– Når jeg hadde det vanskelig, kunne jeg banke på døren til rommet til Mette, min sju år eldre søster. Jeg fikk alltid komme inn, forteller Tore. FOTO: Astrid Waller
– Når jeg hadde det vanskelig, kunne jeg banke på døren til rommet til Mette, min sju år eldre søster. Jeg fikk alltid komme inn, forteller Tore. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Tore Petterson:

– Det var flere trusler om bank enn det var bank, men det gjør noe med deg

Allerede på barneskolen skjønte Tore Petterson at den kuleste egenskapen hans er at han er ulik alle andre. Men først da han fylte 40 år, falt alle brikkene på plass.

Publisert

Tore Petterson (41)

Tv-personlighet, sanger og foredragsholder.
Kjent blant annet som deltaker i tvprogrammene «Sofa» og «Farmen Kjendis» og som dommer i «Skal vi danse».
Sivilstatus: Samboer.

Tore Petterson har truffet mannen i sitt liv, kjøpt sin første leilighet, blitt samboer og deltatt i Melodi Grand Prix med låten «The Start of Something New».

– Jeg driter mer i ting. Det uviktige, som prestisje og utseende, er ikke lenger viktig. Sånt forsvinner for de smarteste av oss. Mye falt på plass da jeg fylte 40, og jeg tror at det aller beste skjer herfra og ut, sier Tore med et stort smil.

Han bestiller glutenfri pizza og legger fra seg brillene på et restaurantbord på Skøyen i Oslo. Øynene er nyoperert, og han må bruke briller, som han ikke er helt komfortabel med.

– Kroppen svikter jo litt. Jeg må til kiropraktor med ryggen, og etter hver fest føles det som om jeg har fått ME. Dessuten skulle jeg gjerne hatt energien og sexlysten til en 20-åring. Likevel har jeg aldri hatt det bedre enn nå, sier han. Og nettopp dét er noe av det viktigste livet har lært Tore, at vi må leve og fokusere på det gode her og nå, ikke i fortiden. Eller i framtiden.

– Vårt samfunn tenker for mye framover. Først skal barna begynne i barnehage, så er oppmerksomheten rettet mot at de skal starte på barneskolen, deretter skal de rustes for ungdomsskolen, så forberedes for videregående, dernest for utdanning og for en god jobb. Heretter er det mye snakk om å sikre seg en god pensjon. Ingenting handler om her og nå, sier Tore og legger til at han har gjort et helt bevisst valg om å leie leilighet, noe som har gitt ham stor frihet.

Ville være seg selv

Fram til nå. Tv-personligheten, foredragsholderen, artisten og dansedommeren vil ikke leve livet basert på svar andre er kommet fram til.

– Vær deg selv! Det gir lykke, oppfordrer han.

Tore hadde ikke levd mange år første gang han opplevde at folk ville at han skulle være en annen enn den han var. På barneskolen fikk han høre at han måtte klatre høyere opp i trærne og spille fotball sammen med de andre guttene. En gang ble han med ned på fotballbanen. Tore sto i mål, og med hans lange armer og bein ble det mange redninger. Han minnes den deilige følelsen av å være en av gutta. De snakket hyggelig til ham, Tore var stolt. Samtidig visste han med seg selv at han ikke likte å spille fotball, han var redd for ballen. Og Tore ville ikke være en annen, spille en rolle, for å bli likt. Han ville være seg selv.

– Allerede da skjønte jeg at den kuleste egenskapen min er at jeg er ulik alle andre. Jeg var fly forbanna fordi mamma og pappa ikke flyttet til Utopia for fargeklatter, men innså jo etter hvert at det stedet ikke finnes, sier Tore, som er oppvokst i Lier i Buskerud.

Han forteller at faren kjøpte en pc til ham da han gikk i femte klasse. Pc var ikke Tores greie, men en av guttene i klassen lot seg imponere. «Så kult at du har fått deg pc, Tore! Kanskje du kan bli en av gutta nå», sa han. Inni Tore var det noe som strittet imot og en stemme som sa: «Ikke våg å forandre deg for at andre skal like deg.» Det var morens stemme.

– Jeg husker jeg tenkte at om jeg må ha en pc for at de skal like meg, så kan det faktisk være det samme.

Når Tore i dag ser tilbake på den lille gutten han en gang var, er det få han ser så opp til som ham.

Jeg har stor respekt for den lille gutten som møtte så mye motgang, men som reiste seg gang på gang, sier 40-åringen.

Med erfaring fra sin egen barndom reiser Tore Petterson rundt og holder foredrag for skoleelever, lærere, foreldre, næringsliv og fagpersoner om mobbing. FOTO: Astrid Waller
Med erfaring fra sin egen barndom reiser Tore Petterson rundt og holder foredrag for skoleelever, lærere, foreldre, næringsliv og fagpersoner om mobbing. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Tore fikk jevnlig bank på barneskolen. Han minnes at noen av guttene puttet steiner inni snøballene, for deretter å helle vann på dem. Så lot de snøballene fryse til is, før de kastet dem på ham. Tore var redd for å gå på do, han måtte gå gjennom skolegården for å komme til toalettene. På veien møtte han som regel noen av dem han var mest engstelig for og ble truet med bank.

– Det var flere trusler om bank enn det var bank, men det gjør noe med deg når du går rundt og er redd og må være på vakt hele tiden.

– Jeg hadde jo ikke gjort noe galt. Jeg var annerledes – og ville være det

I dag reiser Tore rundt og holder foredrag for skoleelever, lærere, foreldre, næringsliv og fagpersoner om nettopp mobbing. Og mens han tidligere rettet oppmerksomheten mot mobbeofferet, handler foredragene nå mest om mobberne. Det er hos dem Tore mener skolen må legge ned ressursene.

– Det overrasker meg like mye hver gang. Når jeg kommer på en skole og folk sier: Det har jeg aldri tenkt på! Er det ikke underlig at skolen ikke har skjønt at det er mobberne som trenger hjelp? Jeg blir provosert. Kommunepsykologene rapporterer om fulle kontorer. Mobbeofrene sitter der. Men det er feil folk. Mobberne burde ha sittet der. Det er tross alt de som sliter i utgangspunktet, og det finnes faktisk ikke en eneste mobber som har det godt med seg selv, fastslår Tore.

Han har selv sittet i mange møter. Følt at han måtte fikses opp.

– Jeg hadde jo ikke gjort noe galt. Jeg var annerledes – og ville være det. Problemet lå ikke hos meg. Jeg hadde det trygt og fint hjemme. Jeg fikk gråte og snakke ut til mamma og mine to storesøstre.

Flere av dem som mobbet Tore, er døde i dag. Selvmord og overdoser, forklarer han.

– Tenk om skolen hadde tatt ordentlig tak, ryddet opp i livet deres. Da ville mye vært løst. Mobbing kunne vært unngått, og liv kunne vært spart, sier han stille.

Tore mener at samfunnet må våkne, og at vi må begynne å ta innover oss at vi må styrke barns selvfølelse. Vi må snarest sette inn ressurser i barnehagen og skolen, mener han.

– Barn med god selvfølelse mobber ikke – og barn som blir mobbet, som har god selvfølelse, vil oppfatte færre ting som mobbing. Pluss, pluss, med andre ord.

Tore mener egenverdi er langt viktigere enn matte.

– Hva skal du med matte hvis du tar livet ditt året etter? I foredragene mine spør jeg foreldrene om hva de ville snakket med barnet sitt om, dersom hun eller han tok livet sitt om et år. Det er neppe historieprøven, for å si det sånn!

– Har du møtt noen av dem som mobbet deg, som voksen?

– Flesteparten har det jo ikke gått så bra med, men jeg møtte én tilfeldig på en fest for 20 år siden. Han hadde hatt dårlig samvittighet siden vi var barn, og jeg er glad vi møttes. Han fortalte at han ble mobbet selv parallelt med at han mobbet meg. Han var et par år eldre og fin i klærne, og det var jo ikke poppis i Lier på 80-tallet. Desperat prøvde han å finne noen andre han kunne rope «homo» til, og da ble det meg. Jeg tror at han har lært av sin historie og at han er en fin og stødig pappa selv i dag.

Tore har aldri tvilt på at han er elsket. Det var mye kjærlighet i barndomshjemmet i Lier.

– Når jeg hadde det vanskelig, kunne jeg banke på døren til rommet til Mette, min sju år eldre søster. Jeg fikk alltid komme inn, og noen ganger sovnet jeg i sengen hennes. Det var det beste i verden.

Toril, den andre storesøsteren, fightet for Tore. Han opplevde alltid at hun var på hans lag.

– Det var nesten som å ha tre mødre, humrer han.

– Jeg har alltid vært livredd for dårlig stemning

Tore er allergisk mot dårlig stemning. Han liker ikke å gå ut av rommet hvis noe henger i luften.

– Jeg har alltid vært livredd for dårlig stemning. Det startet nok hjemme med to søstre og en mamma med PMS. De fikk vel samme syklus etter hvert, og de kunne glefse huet av meg også, sier Tore lattermildt og understreker at det heldigvis var mest positivt ved å være omgitt av så mye kvinnekraft.

Han er takknemlig for at han ble sett og hørt. Moren sa at hun var glad i Tore «tusen ganger» daglig. Men hun sa aldri at hun elsket ham. Han skulle ønske at hun sa det, for da ville det kanskje vært lettere for Tore selv å bruke de ordene.

– Men nå, vet du, etter at jeg fylte 40, har mamma begynt å si at hun elsker meg. Det er fantastisk, sier Tore med stort smil.

– Vet du, etter at jeg fylte 40, har mamma begynt å si at hun elsker meg. Det er fantastisk, sier Tore om moren, som tidligere brukte litt andre ord for å uttrykke sin kjærlighet. FOTO: Astrid Waller
– Vet du, etter at jeg fylte 40, har mamma begynt å si at hun elsker meg. Det er fantastisk, sier Tore om moren, som tidligere brukte litt andre ord for å uttrykke sin kjærlighet. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Det finnes enda en kvinne i Tores liv som var viktig for ham i oppveksten.

Eva er min andre mor. Hun var først venninne med mamma, deretter ble hun venninne med søsteren min, og så med meg. Vi er fortsatt nære venner. Alt jeg følte at jeg ikke kunne si til mamma, kunne jeg si til Eva. Hjemme hos henne kunne jeg smugrøyke også. Hun sa at hun kjente seg igjen i meg. Vi snakket om store og viktige spørsmål. Det var deilig. De samtalene hadde jeg ikke hjemme. Der var jeg jo minstemann.

Da Tore fylte 30 år, satt han i Chesterfield-sofaen i stua hjemme hos Eva. Midt i en setning stoppet han opp … Tore kikket rundt seg. «Hvor er bildet?» spurte han. Eva skjønte ingenting. Det hendte at hun flyttet rundt på kunsten, noe Tore var vant til. Men nå kunne han ikke se bildet i det hele tatt. Bildet han selv har gitt tittelen «Lys og mørke». Det viste seg at Eva hadde flyttet det til et annet rom.

– For meg var det bildet blitt så viktig. Jeg satt alltid og så på det. Det har hørt så mye om kjærlighet, sorg og tro. Bildet er lyst og mørkt på samme tid. Det er abstrakt, men jeg ser en penn og en soloppgang, forteller han entusiastisk. Bildet, som er malt av et familiemedlem av Eva, ble hennes 30-årsgave til Tore.

Bildet forteller hele min historie, fra jeg var to år gammel … Nå henger det på soverommet og får med seg sexlivet mitt også, sier han lattermildt.

Eva kunne ikke få barn, så hun så på Tore litt som sin egen sønn. Da Eva og mannen senere adopterte, ga Tore dem oppdragelsesråd.

– Det var mye kjærlighet hos dem – det luktet godt, hjemmet var fylt med kunst og nydelig innredet. Det hjemmet hadde alt jeg ønsket meg. Og da de kjøpte kong Haralds og dronning Sonjas gamle bil, en burgunderrød BMW, banket homohjertet mitt fort. Jeg svimte nesten av. Sammen med familien og kjæresten Joakim var også

Eva til stede da Tore deltok i Melodi Grand Prix med «The Start of Something New» tidligere i år. Eva sa til Tore at hun nesten følte hun måtte bli kjent med ham på nytt nå. Tore måtte svelge et par ganger før han svarte at det er veldig viktig for ham at hun aldri slutter å møte ham slik hun alltid har kjent og møtt ham.

– Hva drømmer du om nå?

– Jeg har behov for å synge mer framover. Jeg vil formidle gode tekster, gjerne skrevet av kjæresten min, som er litteraturviter. MGP-teksten var banal, men kjærligheten er jo banal. Noen ganger vil jeg bare si «jeg elsker deg» til kjæresten min og livet.

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer