Som ung jente ble hun spådd hjemme i landsbyen. Spåkona gransket kaffegruten grundig, før hun så på henne. “Fremtiden din er ikke i Iran. Den er der det enten er grønt eller snøhvitt”.
Du har kanskje sett «Familien Adampour» på NRK? Serien er en slags Norges svar på The Kardashians, og følger de fire søstrene Lina, Mina, Diana og Sofia - som krangler om den minste lille ting, legger seg opp i absolutt alt de ikke har noe med, men som stiller opp for hverandre uansett.
Lina som er den eldste, var bare ett år da de måtte flykte fra Iran, i 1986. Sammen med moren, faren og to brødre, vokste søstrene opp i en liten kommunal treroms på Grünerløkka i Oslo. Nå har de alle suksess innen hvert sitt felt.
Rima Iraki: – Jeg følte at jeg var litt for mye
Ønsket aldri å forlate Iran
Lina med den ustoppelige energien, bor på Gjerdrum med mann og fem barn, og har overtatt kiosken som Diana drev i Maridalen. Samfunnsengasjerte Mina er lege. Diana med teft for business, har to barn og driver nå campingplass i Hallingdal. Kreative Sophia er yngst, og har startet landets første kryptogalleri.
Av og til dukker også mamma Afsaneh opp i serien. Da lyser alltid døtrenes ansikter opp.
Av de seks barna, er det bare yngstedatteren Sofia som bor hjemme nå. De som før bodde i en liten treroms på Grünerløkka, bor nå i en av de stille gatene på Frogner.
Det er ramadan når vi møtes, de faster selv, men Afsaneh og Lina har dekket på til oss. På det store kjøkkenbordet står flere fat med ulike iranske søtsaker, mens te skjenkes i glasskopper.
Siden har vi tenkt, at hele dette intervjuet på sett og vis sprang ut fra maten, at det steg opp fra de små gule og søte bollene som vi lurte på hva var laget av.
De er nemlig laget slik Afsanehs elskede mamma en gang lagde dem hjemme i landsbyen Sardab.
- Jeg elsket familien min og landsbyen min! Jeg hadde aldri noen intensjon om å forlate Iran.
Afsaneh ser på datteren og sier et ordtak på persisk, mens Lina snart oversetter og forklarer.
- Så det må være skjebnen som dro henne ut av det landet hun elsket. Mamma tror på skjebnen. Ikke at man skal sitte på rompa og godta alt som skjer, nei nei.
- Det handler om å reise seg opp, og kjempe for det du tror på. Og aldri gi opp uansett hvor skjebnen tar deg.
Varme nordmenn
Da de måtte flykte, var det eneste Afsaneh ønsket, å kunne dra tilbake igjen. I litt over et år bodde de i Pakistan. Til den dagen de fikk muligheten til å komme til Norge.
«Hvor er det?», spurte hun kommisæren de snakket med, hadde aldri hørt om landet.
«It´s green and snowy white», svarte han.
Lina smiler når hun gjentar setningen på engelsk.
- Det var dét spåkona sa. Jeg tror mamma så det som sin skjebne å komme til Norge.
Hvordan det var å komme til Norge? Det var litt som å komme hjem, svarer Afsaneh enkelt. Som bondegårdsjente passet Grünerløkka hennes godt, det kjentes som en liten landsby. Og nordmenn er varme, mener hun, før hun tyr til enda et persisk ordtak.
Lina oversetter og beklager at det kanskje ikke blir like poetisk på norsk.
- Før Gud sender kulde din vei, ser han hvor varme klær du har. Mamma har kjent på Guds barmhjertighet. «Det har vært tøft, men jeg klarte det». Da snakker hun dag for dag, uke for uke.
Er du «den single» i venninnegjengen? – Jeg kan kjenne på presset
Åpne dører
Ut fra det Afsaneh forteller, er det ikke mulig å forstå hvor hardt det må ha vært å forlate alt og alle hun elsket, og å komme til et helt fremmed land, uten å kjenne en eneste sjel.
Det er Lina som forteller, og som lett så kan leve seg inn i hvor tøft det må ha vært for moren å føde barn uten å ha familie rundt seg - hun som selv har født fem, og ikke vet hva hun skulle ha gjort uten storfamilien.
Om hjertet som lå igjen i Iran, og turene til telefonkiosken hver eneste fredag de første tre, fire årene, for å ringe hjem til moren.
Samtidig var det også slik: Afsaneh omfavnet det nye livet i Norge, ville gi barna alle muligheter. De gikk i barnehage, og da de begynte på skolen, var de med på alle mulige fritidsaktiviteter.
Hjemme hos dem var dørene alltid åpne. De bodde trangt, men ofte var det likevel hit vennene ble med hjem.
I tenårene var Lina flau over ikke å ha eget rom. Nå forteller hun stolt om hvordan vennene fortsatt kaller moren hennes for mamma, ikke Afsaneh, og lattermildt om hvordan noen av naboene kjeftet, fordi de alltid åpnet porten til bygården, selv når Jehovas vitner ringte på.
- Hvorfor ikke? ler moren.
- Hver uke vi satt der og pratet, jeg elsket det! Jeg lærte språket, vi ble venninner. Vi er alle mennesker. Døren hos meg har alltid vært helt åpen.
Veranda full av kofferter
I flere år ble de to vitnene invitert inn til å spise sammen med familien, satt der side om side med hver sin tro, og ble venner.
Økonomisk hadde de lite, men likevel alt de trengte. Barna lærte seg tidlig til å jobbe, hadde alle små ekstrajobber for å bidra til familiens inntekt.
Etterhvert som det ble trygt å dra på besøk til Iran igjen, sparte de opp til årlige turer tilbake til hjemlandet.
Det lille ekstra de hadde, brukte Afsaneh til å kjøpe billige klær til dem som trengte det enda mer. Hun kastet heller aldri noe, men tok vare på alt for å ta med til til Iran.
Lina forteller om den evige jakten på oppbevaring - der andre hadde blomsterpotter på verandaen, var det alltid fylt opp med kofferter hjemme hos dem.
På besøk i hjemlandet, ville Afsaneh gjerne vise barna livet slik det også kunne være. Om et av barna hadde bursdag mens de var der nede, tok hun med hele gjengen til et barnehjem, barnas fettere og kusiner inkludert, for å feire dagen sammen med barna der.
- Det handlet om å dele det man hadde med alle, forteller Lina.
For Lina, er moren et stort forbilde.
- Jeg ser alltid etter godhet i mennesker. Jeg har sett det gang på gang at det bare bor godhet i mamma. Det er vanskelig å være god i vanskelige stunder. Hun har verdsatt godhet og vært standhaftig i sine ord og handlinger.
- Mamma har vært sinnsykt god til å lære oss empati. Det har vært en nøkkel. I Iran så jeg hvordan hun var med sine søsken.
Emilie Enger Mehl om dating: – Det skal litt til før jeg stoler på noen
Bursdag på barnehjem
At moren tok dem med på barnehjem for å feire bursdagene, synes Lina var helt genialt.
- Vi forstod da at vi hadde det veldig bra. Vi kom sterkere ut av det. Sånn var det her i Norge også. Mamma holdt alltid dørene åpne for alle. Det preger oss i måten vi kommuniserer på. Vi ble vitne til alt som ble sagt og gjort.
Afsaneh forteller om den gangen hun oppdaget at et av de tykke, varme sjalene hennes plutselig var borte, og forstod at Lina hadde gitt det bort til en mann som frøs.
- Jeg ble eksponert for dine gode handlinger, svarer Lina.
- Uansett hvem du møtte på din vei, så handlet det om likeverd og nestekjærlighet. Det er det folk sier etter å ha sett serien: Den kjærligheten og samholdet dere har - det viser vi også til andre. Jeg tror det er det grunnleggende vi mennesker trenger. Vi er skapt for å være sammen.
- Mamma pleier å si at jeg vil heller gjøre armene mine slitne enn munnen min. Så jeg har lært fra barndommen av at selvgjort er velgjort. Vi ble fortalt det i ung alder. Som barn så vi at hun gjorde det hun snakket om. Det er derfor jeg ser opp til henne. Ikke bare fordi hun er min mor.
Linas fem barn vokser opp under helt andre økonomiske forhold enn hun selv gjorde. Mannen hennes jobber som kjøpmann, de har stort hus med basseng i hagen.
Johanne bestemte seg for et mannefritt år - og netter alene i skogen
Hun er likevel opptatt av å bringe videre de verdiene hun fikk hjemmefra. I serien ser vi Lina ta med barna til fattighuset for å gi julegaver til barn som kanskje ikke får så mange.
- Jeg gjør mye av det samme som mamma, men er litt strengere. Jeg er opptatt av at det skal være en gjensidig respekt, det er en av mange nøkler til et godt liv.
- Det er viktig for meg å lære barna å kjenne på følelsene sine. Vær mot andre som du vil at andre skal være mot deg, uansett hvem du møter. Det er mamma og troen min som har formet meg 100%.
Mor og datter smiler mot hverandre, mens de strekker hver sin hånd mot den andre.
- Jeg synes du er den beste mammaen! sier Afsaneh og banker en hånd i bordet.
-Jeg synes du er den beste mammaen! Ler Lina.
- Jeg sover i ekornbua for å gi mannen min fred
Mammas drøm
Alle de gangene Afsaneh gikk med barna gjennom Grünerløkka, kastet hun lange blitt etter et av butikklokalene der - drømte om å starte egen bruktbutikk.
For tre år siden gikk drømmen i oppfyllelse, da sønnen Mikail, som jobber som fotballagent, kjøpte lokalet til henne.
-Jeg hadde sett på det butikklokalet i 35 år, smiler Afsaneh.
Lina fortsetter.
-Vi gikk fordi der så mange ganger, og hver gang så jeg at hun lyste opp. “Herregud vi står i sjappa til mamma” tenkte vi da det endelig skjedde.
Sardab vintage heter butikken, etter landsbyen hun en gang måtte flykte fra.
Nå har de flyttet butikken til Bislett. Afsaneh drar fram mobilen og scroller nedover kamerarullen. Hun tar bilde av seg selv sammen med absolutt alle kundene som er innom. 40 % av inntektene går til prosjekter i Uganda.
At de takket ja til å lage serien, har handlet om å gi tilbake, forteller Lina.
- Mange kjenner ikke ikke etniske nordmenn. Jeg håper vi kan bidra til mindre fordommer. Mamma har beholdt sin tro og kultur, og det har ikke vært noe galt i det. Vi har venner som er kristne og venner som er agnostikere.
Afsaneh nikker, legger hånden på hjertet og får det siste ordet.
- Så lenger du er ærlig her … Jeg respekterer alle uansett religion. Kjærlighet trumfer alt.
