Holocaust

Det var ikke før «jøderanet» rullet opp, at moren begynte å snakke

For Irene Levins jødiske mor, tok det 50 år før hun begynte å snakke om det hun hadde opplevd under krigen.

<strong>HOLOCAUST:</strong> Hytta Hermannsbu i Valdres ble et samlingspunkt for familien. Men det ble nærmest aldri snakket om krigen, hverken der eller hjemme. Her er professor og forfatter Irene Levin fotografert med moren Fanny Raskow. FOTO: Privat
HOLOCAUST: Hytta Hermannsbu i Valdres ble et samlingspunkt for familien. Men det ble nærmest aldri snakket om krigen, hverken der eller hjemme. Her er professor og forfatter Irene Levin fotografert med moren Fanny Raskow. FOTO: Privat Vis mer
Publisert

«Mor løste sitt traume med taushet», skriver professor og forfatter Irene Levin i boken Vi snakket ikke om Holocaust - Mor, jeg og tausheten utgitt på Gyldendal forlag våren 2020.

80 år tidligere hadde den jødiske kvinnen Fanny Raskow, som selv var i slutten av 20-årene, sett familiemedlemmer forsvinne én etter én. Men det var tapet av sin 53 år gamle far Rubin Pinkowitz og bestemoren Golde Scheer på 80 år, som satte de dypeste sporene i Fanny.

Selv klarte hun og den seks år eldre ektemannen Herman Raskow, samt hennes mor Dora Pinkowitz å komme seg over til Sverige i 1942. Under flukten hadde hun lille Irene i magen, som kom til verden i nabolandet i februar 1943.

Tok til seg norske skikker og tradisjoner

Men lenge før «jødeutryddelse» og «konsentrasjonsleire» var etablerte ord, hadde Fanny og Hermans foreldre flyktet til Norge fra urolige Tsar-Russland. Dette skjedde omtrent samtidig med at danske prins Carl ble kong Haakon av Norge.

Raskow- og Pinkowitz-slektene gjorde det godt i Norge som forretningsmenn- og kvinner, og da Fanny og Herman lovet hverandre evig troskap i 1936, ble bryllupsfestlighetene avholdt på ærverdige Hotel Continental i Oslo - et av byens absolutt beste og mest fasjonable hoteller.

<strong>FASJONABELT:</strong> Fanny og Herman Raskow giftet seg 30. august 1936 - fire år før krigen brøt ut. De ble fotografert av fotograf Sjøwall, som var svært ettertraktet blant fiffen og de kongelige. Til høyre brudepike og niese Sylvi. FOTO: Privat
FASJONABELT: Fanny og Herman Raskow giftet seg 30. august 1936 - fire år før krigen brøt ut. De ble fotografert av fotograf Sjøwall, som var svært ettertraktet blant fiffen og de kongelige. Til høyre brudepike og niese Sylvi. FOTO: Privat Vis mer

Bryllupsfotografiene ble tatt av Gunnar Theodor Sjøwall - en fotograf som nærmest figurerte som kongefamiliens personlige hoff-fotograf i mange tiår, etter at dronning Maud la sin elsk på hans fotografiske dyktighet. Det var med andre ord tydelig å se at de to jødiske familiene hadde gjort det godt, og tatt til seg flere norske tradisjoner og skikker.

Men det hadde lite å si, da konsekvensene av Den endelige løsningen på jødeproblemet rammet de norske jødene i 1942 - og fikk fatale følger for de fleste av dem.

Fanny klarte ikke å redde sin far, som hadde ligget i skjul på Diakonissehusets sykehus i Oslo frem til han ble hentet og arrestert 25. november 1942. Turen gikk til Bredtveit fengsel, hvor Rubin ble fange nummer 301.

Dagen etter ble Rubin Pinkowitz sendt med fangetransportskipet Donau fra Amerikalinjens kai i Oslo. Om bord på denne transporten, som la ut fra kaien i retning Tyskland 26. november 1942, var også 19-åringen Samuel Steinmann.

Av de 529 jødene, som ble fraktet med Donau i retning konsentrasjonsleiren Auschwitz-Birkenau, akkurat denne grufulle novemberdagen, var han den som overlevde lengst. Steinmann døde i 2015, i en alder av 91 år.

Fannys far Rubin fikk derimot aldri oppleve å fylle 54 år. Én måned før fødselsdagen ble han drept i konsentrasjonsleiren i Tyskland.

<strong>NORSKE TRADISJONER:</strong> Fanny Raskow var svært glad i å gå på tur i skog og mark, og gjerne med ski på beina. Etter krigen fikk ekteparet Raskow seg hytte i Valdres. FOTO: Privat
NORSKE TRADISJONER: Fanny Raskow var svært glad i å gå på tur i skog og mark, og gjerne med ski på beina. Etter krigen fikk ekteparet Raskow seg hytte i Valdres. FOTO: Privat Vis mer

Notatene viste at hun aldri hadde glemt

Fanny selv skulle leve et langt, og relativt sett, godt liv. Hun skulle oppleve å få barnebarn og oldebarn, hytte i Valdres, et stort nettverk og et trygt og stabilt liv i hjemlandet Norge.

Men likevel var det som om hun aldri kunne glemme. Krigsårene ble nærmest aldri snakket høyt om, men da hun døde som 101-åring i 2013, fant familien på nytt notatene gjort at Fanny. Og disse viste at hun aldri hadde glemt.

- Notatene fant jeg først da mine to barn og jeg skulle rydde ut av leiligheten, og flytte tingene hennes over til Jødisk bo- og seniorsenter der hun flyttet inn som 96-åring, sier datteren Irene Levin til KK.

Dette var i 2008, men Irene og barna la notatene til side.

- Det var en situasjon der du tar mange avgjørelser: hva skal med, hva skal ikke med? Jeg la dem til side, og tenkte ikke noe spesielt over det. Arkene lå på ulike steder i leiligheten hennes – litt her og litt der. Da jeg fant dem, tenkte jeg ikke over at det var noe spesielt. Mange av arkene var slitt, og virket som kladd, forklarer Irene.

Men ved nærmere ettersyn hadde de en større betydning enn det de først var klar over.

- Notatene var skrevet til mor selv, først og fremst. Det var som hun skrev av seg følelsene hun gikk og bar på. Notatene inneholdt ikke mye nytt, men jeg opplevde dem som sannere enn det hun etter hvert sa da vi på nittitallet begynte å snakke sammen. Notatene var også mer konkrete.

«Jeg visste ingenting om mine hjemme. Den natten drømte jeg så min pappa. Han kjørte forbi. Jeg så ham gjennom en smal vindussprekk. Jeg løp etter og ropte alt jeg kunde og visste at han hørte meg, men han snudde ikke på hodet. Jeg hadde sviktet.», slik lyder et av notatene Irene og barna fant etter moren Fanny.

<strong>NOTATET:</strong> Dette notatet ført i pennen av Fanny Raskow, har gjort sterkt inntrykk på datteren Irene Levin. FOTO: Privat
NOTATET: Dette notatet ført i pennen av Fanny Raskow, har gjort sterkt inntrykk på datteren Irene Levin. FOTO: Privat Vis mer

Irene Levin mener at drømmen var et sikkert tegn for moren, på farens «fordømming» fordi hun ikke klarte å hjelpe ham i sikkerhet over til Sverige. Hun som jo hadde vært pappas jente. I boken skriver Irene at «gleden over å ha reddet seg i sikkerhet i et land hvor hun hadde lov til å være, var borte» for moren Fanny.

Til KK sier Irene Levin at det er nettopp dette notatet, av morens drøm, som har gjort sterkest inntrykk på henne etter at hun fant notatene.

- Det som har brent seg fast i minnet mitt, er det der hun sier at hun hadde sviktet som en konklusjon, der hun skrev om drømmen. Drømmen kommer frem i flere notater, men med litt ulik ordlyd. Det er sterkt.

<strong>BORTE:</strong> Fannys far Rubin Pinkowitz og bestemor Golde Scheer (midten) ble drept i Auchwitz. Mormoren Dora (t.h.) kom seg i sikkerhet i Sverige med datteren Fanny og svigersønnen Herman. Dette bildet er tatt på landstedet familien eide på Nesodden før krigen. FOTO: Privat
BORTE: Fannys far Rubin Pinkowitz og bestemor Golde Scheer (midten) ble drept i Auchwitz. Mormoren Dora (t.h.) kom seg i sikkerhet i Sverige med datteren Fanny og svigersønnen Herman. Dette bildet er tatt på landstedet familien eide på Nesodden før krigen. FOTO: Privat Vis mer

Det var ikke før i voksen alder, at Irene og moren Fanny endelig begynte å snakke sammen om krigen, og det hun hadde opplevd under og etter de fem krigsårene.

- Kan du forklare litt nærmere hva bakgrunnen for at din mor ikke ønsket å åpne seg før mot slutten av livet, kan ha vært?

- Mens jeg skrev denne boken, ble det klart for meg at da mor begynte å snakke, sammenfalt det med den anerkjennelsen den norske stat ga jødene gjennom et historisk og moralsk oppgjør, også kalt restitusjonssaken, midt på nittitallet.

På det tidspunktet hadde det gått femti år siden frigjøringen.

- Journalist Bjørn Westlie hadde publisert en artikkel i Dagens Næringsliv om det han kalte «jøderanet» – hvordan norsk næringsliv hadde tjent på jødenes forretninger som ble stengt under okkupasjonen. Staten nedsatte et utvalg, Skarpnesutvalget, som resulterte i denne anerkjennelsen fra det offisielle Norge, forklarer Irene.

<strong>ÅPNET OPP:</strong> Fanny Raskow med barnebarnet Trine Levin. På sine eldre dager åpnet Fanny opp om det hun hadde opplevd og snakket om tapet av de hun hadde mistet. FOTO: Privat
ÅPNET OPP: Fanny Raskow med barnebarnet Trine Levin. På sine eldre dager åpnet Fanny opp om det hun hadde opplevd og snakket om tapet av de hun hadde mistet. FOTO: Privat Vis mer

Og i denne perioden ba også moren Fanny henne om hjelp til å søke det israelske Holocaustsenteret Yad Vashem om å få hedret de som hjalp henne og ektemannen, Irenes far, over grensen til Sverige.

- Da starter hun å snakke.

<strong>DEBUTERER:</strong> Professor Irene Levin har skrevet sin første sakprosabok - om sin egen families skjebne under andre verdenskrig. FOTO: Gyldendal
DEBUTERER: Professor Irene Levin har skrevet sin første sakprosabok - om sin egen families skjebne under andre verdenskrig. FOTO: Gyldendal Vis mer

Irene påpeker at det viktige her er at da moren begynte å snakke hadde det gått fem tiår siden frigjøringen.

- Mor innså at folk kom til å dø ut, og hun vil ha historien frem, og ikke minst den norske stats anerkjennelse.

- Tror du hun noen gang fikk bearbeidet traumet sitt?

- Boken er på mange måter en fortelling om et trauma som hun greide å leve med. Og hun levde et godt liv slik jeg ser det. Hun bar på en bagasje - som en ryggsekk - som var hennes lodd. Det som kunne ha hjulpet henne ville vært om storsamfunnet hadde vært mer åpent oppmerksom på jødenes lidelser og katastrofe tidligere. Det ville ha vært godt for henne, mener Irene.

- Jeg ønsket å vise at mor ikke bare var et offer

Hun synes det er vanskelig å svare på hvordan det har påvirket henne å vokse opp i et hjem der ingen snakket direkte om det som hadde skjedd.

- Dette er et svært spørsmål, og jeg aner ikke hva det har gjort med meg som person, annet enn at jeg nå har skrevet en bok der jeg prøver å forstå hendelsene. Det har vært en knute som nok har inspirert meg også – særlig I mitt faglige virke, forklarer professoren.

<strong>I SVERIGE:</strong> Moren Fanny Raskow og datteren Irene fotografert i Norrköping i Sverige under krigen. FOTO: Privat
I SVERIGE: Moren Fanny Raskow og datteren Irene fotografert i Norrköping i Sverige under krigen. FOTO: Privat Vis mer

- Hvorfor har det vært viktig for deg å skrive denne boken?

- Jeg ønsket å formidle et jødisk perspektiv på det som hadde skjedd. Ikke dermed sagt at alle jøder opplevde situasjonen som mor, men jeg tror likevel at hun representerer flere enn seg selv. Altså et individperspektiv – nedenfra.

Levin har også ønsket å vise hvordan personenes handlingsrom var bestemt av hvordan storsamfunnet forholdt seg. I tillegg har hun ønsket å få frem hvordan tausheten inngikk i fortellingen – at mye ikke ble snakket om og at det sementerte følelsene.

- Men kanskje viktigst av alt, har jeg ønsket å vise at mor ikke bare var et offer, men også en aktiv handlende person som reddet flere.

- Tror du din mor håpet at du skulle finne notatene etter hennes død, og bringe familiehistorien videre?

- Hun ville at jeg, eller andre, skulle formidle videre den urettferdighet som hadde rammet jødene under krigen, at det skulle komme frem, det ville hun. Og med tanke på boken jeg har skrevet, så ville hun nok ha spurt: «Har du skrevet om pappa?». Når jeg hadde bekreftet det, ville hun nok vist at hun var fornøyd, og fortsatt med sitt.

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer