VIKTIG VENNSKAP: Synne, Mina og Ida deler en spesiell historie. En historie som setter ting i perspektiv. FOTO: Privat
VIKTIG VENNSKAP: Synne, Mina og Ida deler en spesiell historie. En historie som setter ting i perspektiv. FOTO: Privat Vis mer

Selvmordstanker:

- Det som hjalp var å fortelle venner om det

Mina Tjernsli (35) ville ikke belaste andre med sine mørke tanker. Men det nektet venninnene å godta.

Det er en grå og vindfull høstdag på Lillehammer. Hos Mina er levende lys tent, det lukter nytraktet kaffe og på stuebordet er det fersk bakst. Mina smiler og ønsker velkommen, men bak smilet ligger en vond historie. En historie som er viktig å fortelle, og som hun deler med venninnene Ida Askjellerud (35) og Synne Gjeilo (31). Venninnene som hjalp henne tilbake da hun prøvde å ta sitt eget liv.

I dag har Mina det bra. Nå ønsker hun mer åpenhet om selvmordstanker.

LES OGSÅ: Mistet mannen i selvmord: - Jeg føler at jeg burde ha reddet ham

De usynlige lidelsene

Mina var en svært populær jente i ungdomstiden. Sosial og med stadig nye kjærester. Hun hadde mye gøy og var glad, alle kunne se det. Men på innsiden foregikk det en kamp. En stadig kamp om å bli likt, være bra nok. Selv om fasaden var perfekt følte hun seg annerledes.

Allerede som 11-åring begynte hun å utvikle bulimi. I tillegg fikk hun diabetes 1. Men det var likevel de kaotiske tankene og følelsene som var verst.

– Jeg fikk flere forskjellige diagnoser opp gjennom årene, men brikkene falt ikke på plass. Først i voksen alder fikk jeg en diagnose som stemte - ADD, sier Mina.

Venninnen Ida og Mina har kjent hverandre siden de var barn. Hun kjenner godt til Minas lidelser.

– Å ha en psykisk lidelse er en dobbel kamp. En kjemper med selve lidelsen, men en kjemper også for å få en forståelse fra samfunnet. Har en brukket en fot, er det ikke vanskelig å få forståelse og hjelp. Psykiske lidelser derimot er ofte vanskeligere å forstå for andre. Mange som lider syns det er vanskelig å spørre om hjelp. Det er heller ikke nok å si at en skal tenke positivt, sier Ida.

– Jeg, som så mange andre, ville ikke belaste andre med mine problemer. Jeg måtte holde de for meg selv. Det gjorde at alt bare ble mye verre. Selv om jeg slet mye, var jeg også mye glad og blid. Men den Mina andre så var ofte ikke den Mina jeg følte meg som. Det var som om jeg var to ulike personer utvendig og i mitt indre. Jeg var også sint på meg selv fordi jeg hadde det vanskelig. Det hendte at jeg var flau over mine egne følelser, forteller Mina.

LES OGSÅ: Frida er narkoman: - At mamma lytter til meg, betyr alt

Livet ble for vanskelig

– Det er ett og et halvt år siden. Jeg følte at jeg, og mine plager, bare var til belastning for alle andre. Jeg ville dø, forteller Mina.

Hun hadde tenkt på det et par uker. Planlagt alt, skrevet avskjedsbrev. Tidlig på morgenen ble hun funnet av samboeren sin. Han tok raskt kontakt med barndomsvenninnen Ida.

– Vi tok henne til akuttmottaket på nærliggende sykehus. Mina ville ikke at jeg skulle bli med. Hun ville ikke belaste meg med sine problemer, men jeg ville ikke la meg avfeie. Jeg kunne ikke stå på utsiden å se på hva som skjedde. Jeg måtte være der for henne. På sykehuset ba hun gjentatte ganger om unnskyldning til meg og samboeren, forteller Ida, og fortsetter:

– Man må slutte å tenke at en er til bry for andre. Det er godt for andre å hjelpe. En måned etter utskrivingen fra sykehuset dukket en ny og vanskelig situasjon opp.

FARLIG TABU: Mina håper at på mer åpenhet rundt selvmordstanker. –Det er et farlig tabu rundt ordet selvmordstanker. FOTO: Privat
FARLIG TABU: Mina håper at på mer åpenhet rundt selvmordstanker. –Det er et farlig tabu rundt ordet selvmordstanker. FOTO: Privat Vis mer

– Det var 17.mai. Jeg så på alle innleggene på facebook. Bilder av glade familier som flagget og koste seg. Glansbilder, langt fra min verden. Da ble igjen vanskelig. Jeg laget en kort snapmelding hvor jeg fortalte hvordan jeg hadde det, og sendte den til noen av vennene mine, sier Mina.

Synne var en av mottagerne av snappen. Hun oppfattet det som et rop om hjelp og inviterte Mina hjem til seg. Først et par dager senere sto Mina på døra. Da hadde hun gjennom en diffus melding informert Synne om at hun var veldig dårlig.

– Mina var veldig urolig da hun kom. Vi pratet om løst og fast da hun plutselig sa: «Jeg har prøvd å ta livet mitt». Så var det som om hun falt helt til ro. Den setningen hadde kostet henne mye. Hun fortalte at hun ventet på psykolog og innleggelse på institusjon, men at hun i mellomtiden burde ha «barnevakt», forteller Synne.

Det konkrete utsagnet fra Mina gjorde det lettere for Synne å stille spørsmål. Hun tok dessuten kontakt med sin mor som jobber med psykisk helse, for å få råd.

Vær et medmenneske

– Jeg fikk råd om å stille svært direkte spørsmål som: Har du tenkt på å ta livet ditt? Hva vil du jeg skal gjøre? Hva vil du at jeg skal gjøre om du forsøker igjen? Hvem skal jeg kontakte? sier Synne, og legger til:

– At jeg fikk rollen som «barnevakt» for Mina var en stor tillitserklæring. Å være et medmenneske og hjelpe andre, er en ære.

– Det hele ga meg et nytt perspektiv på ting, og ikke minst de ulike roller vi spiller for hverandre. Mange opplever det vanskelig å prate med familie om slike tanker. Noen ganger unngår en også å prate med nærmeste venner. En vil ikke bry andre med egne problemer. Da er det fint å henvende seg til venner litt ute i vennekretsen eller en bekjent. En slik henvendelse vil som oftest bli tatt på alvor. Jeg tror at de aller fleste ønsker å hjelpe, sier Synne

VIKTIGE VENNER: – Synne Gjeilo og Ida Askjellerud. – Det er en stor tillitserklæring å kunne hjelpe. FOTO: Privat
VIKTIGE VENNER: – Synne Gjeilo og Ida Askjellerud. – Det er en stor tillitserklæring å kunne hjelpe. FOTO: Privat Vis mer

– Den som er syk er ofte redd for å belaste. Jeg kunne spørre: Vil du jeg skal komme? Noen ganger fikk jeg «nei». Dra selv om du får et nei. Vær masete, vær litt slitsom. Ikke ta et nei for et nei når du kjenner personen og situasjonen, sier Ida.

– For et halvt år siden inviterte Mina meg og Ida på forestilling med Else Kåss Furuseth. Å høre om historiene (om mor og bror, red anm.) der det ikke gikk bra, ble en veldig spesiell opplevelse.I noen situasjoner er det så lite som skiller mellom tragisk utgang og en fremtid, sier Synne.

LES OGSÅ: Disse venninnene bør alle ha i livet sitt.

Å snakke om selvmordstankene hjelper

– Mange med psykiske lidelser føler at de blitt avfeid av helsevesenet, at smertene en bærer på ikke er akutte nok til å få hjelp. Å bli satt på årelang venteliste hjelper ikke der og da når smertene presser på. En kan ikke vente. Å bruke venner ble redningen for meg, sier Mina.

Mina kan ikke få fullrost fastlegen og psykologen.

– I en livskrise er det ikke nok at de har sine medisinske kunnskaper i orden. Det er de menneskelige kvalitetene som er de viktigste. Men det tok meg lang tid å bygge den tilliten som er nødvendig.

– Vi må gjøre det mindre tabu å snakke om at en har selvmordstanker. Venner må tørre å spørre konkret om de har mistanke. Vær direkte, vær ærlig, vær konkret og vær kjærlig. Det tror jeg kan redde liv, avslutter Mina.

Ingen kan ta på seg et ansvar

Dette er en sterk historie om fortvilelse og godt vennskap, sier psykolog Peder Kjøs. Han understreker at det er viktig at venninnene holder fast på at det er nettopp det de er: venninner.

– De er ikke helsepersonell, og heller ikke ansvarlige for om venninnen velger å leve. Et slikt ansvar kan ingen ta. Likevel er det gode råd å spørre direkte, slik disse har gjort, om venninnen faktisk har selvmordstanker. Det er ikke farlig å snakke om slike tanker - det er farligere å tie om dem, sier Kjøs, og legger til:

– Her har venninnene har funnet en god balanse, og Mina har klart å ta imot omsorgen. Dessverre er det ikke alltid det går slik. Selv om alle rundt har gjort alt «riktig», velger noen å ta livet sitt. Det finnes ingen garanti, men alle kan være gode medmennesker og stille opp så godt de kan.

LES OGSÅ: Anne Marie fikk ADHD-diagnose som 51-åring: - Jeg har følt på dyp skam

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: