TORDIS ØRJASÆTER: Tordis Ørjasæter er aktuell med boka «Kjærligheten har sitt eget språk». Foto: Astrid Waller
TORDIS ØRJASÆTER: Tordis Ørjasæter er aktuell med boka «Kjærligheten har sitt eget språk». Foto: Astrid WallerVis mer

Tordis ørjasæter

- Det var forferdelig vondt som mamma å møte teorien om kjøleskapsmødre

Tordis Ørjasæters førstefødte utviklet seg ikke som andre barn. Han snakket ikke, og var fjern. Ekstra vond var teorien den gangen om at «kjøleskapsmødre» skaper autisme. Nå er hun aktuell med bok.

Aldri hadde livet vært bedre enn sommeren da Tordis og Jo Ørjasæter hadde fått sitt første barn. De hadde flyttet inn i nytt hus med hage, i Bærum, solen skinte, det var tidenes sommer. Det tøffe svangerskapet og den knallharde fødselen var tilbakelagt, Tordis var frisk fra tuberkulosen som hun hadde fått så mye medisiner for under svangerskapet, og en velskapt, nydelig sønn hadde hun fått.

Eller var henne gitt, som hun kanskje selv ville sagt. 62 år senere husker hun denne sommeren i et gyldent lys. De var ved begynnelsen. Livet lå foran dem.

- Fra Dag Tore var ett til han var to og et halvt år var han i studentenes småbarnsstue mens jeg studerte. Der spurte de meg om han snakket hjemme, og jeg telte; Jo, han hadde ti ord. Han er på vei. Min mann var jo en jordnær gubrandsdøl som ikke snakket i utide, så jeg tenkte at Dag Tore hadde arvet ham og ikke mitt skravlete lynne, sier Tordis som er aktuell med sin andre bok om sønnens liv, 40 år etter at den første boken om Dag Tore kom.

LES OGSÅ: - Da jeg var ferdig å sørge, ble jeg til en pitbull

Kjøleskapsmødre-teorien ble brukt som forklaringsmodell på autisme

Hun har tatt imot oss i sin lyse leilighet på Majorstuen. Her fra niende etasje har hun utsikt mot den blå sommerhimmelen og kort vei til alt. Det var hit hun flyttet da mannen døde fra henne – «bare 80 år og midt i livet». Han falt ned fra et epletre, og døde momentant. Og Tordis måtte som hun selv sier «sette beina under seg igjen». 

Nå serverer hun oss nytraktet te, servert i arvet porselen, med rundstykker og moreller – på steinbordet som mannen laget. Leiligheten hennes er full av minner fra et langt liv.

- Huset vårt i Bærum ble kalt Bamsebu. En venninne av meg sier at dette er lille Bamsebu, sier Tordis, full av liv og entusiasme.

DAG TORE: Fra han var fire til han var syv år gammel forsøkte tre ulike logopeder å lokke språket ut av Dag Tore, men forgjeves.  Foto: Privat
DAG TORE: Fra han var fire til han var syv år gammel forsøkte tre ulike logopeder å lokke språket ut av Dag Tore, men forgjeves. Foto: Privat Vis mer

Her i Lille Bamsebu har Dag Tore sin egen krok. Han kommer «hjem» på overnatting en gang i måneden. Men som Tordis sier; navlestrengen er for lengst kuttet. Lenge tenkte hun at hun måtte holde seg i live fordi Dag Tore trengte henne. Ikke nå lenger.

- Dag Tore har det godt der han bor, og har søstre og svoger som nok betyr mer for ham nå enn hva jeg gjør. Jeg ønsker ikke å dø ennå, men jeg er ikke redd for det heller. Jeg vet at Dag Tore er ivaretatt.

Slik har det ikke alltid vært. Fra han var fire til han var syv år gammel forsøkte tre ulike logopeder å lokke språket ut av Dag Tore, men forgjeves. Så kom han til utredning på et barnepsykiatrisk senter hvor kjøleskapsmødre-teorien ble brukt som forklaringsmodell på autisme.

Denne teorien ble lansert av Leo Kanner på 40-tallet, men senere trukket tilbake. Fra psykologistudiene kjente Tordis teorien som kort fortalt handler om at barna skulle være skadet av ikke å ha blitt møtt emosjonelt av sine kalde, intellektuelle mødre.

«Hvis De har gjort Deres barn autistisk, er det ikke et barn i hele Norge som ikke ville vært autistisk.» 

- Dag Tore skulle behandles som om han hadde hatt en vond barndom. Først skulle han gjennom den orale periode, han som hadde vært selvregulert brystbarn i ti måneder. Det var forferdelig vondt som mamma å møte denne teorien, og jeg trengte hjelp. Derfor oppsøkte jeg en psykoanalytiker. Hun sa det mest vidunderlige som noen gang er blitt sagt til meg: «Hvis De har gjort Deres barn autistisk, er det ikke et barn i hele Norge som ikke ville vært autistisk.»

- De ordene ga meg livsmotet tilbake! Det var en så total aksept av meg som mor. Kan det heller være slik at de intellektuelle mødrene skjønner at det er noe annet enn åndssvakhet som feiler barnet, resonnerte psykoanalytikeren videre. Det gjorde meg godt, sier Tordis.

- Klarte du å legge teorien til side da?

- Ja, men har du et handikappet barn, så tror jeg du har en hjelpeløs skyldfølelse langt inn i sjelen som ikke blir borte så lett. Men nå tenker jeg at jeg har vært bra for Dag Tore.

LES OGSÅ: - Det er krevende å være alenemor, og enda mer krevende med et barn som har nedsatt funksjonsevne

AKTUELL: Tordis er aktuell med boka «Kjærligheten har sitt eget språk».  Foto: Astrid Waller
AKTUELL: Tordis er aktuell med boka «Kjærligheten har sitt eget språk». Foto: Astrid Waller Vis mer

LES OGSÅ: Anna Cicilie (27) har Asperger syndrom

Dag Tore er syv år og ferdig i barnehagen, men nå finnes det ikke noe tilbud videre

«Skriv om livet ditt,» sa forleggeren. «Skriv om kjærligheten, du som har levd et langt liv med samme ektemann, og med et handikappet barn.» Tordis synes det var en fantastisk utfordring å få. Det ble viktig for Tordis å trekke tidslinjen, og vise at verden faktisk har gått fremover de 62 årene som Dag Tore har levd. Men det som også presset seg frem var et behov for å skildre Dag Tore som et individ. Et spennende og verdifullt menneske. Og det var da hun fikk ideen – hun ville skildre ham gjennom hans egne ord.

Te på turen, sier du hver dag i sommerferien og finner frem termosen. Uansett vær vil du på tur, og matpausen er viktig: te og knekkebrød med geitost. Etter at vi har spist og drukket ferdig og hvilt oss grundig, sittet sammen og sett ut over havet eller hvor vi nå er, sier du: Nå går vi. Det er nok bra av og til å være den som bestemmer. God mat, det hjelper, sier du også, for det har du nok hørt meg si, og det gjentar du, til glede for den som har stått for måltidet. Og når vi er invitert bort til venner, og du ser et veldekket bord, sier du: Festmåltid. Dine få ord gir oss gleder, mer tror jeg enn mine mange.

- Da jeg gikk inn i hans språk, åpnet det nye dører. Vi har nylig vært på ferie på hytta sammen. Dag Tore, min eldste datter og jeg. Da la jeg merke til at han fortsatt lærer nye ord, han er 62 år og utvikler seg fortsatt. Da jeg leste høyt fra boken for det ene barnebarnet mitt, sa han; Jeg blir så nysgjerrig på Dag Tore. Da følte jeg at jeg hadde fått til noe.

19. august 1962: Dagen er kommet da fire barn fra samme nabolag i Bærum går nypyntede til skolen. Det er deres første skoledag. En merkedag i livet. Men Dag Tore går ikke til skolen. Han er syv år og ferdig i barnehagen, men nå finnes det ikke noe tilbud videre. Han er glemt av myndighetene. Denne dagen drar Tordis til byen, hun orker ikke å være hjemme.

- På sånne dager var ensomheten stor.

LIVSSTØTTE: Jo Ørjasæter var Tordis' livsstøtte når hun engstet seg for fremtiden. Han døde i 2006.  Foto: Privat
LIVSSTØTTE: Jo Ørjasæter var Tordis' livsstøtte når hun engstet seg for fremtiden. Han døde i 2006. Foto: Privat Vis mer

Men Tordis og Jo har hverandre, og med tiden får Dag Tore to søstre. Jo er Tordis' livsstøtte når hun engster seg for fremtiden og leter etter årsaker. «Dag Tore er god nok som han er», pleide han å si. Far og sønn hadde stor glede av å hogge ved sammen, fysisk arbeid og lange turer. Dag Tore er fortsatt en sprek mann.

I stedet for skolegang fikk Dag Tore plass på en stor institusjon for psykisk utviklingshemmede. Første gang han sendes dit tvinges foreldrene til å godta at han ikke fikk komme hjem på to måneder, men de kunne besøke ham av og til. Etter det kommer han hjem i helgene. Tordis føler med hele seg at han ikke har det godt, og da han nærmer seg ti år og skal flyttes til en avdeling for større gutter, bestemmer Jo og Tordis seg for å gjøre alt i sin makt for å skaffe ham et annet tilbud.

LES OGSÅ: Datteren til Marte har Cerebral parese: - Det har vært en helomvending av livet

- Forholdene på den nye avdelingen var ikke til å holde ut, det visste vi. Så vi gikk sammen med andre familier for å bygge opp en egen, mindre, bemannet boenhet, som skulle være som et hjem. Til slutt var vi tre familier som gikk for det. Vi måtte sette våre egne boliger i pant og stå på veldig.

