Ingeborg Andersson var 27 år i 1929. Hun hadde giftet seg med Artur og flyttet inn på hans familiegård i Vesene. Giftermålet var et steg opp på den sosiale stigen. Begge to kom fra bondefamilier, men Arturs gård var større, med flere dyr og mer moderne fasiliteter.
I familien hans hadde både far og søsken vært i Amerika og tjent penger. Søsteren spilte til og med piano.
– De var litt finere, sier Maria Bouroncle, som har skrevet boken «Det kom for meg i en hast», som handler om den mørke familiehistorien hennes.
På bryllupsbildet er Artur stilig i frakk, mens Ingeborg er ung og vakker. Blond, med en liten oppstoppernese. Ikke i det hele tatt lik den gamle damen Maria husker fra da hun var liten.
– Jeg kjente henne godt da jeg var barn. Hun var mormors søster og bodde lenge hos besteforeldrene mine.
Maria traff Ingeborg til jul og ved andre familiesammenkomster. Men da var Ingeborg allerede gammel og syk. Derfor skjedde besøkene ofte på pleiehjem og aldershjem. På det tidspunktet visste ikke Maria at Ingeborg hadde hatt sin egen familie. Det fikk hun ikke vite før mye senere.
– Jeg bodde i Finland på den tiden, jeg var 34 år og hadde akkurat fått mitt andre barn. Jeg fikk en telefon fra en kusine som jobbet på et sykehjem i Borås. En pasient hadde fortalt om en ung, vakker kvinne som hadde druknet tre barn i en kobberstamp, og hun hadde lagt til: «Er ikke dere i slekt, forresten?»
- Hvorfor lage underholdning av drap, når virkeligheten er så grusom?
Fikk sjokk
Kusinen ble sjokkert av spørsmålet. En barnemorder i slekten? Det var ikke noe hun noensinne hadde hørt noe om på familiesammenkomstene.
Heller ikke Maria klarte helt å ta til seg nyheten, så hun lot familiehemmeligheten ligge i mange år. Men etter at pappaen hennes gikk bort, begynte hun å stille spørsmål rundt historien.
– Ingen ville snakke om det, bortsett fra min yngste tante. Hun visste hvor Ingeborg ble født og når. Med den informasjonen kunne jeg begynne å lete, sier Maria.
Ledetråder i arkiver og aviser forteller om hva som skjedde på gården i Vesene i Västergötland, den 22. mars 1929.
På Haaggården bor det unge paret Artur og Ingeborg med barna Tor, Efraim og Lucia. Akkurat denne dagen har de mye å gjøre. Artur og broren Holger arbeider i skogen. Ingeborg skal vaske klær og bake til syselskapets møte senere på dagen. Artur og broren drar av gårde. Ingeborg og barna blir alene hjemme.
Ted Bundys kjæreste: - Han var avhengig av å drepe
Grepet av skrekk
Det som så skjer er beskrevet i Marias bok «Det kom for meg i en hast».
De tre barna ble med henne når hun flyttet kobberstampen fra forstuen til soverommet. Ingeborg tok den største først. Hun trykket hodet ned i vannet. Det var vanskelig å gjøre, men det var nødvendig. Aldeles nødvendig. Tor gjorde ikke egentlig motstand. Efraim gjorde mer motstand. Mye mer. Til sist tok hun Lucia. Da Ingeborg var ferdig, løftet hun på barnas hoder for å for å sjekke at de helt sikkert var døde. Etterpå satte hun seg ved vinduet i kjøkkenet.
Ute i skogen kom Artur på at han hadde glemt lommeuret sitt på gården. Han bega seg hjemover igjen og merket at rullegardinen i soverommet var dratt ned. Hustruen satt ved vinduet i kjøkkenet og stirret tomt foran seg. Kobberstampen, som burde ha stått på kjøkkenet, var borte. Artur tittet inn på soverommet og ble grepet av skrekk. Der sto stampen med hans elskede barn i. Panisk forsøkte Artur å vekke barna til live. Han svøpte de nedkjølte kroppene i ulltøy og ba til Gud om at de skulle gi livstegn fra seg. Ingeborg ble sittende passiv ved vinduet. Men hvor mye Artur enn prøvde å gjenopplive barna, lyktes han ikke. Tor, Efraim og Lucia var døde. Mammaen deres Ingeborg druknet dem. Var hun gal? Mordet fikk bred omtale. Til og med rikspressen skrev om Vesene-morderen. Tonen var hard.
- Galskap er et ord som ofte går igjen, sier Maria.
I beskrivelsen av Ingeborgs karakter heter det at hun er følelseskald og mangler empati. Hun kan ikke selv svare på hvorfor hun har begått en så avskyelig forbrytelse mot sitt eget kjøtt og blod. Skyldspørsmålet er allerede avklart, men straffeutmålingen må vurderes mot hva de psykologiske undersøkelsene viser. Ingeborg selv er forvirret, men hun tror ikke at hun er gal. Hun elsker mannen sin, og barna har ikke vært til noe større besvær. I samtaler med legen nekter Ingeborg også for at hun har hørt stemmer i hodet.
«Nei, jeg er forberedt på å sitte i fengsel resten av livet.»
Det er vanskelig å se noen klar årsak bak det som skjedde. De tre barna ble begravet på Vesene kirkegård i Arturs foreldres familiegrav.
Hver gang Artur gikk forbi kirkegården, ble han påminnet om barnas skjebne. Etter hvert orket han ikke påminnelsen. Han begynte å sparke jord og grus over gravstenen, og til slutt gravde han den helt ned. Andre slektninger brant eller ødela bilder de hadde hatt av barna. Det var som om man ville renske ut smerten gjennom å fjerne barna fra familiens historie. På Ingeborgs side ble familien plaget av skam og skyld. På Arturs side handlet det om sorg.
– Jeg bestemte meg for å svindle Tinder-svindleren
Mordene ble tiet i hjel
Fra fengselet skriver Ingeborg brev til Artur. Han sender penger til henne og kommer på korte besøk. De fortsetter å være gift en stund, men etter hvert begjærer Artur skilsmisse. Så gifter han seg på nytt.
Han blir boende på Haagården med sin nye kone. Paret får ingen barn. Etter bare noen år på sykehus blir Ingeborg skrevet ut på prøve. Hun flytter hjem til sin mor og far. Dette er Marias mormors foreldre. Ingeborg og Artur lever altså hver for seg men i samme område. Iblant må de ha møtt på hverandre.
– På den tiden fantes det jo stort sett bare én butikk i hver by. Jeg kan bare tenke meg hvor vanskelig det må ha vært for mamma og hennes søsken.
Mental helse var et tabu
Mot slutten av livet var Ingeborg vekselvis ute i samfunnet og jobbet, og på institusjon. Maria mener at periodene med arbeid og periodene på institusjon følger et mønster. Det var som om ansvaret med å ha en jobb utløste en slags fluktmekanisme. Innenfor sykehusets vegger følte hun seg trygg og befridd fra hverdagens krav.
– Dette her er bare en teori, men jeg tror at hun kan ha vært et sted på autismespekteret. Hun fungerte ikke godt alene. Hver gang hun kom i gang med en jobb, flyktet hun tilbake til sykehuset.
Ingeborg vokste opp på en gård. Som den nest yngste av flere søsken hadde hun sannsynligvis en ganske beskyttet oppvekst.
– Å gå fra det til som 21-åring å bli husmor med ansvar for en stor husholdning, det kan bli for mye, sier Maria.
Man snakket ikke mye om mental helse på landsbygda i Västergötland på 1920-tallet. Var det noen som slet med nerver eller ikke orket å bidra til familiens forsørgning, tenkte man rett og slett at det var noe feil med dem. Allikevel fantes det en slags innsikt blant folk.
Da mordene skjedde, var Ingeborg deprimert. En slektning hun var glad i hadde nylig gått bort, og Ingeborgs yngste var bare ett år. Barnepiken hadde nettopp sagt opp jobben sin. Kanskje ble Ingeborg rammet av fødselsdepresjon? Kanskje ble det bare for mye? Legen som pleiet Ingeborg mente at Artur og familien burde ha merket at noe var galt på et tidligere tidspunkt. Dermed måtte faren til de tre barna nå både bære sorgen, og skylden for ikke å ha forstått at hustruen hans var syk. Dette var noe som ble snakket om på bygda også.
– Artur ble dobbelt straffet, sier Maria.
Boken «Det kom for meg i en hast» er ikke bare historien om en familietragedie. Det er også en fortelling om hvordan mentalhelsepleien har tatt hånd om pasientene sine fra 1900-tallets elektrosjokk til psykofarmaka. For Marias del har det først og fremst handlet om å løfte barna frem fra glemselen. Og gi dem navn. Deler av familien var motvillige til å hjelpe Maria med gravearbeidet. Dette gjaldt spesielt på hennes mors side. På Arturs side av familien var man åpnere til å grave i fortiden. Da fant man fotografier av barna og brev som Ingeborg hadde sendt til Artur fra fengselet.
- Jeg føler at jeg er blitt godt kjent med Ingeborg. I arkivene fremstår hun som veldig følelseskald. Det var først når jeg så brevene at jeg begynte å like henne bedre.
Hun var en ung kvinne fra landet uten noe særlig skolegang. Plutselig havnet hun i et stort mediesirkus. Jeg tror rett og slett hun var veldig redd. Men jeg kan fortsatt ikke si at jeg forstår henne, eller hvorfor hun drepte barna sine.
Svindlet til seg 47 millioner kroner
Ikke unikt
I dag er motviljen Maria opplevde mot å grave i familiehistorien helt borte på begge sider av familien. Hemmeligheten er ute, og gravsteinen som Artur skjulte har nå blitt gravet opp igjen. Tor, Efraim og Lucia hviler i fred i familiegraven.
At mødre plutselig dreper barna sine, er ikke unikt. Maria, som bodde i USA da hun skrev boken, la merke til flere lignende tilfeller under arbeidet sitt.
Akkurat denne forbrytelsen sees fortsatt på som noe av det verste som finnes.
– Jeg er fortsatt forbløffet over at det var så mye forståelse for Ingeborg. Det fantes noe humant og menneskelig i hvordan hun ble behandlet. Det er ikke et tendenser jeg ser i dag.
Voldtok og drepte tre jenter. Blant dem, sin egen lillesøster
Søskenflokken ble splittet da far ble dømt for drapet på mor
