ANNE RIMMEN: Senhøsten 2016 ble det klart at Anne Rimmen gikk fra NRK til TVNorge. «Anne er en av de aller beste programlederne vi har i Norge», uttalte TVNorge-sjefen Eivind Landsverk.  Foto: Astrid Waller
ANNE RIMMEN: Senhøsten 2016 ble det klart at Anne Rimmen gikk fra NRK til TVNorge. «Anne er en av de aller beste programlederne vi har i Norge», uttalte TVNorge-sjefen Eivind Landsverk. Foto: Astrid Waller Vis mer

Anne Rimmen

– Det gikk fra null til hundre – så ble det grisevondt

– Det er godt man glemmer. Ellers ville jo alle vært enebarn, sier Anne Rimmen ett år etter at Ebbe kom inn i livet hennes ved styrtfødsel.

Anne Rimmen (35) startet TV-karrieren i TV Telemark, fortsatte som sportsanker i TVNorge og sportsanker i NRK i 2007. I NRK har hun ledet blant annet «Sportsrevyen»«Melodi Grand Prix»«Da KORK kom til bygda» og «Monsen på villspor». Hun vant folkets pris under «Gullruten» 2011. Anne er samboer med Ailo Gaup (38) og mamma til Ebbe (født juli 2016). Hun er vokst opp i Porsgrunn, delvis sammen med stesøsknene Marte og Morten Stokstad, og storebror Jeppe. Nå er hun aktuell med ny jobbhverdag i TV-Norge, der hun denne vinteren ledet humorprogrammet «Mandagsklubben».

- Det er helt uvirkelig fortsatt. Jeg husker spesielt turen hjem fra sykehuset, der Ebbe satt i det lille setet sitt. Jeg har aldri sett Ailo kjøre så sakte. 

LES OGSÅ: Anne Rimmen om gravidemager og jentemisunnelse

Ett år er gått siden Anne Rimmen og Ailo Gaup ble foreldre til lille Ebbe, 16. juli i fjor sommer. Helt siden Anne dundret gjennom TV-ruta som sportsanker i NRK i det Herrens år 2007, har hun vært allemannseie. I nesten et tiår har vi sett henne som seriøst sports-anker, festkledd programleder for «MGP» og «Idrettsgallaen», som friskus i «Monsen på villspor». Alltid med det store smilet – og profesjonell til fingerspissene uansett rolle. 

Nå sitter den ellers så opplagte programlederen foran oss med dette litt oppløste draget over øyepartiet som fravær av søvn gir. Som et bilde litt ute av fokus. Hun har vært våken siden 05.15 – et ikke uvanlig tidspunkt å starte dagen for lille Ebbe. Hun ammer ham fortsatt, hyppigst om nettene. Tre ammerunder er en vanlig natt – ofte blir det flere. 

Aller mest har vi lyst til å legge henne i stabilt sideleie og gi henne litt etterlengtet søvn. Men på blokka foran oss på kafébordet står spørsmålene i kø. Hvordan har det vært å bli mamma? Hvordan var det å kaste seg ut på dypt vann som programleder av «Mandagsklubben» denne vinteren – en helt ny sjanger – midt i en mammapermisjon? Og hva tenkte hun da faren til barnet hennes krasjet med motorsykkel tidlig i vår? 

Men det vi lurer aller mest på, er selvsagt dette: «Ebbe kom til verden idet mora kom inn døra på sykehuset lørdag kveld», skrev Ailo på Instagram. Er det så å forstå at folkets TV-favoritt er typen som føder som en kanon?

– Det er korrekt. Det var en styrtfødsel. Han hadde det travelt, bekrefter Anne, med en stor understrøm av tørr humor. 

Det var på vei hjem fra en middag ute med samboeren at hun kjente den lille murringen nederst i magen. I utgangspunktet hadde Anne tenkt å ta imot det smertestillende hun måtte bli tilbudt under fødselen. Men den slags ble det aldri tid til. Hun sto i dusjen og barberte leggene da hun skjønte at fødselen faktisk var i gang. 

– Oj, det er rier, vi er i gang. Så gikk det fra null til hundre i smerter. Så ble det grisevondt. Da måtte jeg bare si til Ailo at, du, jeg har ikke kjangs til å sitte i en bil, du må ringe ambulanse. 

Krokbøyd av smerte dirigerte hun den vordende faren rundt i leiligheten på Sagene for pakke det nødvendigste. 

– Så gikk det en time – og der var’n. Under tre timer etter at vi hadde spist middag. 

Siden har ingenting vært det samme. 

– Jeg vil ikke si at vi var hysteriske den første tiden, men jeg syntes det var skummelt. Men på et punkt måtte vi slutte å høre på andres råd, og bare kjenne etter hva som funker for oss. «Nattammer du ENNÅ?» kan folk si. «Ja», svarer jeg da. «Det er dritslitsomt, men det funker for oss». 

– Hvordan vil du oppsummere ditt første år som mamma?

Anne tenker litt, lener hodet inntil veggen på kafeen. 

– Det er alt på en gang. Det er superkoselig og fryktelig slitsomt. Jeg er ærlig på at det er kjempeslitsomt. Jeg glemmer ting og må skrive ned alt for å klare å huske. Så er det verdt det likevel, han er jo så nydelig. Han er frisk, han er blid … om jeg sover dårlig, det er helt greit. Først og fremst er jeg takknemlig for at alt er gått så bra. 

– Hva er det vanskeligste eller mest utfordrende ved å være mamma?

– Søvnmangelen. Og kanskje også å være til stede der og da. I stedet for å tenke på hvor lite man har sovet. Nå er han snart et år, og herregud så mye som er skjedd på den tiden. 

– Og det beste?

– Det er vanskelig å definere. Men om morgenen er det Ailo som står opp med ham – og når jeg står opp en time senere, og blir møtt med verdens største smil … det er ingenting som er hyggeligere enn det. 

– Hvordan går det med deg og Ailo? Å få et barn kan jo slå ut i flere retninger i et forhold?

– Vi krangler mer, men det er bare tullete ting som mest handler om søvnmangel. Og litt om at jeg er et planleggingsmenneske, mens Ailo er mer impulsiv. Jeg blir stresset når vi har dårlig tid, liker ikke å komme for sent. Da synes jeg ofte at han er treig, mens han synes jeg er masete. Begge deler er vel like riktig. Ingen av oss er heldigvis langsinte, stort sett går kranglene bare over av seg selv, bedyrer Anne.  

NY JOBB: Det var først og fremst muligheten til å få jobbe med OL-sendingene som fikk Anne til å takke ja til TVNorge. – Når man jobber med sport, 
er OL noe av det største du kan få være med på.   Foto: Astrid Waller
NY JOBB: Det var først og fremst muligheten til å få jobbe med OL-sendingene som fikk Anne til å takke ja til TVNorge. – Når man jobber med sport, er OL noe av det største du kan få være med på. Foto: Astrid Waller Vis mer

LES OGSÅ: Anne Rimmen har fjernet «tenåringstabbe»

 «Jeg vet at det ikke passer seg, men sånn er det»

Ailo er motocrosstjernen hun falt for etter å ha møtt ham flere ganger i jobbsammenheng som sportsreporter i NRK i 2008. «Jeg vet at det ikke passer seg, men sånn er det», var Anne rask med å informere om i en e-post til sjefen sin.

Tilsynelatende kan de virke som hverandres rake motsetninger: Hun, den streite sportsprofilen, men selverklært kløne innen enhver tenkelig sportsgren. Han, den risikosøkende ekstremsportutøveren, blant de første i verden til å utføre en baklengs salto med motorsykkel. 

– Hva falt du for?

– At han var så god til å trikse på motorsykkel, sier Anne tørt og ler, før hun gir det riktige svaret:

– Ailo har en veldig stor mykhet på innsiden selv om han er tøff på utsiden. Men noe av det beste ved ham er at vi ler mye sammen. Jeg er ganske lettledd – og han liker å få meg til å le. 

Som pappa er han slik Anne regnet med at han kom til å bli, bare i ekstra rikelig monn: omsorgsfull og leken – men også veldig redd for sønnen. 

Også Anne merker at hun har forandret seg: 

– Jeg er blitt ekstremt lettrørt. Jeg klarer ikke å se bilder eller reportasjer om barn som har det vondt. Mulig det har med søvnmangelen å gjøre, det også.

Anne ler, og nevner enda en forandring velkjent for mange foreldre: 

– Prioriteringene blir annerledes. Men det synes jeg er helt greit. Jeg har alltid sagt at om jeg blir mamma, så skal barnet gå foran alt. 

Lett å si, verre i praksis. Allerede da Ebbe var to måneder gammel, fikk hun oppleve den akk så velkjente skvisen mellom jobb og barn. 

– Jeg gjorde en eventjobb – det er den tyngste jobben jeg noen gang har gjort. Jeg skulle bare presentere noen, men Ailo satt på bakrommet med Ebbe som bare skrek og ville til meg. Han nektet å ta flaske de første månedene, ville bare ha pupp. Den dagen hadde jeg det vondt. Jeg følte at jeg ikke strakk til verken som mamma eller når det gjaldt den jobben jeg skulle gjøre. 

Bare et par måneder senere ringte TVNorge sjef Eivind Landsverk. Ville hun bytte kanal? 

– Han ringte midt i ammetåka, smiler Anne. 

Der sto hun, mammaen til Ebbe på tre måneder. Udusja, med gulp på skuldra, lettere omtåket av minimalt med søvn – og skulle ta sitt livs største jobbavgjørelse. 

På hvorvidt hun ville fortsette for NRK, der hun hadde vært i ni særs gode år, og nylig hadde takket ja til enda en runde med «Idrettsgallaen» og «ski-VM» – eller bytte til TVNorge, der hun allerede om kort tid kunne få prøve seg på en helt ny sjanger: humor. 

– Det var en skummelt stor avgjørelse å skulle ta i en slik situasjon. Jeg veide fram og tilbake, og landet på at om jeg noen gang skal bytte jobb, så er det kanskje nå. 

Det var først og fremst muligheten til å få spille en sentral rolle i TVNorges OL-satsning som lokket – noe av det største man kan være med på når man jobber med sport, ifølge Anne. 

Humortilbudet, derimot … «Oi sann, det er ikke min sjanger», var den umiddelbare tanken da hun ble forespeilet programlederrollen i «Mandagsklubben» – en gjenoppliving av det legendariske humorprogrammet som ble sendt på 2000-tallet, med Silje Stang som anker den gangen, og Thomas Giertsen og Otto Jespersen som faste paneldeltakere. 

– Men så kom jeg fram til at det er jo ikke jeg som skal være den morsomme. Og jeg har også gjort veldig mye forskjellig, alt fra «MGP» til «Monsen på villspor». Uansett hvilken rolle jeg skal ha, så handler det om å forberede seg så godt som mulig. 

– Hvordan var det å skulle være fresh leder av «Mandagsklubben» og topp-oppdatert på siste nytt midt i en mammapermisjon?

– Jeg var ikke så fresh akkurat. Jeg satt på redaksjonsmøtene med fett hår og blå ringer under øynene. Jeg tror de ble ganske lei av å høre om mine søvnproblemer. Jeg skal ikke legge skjul på at det har vært krevende. Jeg ville være til stede for Ebbe, men også gjøre en god jobb. Her kunne jeg ikke gå på rutinen heller. Men jeg hadde en veldig forståelsesfull redaksjon. Jeg hadde nok høyere krav til meg selv enn hva de hadde. Men så kommer man til et punkt der man tenker at «sånn er det bare». 

– Hvor perfeksjonistisk er du på en skala fra én til ti? 

– Jeg tror jeg var mer perfeksjonistisk før. Nå ser jeg ikke på meg selv som kjempeperfeksjonistisk lenger. Men jeg er ganske streng på egne vegne med å være så godt forberedt som jeg bare kan. 

– Eivind Landsverk kaller deg for en av Norges beste programledere. Hva er det som har gjort deg så dyktig?

Anne nøler litt, synes det først og fremst er hyggelige ord, er ikke umiddelbart veldig sugen på å utbrodere, men oppsummerer sin karrieresuksess slik:   

– Jeg har alltid tatt jobben min veldig alvorlig, har alltid forberedt meg godt og også hatt en naturlig nysgjerrighet. Jeg har tatt de mulighetene jeg har fått. Dette høres ut som en klisjé – men jeg tror det også har vært viktig at jeg bare har vært meg selv. Uansett hvilket program jeg har ledet, har jeg gjort det på min måte. Tatt eierskap til rollen gjennom sånt som å formulere manuset mitt selv, for at det skal være mine ord, at det skal være meg. 

Om noen skulle være i tvil: Selvsagt ledet Anne «Mandagsklubben» med stødig hånd gjennom vinteren som har vært, og har nylig avsluttet sesongens siste sending da vi møter henne. Et betimelig spørsmål presser seg på: Finnes det noe Anne Rimmen ikke mestrer? 

– Det er mange ting jeg skulle ønske jeg kunne. Det er ikke så mye jeg er god på, påstår Anne. 

– Som hva da?

– Jeg er tidvis ganske utålmodig og blir fort stressa over ting som gjelder Ebbe – som at det kan være lenge siden han har spist. Jeg skulle gjerne ha vært litt mindre stressa. 

Og det er rart med det. Selv et tilsynelatende glansbilde som Anne drømmer om å ha andre egenskaper enn hun har. 

– Er det én ting jeg gjerne skulle ønske jeg var, så er det litt modigere og mindre pysete. Jeg har jobbet med sport i så mange år, og alle tenker at jeg er god i sport, men det er jeg ikke. Jeg er veldig klønete i alt som har med idrett å gjøre. 

SØVNMANGEL: Den som bare kunne ha tatt seg en liten dupp i gresset … Litt sammenhengende søvn står høyt på ønskelista til den relativt nybakte mammaen.  Foto: Astrid Waller
SØVNMANGEL: Den som bare kunne ha tatt seg en liten dupp i gresset … Litt sammenhengende søvn står høyt på ønskelista til den relativt nybakte mammaen. Foto: Astrid Waller Vis mer

LES OGSÅ: Haddy N'jie: -Familien på begge sider synes selvsagt det er ekstra stas å feire Marias første jul

Kan forberede seg på flere styrtfødsler

Kanskje er det slik at Annes akilleshæl er hennes livs største kjærlighet? 

Da Ailo la opp som ekstremsportutøver i 2009, året etter å ha møtt Anne, hadde han etter nesten ti år som aktiv innen motocrossgrenen FMX, 35 bruddskader og 200 sydde sting bak seg. Han hadde også vært døden nær med indre blødninger. Han har likevel fortsatt med motocross-kjøringen på hobbybasis. I april, da Anne sto midt i det krevende arbeidet med «Mandagsklubben», opplevde han nok et stygt fall på banen. Så mange ganger har hun vært redd for ham. Denne gangen var det annerledes. 

– Jeg ble redd, men på en annen måte enn tidligere. Jeg vil jo at Ebbe skal ha en pappa som løper rundt. Da jeg fikk beskjed om at Ailo måtte overnatte på sykehuset og at han kanskje hadde brukket nakken ... jeg sov ikke så godt den natta. Det viste seg at det var en prolaps. Eller «bare prolaps», som Ailo sier. Men det er en kronisk greie, som gjør ham stivere i kroppen. Det var noe vi ikke trengte akkurat nå. 

– Du har ingen planer om å legge ned motocross-forbud?

– Mitt håp er at han kommer til å begrense det selv. Jeg ønsker ikke å være den som tar fra ham den lidenskapen. Før han traff meg, var jo motocross hans store kjærlighet. Det verste som kan skje, er om Ebbe får samme hobby. Men da kommer jeg til å sette ned foten. Ham har jeg lov til å nekte. 

Et smil avløser alvoret.

Det tidligere livet er midlertidig borte. Hun pleide å lese bøker, mest krim eller bøker av svigermor og forfatter Laila Stien. Hun pleide å dra på venninneturer til USA, Paris og Dublin for å shoppe, sole seg og spise god mat. Det er først og fremst disse tingene som nå må prioriteres vekk. 

Til høsten går hun i gang med forberedelsene til neste års OL – vinter-OL i Sør-Korea. Samt enda en sesong med «Mandagsklubben». Utover det er lite planlagt. Men hvem vet, kanskje det brått kan bli enda en styrtfødsel?

– Jeg har alltid hatt lyst på to barn. De sa på sykehuset at om jeg kom til å føde flere ganger, kunne jeg bare forberede meg på det samme om igjen. Det er godt man glemmer. Ellers ville jo alle vært enebarn. Men det får bli når vi føler for det. Aller først må vi få hodet over vannet igjen.

redaksjonen@kk.no Denne saken står også i KK nr 27, 2017

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: