Agnes Ravatn:

– Det var en sinnsyk katastrofe. Alt var uvisst

Derfor blir forfatter Agnes Ravatn redd for hjernesvulst hver gang hun får hodepine.

AGNES RAVATN: Prisvinnende nynorsk-forfatter Agnes Ravatn holder beina godt plantet på jorda, for tross alt: På bygda bryr folk seg mest om hun dukker opp på ungenes fotballtrening. FOTO: AGNETE BRUN.
AGNES RAVATN: Prisvinnende nynorsk-forfatter Agnes Ravatn holder beina godt plantet på jorda, for tross alt: På bygda bryr folk seg mest om hun dukker opp på ungenes fotballtrening. FOTO: AGNETE BRUN. Vis mer
Publisert

De har stengt den vanlige inngangen til kafeen «Kaffistova». Gjester bes bruke en annen dør. Men mange faste gjester haster i god tro mot den vante passasjen mot kaffe og rekesmørbrød i håp om å unnslippe regnet som trommer mot trikkeskinnene utenfor.

De ender opp som forvirrede øyeblikksbilder i glassruten før de orienterer seg. Men ikke for Agnes Ravatn. Forfatteren er ikke rødmusset i kinnene og hutrende da hun setter seg ned med en kopp svart kaffe. Hun gjorde et lurt valg da hun tok inn på hotellet i samme bygning.

– Jeg har dessverre bare en time, skal ta med barna mine på teknisk museum klokken ett, sier hun.

Det er første gangen hun har med seg de to sønnene på fem og sju år til hovedstaden og familien bor på hotell i forbindelse med lanseringen av hennes nye bok «Gjestene». Den nynorsk-skrivende forfatteren har høstet massevis av god kritikk fra landets bokanmeldere, som for eksempel denne setningen: «En festlig roman om å sammenligne seg med andre». Og det er nettopp en rød tråd gjennom fortellingen; å senke ambisjonene for å skåne seg selv for skuffelser.

Var redd for å bli avvist

– Jeg hadde ikke kunnet skrive Karin på den måten hvis ikke det var for at jeg føler på mye av det samme. Hun analyserer og overvåker seg selv i alle situasjoner. Og det kan jeg også absolutt kjenne masse på og bli sliten av. Men jeg tror jeg har klart å redusere det.

Agnes og hovedpersonen i den nye boken hennes, Karin, er veldig i slekt, men Karin strever nok mer med seg selv enn det Agnes selv gjør.

For hun hadde alltid lyst til å bli forfatter. Men kunne man leve av å skrive? Hun tok først grunnfag i musikk og grunnfag i engelsk - før hun våget å søke om inntak til Skrivekunstakademiet i Bergen.

I flere år lot hun være å søke fordi hun var redd for å bli avvist. Men en venn av henne trådte til, sa til henne at «nå søker du eller så setter jeg meg på deg til du søker». Så hun gjorde nettopp det. Denne offensive vennen skulle komme til å bety mye for Agnes i årene som kommer.

Hun husker den dagen hun fikk det avgjørende brevet i posten, hjemme hos foreldrene i den vesle vestlandsbygda Ølen. Hun åpnet det, leste det, og så kom tårene. Forfatterdrømmen kunne plutselig skimtes der fremme en plass.

Det ble et epokegjørende år hvor hun endelig følte at hun hadde stått frem med ønsket om å skrive - og da var det ingen vei tilbake. I 2007 debuterte hun med roman, fikk jobb i Dag og Tid og flyttet til Oslo. Der jobbet hun i ganske mange år. Før hun flyttet vestover.

HYTTEDRØMMEN: I Agnes nyeste bok Gjestene låner hovedpersonen Karin og mannen hennes en hytte ved sjøen av Karins gamle erkefiende, Iris. Det går ikke lang tid før forviklinger oppstår. FOTO: AGNETE BRUN.
HYTTEDRØMMEN: I Agnes nyeste bok Gjestene låner hovedpersonen Karin og mannen hennes en hytte ved sjøen av Karins gamle erkefiende, Iris. Det går ikke lang tid før forviklinger oppstår. FOTO: AGNETE BRUN. Vis mer

«Nå er jeg tatt, nå er det over»

I «Gjestene» er vi tilbake på det sentrale Østlandet. Iris dukker opp. Hun er nemesisen til Karin, er den pene og vellykkede, men slemme og utspekulerte jenta. Men hvor hentet så Agnes henne opp fra, har hun også en erkefiende fra gammelt av?

– Ikke en konkret. Men mitt inntrykk er at det er minst er en sånn dronningbie i hver klasse, som kan gjøre livet surt for de andre. Både gjennom skolegangen, men også resten av livet. Sånne jenter som har naturlig manipulative trekk og forstår alt ved det psykologiske spillet og bruker folk som brikker. De kan jo skape alvorlige sår i folk som varer langt inn i voksenlivet. Og de fleste jeg snakker med har en Iris. Jeg har flere.

Som hovedpersonen sin bestemte også Agnes seg i skoledagene om å bare «hoppe av» det kule toget. I et friminutt tok hun følge med en annet gruppe elever enn det hun vanligvis gjorde. Noe som føltes utrolig befriende, for hun slapp å gå hver dag å være redd for «hvem er det som blir frosset ut i dag?»

- Det foregår jo på liv og død og unge jenter kan jo bli suicidale av utfrysning. Statusfall er veldig alvorlig.

– Men du har ikke vært redd for å gå etter det du ønsker deg?

– Nei, men hver gang det ringer fra et ukjent nummer så får jeg katastrofetanker. Er det Dagens Næringsliv som oppdager at jeg har drevet med skattefusk eller at det er lekket nakenbilder av meg, men jeg skjønner ikke hvem som skulle ha tatt de bildene, ler hun.

– Jeg har en sånn iboende frykt for en eller annen katastrofe, sikkert fordi jeg syns det går såpass bra med meg- at jeg har mye å tape. Det ringer jo fra sånne nummer ganske ofte, men likevel så blir jeg sånn: Nå er jeg tatt eller nå er det over.

Hun forteller om hvordan damoklessverd er et bilde på hvordan hun ofte føler det: Jo bedre det går, jo verre blir fallet. Men hun ligger ikke søvnløs og bekymrer seg. Har ikke noe konkret hun er redd for. Kommer ganske lavt ut på nevrotisisme på personlighetstester.

– Men selv om jeg tidvis kan føle meg helt suveren og ting går bra på jobb og hjemme så skal det likevel ikke så mye til før jeg føler at alt vakler. Jeg tror jeg er periode-nevrotiker, noe den testen ikke fanger opp.

DRØMMEMANNEN: Først da Håvard flyttet til andre siden av landet forsto Agnes at han var drømmemannen. De har siden holdt sammen i tykt og tynt. Her bilde av paret fra Italia før de fikk barn. FOTO: PRIVAT.
DRØMMEMANNEN: Først da Håvard flyttet til andre siden av landet forsto Agnes at han var drømmemannen. De har siden holdt sammen i tykt og tynt. Her bilde av paret fra Italia før de fikk barn. FOTO: PRIVAT. Vis mer

Lever drømmelivet på landet

Hun grunner på det faktum at vi lever i en kultur hvor det ikke er noe tak for suksess, lykke eller måloppnåelse.

– Men helt alvorlig, det å bo på landet har gjort noe med forholdet til det materielle for oss.

De lever jo det som for mange er drømmen: Selvforsynt med grønnsaker og bær på sommeren og høsten, trygge oppvekstrammer for barna og besteforeldre i nærheten. Samtidig lever de i en bygd med sosio-økonomisk mangfold. Noen er styrtrike, mens mange har ikke råd til å ha ungene på SFO. Noen sliter med strømkrisen, mens andre ikke ville lagt merke til det hvis det ikke var på nyhetene. Det er få prangende klær både blant voksne og barn. At det foreløpig ikke er noe press på guttene hennes om å ha de dyreste jakkene eller skoene, er befriende. For det som er viktig på bygda er hva man kan bidra med.

– Det er ingen som bryr seg om at jeg er en vellykket forfatter som nå er i Oslo og blir intervjuet. Det de bryr seg om er om jeg kommer på ungenes trening på onsdag. Min rolle i den bygda er å være assistenttrener på fotball og stå i kafeen når det er markedsdag.

Der er forskjellen til Oslo stor, mener Agnes. Hun merker at hun begynner å vurdere seg selv med en gang hun kommer hit. Hun vet at folk ikke ser på henne og tenker «haha rynketryne og gamle sko», likevel; når hun ser velstanden i storbyen, kommer de tankene snikende.

Skjønte at det var kjærlighetssorg

Vi skal tilbake til denne vennen, han som ville sette seg på Agnes dersom hun ikke søkte på Skrivekunstakademiet. For om han ikke har satt seg på henne, henger han hvert fall fortsatt med. De to er nemlig gift i dag.

Håvard og Agnes gikk på samme videregående og hadde felles venner, men det var først da de begge studerte i Bergen et år, at de ble godt kjent. Så flyttet han til Oslo for å studere videre og Agnes husker at hun syntes det var tungt. Han var blitt en av hennes beste venner og hun elsket å henge med han.

– Det føltes nesten som kjærlighetssorg, og en tid etter skjønte jeg at det var nettopp dét det var. Da jeg senere flyttet til Oslo, visste jeg helt sikkert at det var han jeg ville være sammen med og vi ble kjærester et par år etter.

I Oslo prøvde paret ut flere adresser over noen år, men da de fikk barn bestemte de seg for å flytte. Med en fem måneder gammel baby flyttet de vestover igjen. De tok over hans familiegård i Valevåg, som ligger mellom Ølen, hvor hun er fra, og Stord, hvor han er fra.

De har altså plassert seg midt imellom. Alt er veldig praktisk. Men hvordan har kjærlighetsforholdet forandret seg fra by til bygd?

– Vi har to sett med besteforeldre som er en halvtime unna på hver side, som vi kan benytte oss av som barnevakt. Men jeg tror ikke vi har vært på kino, og vi har kanskje bare vært på date bare to ganger. Men det å være på fest hos venner og ha barnevakt, det gjør vi oftere. Kjærlighetslivet har ikke endret seg fra by til bygd, men det har endret seg fra barnløs til foreldre.

TILBAKE TIL RØTTENE: Ved å bo rimelig på landet har Agnes Ravatn og familien funnet mer tid og rom til å styre sin egen hverdag. FOTO: Grethe Nygård.
TILBAKE TIL RØTTENE: Ved å bo rimelig på landet har Agnes Ravatn og familien funnet mer tid og rom til å styre sin egen hverdag. FOTO: Grethe Nygård. Vis mer

Ikke lært seg å leke

Paret har fått det livet de drømte om. Barna kan springe inn og ut uten at de må følges. De sparker fotball i hagen, sykler til hverandre og er fri, slik hun husker hennes egen oppvekst var.

– For oss handler det om minst mulig skjerm når de er så små som de er nå, slik at de kan oppleve mest mulig andre ting, sier hun og legger til at hun vet at det kommer en tid hvor de blir mer interessert i dataspill, men at de da vet at det finnes annet som også er gøy.

Hun opplever at hun treffer barn som ikke har lært å leke, som i barnebursdager spør om å låne telefonen hennes for å spille på. Da bruker hun tid på å være med de ungene og spiller «memory» for eksempel.

– Unger må få lov å oppleve at det finnes andre kjekke ting å finne på. For skjermspill er jo laget for at de skal være mest mulig stimulerende og avhengighetsskapende. Det vil jeg på en måte holde på så lang avstand som mulig- så lenge det lar seg gjøre. Mine unger for eksempel, de tegner masse eller finner på noe annet. Foreløpig aksepterer de at kamerater har disse skjermene og ikke de. Og ikke alle hjem trenger å være like.

Men hun er klar over at hun er privilegert. For hun har et fritt yrke, og dermed mer tid til å være sammen med- og følge opp barna. På den måten har hun større armslag til å styre hverdagen. Men dette er noe hun og mannen har valgt. Som hun sier, de bor rimelig i en liten bygd og har et rikt og fint liv, men Kommunen vil stadig legge ned skolen. Det gjør at hun føler at det henger et damoklessverd over det også.

– Hvilke humper i veien har definert deg?

– Jeg har ikke hatt mange humper i veien, det må jeg bare tilstå, ler hun og fortsetter:

– Jeg er grunnleggende heldig. Jeg vet jo at mye handler om talent og at jeg har brukt det riktig og tatt gode valg, men jeg har vært heldig. Men har hatt en frykt for at det ikke kan vare og at den dagen jeg opplever motgang, har jeg ikke noe forsvarsverk i meg - så da rakner alt.

FOTBALLSTJERNER: Det å flytte på landet har gjort hverdagen til familien rikere. Jostein (7) og Askil (5) bruker masse tid på å spille fotball i den store hagen. FOTO: PRIVAT.
FOTBALLSTJERNER: Det å flytte på landet har gjort hverdagen til familien rikere. Jostein (7) og Askil (5) bruker masse tid på å spille fotball i den store hagen. FOTO: PRIVAT. Vis mer

Dobbel katastrofe

Men det har vært noen skjær i sjøen. Og selv om hun ikke grunnstøtte, fikk hun seg en skikkelig støkk. For snart fem år siden opplevde hun det som så mange andre også opplever, men som fortsatt får det til å gå kaldt nedover ryggen på de aller fleste. For selv om kreft dessverre er blitt vanlig, skremmer det livet at de som rammes og alle rundt dem.

– Det var en sinnsyk katastrofe. Helt forferdelig for det var så uvisst. Det var noen uker der hvor jeg ikke visste om kreften hadde spredt seg og om det kunne kureres.

De kjenner seg med ett lammet, for samme dag som Agnes får kreftbudskapet, dør svigermoren. Brått og uventet og bare 65 år gammel av et massivt hjerneslag.

Farmor var spesielt viktig i livet til sitt to år gamle barnebarn før hun døde, var på besøk hos dem nesten hver dag. Derfor føltes det som en vegg raste ut da hun ble borte.

Hennes død og Agnes kreftdiagnose tok til en viss grad litt luven av hverandre. Det ble så mye å håndtere på en gang at de ikke hadde annet valg enn å bli fokuserte og konstruktive.

Når Agnes endelig får vite at kreften i halsen kan kureres, at det ikke har spredt seg og at prognosene er gode, kan hun begynne å puste igjen, men gode nyheter betyr ikke at tiden fremover blir lett.

- Jeg hadde en svulst her, hun peker mot høyre side av halsen sin og forteller om en tøff behandling som startet med to operasjoner.

I den første ble selve kreftsvulsten operert ut, og i den andre ble omliggende lymfer fjernet, for å minske faren for spredning. I ukene etterpå opplevde hun sterke smerter fordi hun måtte gjennomgå 35 strålebehandlinger over sju uker. Altså fem strålinger i uken rett mot halsen og svelget hennes.

– Hele innsiden av svelget mitt var et stort brannsår. Jeg kunne vare ta til meg flytende næring i form av næringsdrikker. Det var en effektiv slankekur kan du si.

Tilbakefallsspøkelset

Samtidig hadde hun en liten baby og en to-åring hjemme som trengte mammaen sin. Men hun måtte bo på Haukeland de nesten to månedene strålingen pågikk. Godt var det da at mannen og barna kunne besøke henne på sykehuset. Toåringen fikk være med å se på strålemaskinen og selv om han ikke forsto alt for mye av situasjonen, bygde han likevel strålemaskinen i Duplo da han kom hjem.

– Mens babyen kalte med «pappa» i lang tid etter at jeg kom hjem fordi han hadde glemt at jeg egentlig het mamma.

Det føltes uvirkelig å gjennomgå alt dette, men det gikk også opp for henne at de, som familie, faktisk tålte dette.

– Jeg er ikke glad for at jeg fikk kreft, men jeg er glad for at jeg fikk erfare at jeg også er en person som tåler motgang, som mange andre. Nå tviler jeg ikke på det lenger. Dersom det hadde vært en diagnose som jeg ikke ville overleve, vet jeg ikke hvordan jeg ville reagert. For jeg tror ikke jeg klarte å tenke den tanken helt ut.

Det overhengende tilbakefallsspøkelset er noe som fra tid til annen opptar tankene hennes. Hun vet at det er en grunn til at hun skal fortsette med å gå til kontroller i fem år til.

– Jeg er ikke så redd for å få tilbakefall, av den kreften. Men jeg skal bare ha vondt i hodet et par dager så tror jeg at det er hjernesvulst. Og litt vondt i ryggen så tror jeg at det bukspyttkjertelkreft. Sånn var det jo ikke før.

Hun blir avbrutt i talestrømmen av tre par føtter som ivrig kommer mot bordet hun sitter ved. Det er de tre «mennene i hennes liv».

En femåring og en sjuåring er utålmodige etter at mamma skal være ferdig med jobb, dessuten er klokken akkurat 13.00. Og plutselig er den lille familien hastig på vei ut døra fra «Kaffistova» for å finne riktig buss til Teknisk Museum.


Oppdag mer mote, livsstil og historier fra virkeligheten på KK.no

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

KK er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer