Året er 2013, og single Samantha er blitt overtalt av en venninne til å laste ned Tinder. Hun ­sveiper klønete hit og dit. Er det sånn man gjør? Plutselig dukker et bilde av skiskytter Emil Hegle Svendsen opp. Samantha hopper i stolen. Det må vel være en falsk konto? Hun sveiper bildet bort, i god tro om at hun har avverget å bli lurt. I neste øyeblikk får hun match, og etter et par innledende fraser skjønner hun at det virkelig er den OL-vinnende skiskytteren hun chatter med.

– Jeg jobbet jo i Sporten og var ikke på utkikk etter en idrettsutøver. Men Emil begynte ganske fort å nevne alle mine favorittserier, «Dexter», «Sopranos», «The wire», ­«Breaking bad» og sånne ting, og jeg skjønte at han hadde god smak. Etter en stund ba han meg på date, og da skjønte jeg ganske fort at jeg var i trøbbel.

KK møter Samantha over lunsj på restaurant, glad som hun er over å komme seg ut av huset. Etter å ha født to barn på to og et halvt år har hun endelig begynt å «finne tilbake til meg selv», som hun kaller det.

– For å være helt ærlig syntes jeg det var kjempetøft å få barn. Når man blir mor, må man sette seg selv til side og være en god mor i tillegg. Jeg ammet, og Magnus tok ikke flaske, så jeg fikk aldri mer enn to timers søvn sammenhengende. All energien gikk til barnet.

– Jeg har funnet meg i litt for mye

Hun forsikrer at det var fantastisk å få oppleve betingelsesløs kjærlighet for første gang.

– Men samtidig var jeg fortapt og isolert. Jeg har innsett at babytid ikke er min favorittid. Det er skambelagt å slite med morsrollen og tabu å snakke om. Men det går an at det er vanskelig og fantastisk samtidig. Selv sto jeg midt i en livskrise. I løpet av tre måneder mistet jeg stefaren min, og jeg ble mor. Det var en ekstrem ­lykke og en ekstrem sorg på en gang.

Hun utdyper:

– Og når man blir mor, må man også ta stilling til sin egen barndom. Hvordan vil jeg være som mor? Det er en ganske intens opplevelse.

Samantha Skogrand vokste opp i en leilighet på Frogner, der musikk fra 60- og 80-tallet runget ustanselig og foreldrene danset og sang. Mamma begynte å jobbe innen PR og kommunikasjon etter at Samantha og søsteren ble født, og stefar Jonas drev eget cateringselskap. Når ­Samantha kom inn på kjøkkenet om morgenen, kunne det stå åtte kokkelærlinger og hakke løk til et eller annet selskap.

Vennene på Montessoriskolen bodde i villa oppe i åsen og hadde hage. Selv ble Samantha kjørt til skolen i en gammel Alfa Romeo som stefar Jonas hadde spart til, og hun var flau de gangene han hentet henne på Vespaen. Vi skal komme tilbake til Jonas. For stefaren skulle spille en viktig rolle i Samanthas liv. Men akkurat nå, på Vespaen, var han ikke mye å samle på.

– Jeg følte meg jo dødsannerledes, sier Samantha og ler.

– Jeg ville mye heller hete Karoline og bo i et hus med hage.

«Hvor er du egentlig fra?» er et spørsmål Samantha har fått hele livet. Hun får det ennå. Faren har røtter i Trøndelag og på Vestlandet. Moren er fra Mexico, men er oppvokst i USA, og Samantha mener moren har med seg mye av kulturen fra hjemlandet, med høyt tempo og mye liv.

– Mamma er veldig utadvendt. Jeg følte meg mye mer innadvendt, og ble opptatt av å være snill og ikke i veien. Jeg har gått litt stille i dørene, og som voksen tok jeg det med meg inn i jobben. Det er mange jobbsituasjoner der jeg vet jeg burde sagt fra, men jeg er så redd for å bli avvist. At noen er sint på meg, er det verste jeg vet.

Hun understreker at hun gjerne sier fra på vegne av andre, om noen blir mobbet, for eksempel. Men ikke når det handler om henne selv.

– Den dag i dag er jeg redd for å gjøre noen sint ­eller lei seg. Men dette er jo ikke noe som er rettet mot mamma, altså. Hun er veldig kjærlig og varm, og har ­alltid inspirert meg. Det at hun gjorde en vanvittig ­karriere etter at hun fikk barn. Hun er et levende bevis på at det aldri er for sent.

Da Samantha gikk hjem etter den første daten med Emil, visste hun at hun var i trøbbel. Ja, hun var potensielt i trøbbel allerede før daten. For å gå og treffe en mann hun hadde møtt på Tinder, og det hjemme hos ham? Om kvelden?

– Venninnen min sa jeg måtte love å ringe henne etter en time. Men Emil og jeg hadde masse å prate om, og da jeg gikk hjem, tenkte jeg bare: «Shit! Han er jo en super fyr. Nå er jeg i trøbbel! Nå må jeg ta en prat med sjefen.»

For et sportsanker som skal sitte i tv-ruta og melde om at kjæresten har vunnet medaljer her og der?

– Det ble jo en greie på jobben, men samtidig ble det tatt godt imot. Men det er jo ikke kult som 24 år gammel sportsjournalist og bli sammen med en idrettsutøver.

– Følte du deg uproff?

– Ja. Eller nei. Men jeg var redd for at det skulle ta oppmerksomheten bort fra jobben. Da Emil vant OL-gull, spurte de om jeg ville jobbe, men jeg sa nei. Så jeg satt hjemme og så på og jublet i stedet.

Emil flyttet hjemmefra da han var 15 og ble hoved­person i sin egen idrettskarriere. I nærmere to tiår hadde han journalister – som Samantha – i hælene. Hvordan er det å bo med en som har lagt opp?

– Ja, jeg har jo fått et ganske godt innblikk i livet etter idretten, sier Samantha og fortsetter:

– Som idrettsutøver må man være litt egoistisk. Og når du har vært del av noe så lenge, blir livet litt tomt uten. Når du mister idrettsfamilien, mister du også en del av deg selv. Jeg forsøkte å motivere ham så godt jeg kunne og få ham til å holde motet oppe. Emil taklet det bra, men det var hardt. Og så ble jeg gravid midt oppi det hele. Da møtte vi virkelig voksenlivet!

Emil er i dag prosjektleder i utviklingen av et hyttefelt, og Samantha skryter av hvordan han er kommet ut på den andre siden.

– Alle snakker om mødre i småbarnstiden, men jeg må si at fedre får lite kred. Jeg hyller virkelig Emil for hvordan han har stått på. Han er trønder og lavmælt, men ekstremt følsom og i kontakt med mine følelser. Han pusher meg til å gripe kule muligheter. Da Elsa var fire måneder, fikk jeg et jobbtilbud, og Emil sa: «Det ­synes jeg du skal gjøre!» Han er et menneske som virkelig vil at du skal ha det bra.

Da Nastaran ble utbrent, tok hun et valg få tør å gjennomføre

Samantha Kristina Skogrand har en bachelor i medievitenskap fra Universitetet i Bergen. Etter fem år i TV 2, i alt fra «God Morgen Norge» og Nyhetskanalen til ­Sporten, ble hun i 2017 programleder for Radio Norge og Radio 1. Fire år senere gikk hun inn i vikariat som ­nyhetsreporter i «Dagsnytt» og siden «Dagsrevyen». I dag er hun aktuell med podkast, men ikke mye mer enn det. Faktisk har hun ingen konkrete planer i ruta framover, og det er uvant:

– For tre–fire år siden var det jeg som motiverte Emil, men nå er rollene snudd. Nå får jeg mine egne ord i ­retur, og han oppmuntrer meg.

Hun forteller at de to sjelden er å se på premierer:

– Jeg hater å få kamera i ansiktet, og er ikke komfortabel med synligheten. Jeg sniker meg faktisk bak fotografene. Det er alltid en vei forbi.

– Hva synes du om å bli tatt bilde av for KK, da?

– Det var veldig ut av komfortsonen, men samtidig en enorm selvtillitsboost. Jeg inspireres av folk som tar ubehagelige valg, og den fotoshooten tok meg ut av skallet. Og jeg fikk meg lugg!

Når barna har lagt seg om kvelden og Samantha og Emil endelig synker ned i hver sin stol, og en av barna plutselig knyr, hender det at de sender hverandre et blikk og hvisker: «Dette er så utmattende.»

– En gang fikk vi latterkrampe og sa: «Dette er helt fantastisk, men helt jævlig!»

Hun stryker hånden gjennom håret.

– Huff, nå er jeg hun som klager. Jeg ville blitt irritert om jeg leste om en sånn som meg. Barna er verdens ­søteste, og vi savner dem når vi ikke er sammen med dem, men det første året går jo mest ut på å passe på at de overlever.

– Skal dere ha flere barn?

– Nei! sier hun med ettertrykk.

– Om jeg skulle hatt en til, måtte jeg fått barn med en annen mann. Emil og jeg er veldig på bølge­lengde der.

At barn skulle være selve meningen med livet, provoserer henne. Eller enda verre, at de som ikke har barn, «ikke vet hva de går glipp av».

– Det synes jeg er en ganske nedlatende holdning. Mange sier at de aldri ville hatt tilbake det gamle livet før de fikk barn, men jeg savner det gamle livet.

– Gjør du?

– Ja, jeg savner det sånn! Jeg koser meg veldig med barna og er så stolt over dem, men samtidig er det så ­intenst å være forelder at det må være lov å si at man ­savner en tid før man fikk barn.

Omsorg for andre, selvstendighet og evnen til å kjede seg, det er noe av det hun lærte av sine egne foreldre, og som hun ønsker å gi videre. For det er bra å ha det bra, men motstand er minst like viktig.

– Jeg ønsker å lære barna verdien av hardt arbeid og at ingenting kommer gratis. Jeg misunner de unge i dag som kan snakke åpent om så mange ting. Jeg stengte litt ned det som var negativt, det var jo litt sånn på den tiden. Jeg har tullet mye med at jeg var prippen i ungdommen, men før var jo det noe positivt. Jeg vil lære barna at det er ok å snakke om følelser, og at det er trygt å komme og snakke med meg.

Når familien Skogrand er samlet og synger og danser som verst, hender det at Emil trekker seg stille og rolig tilbake.

– Han synes at vi er ganske underholdende, men kan bli litt sliten av for mye prat, for det er jo ikke sånn han har vokst opp. Men vi trenger ham i familien. Det er litt symbolsk også, at to kulturer møtes på denne måten. Jeg elsker å dra til Trøndelag. Svigerforeldrene mine er min familie nummer to og representerer det jeg ikke hadde selv.

Pernille Sørensen: - Jeg har alltid hatt behov for å være en del av gjengen

På spørsmål om hun kunne gjort trønder av seg, nikker Samantha ivrig:

– Å ja! Men Emil vil ikke. Jeg synes at det er synd å gå glipp av å ha familien hans nær. Men vi drar ofte til hytta deres. Familien hans elsker å gå på jakt og fiske, og Emil også, og jeg er så glad at barna våre får oppleve det.

Hun legger til:

– Jeg har vært litt redd for at barna våre ikke skal få galskapen fra min familie, så jeg kan plutselig dekke på til piknik ute og si at i dag spiser vi middagen på gresset. Det er så viktig ikke å miste lekenheten. Jeg spiller ­musikk og danser, og får til og med Emil ut på dansegulvet.

– Er han en danseløve?

– Å, herregud! Jeg er glad ikke dans var det første jeg så av ham! Mange tror Emil er veldig selvhøytidelig, men det er han ikke. Vi tuller mye og heier veldig på hverandre.

Paret skulle giftet seg i 2020. Gjestelisten var klar og lokalet booket, og invitasjonene skulle sendes ut 12. mars. Samme dag stengte landet ned på grunn av korona.

– Vi rakk å stanse invitasjonene i siste liten. Jeg tror ikke det blir bryllup på mange, mange år, slår Samantha fast.

– Vi har verken tid eller økonomi til det. Vi har lyst på hytte, og ikke råd til begge deler. Nei, vi gifter oss ikke på mange år, det kan du sitere meg på!

Hun beskriver samboeren som morsom, kjapp i replikken og samvittighetsfull.

– Emil får omtrent dårlig samvittighet av å ha drept en flue. Han er et genuint godt menneske.

Hun legger til, noe som ikke må misforstås:

– Vi har nok opplevd større forelskelse før vi møtte hverandre. Vi var ikke stormforelsket, men det var en dypere kjærlighet der som vi ikke har opplevd før. Vi måtte kapre hverandre, for vi så et vennskap i hverandre som vi ikke ville være foruten.

Paret bor i tomannsbolig på vestkanten. Med hage. Det hender at Samantha lengter tilbake til Frogner, og til vind i håret bakpå en Vespa. Hun sier hun føler seg ­heldig som har hatt tre foreldre som elsket henne.

– Samtidig har jeg hatt en unormal frykt for å miste dem jeg er glad i. Da jeg gikk på videregående og foreldrene mine var på ferie i Brasil, satt jeg hjemme og tenkte: «Nå kommer de til å gå seg bort.» Jeg følte meg som foreldrene deres. Min største frykt i livet har vært å miste noen jeg er glad i, og så skjer dette med ­stefaren min.

Stefar Jonas gikk aldri noe sted uten signaturringen sin på. En gullring med initialene hans «JJ» inngravert. Alle barna i familien hadde fått en egen ring med initialene hans, inkludert hans egen sønn. Men Jonas hadde alltid sin ring på. Også da han ble innlagt på Diakonhjemmet etter halvannet år med kreft.

Samantha satt ved sykesengen hans hver dag. Emil kom innom med Magnus annenhver time, slik at hun fikk ammet. Noen ganger var hele familien samlet. Jonas lå i sengen, mens Louis Armstrong og latinske rytmer strømmet ut av høyttalerne og latterkulene veltet i kast ut i sykehuskorridorene.

– Vi måtte jo unnskylde oss til legen: «Det er bare sånn vi er.» Vi forsøkte å ta med oss den gode stemningen hjemmefra inn til ham, sier Samantha.

Men så kom den, dagen da Jonas lirket av seg signaturringen og rakte den til Emil. For det var hans tur nå.

Samantha smiler.

– Emil går med ringen hele tiden. Jeg håper vi skal være sammen for bestandig, Emil og jeg, men uansett hva som skjer med oss, så vet jeg at han alltid kommer til å ha på seg ringen. Og han kommer alltid til å ta vare på meg.

Hun forsikrer, med et smil:

– Men vi har det veldig bra, altså!

Oppdag mer mote, livsstil og historier fra virkeligheten på KK.no

Menn forteller: Dette savner vi i sexlivet