket om betydningen av andre mennesker for å komme seg gjennom en krise. At det blir bedre av å snakke om det.

Hun smiler.

– Jeg anbefaler det virkelig, og jeg oppfordrer Erna til å ha festivalen hjemme hos seg neste år.

I dag er det snart ti år siden broren hennes døde, og 27 år siden mamma gikk bort. De er begge med på familiebildet som dekker nesten hele kjøkkenveggen. Else er ikke ferdig med sorgen. Vet ikke om man blir det.

– Jeg har tenkt at sorg har en «best før»-dato. At nå må du være ferdig med den sorgen. Nå må du føle det lettere. Men man går litt ut og inn av det.

Forestillingene hennes, de som har gledet og trøstet, skapt gjenkjennelse og gitt håp, kunne de blitt til uten timene hos psykologen? Er de et direkte resultat? Else tror mer det handler om at hun har fått en bedre hverdag av terapien:

– Jeg er blitt tydeligere og et mindre engstelig menneske. Mindre redd. Alle burde ha noen som lytter til deg og sier: «Du kommer til å få det bedre.» Man tenker jo at det er klisjeer, og at du kan skrive det på en kopp og putte den opp i ræva. Men så er det faktisk sant.

Hun draperer seg i en stol for fotografen. Skal hun muligens holde en hortensia som matcher silkekimonoen? Blir ekstra fornøyd med bildene der hun halvveis liggende får lagt et par ekstra centimeter til beinlengden. Tuller om at hun skulle hatt det som forfatterportrett på boken. Snart er den forresten i hyllene.

– Det dummeste man kan si, er at man lærte noe av en trist hendelse. Å snu det til noe positivt. Det er bare bullshit. Selvfølgelig ville man vært det foruten, sier Else.

– «Det som ikke dreper deg, gjør deg sterkere», det mener jeg er tull. Det gjør deg egentlig svakere. Man er nødt til å ta følelsene på alvor.

Hun smiler.

– Men ikke for mye på alvor heller. Da jeg først begynte å snakke om følelsene, ble jeg redd for å bli sittende hjemme inni et sånn pledd med ermer som du får kjøpt på Et enklere liv. En sånn ullkaftan. Om du har på deg en sånn, sier du med all tydelighet: «I dag skal jeg ikke gå ut.»

Hun legger til:

– Ikke noe gærent i det. Det høres bare litt ensomt ut.

LES OGSÅ: 25 år etter at tenåringskjærestene Anette og Håkan mistet kontakten, kom det et brev som forandret alt

Denne saken er hentet fra KK nr. 22 som er i salg fra fredag 26. oktober.
Denne saken er hentet fra KK nr. 22 som er i salg fra fredag 26. oktober. Vis mer
undefined
Til forsiden