Jeg hadde ikke noe morsforhold til mamma. Farmor fungerte som mor for meg. Jeg måtte klare så mye, regninger og innkjøp av mat og alt mulig, så jeg forstrekte meg. Jeg var et forstrekt barn, sier Anne B. Ragde.

Tonefallet hennes er påfallende lite anklagende. Så er også den nye romanen henne «Muttra og meg», nettopp det: påfallende lite anklagende. Og det til tross for Anne mellom humoristiske kjærlighetserklæringer til moren forteller ting fra oppveksten som med dagens øyne nok nærmest vil falle innunder betegnelsen barnemishandling, hvert fall krenking.

– Hele boken har vært en nytelse å skrive. Alle bøkene mine er renselse, og jeg har det alltid veldig godt etter at jeg har skrevet en bok.

Røkte 40 om dagen

La oss ta et mellomstort skritt tilbake, til sist gang KK møtte en av Norges mest elskede forfattere. Året var 2017, og Anne B. jaktet Pokémon rundt hushjørnet i leiligheten på brygga hjemme i Trondheim. Det gikk i et rasende tempo, og undertegnede journalist hengte med som best hun kunne, mellom hekling av grytekluter i Missoni-mønster, og røykepauser på verandaen med utsikt mot Rockheim.

– Nå har jeg sluttet med Pokémon, sier Anne og ler.

– Jeg nådde høyeste nivå, som er 40, og da var det ikke mer å hente. Nå er det bare sånn stolpebingo folk driver på med. Å gå rundt og lese av koder. Det er såååå kjedelig i forhold.

Anne B. virker roligere enn sist. Og det sier en del, gitt at latterkulene kommer tett også i dag.

– Sist snakket du om at helsa var på topp?

– Ja, helsa er helt topp, ja, bekrefter Anne.

– Men du har vel hatt et hjerneslag der imellom?

– Ja ja, men det er over nå, sier Anne og vifter det bort.

– Du røykte 20 om dagen på den tiden?

– Jeg røkte 30. Noen ganger 40. Det gikk i ett.

Hege ble syk av stress: - Når jeg først sovnet, våknet jeg med panikkfølelse

Anne B. Ragde fikk hjerneslag

Det var den 4. juli i 2019 at Anne B. Ragde plutselig begynte å virre rundt. Hun skulle går tur med hunden, men samme hvor mye hun prøvde kunne hun ikke finne lenka.

– Da jeg kom utenfor døren begynte jeg å skjene mot høyre. Og så eglet jeg meg inn på et panser og ble stående og støtte meg. Det var en far og en sønn som oppdaget meg og fulgte meg opp i leiligheten. De ringte til svigerdatteren min og hun ringte etter ambulansen.

Anne forteller om undersøkelsene på sykehuset, der hun svelget et høyteknologisk mikrokamera som tok bilder av hjertet.

– De oppdaget at jeg hadde et hull i hjerte. Og så gikk de inn med en slags pinne som snurpet igjen hullet og siden har jeg aldri hatt arytmi.

– Arytmi?

– Ja, sier Anne, med begeistringen til en som snakker om sin nye sykkel.

– Jeg har vært plaget urytmisk hjerte i mange år. Det kom gjerne i femtiden på ettermiddagen, og da måtte jeg bare puste for å roe ned. Men jeg har aldri hatt arytmi siden.

Hun er ikke typen til å google egne sykdommer, og holder seg langt unna worst case scenarioene. Anne forteller om de seks ukene på rehabilitering:

– Jeg måtte lære meg å prate igjen. Evnen til å snakke var ikke blitt borte, men artikuleringen fungerte ikke.

– Hvordan var det, for en som er glad i å prate?

– Nei, det var litt deilig, egentlig. Jeg var ikke på nett på seks uker, og siden da har jeg gjort masse endringer. Jeg har sluttet å røyke, det er en lettelse for jeg røkte et merke som var vanskelig å få tak i. Benson & Hedges.

– Har du kuttet ned på vinen også?

– Nei, vin er sunt, mener Anne.

– Men jeg skriver aldri når jeg er full. Noen ganger om jeg skal skrive noe skikkelig fælt, skriver jeg i bakrus. Mange forfattere benytter seg av det knepet. En vond scene er lettere å skrive i bakrus.

- Mamma avviser meg, mannen min og barna mine

– Ikke noe spesielt med meg

Godordene har drysset over Anne B. Ragdes bøker, og leserne elsker karakterenes feil og mangler. Suksessen med «Berlinerpoplene», med over en million solgte bøker, tok Anne på senga. Selv mener hun at hun aldri har tatt av på berømmelse.

– Jeg tar ikke innover meg at det skulle være noe spesielt med meg. Jeg liker ikke om noen sier: «Du er så fantastisk, Anne». Jeg blir så oppskrudd av det.

– Du har kanskje skrudd deg litt opp selv også?

Vi hinter til alle førstesider opp gjennom årene, blant annet det legendariske innbruddet hennes på Kunstnernes Hus på 90-tallet, med kredittkort og neglefil.

– Jeg har skrudd meg opp, ja! sier Anne og ler.

– Men nå er det bare barnebarn som gjelder. Se her, jeg fikk denne meldingen fra barnebarnet mitt: «Du er den beste farmoren».

Anne får tårer i øynene.

– Han er ni år, og jeg blir helt varm om hjertet av det.

Hun snakker i sitt sedvanlige høye tempo, med slagferdige fraser rundt neste ubevoktede sving. Mye som i bøkene hennes, egentlig. Fra hun debuterte i 1986 med barneboken «Hallo! Her er Jo», oppkalt etter sønnen, har hun gitt ut bøker på løpende bånd, med «Berlinerpolene» som det foreløpige salgsmessige høydepunktet. Men forfatterskapet hadde en trang fødsel. Anne minnes den første bokmessa, da hun som stolt debutant gikk rundt og speidet etter boken sin, og fant den under en haug med andre bøker. Siden da har hun byttet forlag et antall ganger, og ikke gått av veien for å by på en god historie, sånn rundt lanseringstider. Men nå har hun altså valgt å skrive om moren.

– Å skrive om mamma kom av seg selv, forteller Anne.

– I 2019 fant jeg fram de gamle reisebrevene fra ferien mamma og jeg hadde i Oman og jeg holdt på å le meg i hjel.

Ser du hvem han er sønnen til?

Fattig med utedass

Anne og moren på ferie i lag? Det krever faktisk en forklaring. Klimaet dem imellom hadde ikke vært all verdens opp gjennom. Og det er nå vi må ta det stor steget tilbake. Til en leilighet med utedass i bakgården.

Værvarslinga meldte flau vind og sludd da Anne B. Ragde ble født, 3. desember i 1957.

Moren, som ifølge Anne «ikke kunne komme seg langt nok unna sin kunstnermor», hadde forlatt København og møtt en gårdbrukersønn fra gården Ragde i Odda. Familien flyttet snart til Trondheim, der faren jobbet som fotograf, og moren broderte og strikket på bestilling. Men så, da Anne var åtte, skilte foreldrene seg. Skolejenta Anne, med en lillesøster på tre år, flyttet i blokkleilighet med mamma.

– Vi hadde veldig dårlig råd. Mamma lagde mat av mel og vann, og på nista hadde vi smør, sukker og rosiner. Mamma brettet skivene dobbelt for at de andre ikke skulle se pålegget, forteller Anne.

Mens moren jobbet på plastposefabrikken, og solgte unna servise for å spe på økonomien, vokste Anne og søsteren opp med omkvedet «Slutt å syte».

– Samtidig var mamma den som åpnet verdensbiblioteket for meg. Hun var et veldig litterært menneske og leste hele tiden. Jeg hadde ikke vært forfatter om det ikke var for muttra.

Isabel Ødegård: – Hun er et rævholl, men det sier man jo ikke høyt

Mamma stjal showet

Leser man «Muttra og meg», er det lett å oppfatte moren som selvopptatt. Anne forteller om forlagsfesten for noen år siden, der også moren var invitert. Det som skulle være Annes dag, begynte allerede på formiddagen å handle om moren. Var hun for tykk til den og den kjolen? Hva skulle hun ha på seg?

– Etter kort tid på festen ville hun hjem, og begynte å gå med rullatoren langs veien. Hun stanset ikke før mannen til Unni Lindell dro etter henne og kjørte henne hjem. Dagen etter var hun strålende fornøyd og hadde aldri hatt det så bra, og jeg måtte hilse til mannen til Unni og si at hun hadde hatt en fantastisk kveld.

– Hun likte å stjele showet?

– Nei, hun kunne sitte og være helt lukket.

– Det er kanskje også en måte å stjele showet på?

– Ja, kanskje det. Jeg var veldig var for disse tingene og fikk henne unna når hun var på den måten. Men hun fant alltid ut hvor jeg skulle og hva som var programmet mitt, og når jeg skulle holde foredrag dukket hun bare opp.

Anne ler og illustrerer en dame med rullator som titter innfult frem bak et hjørne:

– Det er jo noe helt annet å fortelle noe til fremmede, enn til ens egen mor. Du kan ikke overdrive og lyve på samme måte. Hun kunne komme bort til meg etterpå og si: «Det var vel ikke helt slik det var, da».

11 måter foreldre gir barn skyldfølelse, uten å være klar over det

Det første kysset

Anne mener moren, sett med dagens øyne, fort kunne hatt en diagnose. At hun på en måte stanset opp som 14 åring, og aldri ble eldre. Anne viser tannen som brakk i tredjeklasse, etter en ørefik:

– Tannlegen måtte trekke den, men de andre tennene har tettet igjen glippen.

– Med dagens øyne fremstår det som barnemishandling?

Anne rister på hodet:

– En lusing var ikke uvanlig før i tiden. Jeg har akseptert at sånn var det. Søsteren min og jeg er løvetannbarn. Det gjorde oss sterke, positive og optimistiske. I dag setter man jo barna på pidestall. Men samtidig har jeg valgt å være en sånn forelder selv, som hyller sønnen min og barnebarna.

Anne tar frem telefonen og viser en melding fra sønnen:

– Da det yngste barnebarnet mitt ikke fikk godteri, kalte hun faren sin «en bæsj». Men da lørdagen kom, og hun fikk godteri likevel sa hun: «Jeg elsker deg, pappa!».

– Men følte du deg aldri krenket når du ble slått?

Anne rister på hodet:

– Jeg ble forbannet og smalt døra etter meg. Det fantes ikke noe som heter krenket da. Mange unge i dag lager så mye styr. Det er jo livet, og tenåringstiden er en i helvetes ensom tid. Jeg har aldri vært så ensom som i tenårene. Man er en hormonmaskin og det er så mye som forandrer seg.

Anne husker sitt første kyss. Ved et sykkelstativ i Trondheim. Nei, forresten, hun var ni år og det var sommer. Utenfor blokka var gressplenen nyklipt, og sola varmet:

– Han var svensk og var på besøk hos noen naboer, og snart lå vi på plenen under en jakke og kysset. Det ble jo stor oppstandelse da foreldrene våre oppdaget det, sier Anne og ler.

– Vanket det kanskje reprimande?

– Å ja. Det ble en ny lusing, da ja.

De eneggede femlingene levde på utstilling i dyrehage

Fikk sammenbrudd

Da Berlinerpoplene tok av hadde Anne 200 reisedager i året. Hun forteller om dagen hun sto hjemme i gangen alt bare sa stopp:

– Jeg så ned kofferten og synet fikk meg til å springe ut på badet og kaste opp. Jeg fikk et sammenbrudd og var hysterisk og ringte sønnen og svigerdattera mi. Legen kom hjem til meg og sykemeldte meg. Og etter det kom reisen til Oman.

Det bringer oss tilbake til Oman. Til Anne og moren på ferie, og reisebrevene som anekdotisk rammer inn den nye romanen. Anne mener hun ble forsont med moren nettopp under turen til Oman, på en strabasiøs busstur gjennom ørkenen der de skrev felles reisebrev:

«Nå nærmer tempen seg tretti og jeg må finne vannet. Hvis Dubai er spektakulær og imponerende, er Muscat vakker. Makan. Og for et hotell. Trygdeleiligheten på Stovner har krympet ytterligere. Ha det til neste gang. Birte», skrev moren hennes.

Og hadde følgende kommentar til Annes del av reisebrevene:

«Anne får det til bra … med lite granne overdrivelser her og der, men hun er jo forfatter».

- Hva skjedde med alle som vanligvis klager over kalde mødre og slappe kjærester?

Med dødssyk mor på flyet

Anne og moren skulle foreta nok en reise, langt fra like forsonende. Denne gang til Wien. Moren var ved sjels år og alder nå og hadde vunnet en reise. Og til Wien ville hun, selv om legen frarådet det. Annes søster hadde prøvde å få henne fra det dagen før, men da hadde moren reagert så kraftig, at Anne ikke så annen råd enn å bli med. Anne forteller om utflukten til Den spanske rideskolen, moren som begynte å føle seg dårlig dagen før de skulle i Wiener-Operaen, og om hjerteinfarktet og sykehusinnleggelsen.

– Du kan jo tenke deg, å dra av gårde med en dødssyk mor uten reiseforsikring. Det ante jeg jo ikke da.

Anne holder opp to fingre i pinsettgrep, og myser:

– Jeg var bare såååå langt unna å betale 140 000 kroner for syketransport hjem. Vi hadde jo ikke sluppet om bord i rutefly om jeg hadde sagt at det var noe med hjertet. Men dagen før vi dro, kjøpte jeg flybilletter på første klasse, for 50 tusen kroner. Muttra ble jo kjempeglad da hun så at de dekket på med linduker og porselen: «Å, skal vi sitte helt her fremme?».

– Fryktet du at hun kunne dø ombord?

– Å, ja! Jeg tenkte på det hele tiden. Det kunne like godt skjedd, og på den tiden visste vi jo heller ikke at hun hadde kreft.

Anne gjør en glatt håndbevegelse, som stille vann.

– Men reisen gikk smooth.

Stille vann har ikke alltid vært forbundet med glede for Anne. Faktisk har hun utpreget vannskrekk, etter et ufrivillig møte med vannet da hun var liten. Hadde det ikke vært for at hytta hennes ligger ute på en øy, hadde hun faktisk aldri satt seg i en båt.

– Men nå har jeg endelig solgt båten.

Anne setter håndflatene mot hverandre:

– Halleluja! Jeg er så glad for å ha solgt den båten. Jeg var lykkelig da jeg fikk den, og enda lykkeligere da jeg solgte den!

– Penger gir sinnsro

Mye av Annes penger er syltet ned i tre hytter ute på Stokkøya, én til henne selv, én til sønnen, og én gjestehytte. Hvordan er det egentlig å være rik? Sjelden får man mulighet til å spørre noen som har opplevd å være både fattig og rik:

– Å ha penger er deilig! Vidunderlig, sier Anne og slår ut med hendene:

– Det er løgn fra ende til annen at penger ikke gjør deg lykkelig. Å vite at du har penger gir masse sinnsro. Det at du alltid kan betale regningene.

– Er det ekstra fint når man har vokst opp med lite?

– Ja. Jeg tar ikke noe for gitt. Men det er ikke sånn som på luksusfellen, at jeg går rundt og kjøper masse greier på Nille og bare fyller opp. Når jeg kjøper noe, kjøper jeg alltid noe ordentlig. Og om jeg skal ha meg en ny kniv, kjøper jeg den beste. Men jeg kjøper bare det som må kjøpes inn, forsikrer Anne.

Hun forteller om da sønnen var liten, og hun livnærte seg på å skrive alt fra erotiske noveller til «Sesam Stasjon». Hver tirsdag hadde de filmkveld, hun og sønnen, og leide kun filmer som hadde fått terningkast 2 i Dagbladet, noe de regnet som et kvalitetsstempel.

– Vi kjøpte masse godteri og brukte opp alle pengene på en kveld, og satset på at det kom inn noe nytt i morgen. Og det gjorde som regel det.

Anne smiler:

– Men jeg er ikke perfekt. Jeg har gjort millioner av feil, og jeg følte ikke at jeg strakk til som mor. Min mor var veldig opptatt av at vi barna ikke strakk til, og var mye offer i sitt liv. Jeg har brutt med mammas metoder og vil ikke bli en sånn mor selv. Hun var mye bitter sørget mye over det som hadde vært, men jeg, jeg gleder meg til ting. Jeg fryder meg over ting!

Moren døde

Ifølge Anne har hun alltid «et helt bibliotek i hodet». Likevel snakker hun aldri om sitt neste prosjekt. Hun holder opp den siste boken og bemerker at korallfargen er så fin. Og moren ville forresten elsket bildet på baksiden!

– Hun er brun og hadde slanket seg, og har på seg lys bikini som gjør henne enda brunere. Begge delene var viktig for henne.

Annes mor døde i 2012, og boken «Jeg har et teppe i tusen farger» handler om morens livs. Om hvordan det var å vokse opp som datter av en skuespiller, som mente barnet sto i veien for karrieren. Begravelsen ble holdt i Danmark, og Anne og hele familien gikk ombord i en skute, for å spre morens aske utenfor Amager, hvor hun var født. Hva ville moren syntes om Annes nye bok, tro?

– Jeg tror hun ville likt den, sier Anne.

– I forrige bok vil hun absolutt ha med at hun hatet Arbeiderpartiet, men jeg tok det ikke med. Hun mente at LO var en udemokratisk organisasjon. Men nå tok jeg med. I denne boken står det at hun hatet Arbeiderpartiet.

Ingen ny mann

Anne har vært gift tre ganger. Sin første mann møtte hun da hun var 20. På bygdefest, så vidt hun husker. Den siste ble hun skilt fra i 2007, etter 10 års ekteskap. Sist KK intervjuet Anne konstaterte hun at hun med hundre prosent sikkerhet aldri kom til å bo med en mann igjen. Står hun fast ved det?

– Ja, ha ha! Det står jeg fast ved. Jeg trives såååå godt alene.

– Du er ikke på datingapper og sånne ting?

– Nei nei! Jeg har venner og familie og masse å holde på med, og jeg har det så godt. Selv om jeg bor alene, finnes jeg ikke enslig. Jeg tar for meg av livet.

– Med det er kanskje slutt med innbrudd på Kunstnernes hus?

– Ja, det er slutt på det, ja.

Anne drar på det og vipper hodet fra side til side:

– Ja, ja, innbrudd kunne jeg nå fort funnet på nå også.

KK har vært i kontakt med Annes søster Eva B. Ragde, som har fått lese det Anne B. Ragde sier om moren og om oppveksten.

Oppdag mer mote, livsstil og historier fra virkeligheten på KK.no