Det var i juli 2022 nyheten kom, om at Grace Bullen hadde brutt med Norsk Bryteforbund og flyttet til Georgia for å trene med lands­laget der.

Som juniorutøver hadde hun tatt gull i både EM, VM og OL for ungdom. Men som utøver på Norges brytelandslag glapp den ene medaljen etter den andre.

Før OL i Tokyo i 2021 røk hun ut allerede i en kvalifiseringskamp. Også i VM samme år ble hun tidlig slått ut av konkurransen.

«Jeg vil ikke være forsøkskanin for en trener som ikke har hatt resultat med andre utøvere», uttalte hun til NRK da bruddet var et faktum.

– Hvordan var det å ta det valget: å bryte med ditt eget forbund?

– Det var ganske vanskelig, at jeg skulle være en person som ikke var fornøyd. Men jeg visste at det var mitt liv og min idrettskarriere som sto på spill og ikke deres. Det er begrenset hvor mange år jeg kan være aktiv.

Et beskjedent smil i ansiktet.

- Jeg ville ikke bare drive med bryting for å drive med bryting, men for å bli best. Jeg ønsket å skrive historie.

- Karstens seire er en bekreftelse på at jeg har gjort min del av jobben bra

– Jeg har vært veldig heldig med de valgene foreldrene mine har tatt

15. september 2022 brøt hun seg til et VM-sølv. Det kunne like gjerne ha vært gull, mente en av kommentatorene.

Nå sitter hun foran en skjerm i Paris, i mørkeblå hettegenser og med lue på hodet. Hun er akkurat ferdig med dagens første trenings-økt.

De første sekundene av intervjuet er hun så stille at vi først tror hun har glemt å skru på mikrofonen.

«Sooo I just moved to Paris», skrev hun på Instagram bare noen dager i forveien, men mer om det ­senere.

– Du har tidligere fortalt at da dere kom til Norge, ville du bare være usynlig. Nå vil du skrive historie – hva skjedde?

Igjen dette smilet som starter litt forsiktig, men ender stort og bredt.

– Heldigvis, med brytingen trenger jeg ikke å snakke så mye. Jeg tror at jeg fortsatt får gjemt meg bak brytekarrieren.

– Å bli kjent er både skremmende og flott. Jeg er fremdeles den sjenerte jenta, men jeg er også utrolig stolt av det jeg har klart å gjennomføre.

– Å komme fra ingenting og ende opp som en av ­verdens beste brytere – hva synes du om det?

– Jeg har vært veldig heldig med de valgene foreldrene mine har tatt for meg – og som jeg nå tar selv.

Hun stopper litt opp, før hun fortsetter.

– Det var utrolig utfordrende å være i Afrika og ikke vite hvor du ender. Du kunne ikke se et liv videre, men plutselig er du der.

Karoline Krüger: – Man slutter ikke å være lidenskapelig etter å ha blitt 50

Hun husker lydene av bombene. Lydene av folk som ble drept

Hun kom fra ingenting. Allerede før hun ble født, måtte foreldrene og de to storesøstrene flykte fra borgerkrig i hjemlandet Sudan til Eritrea, et annet land preget av konflikt.

Det var her hun ble født i 1997, og det var her familien igjen måtte flykte. Grace var tre år da soldater dundret på døren og ba dem komme seg vekk.

Ofte var det de to eldre søstrene som bar henne. Mens de så framover, så hun bakover – på det de ­flyktet fra.

Hun husker fortsatt alle de som vandret og vandret, de mange voksne og alle barna. Hun husker lydene av bombene. Lydene av folk som ble drept. Hvor livredd hun var da de måtte gjemme seg i skogen mens biler med soldater og våpen kjørte forbi, og den minste lille lyd kunne få dem drept. Og den hvite konvolutten familien fikk i FNs flyktningleir, der det sto at de fikk komme til Norge som kvoteflyktninger.

I det store huset i Fredrikstad løp storesøstrene rundt, yre av begeistring, mens lille Grace var like stille som hun hadde lært hun måtte være, og lurte på når de måtte flykte på nytt.

Det var på et norskkurs faren hennes møtte den tidligere toppbryteren Gheorghe Costin fra Romania. Nå var han trener i Fredrikstad Bryteklubb Atlas, dit var det bare å komme med barna, oppfordret han.

Rett før hun fylte fem år, hadde Grace sitt første møte med brytematta.

– Hva har den klubben betydd for deg?

Et stort smil brer seg i ansiktet.

– Den klubben har formet meg som person. Det er på grunn av dem jeg har hatt lyst til å holde på med bryting så lenge. Det har gitt meg en familie. Det er de som lokket ut den personen som var inne i meg. Både foreldrene som var der og Gheorghe.

– Du var et stille barn?

– Jeg var en person som det var lett å glemme var i rommet. Om jeg ikke spilte ball eller drev med idrett, ville jeg ikke gjøre noe ut av meg. Jeg var veldig introvert.

– Hva var det de klarte å lokke fram?

– Det var smilet. Jeg husker de løftet meg opp og prøvde å kile meg, men jeg hadde det samme pokerfjeset. Det var jo gøy, men jeg ville ikke gjøre noe mer ut av det.

Det tok lang tid før familien forsto at Grace var den av barna som var mest preget av flukten de hadde vært gjennom. Hun som var så liten, hadde fått med seg minst, trodde de.

Men i bryteklubben i Fredrikstad fantes den perfekte medisin. Det var Gheorghe, han som var tøff og streng som trener, men som var rettferdig og så alle. Det var foreldrene til de andre barna i klubben som fortsatte å løfte henne opp og kile henne.

Det gikk ett år, kanskje to. Så begynte den lille jenta å smile tilbake.

– De tvang ingenting ut av meg. De behandlet meg som de andre barna, konstaterer hun nå enkelt.

– Var det en måte for deg å bearbeide krigstraumene på?

– Jeg har ikke tenkt på det på den måten. Da jeg kom inn der, kunne jeg bli så lenge jeg ville. Jeg trengte ikke å si så mye, og opplevde mestring. Så var det utfordringer hele tiden, og jeg fikk det til. Jeg likte meg der.

– Det høres ut som et veldig trygt sted å være?

– Veldig. Det spilte ingen rolle hvor mange ganger du falt – de hjalp deg opp igjen, uansett.

- Jeg lente meg for langt ut og falt over kanten

– Det har gitt mer enn det har kostet

At Grace også var et stort treningstalent, gikk det noen år før treneren Gheorghe forsto.

Det var først da hun begynte å øke treningsmengdene som tenåring, at det gikk opp for ham at den disiplinerte jenta kunne nå langt.

Da en av hjelpetrenerne ga beskjed til ungdomsbryterne om at de som ville yte ekstra, kunne stille på trening klokken seks neste morgenen, var Grace den eneste som stilte.

– Du har tidligere sagt at brytingen også handler om å gi noe tilbake til foreldrene dine? Hva betyr de for deg i dag?

– Jeg hadde aldri klart å ta de valgene de måtte. Mine foreldre var sånn at skole kom først, så idretten. Vi kom til Norge, og skole var gratis – vi hadde så mange flere muligheter her enn det vi hadde der vi kom fra.

Da hun ville gå på toppidrettsgymnaset, måtte hun først ta kampen hjemme. For å få gå der måtte hun love å prioritere skolearbeidet framfor treningen.

Det løftet holdt Grace, som sto opp klokken fem om morgenen for å trene før skolen, og ofte kom sent hjem etter både skolearbeid og enda en treningsøkt.

– Jeg var veldig disiplinert. Det foreldrene mine sa, det gjorde jeg. Jeg likte å gjøre ting rett.

– Nå er de veldig «aboard». De var med og heiet under VM.

Etter å ha vunnet nærmest alt av store mesterskap som ungdomsutøver med Gheorghe som trener, skulle resultatene etter hvert utebli som seniorutøver på landslaget. Da hun ikke kvalifiserte seg til OL i 2021 og røk tidlig ut også under VM samme år, hadde skuffelsen bygd seg opp over tid.

I en lengre periode hadde hun opplevd at kvinnene ikke ble satset på av forbundet på samme måte som ­mennene ble.

May Anne er gravid med kreftstyke Roy Kenneth: - Jeg tror hun vil forstå

Å ta valget om å bryte med forbundet var både ­vanskelig og enkelt.

– Jeg har så lyst til å lykkes med brytingen. Jeg håper også å gjøre det lettere for andre. Men det er utrolig trist at for å kjempe med flagget på brystet, må du først kjempe mot ditt eget land. Jeg har snakket med mange kvinner i brytingen som har kjempet, og det har gjort at det ble lettere å ta dette valget.

– Hva har det kostet å ta dette valget?

– Det har gitt mer enn det har kostet. Det har gitt meg mye mer mental frihet. Jeg var utmattet av den situasjonen jeg var i, av å være omgitt av folk som sa nei. Jeg har tatt tilbake gleden ved å være på matta, og får gjøre det jeg ­elsker mest av alt.

På telefon forklarer manager David Garcia bruddet med Norges Bryteforbund med at de over mange år ikke prioriterte kvinnebrytingen godt nok, og han viser til at de fire øvrige kvinnelige seniorbryterne alle sluttet i fjor.

Etter flere runder med forbundet og ansettelse av ny trener – som både han og Grace mener passer bedre for de yngre utøverne som nå satser mot OL i Los Angeles i 2028 – valgte de å finne en egen trener.

For Grace satser for fullt mot både VM og OL i Paris 2024.

– Skal du spille i Champions League, kan du ikke trene med et knøttelag fra Follo. Skal du bli best, må du dra dit de beste er, sier manager Garcia og fortsetter:

– Da falt valget på Georgia. Der er hun blitt tatt imot som et familiemedlem.

Noe av æren for at valget ble enkelt å ta, skal også ­bryteren Zurab Iakobashvili fra Georgia ha.

Det var etter det tunge nederlaget med ikke å klare å kvalifisere seg til OL våren 2021 at han tok kontakt med henne på Instagram, et sted hun snakker med brytere fra hele verden.

Han uttrykte forståelse for at hun hadde det tøft, men han hadde sett potensialet hennes, skrev han. Hvis hun ville, kunne hun komme til Georgia og trene med ham og resten av landslaget?

Hun tok det som en ferie. I en uke bodde hun hos ham og familien hans, mens hun trente med ham og resten av laget. Det var full klaff, både sosialt og treningsmessig. Et halvt år senere, i februar 2022, flyttet hun dit.

Og når hun nå har flyttet til Paris, er det Iakobashvili som er hennes hovedtrener. Med Paris som base er det kortere reisevei til de mange treningssamlingene og konkurransene rundt om i verden. At det er her neste OL arrangeres, er også noe av grunnen.

- Det var ei helvetes ensom tid

- Jeg vil bli husket for hvordan jeg brøt og måtte kjempe også utenfor matta

Når hun ikke trener, liker hun å gå turer, det er deler av Paris som fortsatt ikke er utforsket. Hun har også ­begynt å strikke igjen, en hobby som kommer greit med på lange flyturer.

Gladest er hun når hun er sammen med familien, som ofte kommer på besøk.

– Spesielt med mine søsken og nærmeste venner, der jeg kan være meg selv og synge og danse. Tunnelsyn har jeg bare på trening. Det er lett å sette det til side og nyte det jeg har, sier hun.

Den gamle brytetreneren Gheorge er pensjonert, men er fortsatt i hennes nærmeste krets, som mentor og venn. Han flytter snart tilbake til Romania for å dyrke dadler og druer på sine eldre dager.

Men hun som en gang bare ville være usynlig – hva slags historie vil hun skrive? Hva vil hun huskes som?

– Det er hvordan jeg har tatt de medaljene. Veien ­betyr mye. Jeg vil ta OL-gull og VM-gull, men mest vil jeg bli husket for hvordan jeg brøt og måtte kjempe også utenfor matta. Jeg ønsker å være en form for inspirasjon, om det er jenter eller gutter – jeg ønsker at noen skal få noe ut av det jeg har gjort i mitt liv.

– Hvorfor er det viktig?

– Jeg har selv hatt store forbilder i livet mitt. Jeg ­husker ikke alltid hva de gjorde, men jeg husker hva de sto for.

– Hva vil du stå for?

Blikket sklir vekk, hun må tenke seg litt om. Så brer smilet seg igjen i ansiktet til jenta som en gang ble løftet opp og kilt i bryteklubben hjemme i Fredrikstad og fortsatt var like uttrykksløs.

– Jeg vil stå for glede. Om det er innen bryting, trening, skole … Å glede andre, gleder meg. Det er det jeg elsker med at andre engasjerer seg.

– Hvor hadde du vært uten brytingen, tror du?

– Jeg hadde hatt en god jobb, så strenge som foreldrene mine var med skolearbeidet.

– Jeg tror også jeg hadde vært en helt annen type. De fikk meg til å føle meg fri.

- Jeg tenkte at det var billigere med begravelse

Oppdag mer mote, livsstil og historier fra virkeligheten på KK.no