Livmorhalssvikt:

- Det var både fint og vondt å holde den bittelille jenta

Lille Tiril ble født klokka 05:30. Klokka 19:00 samme dag dro foreldrene hjem, uten barn.

GRAV: Tine og Børge opplever det som godt å ha en grav å gå til. De er begge prester og Tine har vært mye sint på Gud etter at hun mistet datteren. FOTO: Privat
GRAV: Tine og Børge opplever det som godt å ha en grav å gå til. De er begge prester og Tine har vært mye sint på Gud etter at hun mistet datteren. FOTO: Privat Vis mer
Publisert

Da Tine Fure (26) fra Larvik traff Børge Fure (30) fra Bodø for sju år siden, var det full klaff. For to år siden giftet de seg, og de gledet seg til å bli en familie på tre i juni i år. Men slik ble det dessverre ikke. Mamma Tine og pappa Børge kan bare besøke Tiril på graven.

Begge er prester og de er drillet på å hjelpe andre i sorg. Nå er de selv i sorg. Børge er tilbake i jobb som feltprest på Evenes, han ukependler fra Fauske, der paret bor. Tine er fremdeles sykmeldt, etter å ha mistet datteren 28. januar. Hun trenger mer tid til å bearbeide følelsene. Og forholdet til Gud.

– Jeg visste ikke at sorgen kunne være så utmattende at den også går utover det kognitive, sier Tine på telefonen fra Fauske.

– I begynnelsen klarte jeg verken å lage mat eller gjøre husarbeid. Heldigvis vet både Børge og jeg at sorg kan være ulik fra person til person, så han tok over oppgavene uten å bli irritert. Vi sørger forskjellig, men vi sørger sammen.

Gravid og bekymret

Tine var ferdig utdannet prest i juni 2021 og begynte å jobbe som menighetsprest i august. Paret hadde ikke hastverk med å få barn, men tenkte at skjer det, så skjer det.

– Det gikk fortere enn vi hadde forventet, sier Børge og ler litt.

– Allerede i september ble Tine gravid.

Da hun sto med den positive testen i hånden, syntes Tine og Børge det var fint, men også litt skummelt. Tusen tanker raste gjennom hodet. Når er man egentlig voksen nok til å ta ansvar for et barn? En ungdom? Det var spennende, men paret var også redde for at det skulle gå galt de første ukene. De bestemte seg for å vente med å kjøpe inn utstyr til den lille.

– Første gang vi hørte fosterlyden, roet vi oss, sier Tine.

– Ifølge jordmor var svangerskapet mitt normalt. Jeg hadde jo ikke vært gravid før, så jeg visste ikke hva jeg skulle kjenne. Men jeg følte at noe var rart.

Tine forteller at hun allerede i uke 17 følte seg tung, selv om hun ikke var stor. Hun vagget fra side til side når hun gikk, og var øm i magen. På den ordinære ultralyden i uke 19, fikk Tine en god og en dårlig beskjed. Børge var på jobb på Evenes, Tine følte seg liten og alene.

Alene om det vonde

Den gode beskjeden var at Tine hadde en frisk og fin jente i magen. Den dårlige var at livmorhalsen hadde åpnet seg litt. Kunne det være livmorhalssvikt? Jordmoren hentet en overlege, som regnet med at dette var noe som ville ordne seg. Tine fikk beskjed om å dra hjem og ta det med ro. For sikkerhets skyld fikk hun time til kontroll to uker senere.

– Jeg valgte å ligge denne perioden, sto bare opp for å gå på do og dusje, sier Tine, som ville gjøre alt for at babyen ikke skulle komme for tidlig. Hun fikk full støtte av Børge når han var hjemme.

Det ble dårlige nyheter på kontrollen etter to uker. Med to centimeters åpning i livmorhalsen og fostersekken som bulte ut, det var en helt tydelig livmorhalssvikt. Tine fikk beskjed om å vente på sykehuset, legene skulle avgjøre videre oppfølging og behandling. Det var torsdag, og Tine var alene. Børge skulle komme hjem om kvelden.

– Jeg gikk i flere timer og gråt, sier Tine stille.

– Heldigvis kom svigermor og tok seg av meg.

De to var nede i resepsjonsområdet da Tines mobil ringte, og en lege ba henne gå til føden. Svigermoren fikk være med.

Tine og Børge valgte begravelse i sykehuskapellet, og har ikke angret på det. FOTO: Privat
Tine og Børge valgte begravelse i sykehuskapellet, og har ikke angret på det. FOTO: Privat Vis mer

Våget ikke operere

Tine forteller om omsorgsfulle, dyktige jordmødre som tok henne godt imot. Det ble tatt blodprøver og Tine fikk antibiotika intravenøst for å se om hun hadde en infeksjon, eller om åpningen skyldes livmorhalssvikt. Det viste seg å være det siste, og legene ville prøve å redde barnet ved å sette inn et bånd rundt livmorhalsen.

Dagen etter ble Tine lagt i narkose. Børge fikk være hos henne til hun ble trillet inn på operasjonsstuen. Meningen var å sette inn en nødcerclage, men kirurgen var redd for å sprekke fosterhinnen, og våget ikke å gjennomføre operasjonen.

– Det jeg er aller mest redd for er at jeg skal våkne uten å ha en baby i magen, sa Tine før hun sovnet.

Da hun våknet var Børge der. Tine gråt, hun hadde fremdeles barnet i magen, men visste at barnet ikke ville være levedyktig før tidligst i uke 23. Selv da kunne det bli mange komplikasjoner, men det var håp.

Tine og Børge dro hjem. Igjen valgte Tine å bli liggende. Kanskje det kunne holde barnet på plass noen små uker til? Børge dro ikke tilbake på jobb, paret var sammen hele tiden.

En uke fra håpet

Én uke senere begynte riene om natten. Da Tine skjønte at fødselen var på gang, vekket hun Børge som ringte til føden. De oppfattet beskjeden om at ingen kunne redde ungen hvis den kom nå. Børge hadde tenkt å kjøre, men da Tine sto på alle fire og ropte av smerter, ringte han 113.

Ambulanseturen tok 50 minutter og var nesten uutholdelig for dem begge. De var redde, Tine hadde store smerter og Børge kunne ikke hjelpe. Det var mørkt og kaldt ute, datoen var 28. januar.

Tre kvarter etter ankomsten på sykehuset kom Tiril stille til verden, 370 gram og 22 centimeter, et perfekt, lite menneske. Hun ble født én uke før den magiske grensen på 23 uker, det er først da det kan settes lungemodningssprøyte. Terminen var 7. juni, det er en dato paret gruer seg litt til.

– Jeg fikk Tiril først på brystet, så overtok Børge mens de skulle få ut morkaken og ordne litt med meg, sier Tine.

– Det var både fint og vondt å holde den bittelille jenta, legger Børge til.

De ringte Børges mor, som satt der sammen med dem. Tiril hadde kjøleseng, og foreldrene kunne ha henne hos seg så lenge de ønsket. Børge forteller at når de ikke satt med babyen i armene, bare satt de der. Det som preget timene var stillhet, gråt og galgenhumor.

De tok bilder av Tiril, tok fot- og håndavtrykk og ringte familie og venner. De snakket med sosionom og fikk klær datteren kunne ha på seg under begravelsen. For at hun skulle begraves på Bodø kirkegård, var det ingen tvil om.

Tiril ble født klokka 05:30. Klokka 19:00 dro foreldrene hjem. Uten barn. De trengte ingen opplæring i amming og stell, og det føltes bedre å sørge hjemme.

MINNER: Tiril var bare 370 gram og 22 cm da hun ble født, som Tine og Børges første barn.FOTO: Privat
MINNER: Tiril var bare 370 gram og 22 cm da hun ble født, som Tine og Børges første barn.FOTO: Privat Vis mer

Planlegger flere barn

Tine og Børge prøvde å få inn rutiner med mat og søvn, men Tine var hele tiden redd for at de på sykehuset skulle gjøre noe. Hun hadde nærmest panikk for at de skulle ta datteren fra dem. Børge roet ned så godt han kunne.

10. februar var det begravelse i sykehuskapellet. Paret kjenner alle prestene i Bodø, og dette føltes riktig. Det er fint å ha en grav å gå til, begge tror de kunne ha angret hvis de hadde valgt annerledes. De håper at det kommer flere barn, som selvfølgelig skal få høre om storesøster.

Allerede første søndag etter at Tiril døde var Tine og Børge på gudstjeneste. Som prester kjenner de liturgien godt, men den falt litt annerledes for dem den dagen.

– Jeg er sint på Gud fremdeles, sier Tine.

– Hvorfor skulle jeg sitte i kirken og be og takke en gud som tok datteren vår fra oss?

For Børge er det enklere, han forteller om sitt forhold til en mer abstrakt Gud, og mye av jobben som feltprest består av samtaler.

Tine og Børge har meldt seg inn i LUB (Landsforeningen Uventet Barnedød), der de treffer andre som har opplevd det samme. Der er det tilbud om oppfølging og sorggruppe. Dessuten er jordmoren på Fauske, som har fulgt Tine hele veien, til stor hjelp og støtte.

– Jeg har også bedt om samtale med en diakon i kirken, sier Tine, som akkurat nå verken klarer å døpe barn eller å trøste andre i sorg.

– Vi vil gjerne ha et barn til så snart som mulig, da regner jeg med å få cerclage tidlig i svangerskapet. Vi får se når det skjer. Kroppen min har kommet til hektene igjen, men hodet henger fortsatt ikke helt med.

SORG: - Vi sørger forskjellig, men vi sørger sammen, sier Tine. Paret ønsker seg et nytt barn om ikke for lenge. FOTO: Privat
SORG: - Vi sørger forskjellig, men vi sørger sammen, sier Tine. Paret ønsker seg et nytt barn om ikke for lenge. FOTO: Privat Vis mer

Oppdag mer mote, livsstil og historier fra virkeligheten på KK.no

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer