<strong>SKOLEVANSKER:</strong> – Jeg ble pressa for mye, og da ville jeg i hvert fall ikke gjøre det lærerne sa, sier Sandra. FOTO: Astrid Waller
SKOLEVANSKER: – Jeg ble pressa for mye, og da ville jeg i hvert fall ikke gjøre det lærerne sa, sier Sandra. FOTO: Astrid Waller Vis mer

ADHD

- Det tok 30 år før diagnosene mine ble oppdaget

Kjefting, misforståelser, krangling og uro. Det preget Sandras barndom. Som voksen fikk hun svar på hvorfor.

Publisert

Sandra Christin Fosmo (32) fra Lillehammer møter oss i Vigelandsparken. Hun bor i Oslo med datteren Emma (15) og hunden Hippie (1,5). Sandra er utadvendt, og reflektert og nøktern når hun forteller sin historie. Sandra forstår at hun ble sett på som et problembarn i hele oppveksten, men hun skjønner ikke hvorfor ingen undersøkte hva som førte til den utagerende oppførselen hennes.

Før Sandra begynte på skolen, fikk hun diagnosen epilepsi. Anfallene gjorde henne trøtt og sliten, men det ble færre og færre av dem etter hvert. De siste 20 årene har Sandra vært anfallsfri uten medisiner.

– Jeg hadde også innvendig risting i venstre arm, og mamma og pappa fikk meg sjekket flere ganger. Det kunne komme av epilepsien, eller jeg kunne ha sovet på armen, mente legene, forteller Sandra.

Seksuelle overgrep

– Men det verste var ikke epilepsianfallene, det var de seksuelle overgrepene jeg ble utsatt for i barndommen, sier Sandra stille.

– Jeg skjønte ikke hva det var, og fortalte det ikke til noen. Men den eldre mannen forgrep seg på andre også, og da det kom frem, fortalte jeg alt til mamma og pappa. Mannen døde etter at vi anmeldte ham.

Sandra hadde da flyttet fra leilighet til hus sammen med foreldrene og lillebroren. Broren var rolig og beskjeden, mens Sandra var frempå og aldri redd for å si hva hun mente. Da hun var 11 år, henviste fastlegen henne til BUP (Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk) etter at hun fortalte om overgrepene. Det ble med to samtaler, som Sandra ikke fikk noe ut av.

Da hun var 15 år, tok Sandra kontakt igjen, fordi alt fremdeles var vanskelig. Hun brukte da et dødsfall i familien som unnskyldning. Det eneste Sandra fikk beskjed om, var å oppsøke fastlegen og få en henvisning. Det gjorde hun aldri. Hun var ung, istykkerrevet og trengte hjelp der og da.

LETTELSE: – På en måte var det en lettelse og befrielse å få bekreftet diagnosene mine FOTO: Astrid Waller
LETTELSE: – På en måte var det en lettelse og befrielse å få bekreftet diagnosene mine FOTO: Astrid Waller Vis mer

Slet faglig og sosialt

Helt fra barneskolen møtte Sandra utfordringer. Hun fant ikke sin plass, verken i klassen eller på skolen. Heldigvis hadde hun noen nære venner, så hun ble ikke gående helt alene. Hun ble mobbet i alle år, og verst var det på ungdomsskolen.

– Jeg fikk kommentarer på nesten alt. Det kunne være matpakken min, at jeg gikk rart eller at jeg svarte feil når jeg rakk opp hånda, forteller Sandra.

– Dessuten ble jeg kalt for nazikjerring fordi jeg hadde schæferhund. Dyr har alltid vært viktig for meg, og jeg har hadde hest i mange år. Hunden jeg har i dag er også schæfer. Jeg kan ikke tenke meg et liv uten dyr.

Sandra hadde problemer med å sitte stille, med å konsentrere seg og hun slet både faglig og sosialt. Hun ble frustrert og bråkete fordi hun ikke fikk til ting. En gang slo hun til en lærer. Hun var en villstyring og en såkalt guttejente, som ingen visste hva de skulle gjøre med.

– Det var ikke rom for forståelse, sier Sandra.

– I stedet ble jeg pressa for mye, og da ville jeg i hvert fall ikke gjøre det lærerne sa. De prøvde nok, men visste trolig for lite den gangen. Jeg ble ikke lettere å ha med å gjøre av kjefting, misforståelser og konflikter. Jeg var problembarnet som bare var dum og håpløs.

På grunn av epilepsien, hadde Sandra gjennomgått en test hos psykolog da hun gikk i første klasse. Den viste at hun lå innenfor normalen, men var svak på noe. Hun visste derfor selv at det ikke var noe galt med intelligensen. Men hvorfor fikk hun ikke til det samme som klassekameratene?

Sandra hanglet seg gjennom ungdomsskolen, fikk et elendig resultat, men besto. Foreldrene hennes var på utallige foreldresamtaler, men alt dreide seg om at Sandra måtte bli flinkere til både det ene og det andre. Hun ble ikke tilbudt hjelpemidler som kunne gjøre læringen lettere for henne. Hun måtte bare ta seg sammen, fikk hun høre. Det hendte hun fikk dele en ekstralærer med en annen elev, men det var ingen forutsigbarhet i dette.

– Jeg følte meg mislykket. Det var aldri noen som var stolt av meg, og det var vondt, forteller Sandra nå.

Ble ung mor

Etter ungdomsskolen flyttet Sandra på internat og begynte på hestelinja på en videregående skole. Hun ville bli agronom. Det ble hun ikke. Hun ble gravid, og sluttet på skolen. 17 år gammel fikk hun datteren Emma. Hun er alenemor, men barnefaren har hele tiden hatt Emma annenhver helg. Nå er Emma gammel nok til selv å bestemme hvor hun vil være.

– I 2007 startet jeg på en annen videregående skole, denne gangen på helse- og sosialfag. Jeg fullførte med gode karakter. Datteren min gikk i barnehagen, og jeg ville gjøre mitt aller beste for å gi Emma en god start i livet, sier Sandra med et smil.

– Lærerne her var annerledes på en positiv måte, og selv om jeg fortsatt slet mye med konsentrasjonen, var jeg mer moden og motivert, og jeg var interessert i fagene. De gangene jeg måtte til lege, klaget jeg over svekkelse i venstre arm, men fikk aldri en grundig undersøkelse. Jeg fungerte jo så bra.

Som barne- og ungdomsarbeider fikk Sandra bruk for både faglig kunnskap og egne erfaringer, og hun stortrivdes i jobben. På fritiden trente hun hunden sin, og hun gjorde alt hun kunne for datteren. Men selv om hun levde et sunt og aktivt liv, ble kroppen til Sandra bare dårligere og dårligere.

Sjokkert over diagnosen

Da Sandra og Emma flyttet til Oslo i 2013, fikk Sandra først jobb på SFO, senere på en barneskole. Dette var midt i blinken for henne. Hun stortrivdes, men merket at kroppen begynte å svikte mer og mer. Var det kyssesyken hun hadde hatt i 2009 som fortsatt raste i kroppen? Hun var fortvilet, og prøvde å holde det gående så lenge hun kunne.

Da hun endelig oppsøkte lege, var hun utslitt. Nå begynte en runddans hos ulike behandlere, uten at Sandra fikk svar på hvorfor hun følte seg så elendig. Da hun fikk ny fastlege, brøt hun sammen hikstet gråtende:

– Jeg tror jeg må være psykisk syk!

Legen henviste henne til DPS (Distriktpsykiatrisk senter) der psykologen stilte spørsmålet:

– Har noen snakket med deg om ADHD?

Det hadde ingen, men Sandra hadde selv mistanke om at hun hadde diagnosen. Testene viste at det stemte. Hun ble henvist videre til nevropsykolog og fastlegen henviste Sandra til MR med mistanke om noe nevrologisk. Da kom sjokket: Sandra har mild grad cerebral parese (venstresidig hemiplegi).

– På en måte var det en lettelse og befrielse å slippe å kjenne på skyldfølelsen lenger. Jeg fikk bekreftet at diagnosene mine gjorde meg syk, jeg var ikke gal, og jeg fikk svar på hvorfor jeg alltid har slitt og møtt motgang. Samtidig er det en sorgprosess å vite at jeg kanskje aldri kan jobbe full stilling igjen, sier Sandra.

<strong>IKKE OPPDAGET:</strong> - Oppveksten min kunne ha vært mye bedre om diagnosene mine hadde vært oppdaget før, sier Sandra. FOTO: Astrid Waller
IKKE OPPDAGET: - Oppveksten min kunne ha vært mye bedre om diagnosene mine hadde vært oppdaget før, sier Sandra. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Endelig får hun oppfølging

Hun har store smerter i muskler og ledd. Hun har brukt kroppen feil hele livet, noe som har ført til overbelastning og slitasje. I 32 år har hun levd med ADHD og cerebral parese, kun de to siste årene har hun visst det. Endelig skjønner Sandra hvorfor venstresiden ikke fungerer optimalt, og hvorfor det er så vanskelig å konsentrere seg. Hun har spasmer i venstre håndledd, fingre og ankel, noe som fører til at musklene er spente og knyter seg sammen.

Sandra får medisiner mot ADHD, disse fungerer bra. I tillegg er hun medlem i en gruppe på Facebook, ADHD-jentene, og åpenheten og fellesskapet de deler i denne gruppen, betyr mye. Sandra forteller at det å få lov å være en del av dem, fra hun fikk diagnosene og frem til nå, har gjort hverdagen hennes enklere.

– Jeg har fått behandling på Sunnaas sykehus for min CP, og skal tilbake dit, i tillegg til at jeg blir fulgt opp på voksenhabiliteringen på Ullevål sykehus. Jeg går jevnlig til fysioterapeut, kiropraktor og massør. Snart skal jeg også på et helseopphold på Beitostølen, sier Sandra.

– Og selv om jeg helst vil være hjemme med Emma og gå på jobben som andre, er jeg takknemlig for at jeg endelig blir tatt på alvor. Jeg stiller meg undrende til at de skulle ta 30 år å oppdage at jeg har disse diagnosene. Med tilrettelegging og hjelpemidler tror jeg oppveksten min kunne blitt mye bedre, i hvert fall enklere.

Veien videre

Men Sandra er ikke bitter. Det er godt å ha fått svar, og fortiden kan hun ikke forandre. Det er fremtiden som gjelder. Hun har vært ute av arbeidslivet i to år, og vet at hun må begynne forsiktig. Hun gleder seg til å prøve en halv dag per uke i første omgang.

Sandras lidenskap er hund, og hun finner stor glede i å gå tur, gjerne sammen med en hundevenninne, så de kan trene hundene. Men Sandra vet aldri hvordan dagen blir. Hun er lyd- og lyssensitiv, sliter med stram muskulatur og spasmer, har ofte hodepine og har fatigue, som gjør han hun må hvile mye. Dessuten kan andre komme med sårende kommentarer, for er det vanskelig å leve med nesten usynlige sykdommer, noe Sandra ønsker det skal bli større åpenhet rundt.

– Det skal mye til får jeg tar imot uførepensjon, sier hun bestemt.

– Jeg er kreativ, og klarer jeg ikke min tidligere jobb, får jeg prøve å finne på noe annet. Det finnes alltid en løsning, og veien blir til mens man går.

Sandras datter, foreldre og bror har lest og godkjent artikkelen.

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet
Mer om

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer