Han fridde til henne sommeren 2017 - rett etter at hun hadde løpt inn til mål i Lysefjorden Inn Ultramaraton, et 62 kilometer langt løp omgitt av stupbratte fjell som Prekestolen.
Han, som hadde kommet i mål litt før, tok i mot henne i målområdet med en god klem. Hun var sliten, ville sette seg ned, han ville absolutt ha henne med inn i et telt der løperesultatene flimret over en storskjerm. Da han gikk ned på kne, trodde hun først han hadde fått krampe. Så så hun på skjermen. Det var ikke lenger løperesultater som stod der.
«Elisabeth Kock vil du gifte deg med meg?» stod det.
LES OGSÅ: - Å ha en kropp som fungerer er en fantastisk gave
Den fatale beskjeden
Et halvt år senere, i desember var alt fortsatt bare idyll. På nyåret skulle de flytte fra leilighet til rekkehus, og Mats skulle begynne i ny jobb. Han skulle bare ha en siste fest med kollegene. Hun ser ham gjøre seg klar for festen, er så stolt over den fine mannen sin, kysser ham mykt farvel.
Men utover kvelden og natten stiger uroen. Han kommer ikke hjem som avtalt, og hun får ikke tak i ham. Tidlig på morgenen dagen etter ringer det på døra. Der står det en politimann. Elisabeth står med den halvannet år gamle datteren deres på armen, og er fire måneder på vei med nestemann. Hun har etterlyst Mats den natten og blir ikke overrasket over at politiet kommer, tenker bare at han får komme inn, så hun kan forklare ham hvilke klær Mats hadde på seg, slik at de lettere kan finne han.
«Jeg har dårlige nyheter», sier politimannen da de har fått satt seg ned i sofaen.
«Shit, nå er han på sykehuset» tenker Elisabeth og begynner straks å planlegge logistikken for et sykehusbesøk.
«Det har vært en fallulykke. Vi har funnet Mats. Han er død.»
Fem år er gått siden den brutale beskjeden, da hun reiste seg opp fra sofaen med datteren på armen, og bare skrek.
- Mats var min aller beste venn, min støtte og min hverdag. Jeg trodde jeg skulle dø av sorg.
- Når jeg stiller til intervju nå, er det for å gi andre i lignende situasjoner et håp om at livet likevel kan gå videre, sier Elisabeth.
- Han var udødelig
Hun gikk i sjokk den gangen. Hun hadde vært så redd for ham da han dro på klatreekspedisjon til Mount Everest, verdens høyeste fjell. Da han kom levende hjem derfra, hadde hun tenkt at Mats var en som kunne overleve alt.
- For meg var han udødelig. Jeg var i en rar sjokktilstand helt til jeg så han på sykehuset. Da ble drømmen om at han fortsatt levde knust.
I tiden som fulgte, var sorgen og tristheten så gjennomtrengende at Elisabeth tidvis ikke fikk puste. Om fem måneder skal hun føde deres andre barn. Fra et tidligere forhold har hun også to sønner å ta vare på, som er hos henne annenhver uke. Men hvordan makte alt dette uten Mats? Av og til må hun lukke seg inne på et rom når sorgen nesten kveler henne, må sette seg ned med penn og papir for å få følelsene ut.
Fra de lange løpene har hun erfaring med å sette seg små mål underveis for å klare å fullføre. Nå begynte hun å stykke opp livet på samme måte. I flytting, fødsel, spedbarnsperiode, bursdager som måtte feires.
- Jeg måtte stykke opp alt for å klare å komme meg gjennom dagene. Jeg kunne ikke se lenger fram enn til det neste målet.
Blant alle de gode minnene etter Mats, var det ett som lyste klarere enn alle andre: Frieriet i målområdet på Lysefjorden Inn. De hadde bestemt seg for å løpe det sammen igjen, i juni 2019, et år etter fødselen. Nå bestemte hun seg for å gjennomføre løpet uten ham.
- Det var viktig for meg å gjøre det som vi to hadde sagt vi skulle gjøre sammen. Lysefjorden var meg og Mats. Det var det første ultraløpet vi var med i, og det var der han fridde til meg.
Å gjøre Mats stolt, var også en viktig del av motivasjonen.
- Det som drev meg når han levde, var at han alltid var så utrolig stolt over meg. Det å ha noen som er stolt over deg er fint for barn men veldig viktig for voksne også.
LES OGSÅ: Mistet mannen i selvmord. - Jeg følte at jeg burde ha reddet ham
De viktige vennene
Elisabeth ler når hun forteller om hvordan Mats ringte rundt for å fortelle om hennes løpebragder, selv om kanskje ikke alle var like interesserte i detaljene som han selv var.
- Da jeg løp mitt første ultraløp og kom på femteplass, var han så stolt at han ikke visste hvor han skulle han gjøre av seg. Nå ville jeg løpe for Mats og gjøre han stolt.
For å få det til, visste hun at hun måtte alliere seg med noen. Både hun og Mats var med i løpegruppa Fjellgeitene - en gjeng med løpeentusiaster som pleide å løpe sammen. En etter en spurte hun dem: Kan du være så snill å bli med til Lysefjorden i 2019? Elisabeth ler når hun tenker på hvordan hun gikk fram.
- Jeg var veldig brå mot disse vennene mine, stakkars, de hadde ikke sjanse til å si noe annet enn ja. Jeg begynte allerede noen uker etter at Mats var død. Jeg fikk alle til å ta meg i hånden på at de skulle bli med.
Plutselig var hun blitt reiseleder for over femti stykker, som alle ville løpe for Mats.
- De to eneste som ikke kunne bli med, var skadet. Det var så flott at så mange stilte opp. Jeg vet at jeg var veldig direkte, men det funket.
Fjellgeitene var allerede mer enn bare treningskamerater. Etter at hun mistet Mats, ble de også familie for Elisabeth.
- De har vært med på å passe på at jeg har klart meg gjennom denne veldig tøffe delen av livet.
De kom med middag på døren, ja redde til og med opp sengene for henne. Da hun som høygravid ikke kunne trene som før, la de om treningen, tok henne med på rolige løpeturer istedenfor.
- De har vært der gjennom alt. Gjennom begravelse, graviditet, fødsel… De var helt fantastiske, jeg hadde ikke klart meg uten.
LES OGSÅ: - Det er som om jeg lever i min egen drøm
Ble mamma igjen
Da tida kom for å føde, ble to av hennes nærmeste fra løpegruppa med henne. Før fødselen var hun redd for hvordan hun ville komme til å reagere. Kom hun bare til å bli lei seg fordi Mats ikke var der når gutten deres ble født? Eller kom hun til å knytte seg til ham med en gang?
- Det var skremmende å ikke vite det. Men da Mattis kom ut, var det et intenst beskyttelsesinstinkt som ble vekket. Det var helt ubeskrivelig sterkt, intens og fint. Jeg trengte ham.
Bit for bit tok hun seg gjennom dagene, med sorger og gleder hånd i hånd. Så fint med alt Mattis gjorde for første gang, og andre hverdagsgleder med barna - og så sorgfullt å ikke kunne dele det med Mats. Den beste terapien fant hun i løpingen. Med Lysefjorden Inn som mål, var hun nødt til å trene jevnlig.
- Trening gjør at jeg får ryddet i hodet. Når jeg får løpt ute i skogen flyr tankene, da kan jeg løse verdensproblemer.
- Jeg føler meg sterk når kroppen er i form, det gjør at jeg føler meg sterk mentalt også. Det er veldig viktig for å klare å ta vare på barna. Jeg elsker å løpe.
I april 2019, et snaut år etter å ha født, varmet hun opp til Lysefjorden Inn med å løpe Bergen City Marathon. Hun løp med sort sørgebånd den gangen - men kom i etterkant av løpet til å tenke annerledes.
- Mats var en utrolig livsglad mann - han hadde blitt helt sprø om jeg hadde løpt med sørgebånd i årevis etter at han døde. Han ville heller ha blitt minnet med glede.
LES OGSÅ: - Jeg måtte skyve ungene fra meg
- Hylte av glede
En måned senere, da hun stod hun på startstreken til Lysefjorden Inn, gjorde hun det annerledes. Med seg hadde hun nesten hele løpegruppa, og enda noen flere som ville løpe for Mats. Hun tok på seg et gult bånd og delte også ut gule svettebånd til alle som skulle løpe sammen med henne.
- Gult for glede. Det var for å hedre Mats. Jeg var kjempestolt over at så mange ville løpe for han og stolt av meg sjøl også, som hadde greid å organisere det hele. Det var mye arbeid med å få alt til å klaffe - men så var vi alle der.
Hvordan det kom til å bli å løpe i mål - der Mats hadde fridd tre år tidligere, visste hun ikke. Kom hun til å bryte sammen? Før løpet ga hun alle vennene beskjed om at de måtte klemme mye den helgen, og at hun kom til å trenge mye nærhet og mye omsorg. Og når hun kom i mål - kunne de bare være der og ta imot henne og det som måtte komme?
Da hun etter 62 kilometer endelig kunne krysse mållinja, var det først og fremst gleden som veltet fram.
- Jeg var så lykkelig, hylte av glede. Alle hadde hatt det så fint. Jeg følte meg lettet. Jeg var klar for en ny epoke i livet. Jeg følte meg fri.
Så er selvsagt livet fortsatt krevende og sorgfullt til tider. Spesielt tida før han døde, er ekstra tøff.
- Når dødsdagen hans kommer, blir jeg tatt litt tilbake. Det går to skritt fram og ett tilbake. Da Mattis passerte halvannet år i november - samme alderen Henny Cathrine var på da Mats døde, ble det en tung påminner.
Januar 2019, da de hadde planlagt å holde bryllupet, var også en vanskelig tid. Da er det igjen treningen hun tyr til - og det å snakke om det.
- Man kan snakke ihjel vanskelige ting. Det er fremdeles vanskelig, men det hjelper å snakke om det. Uredd har hun tatt kontakt med andre hun vet har mistet en livskjærlighet.
- Det er en dame i Ålesund - hun tåler å høre alt. Vi har aldri møttes, men vi snakker sammen nesten hver dag. Flere ganger har hun også møttes med en dame i Oslo, som også mistet mannen sin brått
- Det har vært fantastiske møter. Da snakker vi om alt.
Løpegruppa er fortsatt sentral i livet hennes. De snakker hun også mye med, og kan spørre om hjelp til alt.
- Jeg er fortsatt veldig stolt fjellgeit, det er jeg takknemlig for hele tiden. De er alltid der for meg.
Sammen planlegger de en ny tur til Lysefjorden. Elisabeth har dessuten satt seg enda et nytt stort hårete mål. Hun ler.
- Jeg har meldt meg på noen ekstremløp, som bare sære mennesker holder på med. Jeg skal løpe et hundre kilometers løp med flere tusen meter i høydeforskjell.
Hun snakker om Stranda Fjord Trail Race på Sunnmøre, regnet som et av verdens tøffeste 100 kilometer løp. Eller som «sære mennesker» sier det:
- Det er ikke 100 km som blir det verste, det skal jeg klare, men høydemeterne. Løpet innebærer nemlig en rekke tindebestigninger som sammenlagt utgjør over 7000 høydemeter.
Nå trener hun styrke med en personlig trener for å klare den knalltøffe utfordringen.
- Å jobbe med det mentale, å virkelig gå i kjelleren og å jobbe deg opp igjen… Å klare noe folk ikke tror du klarer - det er gøy!
Når hun står på startstreken, omgitt av vill vestlandsnatur, vil det igjen være med et gult bånd rundt armen. Hun smiler.
- Jeg kommer alltid til å løpe med gult bånd, for å gjøre Mats stolt. Jeg prøver å være stolt over meg selv også. Jeg har båret fram fire barn og bærer på en stor sorg. Jeg føler meg ikke alltid veldig sterk, men jeg skal stå støtt gjennom dette.
LES OGSÅ: - Kona mi er ikke perfekt, og derfor elsker jeg henne
