Rundt 1890. Kamilla Berg går gjennom Storgata i fiskeværet Kabelvåg. Kanskje blåser det vårvind mellom de bratte fjellene. Det hadde hvert fall vært en passende kulisse for dagen som skal endre Kamillas liv. For nå er den innvilget, skilsmissen fra mannen Ørger. Ingen andre i kvinner i bygda har skilt seg, ja knapt nok i landsdelen. På 20 år er det kun 39 som har fått innvilget skilsmisse i hele Norge. Nå skal Kamilla bli en av dem, etter å ha gått gjennom en obligatorisk separasjon på tre år.
Nøyaktig hva det var som fikk tobarnsmoren Kamilla til å be kong Oscar II om å få gå fra mannen sin kommer vi tilbake til. Først, la oss ta en titt inn i familiehistorien til Hege Duckert.
Fikk seg flere overraskelser
Når journalist og forfatter Hege Duckert er aktuell med ny bok i disse dager, dykker hun ned i 150 år av norske kvinners historie. Fra forsørgende fruentimmer til skamløse jenter, lyder undertittelen.
I to år har Hege jobbet med boken, parallelt med den som rådgiver for K-sjefen i NRK. Ja, faktisk har hun sett boken nærmest som et kall. For da fadderbarnet fortalte henne hvordan kvinners historie ble fortalt i skolebøkene, som små, grå bokser ved siden av den egentlige historien som handlet om menn, visste Hege at hun måtte ta grep:
– For meg er dette et identitetsprosjekt. Det er helt utrolig at det har gått så kort tid siden en del store skanser har falt for norske kvinner. I arbeidet kom jeg også over ukjente historier om min egen familie. Ting jeg ikke ante noen ting om.
Ba kongen om skilsmisse
La oss ta et skritt tilbake til Kabelvåg, kun to generasjoner, men likevel et kvantesprang. I Heges familie har kvinnene fått barn sent, og generasjonene er derfor lange. Heges oldemor ble født allerede i 1865, bestemoren i 1887.
Oldemor Kamilla var vel ansett i Kabelvåg, der mannen Ørger drev papirhandel.
Kanskje gikk Kamilla under tittelen Fru bokhandler Berg, for kvinner skulle tituleres ut fra sin rolle i familien. På bakrommet trykket Ørger bøker og avis, slik en god papirhandler skulle, og bakerst i Lofotposten sto det at avisen gitt ut på Ørger Bergs Forlag.
Men i kulissene foregikk det også andre ting. Ting som etterhvert ikke var til å leve med.
Kamilla og Ørger hadde to barn, og den yngste av dem, Erna, var bare tre år da moren søkte kongen om å få skille seg fra mannen sin.
– Jeg vet hvor vanskelig det var å få skilsmisse på den tiden. Det holdt ikke at man var ulykkelig i ekteskapet, forteller Hege.
– Du måtte oppgi en grunn for å få lov til å skille deg, for eksempel drikking, utroskap eller vold. Jeg vet ikke med sikkerhet hva det kan ha vært i denne sammenheng, men jeg holder nok en knapp på alkoholen.
– Skammen sitter i mange lag
Oldemors nye liv
Kanskje drakk Ørger. Det var han i så fall ikke alene om, i en tid og i et samfunnslag hvor hverdagen kunne være stri. Etter skilsmissen giftet Kamilla seg i 1909 med en los, som ble stefar for barna.
Men det er flere hemmeligheter i oldemorens liv. I arbeidet med boken kom Hege tilfeldigvis over et biografisk leksikon over kvinnelige redaktører i Nord-Norge på 1800-tallet. Plutselig så hun et navn hun kjente igjen. Kamilla Berg. Var ikke det oldemor? Var hun redaktør?
– Da fikk jeg jo veldig puls, og i et par dager datt jeg litt ut av det jeg egentlig holdt på med på jobben, forteller Hege.
– Jeg sendte meldinger til Vågan historielag og vi begynte å nøste. Men om du søker i familiehistorien finner man ofte mye om mennene i slekta, og veldig lite om kvinnene.
Godt hjulpet av egne journalistiske ferdigheter og lokale krefter i historielaget skulle Hege likevel finne ting hun ikke ante noe om:
– Det viste seg at oldemor etter skilsmissen tok over bokhandelen, trykkeriet og hele forlaget, og det er all grunn til å tro at hun også ble redaktør for avisen. Jeg fant en side av Lofotposten der det står at den er utgitt på KB forlag, og det må jo være oldemor.
Hun smiler:
– Jeg ble jo selv kulturredaktør i Dagbladet i 2002, og det ble mye skriverier rundt det, men oldemor hadde ingen sagt noe om. Mamma fortalte meg at oldemor bodde hos bestemor i perioder, og da ble det alltid mye styr. Bestefar flyttet ut og bodde på hotell hver gang oldemor kom, så jeg antar at hun må ha hatt en viss myndighet som redaktør.
Gynekolgisk sjekk for å få jobben
I boken sin tar Hege leserne med gjennom knuslete kvinnekår, streik på fyrstikkfabrikken, tjenestepiker som sov i garderobeskap og måtte vente oppe helt til far i huset fant det for godt å komme hjem etter svir og moro. Og Gud vet hva han kunne finne på å be om da. Havnet jenta i uløkka, risikerte hun å bli kastet ut på dagen.
Vi får høre om obligatorisk gynekologisk sjekk før en kvinne kunne gå inn i stillingen som telegrafist, abort på mørke værelser og uønskede barn begravd under gulvplanker.
Men vi får også høre liberale mannsstemmer avsløre seg i synet på at kvinnen til syvende og sist tilhørte mannen:
Henrik Ibsen som nektet å kommentere hvorvidt den skilte og skandaliserte Laura Kieler var modell for hans Nora, og overlot det til Lauras mann å avkrefte. Og Bjørnson som i brev til Amalie Skram etter at hun ga ut Constance Ring, skrev: «At du ga deg til å skrive en bok, har harmet meg; at du fikk lov til å gi den ut av din mann, har ergret og skuffet meg».
– Både Ibsen og Bjørnson bidro til kvinnenes kamp. Ibsen gjennom Nora og den innesperrede kvinnens kamp, og mange kvinner opplevde Bjørnson som en frigjører. Men jeg vil vise at de også var menn av sin tid, forteller Hege.
I boken nevner hun Knut Hamsun som kastet seg inn i debatten om uekte barn, og i et innlegg i Morgenbladet i 1915 skrev at «barnemordersker» burde henges.
– Hamsun var jo ganske autoritær, men det sier også noe om hvordan man tenkte rundt straff. Å havne i uløkka skyldtes slett moral, og man skjønte ikke at det kunne ha med fattigdom og uvitenhet å gjøre. Hamsun hadde et romantisert forhold til barn: «De er så pene å se på. Det er så fint å se på når beveger seg fra et rom til et annet». Sigrid Undset svarte ham: «Det fordrer jo at man har to rom». Om man ser på norske kvinners historie, er klasseperspektivet like viktig som kjønnsperspektivet.
– Det må ha vært som et jordskjelv
Historien om norske kvinners kår er også historien om kvinnene i Heges slekt. Kamilla og Ørger hadde to barn. Trodde Hege. Også her skulle hun få seg en overraskelse. I researchen fant hun at Kamilla hadde født fire barn, noe som måtte bety at to av dem var døde.
– Det var jo ikke uvanlig å miste barn, men for oldemor personlig må det ha vært som et jordskjelv. Ikke bare hadde hun skilt seg fra mannen sin, hun hadde også mistet to barn. Det er så rart at dette ikke er blitt snakket om i familien.
Da Linda gransket familiehistorien, oppdaget hun morens skjulte fortid
Rømte med et sirkus
Kanskje ble fjellene i Kabelvåg for trange? Det fantes en tid hvor den med utferdstrang kunne rømme med et omreisende sirkus. Det var det som skjedde med Kamillas datter Erna. Den 17 år gamle jenta, som senere skulle bli Heges mormor, ble så fascinert av den omreisende svenske truppen som besøkte Kabelvåg, at hun i 1904 tok sjøveien til Kristiania for å slutte seg til sirkuset:
– Man tenker jo ikke på hvor omstendelig det var på den tiden, å reise fra Lofoten til Kristiania. Bestemor var 17 år da hun dro fra bygda for å bli sirkusprinsesse. Drømmen var å være beriderske på en hvit hest i manesjen. Litt som Elvira Madigan.
Hege smiler:
– Men kanskje var det ikke helt sesong i Kristiania da hun kom, for hun fikk ikke jobb på sirkuset, og gikk over til skuespill.
Bestemor på de skrå bredder
Erna Schøyen hadde stumfilmmunn og tidsriktig pasjeklipp. På dagtid øvde hun replikker, og om kveldene holdt hun forestillinger på teateret.
Mannen hennes Thor var insekteskspert, med den eksotiske tittelen statsentomolog, statens ekspert på insekter. De to barna deres hadde barnepike som sang dem i søvn om kvelden i leiligheten på St. Hanshaugen, og slukket lysene når alle var gått til ro.
Et av barna var Vivi, Heges mor.
– Mamma vokste jo opp med en mor som ikke var hjemme om kveldene. Jeg tror det er derfor mamma selv ble så opptatt av å være hjemme med meg og søsknene mine.
Yngst av tre
Hege er attpåklatten i en søskenflokk på tre, 12 år yngre enn storesøster og ti år yngre enn bror.
Mamma Vivi hadde skuespillerdrømmer som sin mor, og rakk å stå på scenen og spille i filmer før barna kom. I rekkehuset på Tåsen la hun skuespillerkarrieren på hylla, skred til verket som mor, og lød nå yrkestittelen «husmor».
– Mamma var en husmor som hatet husmorarbeid. Hun ante ikke hvordan man fargesorterte, og alle de hvite klærne hadde lilla skjær. Da jeg ble stor nok til å spørre henne om oppskriften på sausen hun brukte å lage, viste det seg at det kom fra en Toro-pose, forteller Hege.
Hun utdyper:
– Valg av husmoryrket var litt pussig sett opp mot at mamma hadde hatt en kunstnerkarriere, og hun ble veldig preget av livet hjemme. Hun følte at arbeidet hun hadde nedlagt hjemme ble undervurdert. Men hun målte seg veldig mot det å være en god mor. Det var identitetsmessig veldig viktig for henne.
12 dager etter fødselen døde lille Konrad av herpesvirus: – Det var et sjokk
Skilsmisse
Da Hege var 11 år skilte foreldrene seg, og nå var det Vivis liv som skulle ta en ny vending. Etter å ha definerte seg som husmor i to tiår, begynte Vivi nå som dramatiker ved teateret.
Hege forteller om morens gamle pass, som hun fant da hun ryddet etter at moren var gått bort, 96 år gammel.
– I rubrikken for yrke hadde hun strøket over Husmor med tykk, sort tusj og skrevet Dramatiker over.
Simone ba bestefar fortelle om krigen. Da kom den utrolige historien
Manglet talent
Da Hege Duckert var liten ble hun sendt til timer i rytmelek på Barratt Dues Musikkinstitutt, og siden på ballettskole. Lik sin mor og bestemor kjente hun dragningen mot scenen.
– Jeg hadde mine timer ved stangen på Torill Frostad danseskole, men dessverre var ikke talentet stort nok. Jeg ble veldig frustrert da jeg skjønte at jeg ikke hadde det i meg, forteller Hege.
I tenårene vasket hun hver uke hos en gammel dame på Frogner, og mens den enslige kvinnen pratet om løst og fast, tørket Hege rulletobakk fra de fleste overflater og puttet opptjente midler i lomma. Lidenskapelig opptatt av pop og rock som hun var, begynte hun snart å skrive for musikkblader.
Etter et halvt år som musikkskribent i London for bladet Puls, ble 19-årige Hege tipset om å søke stillingen som musikkjournalist i Dagbladet.
– Jeg ringte Dagbladet fra postkontoret i London og sa at jeg ikke kunne møte til intervju. Da sendte de meg penger til flybillett, og det var det mest glamorøse jeg hadde opplevd i mitt liv.
Hege ler.
– Jeg var ung og entusiastisk, og nå skulle jeg hjem fordi sjefredaktør Arve Solstad i Dagbladet ville se på meg, som det het. Jeg tror ikke jeg skjønte hvor heldig jeg var som hadde fast jobb og sjefer som trodde på meg.
Ble selv redaktør
Mange år senere ble Hege selv kulturredaktør i den samme avisa, og var den som lanserte Dagbladet Magasinet. Som sin oldemor sto Hege nå ved roret av en publikasjon der man ikke skulle være redd for å mene noe, og det uten å ha utdannelse innen journalistikk. Tror hun det går en rød tråd mellom kvinnene i slekten hennes?
– Vi har nok hatt mere mot enn forstand. Vi har kastet oss ut i ting. Oldemor som redaktør, bestemor som ville bli sirkusprinsesse, og mamma som gikk tilbake til teateret. Vi har hatt en tro på at det sikkert går fint. Det var først da jeg ble eldre at jeg begynte å reflektere: «Er jeg flink nok?». «Må jeg utdanne meg?».
Selv med grunnfag i historie og en master i management innrømmer Hege hun kan kjenne seg igjen i det av å ikke holde mål, og redselen for å en dag «bli avslørt», som kvinner kan føle på.
– Men i mitt tilfelle er det kanskje en reell risiko for å bli avslørt, da. Haha.
«Har du baller?»
Tenk som en mann», hender det kvinner oppmuntrer hverandre med når vi er i tvil om vi tør kaste oss ut i noe. Hege mener språket i stort grad definerer mannlig som noe bra:
– «Har du baller?». «Hvem har på buksene på i dette rommet?». Men jeg tenker at det kan være bra iblant å reflektere over sitt eget kunnskapsnivå. Om man som meg mener det bør være flere kvinnelige kilder, må man tørre å være en kvinnelig kilde selv. Man må våge å uttale seg raskere enn det som er behagelig. Man må tenke at det ikke er så farlig å bli misforstått, og heller rydde opp i det etterpå.
– Kanskje hjelper det med litt humor også? Mang en blunder har ført til en god mannlig anekdote?
– Ja, humor er absolutt ett verktøy. Det jeg har fått av motstand har også gjort meg bedre. Jeg må innrømme at jeg i stor grad har gjort det som ga meg medvind. Om jeg skulle gjort noe om igjen, ville jeg våget å utsette meg for litt mer ubehag.
– Dette er mitt siste intervju
Overveldende konfirmasjonsgave
Da Hege ble konfirmert fikk hun «Kvinnenes kulturhistorie» i tre bind, utgitt på Pax forlag. Hun kaller det en litt «overveldende introduksjon». Håpet er at boken hennes kan være et sted å begynne for den som ønsker litt perspektiv.
– Det hadde vært fint om noen av jentene som skal skrive særoppgave kan finne den på biblioteket.
Boken strekker seg helt frem til vår tid, til bloggere som baker cupcakes og smykker seg med titlene til sine menn, akkurat slik deres oldemødre en gang gjorde. Fotballfrue. Komikerfrue. Pilotfrue.
– Jeg innser at de ikke tilhører min generasjon, og at jeg derfor ikke forstår det. Selv er jeg glad i pene klær og har glede av magasiner og interiørblader, men å identifisere meg gjennom hjemmet og utseendet er veldig fjernt for meg.
Hun legger til:
– Min generasjon var opptatt av frihet og valgfrihet, og mange av bloggerne og influenserne lever svært godt av det, og har dermed økonomisk frihet, og det er bra. Så mitt syn er litt delt på det.
– Var lite følsom
Hege giftet seg med Stein Hernes i 2006, da hun var 43 år. Å skifte til hans etternavn falt henne aldri inn. Hun husker da hun som redaktør i Dagbladet forsøkte å prakke på de unge sin generasjons syn:
– Jeg var kanskje litt lite følsom. Hver gang det kom en ung kvinnelig journalist som hadde giftet seg, forsøkte jeg veldig sterkt å overtale henne til ikke å ta navnet til mannen, og dermed ødelegge bylinen. Jeg sa: «Du har bygget opp navnet ditt. Behold det og stå for det!». Det er jo kanskje ikke akkurat det man sier til en nygift.
Suzanne Brøgger: – Gudskjelov at jeg ikke fikk det jeg ønsket meg mest
Mor til to
Hege har en voksen sønn fra et tidligere samboerskap, og med mannen sin har hun en adoptivdatter på 11 år. Hun har således kjent på flere aspekter ved morskapet, noe som har fått ytterligere dybde gjennom at datteren er utviklingshemmet.
– Mamma hadde en stor morskjærlighet. Hun hadde enorm tillit til barna og trodde på oss, og det har jeg forsøkt å gi videre til mine barn. Jeg er veldig opptatt av utdannelse, for det er en helt annen konkurranse i dag. Jeg vil at sønnen min skal klare seg selv, og jeg hadde vært opptatt av det med datteren vår også, om hun vært i en annen situasjon.
Hege mener noe av det viktigste hun fikk med seg hjemmefra, er nettopp det å kunne stå på egne ben:
– Siden mamma mistrivdes som husmor, skjønte jeg raskt at jeg måtte tjene egne penger for ikke å havne i samme situasjon. Det gjorde meg veldig selvstendig. Det andre jeg tar med meg er evnen til å gjenskape seg selv. Mamma hentet opp sine kunstneriske evner og vekket til live en ny karriere. Det er en stor gave, å se at det når som helst er mulig å skape seg et nytt liv. Det ligger en stor trygghet i det.
– Etter bare to uker begynte vi å snakke om å gifte oss
Bokhandelen borte
Tre lange generasjoner har gått siden Kamilla gikk fra sin mann Ørger. Hege har selv vært i Kabelvåg, og gått forbi huset i Storgata der Bergs bokhandel lå en gang for lenge siden. Oldemor Kamilla rakk hun aldri å møte. Bestemor Erna døde da Hege var seks år. Hun husker den sprudlende skuespilleren godt, likevel har Hege mange spørsmål. Så mye hun skulle ønske hun hadde rukket å spørre moren om før hun døde.
– Mamma var veldig surrete mot slutten. Men hun var alltid ekstremt opptatt av sin egen mor. Hun hadde masse utklippsbøker om henne. Selv måtte jeg bli en voksen dame før jeg ble opptatt av historien. Nå skulle jeg ønske jeg kunne spurt mamma: «Hva husker du om bestemoren din?». Jeg skulle så gjerne hatt oppvekstskildringer fra da mamma var liten på St. Hanshaugen.
– Lever som våre bestemødre
8. mars er i anmarsj, med digitale paroler og Teams-tog. Hva tror Hege Duckert er den neste store kampen for norske kvinner?
– Generasjonen nå veldig opptatt av identitet. Mange av de skamløse jentene, de med annen etnisk bakgrunn, opplever en hverdag lik våre bestemødres, med de samme begrensningene. Vi har et samfunn med parallelle normer, og må lytte til hva nye generasjoner mener er skjevfordeling. En viktig sak har vært glasstak og kvinner på toppen, men det angår en mindre del av befolkningen.
Hege mener det er et mysterium at sykepleieryrket, som har vist seg så viktig under pandemien, fortsatt er lavt betalt:
– Yrkene som kvinnene velger er lavere betalt enn yrkene mennene velger. Hvor kommer de valgene fra? Omsorgsarbeid burde være bedre betalt og jeg håper vi endrer synet på hva som er verdifullt arbeid.
Erna oppfordrer KKs journalist til å fortsette letingen på Tinder
– Ta deg tid!
Når vi ber Hege Duckert om å dele av sine erfaringer med dagens unge, trekker hun frem viktigheten av å ta seg god tid:
– Ikke tro at alt må være på plass når man er veldig ung. Du har tid til å velge yrke, utdanne deg, ta deg små detourer, få familie. Ting kommer og livet byr på mange muligheter. Ikke stress. Livet har mange svinger, og du får mange muligheter til å gjøre ting på nytt. Driv på med noe du synes er morsom, for det er det stor sjanse for at du blir flink på.
– Bare ikke ballett?
– Bare ikke ballett. Haha. Nei, der er risikoen stor for at du må gjennom en deprimert periode. Men nesten alt annet enn ballett.
Cate Blanchett om Liv Ullmann: - Du er min «Årets kvinne» hvert eneste år
