Alle som har vært nødt til å avlive kjæledyret sitt, vet hvor vondt det er. Det er jo et familiemedlem, og kanskje en følgesvenn du har hatt i årevis! Enten det er en katt, hund, gnager eller fugl – det kan være en stor sorg. Å bestemme seg for når det er på tide å la dyret få slippe, er ikke så lett. Men man vil jo ikke at dyret skal lide.

Denne uken kom jeg over et veldig overraskende innlegg på Facebook, som tydeligvis har gått noen runder på nettet. Det var en Twitter-bruker som hadde spurt en veterinær (i USA) om hva som er det vanskeligste med jobben. Veterinæren hadde svart at det er å se hvordan gamle eller syke dyr ser etter eierne sine før de avlives – dersom eieren ikke er til stede.

Denne veterinæren mente at 90 prosent av dyreeiere ikke vil være i samme rom når dyret dør. Det blir for tøft å se at de blir borte. Men det er i disse øyeblikkene dyret trenger eieren sin som mest.

Jeg ble lettere sjokkert over disse tallene. Er det ikke en selvfølge å være med dyret når det forlater oss?

Nina og Ingar har 29 rotter i stua!

Brutalt møte med dyrlegen

Som tidligere marsvin- og tamrotte-eier har jeg vært med på noen runder med avlivninger, da disse småtassene ofte får kreft. Det har ført til operasjoner til flere tusen kroner, men noen ganger kan de ikke reddes. Og jeg har grått sjela mi ut alle gangene – for man blir jo så glad i dem.

Mange synes sikkert at det er rart å stå og hylgrine over en rotte – som de fleste avskyr grunnet sitt ufortjent dårlige rykte, men det var jo kjæledyret mitt, som jeg var så glad i.

Jeg husker for en del år tilbake da rotta mi, Maja, hadde fått en hjernesvulst. Det er smeretfullt, og det er ikke mulig å behandle. Man må bare komme seg til veterinær så raskt som mulig når man gjenkjenner symptomene.

Da jeg kom frem, en lørdag husker jeg, fortalte dyrlegen sa at jeg ikke fikk være med på avlivningen, noe som opplevdes som fryktelig brutalt. Jeg syntes det var kjempetrist å ikke få være med den lille, overvektige rotta med hjernesvulst, helt til siste slutt – selv om hun neppe forsto noen ting.

Andre dyrleger, derimot, har som seg hør og bør tatt det på alvor, selv om det bare er en rotte, og tent lys og kommet med trøstende ord. Jeg har sittet der med rotta på brystet etter at hun har fått en beroligende sprøyte, før sprøyta som stopper hjertet settes. Eller sittet ved siden av den lille boksen hvor de får gassanestesi, før siste sprøyte. Selv om det er trist, føles det veldig mye bedre å være der helt til hjertet slutter å slå.

Disse hundene kan ikke reddes

- Helt omvendt

For å komme til bunns i dette, tok jeg kontakt med markeds- og kommunikasjonsansvarlig i AniCura, Sasja Rygg. Hun er også veterinær, og har vært med på mange avlivninger av kjæledyr.

- Uten at jeg har nøyaktig statistikk på dette, vil jeg si at fra min egen karriere som veterinær er tallene helt omvendt. De aller fleste ønsker å være med under avlivingen, ofte hele familien. Det er mulig det er andre trender i utlandet, men oppfatningen min herfra er at de fleste er med så lenge det går. Jeg synes helt klart at det er best for dyret å ha sine nære og kjære rundt seg.

Rygg forklarer at dyr selvsagt ikke klarer å tenke frem i tid slik vi mennesker gjør – de lever i nuet. Nettopp derfor er det så viktig at de er rundt noen de kjenner og er trygg på.

- Det viktigste for dyret er å ha noe trygt i en ukjent situasjon. De fleste klinikker tilbyr både stille rom og stearinlys, selv om noe av dette nok er viktigst for eierne.

Enkelte veterinærklinikker tilbyr hjemmebesøk for den siste reisen, slik at dyret skal slippe å dra på klinikken.

- Noen dyr blir jo utrolig stresset når de skal til veterinæren, og det kan være en påkjenning for eieren å se at dyret lider unødvendig før det sovner inn. Hjemmebesøk er kanskje det optimale, og trolig det minst stressende for et dyr, men ikke alle kan få denne tjenesten der de bor. Det vil jo også være mer kostbart, sier Rygg.

Rygg forklarer at det også kan være lurt å tenke over at man ikke skal overføre sitt eget stress og tristhet til dyret – selv om det kan være vanskelig når man er helt knust.

- Dyr er gode til å plukke opp eierens sinnsstemning, og dersom eieren er helt utrøstelig og hulker når dyret er våkent, kan det føre til stress.

- Jeg måtte avlyse alt. Jeg hadde ikke et sosialt liv på en god stund

Ofte fine møter

- Hvordan er denne delen av jobben for deg?

- Det kan absolutt være vanskelig for meg også – spesielt første gangen lurte jeg på hvordan det skulle gå. Du tar jo en veterinærutdannelse fordi du ønsker å redde liv og gjøre dyrenes liv så gode som mulig, og så skal du plutselig gjøre det motsatte. Men man blir vant til det, og lærer seg å se på det som en verdig avslutning på et liv. Når livskvaliteten til dyret er dårlig, er det best å la dyret få slippe, sier Rygg.

Rygg mener at det ofte blir veldig fine møter, selv om det er alvorstynget.

- Det er noe fint ved at dyret får sovne inn stille og fredelig, og at eieren eller familien er med helt til siste slutt. Det er jo heldigvis stort sett kun gamle eller veldig syke dyr som avlives, så det er en naturlig del av livet.

Hun forklarer at mange av disse møtene har vært veldig rørende. Det er vanskelig å ikke føle med mennesker i en slik situasjon, selv om en ikke kjenner dyret selv.

- Det er umulig å ikke leve seg inn i det når det står en person eller familie der og sørger over å miste et dyr som har betydd så mye for dem. Det er hjerteskjærende å miste sin følgesvenn. Så får man prøve å tenke at dyret har hatt et godt liv, og at man har gjort det man kunne for dyret. Det er en fattig trøst.

- Økonomi avgjør ikke om du en god dyreeier

Skal barna være med?

Når det gjelder om barn skal være med, mener Rygg at dette er noe foreldrene bør avgjøre.

- Vi lar aldri et barn være med, uten en voksen, når et dyr skal avlives, men det er helt i orden at de er med foresatte. Det er jo ikke en veldig dramatisk situasjon, med store bevegelser eller lignende. Det er et dyr som sovner inn. Men det er viktig å ta praten med barnet om hva som skal skje, på forhånd, sier hun, og legger til:

- Da vi måtte avlive vår familiehund på 14 år, ville seksåringen være med, mens 11-åringen ikke ønsket å være med. Og det er helt greit.

Veterinær advarer mot slike videoer av dyr

Rygg understreker at det krever litt fra foreldrene også.

- Barn kan jo bli redde av å se foreldre som blir veldig triste og gråter voldsomt.

En ting som har overrasket Rygg, er at de fleste som sender takkekort og lignende til henne, gjør det som følge av en avlivning som ble en god opplevelse.

- Det er flere som takker meg etter at kjæledyret har blitt avlivet, enn etter en operasjon eller utredning som er teknisk vanskeligere. Det handler nok om at du viser empati og forståelse, som er viktig i en vanskelig stund.