Å MISTE FORELDRENE SINE: På fem år mistet Astrid Bjørkeng (43) begge foreldrene og ble mamma til to. FOTO: Astrid Waller
Å MISTE FORELDRENE SINE: På fem år mistet Astrid Bjørkeng (43) begge foreldrene og ble mamma til to. FOTO: Astrid WallerVis mer

Å miste foreldrene sine:

- Det kan være ensomt å ikke være noens barn lenger

Da Astrid Bjørkeng mistet begge foreldrene sine, var hun ikke forberedt på hva det ville gjøre med henne.

Det var de beste av tider, det var de verste av tider. I november 2009 ble Astrid endelig mamma til en liten jente, etter mange års forsøk. Men bare fire måneder senere ble det klart at hennes kreftsyke mor kun hadde kort tid igjen å leve.

Astrid flyttet inn hos moren Margoth for å pleie henne. Hun ga den stadig mer skrøpelige kroppen smertelindrende, mens datteren sprellet glad ved siden av i senga.

Maimorgenen hun døde, satt både Astrid, den to år yngre søsteren – høygravid den gangen – og faren deres sammen med henne. «Du kan slippe taket nå», fortalte de henne, om igjen og om igjen. «Vi skal leve et godt liv alle sammen.»

Sorgen var likevel så overveldende at den av og til slo pusten ut av henne. Det var i den aller tyngste tiden en sms kom tikkende inn, lysende i mørket. Fra en venn, som selv hadde mistet begge foreldrene.

«Selv om du kanskje tror du kommer til å dø av sorg, så kommer det til å bli lettere.»

Nå, ni år senere, er situasjonen en annen. Over kafébordet på Adamstuen i Oslo ser det ut som om Astrid har tatt med seg vårsola inn.

– Den lille sms-en betydde så utrolig mye. Nå vil jeg målbære for andre som står midt i en sorg at min erfaring er at det blir bedre. I dag lever jeg ikke lenger med sorg, men med savn, og det er til å leve med. Og så er det en ting til jeg gjerne vil videreformidle …

– Selv om foreldre dør, så lever kjærligheten etter dem videre, sier Astrid, og siterer noen linjer fra et Stein Mehren-dikt:

«Men foreldres kjærlighet er en kjærlighet som aldri slukner ut, den bare vokser og vokser, selv når foreldrene dør fortsetter den å brenne, inne i barna, en lav umerkelig flamme som aldri slukner»

LES OGSÅ: Line (25) var 9 måneder da hun ble hjertesyk: - Jeg håper jeg har 20 gode år til å leve

– Jeg tror mors foreldreprosjekt var å gjøre oss så kjærlighetsfulle at vi ble trygge nok til å gå ut i verden for å finne vår egen flokk, sier Astrid Bjørkeng. FOTO: Privat
– Jeg tror mors foreldreprosjekt var å gjøre oss så kjærlighetsfulle at vi ble trygge nok til å gå ut i verden for å finne vår egen flokk, sier Astrid Bjørkeng. FOTO: Privat Vis mer

– Hun var mor helt fram til det siste

Et minne: Den store, brune kommoden faren skjøv foran døra inn til soverommet der moren lå, slik at Astrid på fem og Ingrid på fire ikke kunne komme inn til henne. Margoth var 38 år første gang hun fikk kreft, måtte fjerne et bryst og var så full av stråling etter behandlingen på Rikshospitalet at døtrene ikke kunne være nær henne.

Det var først etter morens død at Astrid forsto hvor mye beskyttelse det var i kjærligheten hun fikk fra henne. Selv ikke da hun ble utestengt fra morens soverom, kjente hun på utrygghet.

– Kommoden var en trygghet, et «slik er det nå, men det kommer til å gå bra». Den skapte ingen bekymring hos meg. Mor må ha vært redd for å dø fra oss, men den redselen sivet aldri over i min barneverden. Jeg tror det handler om den naturlige måten hun var på, forteller Astrid.

Selv med bare ett bryst kledde Margoth av seg med den største selvfølge i garderoben i svømmehallen. Lenge trodde Astrid at man bare fikk ett bryst når man ble voksen.

Det streifet henne heller aldri at kreften var noe moren kunne komme til å dø av – til tross for at Astrids mormor døde av kreft bare 52 år gammel, og selv om Margoth fikk tilbakefall flere ganger. Da hun fikk diagnosen uhelbredelig kreft i 2007, ga hun da også legene klar beskjed: «Dere får ta dere av sykdommen, så får jeg ta meg av livet.»

Helt fram til Margoth døde to år senere, insisterte hun på å gjøre det aller meste selv, til tross for at kroppen sakte, men sikkert ble brutt ned. Det var viktig for henne å bevare selvstendigheten. Å ta imot hjelp fra sine egne barn var vanskelig.

Astrid, som ble praktisk midt i det hele, kjøpte en liten bjelle hun ville moren skulle bruke når hun trengte noe. Den brukte Margoth aller nådigst. Og hun insisterte på at om barnebarnet gråt samtidig med at hun skulle få smertelindrende, skulle Astrid prioritere sin egen datter.

– Hun var mor helt fram til det siste, smiler Astrid.

LES OGSÅ: Eva Weel Skram om mobbingen: - Jeg har lurt mye på hvorfor det ble akkurat meg

Astrid savner faren sin hver dag. Etter at han utviklet demens ble han gradvis borte for dem inntil han døde fem år etter moren. FOTO: Privat
Astrid savner faren sin hver dag. Etter at han utviklet demens ble han gradvis borte for dem inntil han døde fem år etter moren. FOTO: Privat Vis mer

Faren ble aldri den samme

Kort tid etter at moren døde, forandret faren seg. «Gal av sorg», tenkte Astrid og søsteren, og forsto ikke at de var i ferd med å miste ham også. Han som åndet og levde for jentene sine, som så det ordinære A4-livet med familien som det største av alt, ble aldri den samme. Først etter en tid ble det klart at han hadde utviklet frontotemporal demens.

Mens moren var fysisk skrøpelig, var hun sterkt tilstedeværende helt fram til det siste. Med faren var det omvendt – han var der fysisk, men ble på mange måter borte for dem samme dag som de mistet Margoth.

Sorgprosessen over ham ble annerledes, langsommere og mindre voldsom enn den sorgen som skyllet over henne etter morens bortgang. Da faren døde fem år senere, i 2015, hadde Astrid sørget ferdig – selv om hun savner ham hver dag.

– Hva var tankene og følelsene rundt det ikke lenger å ha foreldre?

– Det er så ugjenkallelig. Man rykker plutselig fram, blir den eldste i familien og «den neste i køen». Jeg ble voksen veldig brått, sier Astrid, og forteller om den første julaftenen uten foreldrene, da hun og søsteren var ute på formiddagen og lekte med barna.

Ennå husker Astrid den oppriktige overraskelsen da de kom inn igjen – over at ingen hadde stelt i stand til jul.

– Følelsen var: «Når kommer de ordentlige voksne hjem, slik at det kan bli jul?» Hun ler, men legger ettertenksomt til:

– Det kan være ensomt ikke å være noens barn lenger. Du blir et ufrivillig medlem av «The Dead Parents Club», sier Astrid – som også opplevde det helt spesielle fellesskapet slike felles erfaringer også kan gi.

– Jeg ville bare snakke med folk som hadde opplevd det samme, og som dermed kanskje kunne hjelpe meg. Når noen som ikke hadde opplevd å miste en forelder, spurte hvordan det gikk, var det som om jeg satte på et automatsvar. Fra dem ville jeg heller ha praktisk hjelp, som å hente i barnehagen eller at de tok oppvasken – ikke prate om hvordan jeg hadde det.

Hun vil berømme ektemannen Per Kristian, som selv ikke hadde opplevd å miste egne foreldre, men som umiddelbart forsto hennes behov for å søke trøst andre steder enn hos ham. «Du gjør det som er best for deg», sa han.

– Jeg har mange konkrete minner, men det som er sterkest for meg er en følelse av å være omsluttet av kjærlighet og trygghet, sier Astrid. Her er hun og lillesøster sammen med mamma og pappa. FOTO: Privat
– Jeg har mange konkrete minner, men det som er sterkest for meg er en følelse av å være omsluttet av kjærlighet og trygghet, sier Astrid. Her er hun og lillesøster sammen med mamma og pappa. FOTO: Privat Vis mer

– Man har ingen garanti for hvor lenge man får være forelder

– Hvilke minner lever videre etter dem?

– Jeg har mange konkrete minner, men det som er sterkest for meg, er mer en følelse av å være omsluttet av kjærlighet og trygghet.

Som liten var hun redd for mørket. Å få komme inn til foreldrenes store seng da … den følelsen. Kjærlighetsarven, kaller Astrid det.

– Man har ingen garanti for hvor lenge man får være forelder. Jeg tror mors foreldreprosjekt var å gjøre oss så kjærlighetsfulle at vi ble trygge nok til å gå ut i verden for å finne vår egen flokk. Vi skulle vite at vi var elsket, og så verdt å elske at vi kunne knytte oss til andre mennesker.

– Hun visste at hun kanskje ikke ville få se oss vokse opp, og måtte derfor gjøre oss i stand til å knytte oss til andre dersom hun ikke kunne være der for oss. «Om noen beriker ditt liv, beriker det også mitt», pleide moren hennes å si.

Da hun gikk bort, ble det naturlig for Astrid å søke morserstatninger i andre relasjoner. Både svigermoren og tantene er viktige kvinner for både henne og familien hennes. På et arrangement der en eldre kvinne leste et dikt som berørte Astrid sterkt, fant hun enda en morsfigur.

– Vi er blitt nære, og hun har sagt til meg: «Jeg er mor til mange, jeg kan også være din.» Det er ikke så ofte vi møtes, men det betyr likevel mye for meg, at vi har definert vårt forhold på den måten. Med henne kan jeg gå på kirkekonserter og andre ting jeg ville ha gjort sammen med min mor.

LES OGSÅ: Denis (4) må få medisiner 11 ganger i døgnet, hver dag

– Jeg har lært at kjærligheten ikke forsvinner selv om noen dør

Etter år med stor sorg lever Astrid i dag det hun kaller et «ordinært og godt liv». Som utdannet sosiolog har hun jobbet både som lærer og med NRKs tv-aksjon, men er i dag kommunikasjonsrådgiver ved Universitetet i Oslo.

Med en gutt på seks år og en jente på åtte preges hverdagen av skole, fotball- og håndballtreninger og lekselesing, samtidig som de voksne skynder seg til og fra jobb. Et vanlig liv som de aller fleste med barn og jobb kan kjenne seg igjen i. Et slikt liv som faren hennes så som det største av alt.

– Hva fikk du av foreldrene dine som du gjerne vil gi videre til dine egne barn?

– En tillit til livet og en grunnleggende følelse av å være elsket, slik at de vil klare seg uten meg når den tid måtte komme.

Når Astrid skal oppsummere essensen av hva årene uten foreldrene hennes har lært henne, svarer hun slik:

– Jeg har lært at kjærligheten ikke forsvinner selv om noen dør, og at det finnes et helende fellesskap i møte med andre.

LES OGSÅ: Som 47-åring måtte Linda Johansen flytte hjem til foreldrene: - Det var det største nederlaget jeg kunne forestilt meg

Det var først da hun selv ble mamma, at Astrid forsto hvor mye moren hadde gjort for henne. – Jeg skulle gjerne ha takket henne for det. Men så har jeg også skjønt at man som forelder ønsker å bli tatt for gitt. Det er kjærlighetsarven som føres videre. FOTO: Astrid Waller
Det var først da hun selv ble mamma, at Astrid forsto hvor mye moren hadde gjort for henne. – Jeg skulle gjerne ha takket henne for det. Men så har jeg også skjønt at man som forelder ønsker å bli tatt for gitt. Det er kjærlighetsarven som føres videre. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Hvilke minner lever videre når vi dør?

Nevropsykolog Ylva Østby ved psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo svarer slik:

– Det er ingen tilfeldig sky av minner som befinner seg i langtidshukommelsen. Der har vi laget både biografi om oss selv og over andre som står oss nær. Biografiene er organisert i kapitler med overskrifter, og består både av fakta som vi vet fra ulike kilder og de personlige øyeblikkene vi har delt med hverandre.

At kjærligheten lever videre når vi mister dem vi er glad i, er hun helt enig i.

– Ja, absolutt! Gjennom minnene er de fortsatt med oss og viser kjærlighet på den måten. Når man lever med savn, består savnet både av minnet om den man har mistet og følelsen av den kjærligheten man fikk, forklarer Østby, som sammen med søsteren Hilde Østby har skrevet boka «Å dykke etter sjøhester – en bok om hukommelse».

– Hukommelsen er ikke et statisk arkiv, men baserer seg på at vi rekonstruerer hendelser fra fortiden basert på fakta og fragmenter. Når vi skal huske noe, legger vi også til en del kreative prosesser. Minnene forandrer seg også med alderen, sier hun.

– Er det typisk for hukommelsen at vi husker mer av det gode når noen dør?

– Vi lager jo historier hele tiden, og det kan være typisk at vi ser fortiden som mer rosenrød enn den var. Men når man har mange gode minner, skaper man lettere også flere positive minner. Å ha fått mye kjærlighet gjør i tillegg at man takler negative ting bedre og er mer tilgivende overfor den man har fått mye kjærlighet fra. Jeg tror også at man velger å fokusere på de gode minnene i tiden rundt gravferden av respekt for den avdøde og for å leve bedre med egen sorg. Men man skal ikke være redd for at negative ting dukker opp også – de er jo også en del av historien, mener nevropsykolog Østby.

LES OGSÅ: Anna var 17 år da hun ble vitne til drapet på Olof Palme i 1986. I 30 år har hun holdt munn om dette - helt fram til nå

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: