NYNAZIST: I boken om Anna-Lena, «Nazibruden – en sann historie» får vi hele bildet av hvordan hun havnet i og kom seg ut av nazismens grep. Foto: NTB scanpix
NYNAZIST: I boken om Anna-Lena, «Nazibruden – en sann historie» får vi hele bildet av hvordan hun havnet i og kom seg ut av nazismens grep. Foto: NTB scanpixVis mer

Nynazist

- Det skal sies at ingenting skjedde over natten. Jeg våknet ikke opp en morgen og var nyfødt nazist

Hun spredte hatet sitt på nettet, oste av raseri og skyldte alt sammen på de som ikke «hørte hjemme» i Sverige. Nå forteller Anna-Lena sin historie.

Anna-Lena Joners Larsson (38) jobber som diakoniassistent i Svenska kyrkan og som foredragsholder. Hun bor i Bollnäs, hvor hun har to barn, og er aktuell med boken «Nazibruden – en sann historie» av Jessika Devert (Harper Collins). Her kommer hennes historie hentet fra boken: 

LES OGSÅ: Ida (27) fikk vite familiens mørke hemmelighet: - Morfar var SS-mann

Du har kanskje allerede sett meg på tv? Eller lest om meg? Tenkt negative ting om meg? Sett meg forsøke å svare på det spørsmålet som alle stiller: «Hvordan kunne det bli sånn?» Og jeg gjør mitt beste for å forklare. I dag bærer jeg et kors rundt halsen. Et kristent kors som er symbolet på kjærligheten til min neste og troen på tilgivelse. Jeg fikk det i gave av en ung mann som hadde flyktet fra Syria, overlevd båtreisen til Hellas og kjøpt det til seg selv så fort han var kommet seg i land. 

For bare noen år siden ville jeg aldri tatt imot det, og langt mindre brukt det. Jeg ville nok ikke engang ha ofret ham et blikk. Jeg ville ha tenkt at han der skulle ut av landet mitt og ikke komme hit og snylte på oss. Det var sånne meninger jeg hadde den gangen; dette «jeg-et» som sto på scener både i Sverige og i utlandet og skrålte om hjemlandet mitt. Dette «jeg-et» som var nynazist. Bare ordet får en til å grøsse. Nazist. Er ikke det sånne som gjemmer seg i kjellere og mørke kroker og spyr eder og galle på nettet? De kan vel ikke finnes på ordentlig? Og vandre rundt midt iblant oss?

Jo visst gjør de det. Jeg var del av et verdensomspennende kontaktnett og tjente dessuten penger på å turnere med et av Sveriges hvit makt-band, som ikke gikk av veien for å synge «nigger, nigger, nigger – go, go go». Jeg gjorde det selv; grep mikrofonen, åpnet munnen og sang.

LES OGSÅ: Slik gikk det med de beryktede nazi-kvinnene

Hvordan kan man gjøre noe sånt? Jeg har ingen god forklaring og forstår dem som dømmer meg. Jeg dømmer meg selv. Ryggsekken min er så stappfull av skam at jeg nesten ikke klarer å bære den noen ganger. Det spiller ingen rolle at jeg på akkurat den konserten hadde lyst til å kaste opp etterpå, at ordene ikke passet i munnen min, eller at jeg ikke passet inn der blant de andre. For å gjøre alt enda mer ubegripelig hadde jeg et lite barn som ventet på meg hjemme. Man har da en egen vilje, tenker du kanskje. Man vet da forskjellen på rett og galt. Og sånn er det jo. Det var ingen som tvang meg. Men nå føles det som om jeg har våknet fra en vond drøm og endelig kan reagere, være den personen jeg skulle vært fra begynnelsen av. Før alt gikk galt. Før jeg begynte å skylde på andre for min egen ulykke.

MANNSDOMINERT MILJØ: Hvordan hun endret seg og endte opp i et mannsdominert nynazistmiljø, har hun ingen enkel forklaring på. Foto: Privat
MANNSDOMINERT MILJØ: Hvordan hun endret seg og endte opp i et mannsdominert nynazistmiljø, har hun ingen enkel forklaring på. Foto: Privat Vis mer

LES OGSÅ: Hva betyr det egentlig å hate et annet menneske?

- Meningene mine var på det verste da jeg ble syk

Det skal sies at ingenting skjedde over natten. Jeg våknet ikke opp en morgen og var nyfødt nazist. Og jeg kommer ikke fra et hjem der sånne tanker ble servert til frokost.

Jeg hadde en kaotisk oppvekst, jeg var en utagerende unge som stakk hjemmefra for tidlig og allierte meg med gutter, jobbet i utlandet og drev rundt. Jeg hadde ikke noe mål i sikte, ingen større mening med noe av det jeg gjorde. Jeg elsket å feste, likte å stå i sentrum. Jeg og min beste venninne reiste rundt på festivaler, og jeg fikk øynene opp for en av guttene på scenen som mange flokket seg rundt. Etter hvert ble vi et par, og jeg ble manageren hans. Jeg sugde til meg applausen og æren. Her skulle det fikses og ordnes og tjenes penger. Jeg gikk som vanlig drastisk til verks, ga meg fullstendig hen til noe som jeg innerst inne visste ikke kom til å holde i lengden.

«Alle har rett til å ha sine egne meninger», overbeviste jeg meg selv om og lukket øynene for tekstene, nazihilsenene, flaggene. Jeg var aldri, aldri hundre prosent overbevist, og det tror jeg er grunnen til at jeg har kunnet legge det bak meg.

Men jeg var nær. Veldig nær. Meningene mine var på det verste da jeg ble syk, først med fibromyalgi, og siden under graviditeten. Jeg hadde så store smerter at jeg knapt kom meg ut av sengen, og samtidig var det så mye rot med hjelpen fra det offentlige at vi ikke engang hadde penger til å kjøpe mat. (Psst: Fibromyalgi rammer over 100 000 norske kvinner: - En del tror sykdommen bare er tøys)

Jeg spredte hatet mitt på nettet, oste av raseri og misunnelse

Jeg kunne ikke tro at det var sant, at det var penger nok til den bølgen av flyktninger som strømmet inn i landet, men ikke til meg og babyen i magen min. Jeg spredte hatet mitt på nettet, oste av raseri og misunnelse og skyldte alt sammen på alle som ikke «hørte hjemme» i Sverige.

Parallelt med det aktive høyreekstreme livet kunne jeg likevel skamme meg når jeg var sammen med folk i hjembyen min. Til dem sa jeg at jeg var punker og ikke noe annet. Tatoveringene mine i form av et hakekors og en SS-soldat kunne jeg skjule eller vise, avhengig av situasjonen. Men folk jeg traff på gaten, kalte meg for nazibruden, og innsikten om at situasjonen var uholdbar, ble stadig sterkere. Raseriet som tidligere hadde gitt meg kraft, avtok i styrke etter at jeg fikk de fine barna mine, en gutt og en jente. Nå var det dem jeg levde for, ikke for bevegelsen eller hatet.

UTAGERENDE BARN: – Jeg var en utagerende unge som stakk hjemmefra altfor tidlig, sier Anna-Lena.  Foto: Privat
UTAGERENDE BARN: – Jeg var en utagerende unge som stakk hjemmefra altfor tidlig, sier Anna-Lena. Foto: Privat Vis mer

LES OGSÅ: Blir man lykkelig av å få barn?

Alle mennesker kan få tilgivelse

I denne perioden ble det slutt mellom meg og barnefaren, jeg ble alene, blakk, psykisk nedbrutt. Mine tidligere venner hadde vendt meg ryggen, jeg hadde ingen å snakke med. Og hvem skulle bry seg om meg eller mine problemer? Men midt oppi alt det triste og grå fant jeg en favn som var varm, trøstende og aksepterende. Kirkens favn. I landet der troen er i ferd med å forsvinne, ble jeg revet med av en kraft som ga meg håp om at det finnes et liv også for noen som har gjort det jeg har gjort, og tenkt det jeg har tenkt. Tilfeldighetene ville meg vel.

I mangel på klær til barna mine hadde jeg startet Klädbytargarderoben, der foreldre kan bytte klær med hverandre uten at det koster noe. En diakon ved kirken inviterte meg til å snakke om et lignende prosjekt som han selv drev. Han så ganske snart hvilken forfatning jeg var i, og jeg glemmer aldri det han sa til meg da: «Alle mennesker kan få tilgivelse. Den eneste synden man ikke kan få tilgivelse for, er å si nei til kjærligheten.»

Det var utrolig stort for meg og ga meg den lille dytten jeg trengte. I dag jobber jeg som diakoniassistent i tillegg til at jeg holder foredrag om bakgrunnen min, og om hva jeg har lært om hvor lett det er å miste fotfestet. Hvor farlig det er å følge følelsene sine blindt uten å lytte til magefølelsen og fornuften. Og hvordan noen videoklipp eller bilder på nettet ligger der for alltid, så alle kan se dem, som en evig gapestokk.

 Foto: Privat
Foto: Privat Vis mer

Tro nå endelig ikke at jeg har tilgitt meg selv ennå. Så enkelt er det ikke. Men jeg håper at det å fortelle så åpent om fortiden kan være et skritt på riktig vei. Skamplettene kommer aldri til å forsvinne helt, men ved å be om tilgivelse kan jeg forhåpentlig utgjøre en forskjell for barna mine. Jeg kommer aldri til å kunne skjule sannheten for dem, men jeg kan gi dem to sider av meg selv, og siden de fremdeles er så små, kommer de bare til å huske den lyse siden. 

LES OGSÅ: Syria-konflikten: -Jeg kan knapt lese om barna i Syria før jeg kjenner tårene trille og jeg får umåtelig vondt i hjertet mitt

Jeg jobber nesten daglig med nyankomne svensker og ser det samme ønsket i deres øyne som jeg vet finnes i mine. Ønsket om trygghet, om å kunne ta vare på sine barn, om å føle kjærlighet. Og jeg møter ofte den store misnøyen som finnes i samfunnet, den som jeg selv følte og tok del i. Jeg ser den på Facebook og i kommentarfelt, men nå deltar jeg ikke lenger i diskusjonene. Man kan ikke argumentere mot rasister. Det var slik jeg selv mistet min beste venninne. Hun kuttet båndet mellom oss da jeg hardnakket påsto at alle måtte få mene det de ville. I dag vet jeg at hun hadde rett da hun sa: «Ikke for enhver pris, Anna-Lena.»

En gang fikk jeg høre at noen har kalt dem for naziungene, og det gjorde meg fortvilet

Barna mine får vokse opp med bildet av at alle er like, at alle fortjener respekt uansett hvor de kommer fra. Jeg kan bare håpe at barna gjør kloke valg når de blir eldre, og for å få kraft og gode råd mens de er små, vender jeg meg til både helsestasjonen og en barnepsykolog. En gang fikk jeg høre at noen har kalt dem for naziungene, og det gjorde meg fortvilet. Barna mine skal ikke være nødt til å betale for noe som foreldrene deres har gjort. Jeg vet at jeg blir kalt for raseforræder, at mange anklager meg for å lyve om innflytelsen jeg hadde, og at jeg nå prøver å få oppmerksomhet og penger. Men det finnes andre måter å gjøre det på, måter som ikke ville vært like smertefulle som dette. I dette kan jeg tross alt stå veldig rakrygget og stolt. Jeg skal ikke ha noen skjeletter i skapet. Jeg setter dem ut på trappen der alle kan se dem.

redaksjonen@kk.no Denne saken står også i KK nr 18, 2017

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: