SUKSESSFORFATTER: Kjersti Annesdatter Skomsvold har blitt mor til to, og er bokaktuell med romanen «Barnet»:
– Jeg skriver om det som skurrer. Om jeg har sovet godt setter jeg meg ikke ned og skriver om det. FOTO: Agnete Brun/Forlaget Oktober
SUKSESSFORFATTER: Kjersti Annesdatter Skomsvold har blitt mor til to, og er bokaktuell med romanen «Barnet»: – Jeg skriver om det som skurrer. Om jeg har sovet godt setter jeg meg ikke ned og skriver om det. FOTO: Agnete Brun/Forlaget Oktober
Kjersti Annesdatter Skomsvold:

– Det har tatt meg lang tid å skjønne at man ikke trenger å være på topp hele tiden

To av bøkene hennes er blitt til på Post-itlapper. Den første da hun lå syk av ME. Den andre da hun hadde baby på armen.

Kjersti Annesdatter Skomsvold var midt i ingeniørstudiene i Trondheim da hun ble rammet av ME. Utslått av sykdommen måtte hun avbryte studiene og flytte hjem til mamma og pappa i Oslo.

Men i løpet av årene hun lå i mørket i sokkelleiligheten til foreldrene vokste noe fram. Noe nytt som aldri hadde vært der før, og som begynte å leve i tomrommet mellom sengen og veggene. Kjersti begynte å skrive. På gule Post it-lapper. Ett ord i dag, kanskje to i morgen, avhengig av formen. Slik vokste den frem, historien om gamle Mathea som snart skal dø.

Selv skulle Kjersti leve. Gradvis kom lyset tilbake. Kreftene. Og romanen «Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg» ble en suksess da den kom ut i 2009. Ikke bare ble Kjersti tildelt Tarjei Vesaas debutantpris, den underfundig romanen ble i tillegg oversatt til 22 språk, og ble senere suksessforestilling på Nationaltheatret.

– Fortelleren ligner meg

Siden har Kjersti skrevet flere bøker, og er i disse dager aktuell med sin seneste roman «Barnet». Også den har fått sin unnfangelse på Post it-lapper. Men denne gangen var ikke årsaken ME. Denne gangen har Kjersti Annesdatter måttet sverge til gule lapper fordi hun har blitt mor. To ganger, med kun ett års mellomrom. Gått rundt med et barn på armen og forsøkt å finne tid mellom slagene til å skrive.

– Man kan ikke bestemme hva man skal skrive om, hvordan romanen skal bli, eller når man skal klare å skrive. Det kommer av nødvendighet, sier Kjersti Annesdatter Skomsvold (38).

– Å være småbarnsmor er travelt og jeg er veldig glad i Post it-lapper når situasjonen krever det. Når jeg var på trilletur gikk jeg rundt med en opptaker, og jeg løp til nærmeste benk når barnet hadde sovnet og skrev i notatboka mi.

Den nye romanen handler om nettopp det: å bli mor. Fortellerstemmen kunne vært hennes egen, men er ikke helt det likevel. En mor som snakker til sitt lille barn og prøver å forklare kjærligheten og livet. Alt som ledet frem til at dette lille barnet kom til dem – og hvor de skal gå videre sammen.

– Fortelleren i boken ligner på meg, og trekker veksler på mine erfaringer. Men hun er ikke meg.

LES OGSÅ: Marit Bjørgen: – Jeg gleder meg vanvittig til å få et barn til

Knakk sammen

Kjersti forteller om den sårbare tiden. Den omveltende beskjeden og bekymringer for alt ansvaret som plutselig ligger framfor deg.

– Først merker man ikke at man er gravid. Så stoler du på en blå strek, og livet er plutselig helt annerledes på grunn av den.

Hovedpersonen kjøper en bok for vordende mødre. «Stålsett deg», står det. Det var nøyaktig hva Kjersti selv gjorde, og hun knakk sammen. Forsøkte å roe katastrofetankene som vokste sammen med barnet inni henne:

– Jeg gledet meg sånn til barnet ble født, sånn at jeg ikke lenger var den eneste med ansvar for om det levde eller døde. Med barn var nummer to var det lettere. Da har man så masse å gjøre med den første, og ikke tid til å tenke så mye på det. Bo, den vordende faren sier i boka: «Barnet vil leve eller barnet vil dø. Sånn er det bare». Det hjalp veldig og tok bort noe av byrden.

LES OGSÅ: Andrea Bræin Hovig: – Jeg tror alltid jeg har slitt med det sosiale

TRAVEL TID: Kjersti Annesdatter Skomsvold skrev romanen «Barnet» mens hun var hjemme med små barn: – I ettertid opplever jeg det jeg har skrevet fra den tiden som litt fremmed, selv om jeg underveis har opplevd det som nært. Da er det nesten som om det ikke er jeg som har skrevet det. FOTO: Agnete Brun/Forlaget Oktober
TRAVEL TID: Kjersti Annesdatter Skomsvold skrev romanen «Barnet» mens hun var hjemme med små barn: – I ettertid opplever jeg det jeg har skrevet fra den tiden som litt fremmed, selv om jeg underveis har opplevd det som nært. Da er det nesten som om det ikke er jeg som har skrevet det. FOTO: Agnete Brun/Forlaget Oktober Vis mer

Redd for å miste barnet ned trappen

Hun understreker at det ikke var snakk om noen fødselsdepresjon.

– Selv om jeg heldigvis ikke hadde det, opplevde jeg at alt så helt annerledes den første tiden etter å ha født. Jeg var helt sikker på at jeg kom til å miste barnet ned trappen og tenkte at det var helt absurd å utsette barnet for den faren. Det var veldig overveldende å for første gang i livet bli ansvarlig for et annet menneske. Sørge for at det overlever. Han eldste turte vi ikke å ha oppe i senga sammen med oss, for det skal man jo ikke. Med nummer to var det litt sånn: «Kom her, lille vennen». Man tør litt mer.

Hun forteller at «Barnet» ble til gjennom begge svangerskapene. At hun har hentet litt fra sønnen som er to år, og litt fra datteren på ett:

– Da han eldste begynte i barnehagen hadde jeg gledet meg til å få litt skrivetid. Ikke bare 20 minutter mens han sov.

Kjersti smiler:

– Men jeg satt jo bare og så på bilder av ham mens han var borte.

Hun har et minne fra tiden hun var ME-syk. Foreldrene som dyttet henne på spark rundt Østensjøvannet. Hun, en datter i 20-årene som egentlig skulle vært på full fart ut i livet. Stiftet familie. Fått seg jobb. Nå satt hun der kraftløs på sparken, inntullet i tepper som et lite barn. Og foreldrene som byttet på å dytte henne rundt.

– Det er så rart, før tenkte jeg på den hendelsen som noe fint, sier Kjersti.

– Først i ettertid har jeg begynt å tenke på det som triste saker. Men mennesket er lurt laget. Vi evner å glemme det som har vært dårlig. Det er en overlevelsesmekanisme vi har.

Fra hund til samboer

I tiden etter sykdommen var det lenge bare Kjersti og hunden, i en leilighet i Oslo. Og forfatterskapet.

– Jeg hadde noen forhold underveis, men Olve var den første som fikk slippe inn i skrivestua.

Kjersti snakker om kjæresten, og far til de to barna. Han er billedkunstner og arkitektstudent.

Kjersti smiler. Røper gjerne hva hun falt for. Det ligger langt fremme på tungen for en som lenge kun åpnet seg for hunden:

– Jeg falt for alvoret i ham. Det at han tar livet på alvor. At han tok oss veldig på alvor. Det å kaste seg ut fra en stor høyde og vite at noen tar deg imot. Og så er det jo en bonus at han er mye morsommere enn jeg først hadde trodd.

LES OGSÅ: Anne Lindmo: – Jeg har veldig lite av identiteten knyttet til femininitet

Skremmende å bli samboer

Hun innrømmer at samboerskap skremte henne. Hvordan skulle hun får skrevet? Ville han være i veien?

– Å flytte sammen med et annet menneske, jeg skjønte nesten ikke hvordan man kunne det. Jeg syntes det var skummelt å gjøre noe annet enn å bare skrive. Men å åpne seg er et arbeid, noe man er nødt til å gjøre om man skal være sammen med et annet menneske. Mange tror at kjærlighet er å oppdage et annet menneske, men egentlig er det å oppdage seg selv. Det overrasket meg veldig.

Hun legger til:

– Og det er mer skremmende å ikke å tørre å slippe noen inn, og å ikke få barn, hvis man egentlig ønsker seg disse tingene.

Olve er ikke ulik Bo i romanen, innrømmer Kjersti, med alle hans vare bekymringer. Hvordan har det vært for samboeren å lese en bok som er så parallell til livet de lever?

– Han tenkte nok: «Hæ? Er det meg?». Han leste det som en roman. Gikk inn på setningsnivå. Men det var skummelt å vise frem teksten. Ikke bare fordi jeg tenkte på hvordan han ville reagere, men også fordi jeg var redd for at det jeg hadde skrevet var dårlig.

UT AV MØRKET: Kjersti Annesdatter Skomsvold var ME-syk i mange år. I dag er hun frisk, og bokaktuell. Hun avviser at ME-tematikken skremmer henne: – Jeg unngår det ikke, men jeg oppsøker det heller ikke. FOTO: Agnete Brun/Forlaget Oktober
UT AV MØRKET: Kjersti Annesdatter Skomsvold var ME-syk i mange år. I dag er hun frisk, og bokaktuell. Hun avviser at ME-tematikken skremmer henne: – Jeg unngår det ikke, men jeg oppsøker det heller ikke. FOTO: Agnete Brun/Forlaget Oktober Vis mer

Prestasjonsangst

Kjersti innrømmer at hun er plaget av prestasjonsangst. I den grad at hun er glad anmeldelsene stor sett kommer samme uke, så hun slipper at det drar ut i langdrag.

– Jeg er så nervøs for hvordan jeg oppfattes. Redd for å såre noen. Hver gang jeg kommer med en ny bok får jeg debutantfølelsen.

Eldstemann var bare tre måneder da han var med mamma til USA på litteraturfestival. Fortsatt har Kjersti mange reisedøgn i forbindelse med lanseringer. Men nå uten barn. Å reise med to smårollinger blir for krevende.

– Jeg skal til Madrid neste uke. Det er første gang jeg blir borte fra hun minste. Jeg gleder meg til ikke alltid å bære rundt på et barn. Ha armene frie. En følelse av at det bare er meg.

Hun smiler.

– Men tankene mine havner fort hjemme hos barna, jeg savner dem jo veldig når jeg er borte.

LES OGSÅ: Anita Kåss forsker på leddgikt. – Håper å kunne hjelpe de som sliter mye og har prøvd mest

Kritikk for solskinnshistorie

Å skrive seg frisk fra ME? Kjersti tror ikke det er så enkelt. Hun har tenkt på hvordan hun etter romanen «Monstermenneske» i mediene fremsto som «frisk».

– Det ble kanskje litt for mye som en solskinnshistorie: «Var syk, skrev bok, ble frisk». Det er veldig mye mer sammensatt enn som så. Mange nedturer som ikke får plass i et intervju.

Hun forklarer:

– Da jeg var syk ville jeg høre om de som det hadde gått bra med. Redselen for at det skal være sånn for alltid tar så mye plass. Men det er vanskelig å fortelle sin historie uten å gi inntrykk av at «her er oppskriften». For meg handlet det om at jeg fant noe som jeg syntes var meningsfullt å bruke det jeg hadde av krefter på. Å skrive var så meningsfylt at sykdommen fikk mindre plass.

Hun understreker:

– Men det er jo ikke sånn at alle som er syke skal begynne å skrive. Det handler om å finne noe i seg selv, selv om det er vanskelig.

Vet at det går over

Å bli mor når man har en utmattelseshistorikk. Hva slags tanker gjør hun seg om det? Er hun redd for tilbakefall, i en travel hverdag? Kjersti tenker seg om.

– Det å ha opplevd å ikke klare å ta vare på seg selv … Å komme over en tanke om at man ikke er bra nok. Det har tatt meg lang tid å skjønne at alle har sitt. At man ikke trenger å være på topp hele tiden. Men det er klart, frykten er jo der.

Hun legger til:

– Men alle blir jo slitne av å føde et barn og å ikke få sove etterpå. Hvor mye plass skal den frykten få? Og nå vet jeg jo at det går over. Man har uansett ingen garantier for å være frisk og rask hele livet.

– Har du noen plan B, om det skulle skje?

Kjersti rister på hodet.

– Nei. Jeg tror og håper at dette skal gå bra. Jeg tror ikke jeg blir syk av å ha familie, i hvert fall, tvert imot. Det føles veldig riktig å ha fått familie, og jeg er så glad for at livet ble sånn.

LES OGSÅ: Vigdis Hjort: – Jeg har aldri hatt så lyst til å prøve dop som da jeg satt i fengsel

Tar styringen

I høst flytter familien fra byen til rekkehus på Bøler. Ikke langt fra der hun en gang ble dyttet rundt Østensjøvannet på spark av foreldrene.

– Jeg gleder meg til å følge med på barna fremover. Nå har jeg skrivingen og familien, som jeg vil gjøre alt for å beholde.

– Snart er det du som kjører barna dine rundt på spark?

Kjersti smiler.

– Ja, det skal bli fint å slippe å være barnet mer. Være den som har ansvaret.

LES OGSÅ: John F. Kennedys lillesøster Rosemary ble lobotomert

Til forsiden