- Hvor fant dere styrke til dette, spør vi. Svaret kommer mildt, men kontant:

- Du ville gjort det samme for ditt barn. Hun skjenker mer te og tenker seg om. Ute har skylaget brutt opp og leiligheten fylles av lys.

- Inntil jeg var nærmere 50 år valgte jeg jobber hvor jeg kunne disponere tiden min selv, også med tanke på de andre to barna. Jeg var heldig som hadde jobb ved siden av.

Tordis tar en pause og bryter ut: - La du merke til at jeg sa; jobb ved siden av? Det er så typisk kvinner av min generasjon. Men altså, om jeg bare skulle gått hjemme, ville jeg ikke greid det. Jeg trengte et aktivt liv med andre impulser. Jeg tenker også at jeg hadde noe å tilføre verden med mine erfaringer.

- Også var vi to - det betydde alt.

- Var det ren flaks at Jo og du utfylte hverandre og hadde det så godt?

Nei, det finnes ikke noe patent på kjærligheten

- Nei, flaks var det ikke! Vi var veldig ulike, og det var ingen idyll. Vi kunne krangle. Men kjærligheten til sønnen vår, som alltid trengte oss, var alltid der, og kjærligheten til de to andre barna. Vi ønsket begge å være lydhøre for hverandre og tillate hverandre å være utslitt og gi hverandre fred. Nei, det finnes ikke noe patent på kjærligheten.

- Når du er 90 år er det veldig begrenset hvor mye tid du har igjen

Tordis elsket 70-tallet. Disse livfulle årene med vennskap og barn som bodde hjemme og tidsånden. Integreringstanken slo rot den tiden for barn og ungdom som var annerledes.

BOKAKTUELL: Tordis er aktuell med sin andre bok om sønnens liv, 40 år etter at den første boken om Dag Tore kom. Foto: Presse
BOKAKTUELL: Tordis er aktuell med sin andre bok om sønnens liv, 40 år etter at den første boken om Dag Tore kom. Foto: Presse Vis mer

- Nå er tanken at handikappede barn skal bo mest mulig hjemme, men da trenger foreldrene avlastning. Fra ungdomstiden kan det være en fordel å bo sammen med andre. Både av hensyn til eventuelle søsken, men også fordi de skal ha egne ben å stå på den dagen foreldrene ikke lenger har tilstrekkelig overskudd. Når foreldrene blir gamle og dør, må jo barnet ha sitt eget liv videre.

- Om du ser 60 år tilbake, hva er den største forskjellen?

- Hjelpeløsheten og fortvilelsen hos foreldrene er nok mye den samme. Men nå har vi godtatt at myndighetene har ansvar for handikappede barn. Folk sliter fortsatt med å få hjelp, men det er likevel en verden av forskjell. Nå er det livet om å gjøre at vi ikke går tilbake igjen! Jeg frykter at den økte materialismen skyver barna til side. Man ser det også i språket – de kalles «brukere» - en måte å fjerne seg fra selve mennesket. Derfor tenker jeg at dette er min viktigste bok. Fordi jeg viser Dag Tore som et spennende menneske.

- Har livet med Dag Tore gjort deg sterkere?

- Ja. Helt opplagt. Det blir stille og Tordis sier undrende: - Merket du at det svaret der kom helt uten betenkning? Der var det ingen tvil i meg. Men om det fra starten var blitt anerkjent at autisme er medfødt, ville jeg sluppet hele skam- og skyldproblematikken. På det området har verden gått fremover.

- Men du virker ikke bitter?

Dette vellykket-kravet til karriere, familie og hjem som ligger der i dag, er veldig usunt

- Nei, bitterhet vet jeg ikke hva er. Det tror jeg også har med min gudstro å gjøre. Slik ble mitt liv, vårt liv, og alle har sitt, de fleste forteller det bare ikke. Dette vellykket-kravet til karriere, familie og hjem som ligger der i dag, er veldig usunt. Du skal være en suksess, men hva er det? I den verden blir Dag Tore et viktig korrektiv. En slags velsignelse. 

Tordis viser vei inn til arbeidsrommet. Her henger babybildene av Dag Tore. Her sitter hun og jobber på lap topen sin. Det vanskelige er ikke å skrive bøker, det er å holde seg oppdatert på teknologien.

- Jeg har fortsatt livsappetitt, men når du er 90 år er det veldig begrenset hvor mye tid du har igjen. Det er viktig å være ved sin alder, som Per Aabel sa: man er ikke lenger 80. Jeg har en fast daglig bønn: Hjelp meg at den tiden jeg har igjen her på jorden blir mest mulig til en slags velsignelse.

Tordis fester det åpnet blikket og spør: - Dette ble kanskje veldig privat?

- Ønsker du ikke at jeg skal skrive det?

- Jo, skriv det gjerne - hvis du synes det skal med. Det er så få som tør å si noe om døden. Vi trenger noen som kan snakke om den også. 

LES OGSÅ: Da 87 år gamle Helen van Winkle rundet én million følgere på Instagram, ble hun historisk

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: