ROSKVA KORITZINSKY: Roskva kvier seg for å lese forfattere som skriver veldig annerledes enn henne selv. 
– Jeg kan ta meg i plutselig å ville skrive som Dostojevskij, og det blir ikke særlig bra. Men jeg har lært meg ikke å gå i fella. sier hun. FOTO: Astrid Waller
ROSKVA KORITZINSKY: Roskva kvier seg for å lese forfattere som skriver veldig annerledes enn henne selv. – Jeg kan ta meg i plutselig å ville skrive som Dostojevskij, og det blir ikke særlig bra. Men jeg har lært meg ikke å gå i fella. sier hun. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Roskva Koritzinsky:

- Det var et slags sjokk

Da fredrikstadjenta Roskva fikk vite at hun var nominert til Nordisk råds litteraturpris, ble hun rett og slett kvalm og uvel. Godt da at det bare er fem måneder igjen å vente på svaret ...

Det finnes et lukket rom – med en gedigen dør som sjelden åpner seg. For de fleste ikke engang på gløtt. Men aller nederst på døren er det en liten luke. En liten portal – kantet med skinnende språklige perler, der bare de få utvalgte, de med gullbelagt fjærpenn, slipper gjennom. Innenfor sitter Nordisk råd. Et mangehodet troll som neppe befatter seg med folkeeventyr, og som i løpet av sin 56 år lange eksistens har delt ut prisen til Nordens fremste stemmer. Til dem som ser. Som observerer. Og som hjelper oss andre til å se. Kanskje til og med oss selv?

Døren finnes ikke på ordentlig. Ikke engang den lille portalen. I virkeligheten møtes de nasjonale bedømmelseskomiteene i Nordisk råd flere ganger i løpet av året, og representanter fra alle de nordiske landen jobber siden sammen på ett årlig møte, der de i løpet av et døgn finner en vinner. Men kanskje var det slik man ville beskrevet juryen dersom det parlamentariske samarbeidet mellom de nordiske landene ble gjort til hovedperson i et litterært verk. Kanskje var det sånn man kunne skildret ærefrykten, ydmykheten og den skrekkblandete fryden over plutselig å nevnes i samme åndedrag som Tarjei Vesaas, Herbjørg Wassmo, Jon Fosse, Lars Saabye Christensen og Dag Solstad.

– Jeg fikk vite om nominasjonen i februar, sier Roskva Koritzinsky (28).

Forteller at hun var hjemme i kollektivet på Frogner da hun fikk telefonen. Hennes tredje bok, novellesamlingen «Jeg har ennå ikke sett verden», er nominert til den prestisjetunge prisen, som skal deles ut i oktober.

– Det var et slags sjokk. Jeg ble nesten kvalm. Jeg var veldig glad også, altså, men jeg ble fysisk uvel. Man kan gjerne si at priser ikke betyr noe, men jeg har fulgt veldig med på den prisen og har stor respekt for den. Og så er det noe med ikke å forvente det. Det er vanlig å nominere forfattere som har skrevet mye lenger.

Stjerneskuddet Roskva Koritzinsky fra Fredrikstad er 28 år. Skulle hun vinne, er hun ikke bare nærmere en halv million norske kroner rikere, hun er også den yngste vinneren av prisen noensinne, på en liste dominerte av godt etablerte menn.

– Bransjen har mange anerkjente kvinner også, påpeker Roskva og forteller at hun ikke har møtt fordommer som ung, kvinnelig forfatter. Bortsett fra én gang:

– Da jeg var debutant, kom en eldre forfatterdebutant bort til meg og ga meg innspill på hvordan jeg heller burde skrevet boka.

Hun ler. Mener hun ikke kan bry seg om hva andre tenker:

– Jeg er blitt veldig god til ikke å henge meg opp i anmeldelser, enten de er positive eller negative. Jeg kan gå et par dager og irritere meg, men hefter meg ikke ved det.

– Du skriver ikke motinnlegg?

Hun lyser opp:

– Det er veldig fristende, og det burde flere forfattere faktisk gjøre. Det kan komme mye spennende ut av et motinnlegg.

LES OGSÅ: Naja Maries sønn døde i en fallulykke fra femte etasje: - Det var fullstendig ubegripelig

Hun er ikke redd for det sentimentale eller melodramatiske. Husker barndommens Maria Gripe og Astrid Lindgren.
– Jeg liker barnefortellinger som er mystiske og mørke og kanskje litt overnaturlige, sier Roskva 
Koritzinsky. FOTO: Astrid Waller
Hun er ikke redd for det sentimentale eller melodramatiske. Husker barndommens Maria Gripe og Astrid Lindgren. – Jeg liker barnefortellinger som er mystiske og mørke og kanskje litt overnaturlige, sier Roskva Koritzinsky. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Mye av tematikken henter hun fra eget liv

Hun bruker alt fra to uker til flere måneder på en kortere novelle. Skriver om behov for nærhet og manglende evne til å orke det. Tillit og utroskap. Lengsel etter kjærlighet og flukten bort fra den. Mye av tematikken henter hun fra eget liv:

– Det er noen grunntema jeg alltid vender tilbake til. Det kan være utydelig for meg mens jeg skriver, men i ettertid ser jeg at det finnes en rød tråd. Men jeg vender tilbake. Det har med mine eksistensielle spørsmål å gjøre, sier Roskva.

Med grovt verktøy river hun ned det glorifiserte bildet. Viser oss det usentimentale minnet om livet slik det virkelig var: en kjæreste som har en tante han romantiserer til noe i nærheten av et kulturelt fyrtårn, og som viser seg å være en skrøpelig kvinne med nipsgjenstander, krimskrams og en slitt Ikea-sofa. Eller ballettdanserinnen som alle beundrer, men som i et kort øyeblikk viser seg som en vanlig, dødelig kvinne med en støyende smårolling og en middels pen mann.

– Det er en sorg over magien som forsvinner, sier Roskva.

– Magien kan være en sterk drivkraft når du er ung. Man håper at det bestandig skal finnes noe mer, noe annet. Og når illusjonen rakner, står du naken tilbake.

«Den første uken var de sammen hver eneste dag. De knullet på måter som de uinnvidde tror at tilhører de perverterte fantasienes verden, og som de innvidde vet at er det nærmeste man kommer en mening med livet.»

Bildene hun tegner, er friske og uten klisjeer. Hvordan går hun fram for å skildre ting på en ny måte?

– Bildene kommer veldig spontant, sier Roskva.

– Jeg kan flikke på setningen etterpå, men ikke på selve bildet.

Hun trives med novellens akutte og fortettede form. Likevel var hennes andre utgivelse faktisk en roman. Selv er hun bare sånn passelig fornøyd med den.

– Jeg syntes det var noe klaustrofobisk ved å skrive en roman. Jeg liker å kunne skifte perspektiver, si noe i én tekst som motsies i den neste.

Observasjonene er skarpe. Hvordan er det, er Roskva en det er utrygt å være venn med? Risikerer du å ende opp som rollefigur i en novelle?

– Haha. Nei, de rundt meg lever ikke utrygt, forsikrer hun.

– Om jeg har skrevet noe jeg føler ligger nært opp til virkeligheten, viser jeg det til personen det gjelder lenge før boka går i trykken. Jeg er ikke interessert i å skrive en bok som kommer som et sjokk på venner og familie.

Oftest er det bare snakk om små justeringer, men Roskva innrømmer at hun alltid er spent før hun lar noen lese:

– Det er noe skamfullt i å skrive. Selv om vi har en åpen dialog, så er det noe helt annet å legge det du har skrevet, på bordet. Jeg er ikke interessert i å hevne meg på noen. Eller å bruke litteraturen for å bevise noe.

LES OGSÅ: Da datteren flyttet ut ble det så sterkt for Maise at hun skrev bok om det: - Jeg var redd vi ville gli fra hverandre

Roskva lar alltid personer som står i fare for å bli gjenkjent i novellene hennes, lese gjennom før boka går i trykken. 
– Oftest er det kun er snakk om bitte små justeringer. Foreldrene mine har respekt for litteraturen og for meg som et selvstendig menneske. FOTO: Astrid Waller
Roskva lar alltid personer som står i fare for å bli gjenkjent i novellene hennes, lese gjennom før boka går i trykken. – Oftest er det kun er snakk om bitte små justeringer. Foreldrene mine har respekt for litteraturen og for meg som et selvstendig menneske. FOTO: Astrid Waller Vis mer

- Før det het jeg Müller Ørmen

Navnet hennes er fra norrøn mytologi. Roskva var Tjalves søster og Tors tjener. Etternavnet, derimot, er polsk.

– Oldefaren min var barn av en polakk og en russer og vokste opp i Sverige. Han jobbet som overlege på Trondheim sykehus på 30-tallet. Jeg tok Koritzinsky-navnet da jeg var 13 år. Før det het jeg Müller Ørmen.

Hun legger det ene beinet over det andre. Bevegelsene er grasiøse, noe som ifølge henne selv absolutt ikke kan forklares med ballettreningen i barndommen:

– Jeg gikk på ballett en gang i uka , og man skulle jo tro du ble flink av å danse i seks år, men nei. Jeg hadde virkelig ikke noe talent.

Drikke te med bestevenninnene, høre på musikk og skrive dikt. Sånn tilbrakte hun fritiden. Etter det først året på videregående flyttet hun hjemmefra for å gå på dramalinja i Halden. Og det var der, like etter russetiden, i en alder av 19 år, at Roskva ble stemor. Samboeren hadde en datter, og mens jevnaldrende var ute på livet, levde Roskva familieliv annenhver helg.

– Jeg har alltid vært veldig veslevoksen, og jeg trodde nok at jeg var ferdig med å være ungdom og feste. Jeg er veldig takknemlig for den perioden. Vi hadde det veldig fint som familie.

Hun smiler:

– Men da forholdet tok slutt, følte jeg for å være ung igjen. Jeg var nok ikke helt ferdig med å være ungdom likevel.

Roskva var steinerskolebarn, med radikale foreldre som vanket på Blitz. Hun husker en barndom der det var naturlig å prate ut om alt fra politikk til livets mørke sider.

– Jeg tror veldig mange barn i dag blir beskyttet, og det er bra. Trygghet er bra. Det fører en grunnleggende tillit med seg. Om barn blir eksponert for store spørsmål og skjønner at verden er et utrygt sted, så blir man utrygg selv.

Hun tenker seg om:

– Men om man blir skånet for mye, gir det samtidig færre verktøy. Eksponering for utfordringer kan brukes til å forstå at verden ikke er strømlinjeformet.

LES OGSÅ: I fjor døde Kira Skovs mann Nicolai plutselig, bare 39 år gammel. Igjen satt hun og deres fire år gamle sønn

– Jeg gikk på ballett en gang i uka , og man skulle jo tro du ble flink av å danse i seks år, men nei. Jeg hadde virkelig ikke noe talent. FOTO: Astrid Waller
– Jeg gikk på ballett en gang i uka , og man skulle jo tro du ble flink av å danse i seks år, men nei. Jeg hadde virkelig ikke noe talent. FOTO: Astrid Waller Vis mer

– Helt fra jeg var ung, tenkte jeg at jeg ikke skal ha barn

Rus går igjen i flere av Roskvas noveller. Ikke tilfeldig, gitt at både foreldre og besteforeldre jobbet innen rusomsorgen.

– Jeg vokste opp med at folk ikke hadde det så lett. Det ga meg respekt for hvorfor folk havnet der. Rus handler nok ofte om å føle seg fremmed og fastlåst. I verden eller i seg selv. Å slippe unna normaliteten. Ikke bare andres, men også ens egen tilkortkommenhet.

Ironisk nok, ja, nesten litterært, jobber Roskvas kjæreste også i rusomsorgen. Til sommeren flytter de sammen i Oslo. I leid leilighet.

– En av de kjipe tingene med å skrive er at det er vanskelig å opparbeide egenkapital for å få lån. Men det ligger frihet i å leie også. Til å kunne reise rundt.

Barn har hun ikke planer om:

– Helt fra jeg var ung, tenkte jeg at jeg ikke skal ha barn. Jeg kan være innesluttet og innadvendt og kan «zone ut». Med et barn må man være til stede 24 timer i døgnet. Valget mitt er drevet av en frykt for ikke å bli en god forelder, men også av ønsket om å kunne reise og gjøre det jeg vil. Men både kjæresten min og jeg er åpne for at det kan forandre seg.

På cv-en har hun tre litterære utgivelser, en kortere modellkarriere samt bachelorgrad i sosialantropologi fra Universitetet i Oslo. Da meldingen om nominasjonen kom, fikk Roskva munnkurv fra forlaget i hele tre uker fram mot offentliggjøringen. Kun familien fikk vite noe. Roskva humrer over responsen da hun ringte kjæresten:

– Jeg hadde latt ham lese manus til boka, og da han var ferdig, sa han: «Dette er en bok du kunne blitt nominert til Nordisk råds litteraturpris for, om du hadde vært litt eldre.» Så nå var reaksjonen hans litt sånn: «Hva var det jeg sa?»

Feiringen foregikk på en billig asiatisk restaurant på Youngstorget. Bare de to. Uten champagne eller bobler av noe slag.

– Jeg følte for å være i ro i øyeblikket, og trengte ikke å drikke. Men jeg hadde en skikkelig feiring senere da nyheten var ute, forsikrer hun.

Hun har arbeidsstipend for andre året på rad, noe som tilsvarer en halv årslønn. Hun holder foredrag om forfatterskapet og har en 20-prosentstilling som konsulent på Aschehoug. Og så drypper det noen royalties-kroner fra novellene hennes, som er pensum på videregående. Ingen tvil, med andre ord, om at prispengene ville kommet godt med. Likevel, på spørsmål om målet er en internasjonal bestselgende roman à la Maja Lundes «Bienes historie», svarer Roskva:

– Nei. Da måtte jeg ha skrevet på en annen måte. Av og til blir jeg litt bekymret over hvor lite opptatt jeg er av det. Det høres kanskje elitistisk ut bare å skrive for ti stykker inne i en krok, men det blir gjennomskuelig om man forsøker å skrive noe som slår an. Det er ikke derfor jeg arbeider med litteratur. For Maja er forfatterskapet aksjonistisk, og hun kan gjøre det og likevel framstå som troverdig.

LES OGSÅ: Som barn så Sara Omar bestevenninnen bli drep av sin egen far. Nå har hun skrevet bok om ondskapen som finnes der ute

Roskva vil nødig plukke ut en yndlingsnovelle i forfatterskapet:
– Jeg føler gjerne at den siste boka jeg har skrevet, er den beste. Den ligner der man er nå. Men samtidig føles det feil å velge. Alle gjenspeiler noe som var viktig for meg da jeg skrev dem. FOTO: Astrid Waller
Roskva vil nødig plukke ut en yndlingsnovelle i forfatterskapet: – Jeg føler gjerne at den siste boka jeg har skrevet, er den beste. Den ligner der man er nå. Men samtidig føles det feil å velge. Alle gjenspeiler noe som var viktig for meg da jeg skrev dem. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Til høsten kan alt endre seg

Til høsten kan det uansett endre seg. Vinner Roskva prisen, kan det hende at hun blir en bestselger, enten hun liker det eller ei. For å vinne Nordisk råds litteraturpris betyr å oversettes til alle de nordiske språkene, samt internasjonal oppmerksomhet som vil gagne salget. Men fortsatt er det måneder igjen. Før hun 30. oktober sitter der i Operaen. Til hun har fått innpass gjennom den perlebestrødde lille portalen, der hun rakk å smette inn like før fjellet lukket seg.

– Jeg får ikke vite noe før jeg vel sitter der nede, sier Roskva, og røper med hele seg at hun er spent.

– Det er jo 13 nominerte, og mange er etablerte. Jeg går ikke rundt og ... eller ... det er klart tanken har slått meg. Men jeg prøver heller å kose meg med det. Nå har jeg fortsatt noen måneder på meg til å være lovende, fram til det viser seg at jeg eventuelt ikke får prisen ...

Hun smiler.

– Og jeg gleder meg til en anledning der jeg virkelig får sjansen til å pynte meg. Litteraturbransjen er jo ikke så veldig glamorøs, så om man en gang skal pynte seg ordentlig, så er det nå!

LES OGSÅ: Une (26) slet med angst: - Den tunge klumpen i magen slapp da jeg kom meg ut i naturen

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: