– Jeg har ofte funnet meg selv i det dilemmaet som oppstår når man vil ulike ting i et forhold, sier operasanger Andrea Pellegrini. FOTO: Carsten Seidel
– Jeg har ofte funnet meg selv i det dilemmaet som oppstår når man vil ulike ting i et forhold, sier operasanger Andrea Pellegrini. FOTO: Carsten Seidel Vis mer

Andrea Pellegrini:

- Det kunne gått helt galt med meg

Det så ikke lovende ut for Andrea Pellegrini i tenårene. Hun var en av dem som drev rundt i gatene, gjorde hærverk, røykte og drakk. Men så fant hun noe hun likte og mestret.

Rett før jeg går opp den skjeve trappen i blokken der Andrea Pellegrini har sin lille, koselige leilighet, får jeg en sms fra henne. Hun er glad for at fotografen ikke er med i dag, «for da kan jeg ligne en heks i joggebukser», skriver hun. Da hun like etter åpner døren, kan jeg konstatere at hun rett nok har på seg joggebukser, men at hun med «heks» må mene noe i retning av svært vakker, utemmet og kreativ sjel.

Andrea Pellegrini er et av disse menneskene som lyser av liv og energi. Hun kaster på det store håret og gestikulerer masse når hun snakker. Joggebuskene er på fordi det er en av hennes få fridager. For hun arbeider stort sett alltid. Og når hun ikke gjør det, summer hodet hennes med nye prosjekter. Hun er etter eget utsagn elendig til å sitte stille, og det har sine utfordringer. For hvordan får man et parforhold til å passe i formen når man ikke kan sitte og holde hender i sofaen i mer enn fem minutter om gangen uten å skulle skrive ned en idé til et nytt musikalsk prosjekt?

Det med å være operadiva og ligge på sofaen i lange kjoler og la seg oppvarte med te og kaker er i hvert fall langt unna Andrea Pellegrinis liv som hardtarbeidende alenemor til en nesten voksen gutt. Hun er mer typen som alltid er på farten og som ordner opp selv.

– Hvis folk går rundt med den slags forestillinger om operasangere, er det nok fordi de selv har en slapp arbeidsmoral og drømmer om et slikt liv selv, sier Andrea og lar sin karakteristiske latter slippe løs.

Andrea holder ikke ut å sitte i en sofa og holde hender med en kjæreste. Det klarer hun i maks fem minutter. FOTO: Carsten Seidel
Andrea holder ikke ut å sitte i en sofa og holde hender med en kjæreste. Det klarer hun i maks fem minutter. FOTO: Carsten Seidel Vis mer

- Små menn er utrolig gode til å finne ut hvordan de kan kue deg

Tidligere i høst gikk hun på scenen ved Opera Hedeland som Carmen i Georges Bizets store opera ved samme navn. Carmen er sigøynerkvinne, som det het på Bizets tid, og hun gjør det som passer henne. Hun jobber på en sigarettfabrikk i Sevilla, og da hun en dag kommer i klammeri med en annen kvinne på fabrikken, som hun forsøker å stikke med kniv, blir hun arrestert av Don José. Hun lover Don José at de kan møtes privat hvis han lar henne gå. Don José lar henne ikke bare gå, han faller også for den vakre, fandenivoldske Carmen. Og etter diverse forviklinger ender det med at Carmen ikke gjengjelder hans kjærlighet. Hun kaster ringen Don José gir henne, og han stikker kniven i henne, og hun dør.

– Er det en Carmen i deg?

– Jeg tror de fleste kvinner vil ha en opplevelse av at de gjenkjenner noe i seg selv når de ser Carmen. Det kule med Carmen er at hun gjør det hun vil, akkurat slik menn gjør. Det ender det med at hun må betale en pris for, men hun betaler den med sin kompromissløshet. Hun vet godt at Don José vil drepe henne, men hun er stolt og vil heller dø enn å underkaste seg. Carmen er langt mer en kvinnelig frihetskjemper enn hun er en femme fatale. For henne handler det ikke om sex, men om frihet. Hun bruker det hun har, sex, men det er for å komme seg fri. Don José er imidlertid en liten mann. Han tåler det ikke. Han fortsetter å forfølge henne. Han «stalker» henne. Da hun avslår ham, takler han det ikke. Han føler seg forsmådd. Og en liten mann som føler seg mindre, vil alltid finne ut av hvordan han kan hevde seg – det må vi kvinner huske: Små menn er utrolig gode til å finne ut hvordan de kan kue deg.

– Det høres ut som du har møtt «den lille mann» i det virkelige liv?

– Ja, jeg har møtt ham mange ganger. Det tror jeg mange kvinner har. Men jeg er lynrask til å få øye på ham. Jeg kommer meg ikke ut av det møtet ved hjelp av sensualitet. Jeg spiller bare dum. Jeg later som om jeg ikke har oppdaget at han flørter med meg, og så mister han interessen. Og det er alltid best hvis det er han som mister interessen først.

Igjen runger Andreas latter på kjøkkenet i leiligheten hennes der vi har satt oss på hver side av et gammelt trebord. Og faktisk går det raskt opp for oss at vi ikke kan snakke om Carmen og hennes lengsel etter frihet uten også å snakke om Andreas eget liv. Hun er selv en kvinne som setter sin frihet over alt annet. Også over tosomheten, hvis den virker begrensende.

– Det å være i bevegelse er livet for Carmen. Don José vil gjerne at de setter seg ned og bare er de to. Nå er det aldri noen som har forsøkt å drepe meg, men jeg har ofte funnet meg selv i det dilemmaet som oppstår når man vil ulike ting i et forhold. Kanskje høres det ut som man vil det samme, men hva er det man hver for seg ser for seg?

- Det er mange menn som tenner på alt som har med frihet å gjøre

Andrea Pellegrinis leilighet ligger mellom to bakgårder, og selv om hovedgaten Strøget ligger på den andre siden av gården med sitt renn av turister, gatemusikanter og tenåringer på shopping, er det svært så stille her. Vi sitter på kjøkkenet som er rustikt i svart og messing, og vi drikker sterk kaffe av umake kopper. Alt i leiligheten virker nøye utvalgt, selv om bohemstilen hersker. Da Andrea flyttet inn her etter at et parforhold gikk dukken for fem år siden, rev hun ned veggen mellom stuen og kjøkkenet, så fra der jeg sitter, har jeg fri utsikt til hennes irrgrønne sofa. Her er farger, dybde, lys og skygge. En kronhjort i plysj stikker hodet ut av veggen. Midt i stuen står en vedovn, og hun må slepe en hel del ved opp den smale trappen om vinteren. Men Andrea har aldri vært i tvil om at det er her hun vil bo.

Nå bor hun heller ikke alene her. For bak en dør som går ut fra kjøkkenet, er rommet til hennes 18-årige sønn, Nikolaj. Hun har vært alenemor for ham fra dag én, for hans far har ikke vært fast til stede. Andre menn har banket på i hennes liv, men så har det vært dette med friheten og rastløsheten.

– Når jeg møter en mann, starter en drømmemaskin inni meg. Jeg planlegger alt vi skal se, alle steder vi skal besøke. At jeg for eksempel kjenner en som har en sherrybar i Portugal som vi kan dra og besøke. Alt det jeg drømmer om, er noe som er i bevegelse. Det er reiser og opplevelser. Men det kommer alltid et tidspunkt der mannen sier: «Kan vi ikke bare sitte i sofaen litt og se en film sammen?» Og det kan jeg rett og slett ikke.

Hun slår nesten knute på seg selv der hun sitter i slagbenken på den andre siden av spisebordet bare ved tanken på å sitte der i sofaen og se tv i beste sendetid med sin elskede.

– Hvorfor er det så vanskelig for deg?

– Jeg kan ikke sitte passivt og se på andres liv, altså på en film. Jeg er altfor utålmodig. Så begynner kreativiteten og lysten til å gjøre noe annet å krible i meg. Kanskje får jeg en idé til et nytt kreativt samarbeid og får behov for å få tak i noen som vil gjøre det sammen med meg. Og da er det jo problematisk at jeg føler livet passerer, samtidig som kjæresten min sitter og føler at livet er det som skjer akkurat der vi sitter sammen.

– Jeg vil gjerne kunne dyrke friheten og kreativiteten sammen med en annen som også har store vingeslag. Vi behøver ikke nødvendigvis å være sammen hele tiden og våkne opp sammen hver morgen. Men mange av de mennene jeg møter, er mer opptatt av når og hvor vi kan flytte sammen. Og om jeg kan fikse det problemet som er at de er single.

– Men det er også mange menn som gjerne vil har frihet?

– Mange menn sier de vil det. Det er mange menn som tenner på alt som har med frihet å gjøre. Men det viser seg lynraskt at de er fantaster som flyr på vann og luft. De er fulle av ord som ikke betyr noe. De sier at de elsker sterke kvinner, men når de gjentar det for 20. gang, blir jeg mistenksom, for hvem er det de prøver å overbevise? Og jeg vil heller ikke nødvendigvis ses på som sterk.

– Akkurat som Carmen vil jeg helst fly på frihetens vinger.

- Jeg var destruktiv, gjorde hærverk, røykte og drakk

Andrea Pellegrini vokste opp langt ute på landet i Øst-Jylland, der den nærmeste store byen var Odder, med 12 000 innbyggere. Hennes sveitsiske far var jazzmusiker, men fikk aldri utnyttet sitt talent til fulle, og hennes danske mor laborant i Coop, der hun tok prøver av margariner og salater. De bodde på en idyllisk gård som hennes far selv satte i stand, men stemningen var ikke fullt så idyllisk.

Andreas mor hadde hatt det som i dag kan ligne to fødselsdepresjoner – først med Andreas søster og deretter med Andrea – og det var som om de aldri gikk over. Som tolvåring ble Andrea en som drev rundt i gatene i Odder og ventet på at livet skulle begynne.

– Jeg husker faktisk ikke så mye fra de årene. Jeg var destruktiv, gjorde hærverk, røykte og drakk. Håret mitt var enten farget svart eller knallrødt. Jeg var på et tidspunkt barbert på den ene siden, og jeg hadde en ring i nesen som forestilte en edderkopp. Det kunne fort ha gått helt galt med meg hvis jeg ikke hadde vært så utrolig heldig at jeg kunne synge.

– Når fant du ut det?

– Det er et godt spørsmål. Det er som om det er noe jeg alltid har visst, og så visste jeg det likevel ikke. Da jeg gikk i fjerde klasse, spurte jeg læreren min om hva han ville bli i sitt neste liv. Han svarte at han ville være ingeniør. Så spurte han meg hva jeg ville bli i mitt neste liv, og jeg svarte at jeg ville være operasanger. Jeg vet ikke hvor det kom fra, for jeg hadde aldri hørt en opera eller møtt en operasanger. Så svarte han: «Det kan du da bli i dette livet.» Det trodde jeg ikke helt på, og på en måte fikk jeg rett, for voksenlivet er på mange måter «det neste livet» når du kun går i fjerde klasse. Men det var første gang jeg kjente et instinkt inni meg selv som var svært sterkt og som jeg har vanskelig for å forklare.

– Alt det jeg drømmer om, er noe som er i bevegelse. Det er reiser og opplevelser, sier Andrea. FOTO: Carsten Seidel
– Alt det jeg drømmer om, er noe som er i bevegelse. Det er reiser og opplevelser, sier Andrea. FOTO: Carsten Seidel Vis mer

Andrea gikk «all-in» på å være en ordentlig mor

Da de mørkeste tenårene var over, fulgte Andrea sitt instinkt og begynte å synge. Og som 21-åring vant hun en sangkonkurranse. Hun flyttet til København og startet på Det Kongelige Danske Musikkonservatorium. Hun hadde tatt det første skrittet inn i sitt «neste liv», men da hun var halvveis igjennom det andre året på konservatoriet, sto hun plutselig en dag med en positiv graviditetstest i hånden.

Igjen slo det sterke instinktet igjennom. Hun hadde ikke noe nettverk i København, og familien hennes var langt unna. Likevel visste hun at hun skulle ha barnet, likeså sikkert som hun visste at hun ville ha ham alene. Andrea gikk «all-in» på å være en ordentlig mor, en mor som var nærværende.

– Igjen kjente jeg veldig sterkt på at dette var noe jeg skulle gjøre. Jeg har alltid hatt følelsen av at det bare er jeg som kan redde min egen verden. Det har gitt meg en følelse av å være sterk i meg selv. Jeg har så å si bolig i meg selv. Det er også derfor at jeg har kunnet flytte så mange ganger. Jeg har alltid meg selv med. Og det er også derfor jeg kan gjøre det jeg gjør når jeg går på scenen, der jeg alltid står i et kostyme andre har valgt, i en oppsetning andre har valgt. Jeg har alltid meg selv med.

– Men å få et barn er det motsatte av frihet for mange?

– Sønnen min er min aller største glede i livet. Han representerer ikke frihet, men han representerer det å være bundet på hender og føtter av alle de riktige grunnene. Av meningsfullhet. Å ha Nikolaj er ikke bare å være fri på papiret, men det er en så stor glede at det har frihetens gledesbobler helt inn i cellene. Det er der friheten skal være. Egentlig vil jeg gjerne bindes på hender og føtter, hvis det som binder meg, er meningsfullt. Arbeidet mitt binder meg også på hender og føtter. Jeg må jo tjene penger. Til gjengjeld er det så fantastisk når det lykkes.

Vi er et øyeblikk stille. Det er første gang siden jeg kom inn gjennom døren. Kanskje er vi i ferd med å bli slitne. Kanskje har vi bare kommet til det viktigste.

– Jeg ønsker ikke frihet fra de tingene. Det er heller ikke slik at jeg i et parforhold ønsker frihet til å ligge med hvem jeg vil. Jeg er faktisk svært trofast, og jeg har aldri prøvd å være utro mot kjærester. Men jeg vil gjerne at forholdet skal ha en frihet i seg selv. Det er det med å være i konstant bevegelse jeg forstår så godt hos Carmen. Det er mange som beveger seg mot stillstanden, for da kan de slappe av. Sånn har ikke jeg det. Når noe stanser, er det dødt.

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: