Å TAKLE SORG: Pernille Alette Lurud-Bingen (21) besøker ikke graven til faren ofte. Det er ikke der han er. – Han er alltid med meg, uansett hvor jeg er eller hva jeg gjør. Det heter seg at man lever så lenge man blir husket, og pappa blir aldri glemt. Foto: Sverre Jarild
Å TAKLE SORG: Pernille Alette Lurud-Bingen (21) besøker ikke graven til faren ofte. Det er ikke der han er. – Han er alltid med meg, uansett hvor jeg er eller hva jeg gjør. Det heter seg at man lever så lenge man blir husket, og pappa blir aldri glemt. Foto: Sverre Jarild
å Takle Sorg

- Det var rart å se den sterke pappaen min bare bli svakere

Beskjeden var et sjokk: uhelbredelig nyrekreft. Pernilles pappa skulle dø. For å takle sorgen begynte hun å skrive.

ALLERS.NO: – Å skrive ned tankene mine har vært terapi, sier Hurum-jenta Pernille Alette Lurud-Bingen (21), som er aktuell med boken «Når superhelter dør».

I oktober 2013, bare en drøy måned etter at hun mistet faren sin, begynte hun å skrive dagbok.

Hun skrev om sorgen over at han ble syk og døde.

– Jeg skulle egentlig kalle boken «Kjære superheltpappa», men redaktøren min fikk meg til å se litt annerledes på det. Boken er jo ikke til pappa, men om pappa.

De som har lest boken, har fortalt Pernille at de føler seg mindre alene.

– For selv om du ikke har opplevd akkurat det samme, kan mange av følelsene være de samme. Tilbakemeldingene gjør meg godt. Jeg føler at jeg har oppnådd det jeg ville med boken, nemlig være en stemme til andre som sliter eller har slitt med noe av det samme.

LES OGSÅ: Har du mistet noen du er glad i?

RYGGSMERTER VAR KREFT: Tore Gunnar ble rammet av uhelbredelig nyrekreft med spredning til lymfene. Han døde høsten 2013. Foto: Espen Solli
RYGGSMERTER VAR KREFT: Tore Gunnar ble rammet av uhelbredelig nyrekreft med spredning til lymfene. Han døde høsten 2013. Foto: Espen Solli Vis mer

Stolt av datteren

Til våren er Pernille ferdig sykepleier, og hun er glad faren rakk å oppleve at hun begynte å studere. Han var så stolt.

– Pappa var en god støttespiller og mentor. Det er uvirkelig at han er borte.

Våren 2011 begynte Tore Gunnar å klage på vondt i ryggen, men han utsatte å gå til legen. Så en morgen oppdaget kona en hoven lymfeknute som bulet ut på halsen. Da bar det til legen.

Sommerferien hadde ikke startet ennå, og Pernille var på skolen den dagen faren skulle på sykehuset for å få svar på prøvene. Da hun kom hjem, var store deler av familien samlet. De var oppløst i tårer.

«Jeg har uhelbredelig nyrekreft med spredning til lymfene. Jeg kan ikke bli frisk», sa faren utilslørt.

– Det gikk tusen tanker gjennom hodet mitt. Det kunne ikke være sant. Dette rammet ikke oss!

LES OGSÅ: Signes sjokkbeskjed: Uten behandling hadde jeg bare 14 dager igjen å leve

Resignerte aldri

«Det går fint, vi klarer dette», sa faren for å trøste. I ettertid har Pernille tenkt mye på hvor sterk faren var. Han aksepterte sin skjebne uten å være bitter.

– Jeg har mye å lære av pappa og hvordan han taklet livet. Han var alltid så positiv. Pappa resignerte aldri.

Samme dag som faren ga familien den nedslående beskjeden, ba han dem ringe til alle de ønsket skulle være der.

– Vi skulle ha åpent hus. Ingenting skulle holdes skjult. Mot alle odds ble det en fin dag.

Det første halvannet året levde familien som før.

– Pappa lot seg ikke affisere, og positiviteten hans smittet over på oss. Hans styrke ble vår og holdt oss oppe, sier Pernille og utdyper:

– Vi fikk beskjed om at han kunne dø med kreften, og ikke av den. Vi håpet det stemte.

Til å begynne med snakket ikke Pernille med faren om døden. Da han ble dårligere, skjønte hun at de måtte ta den vanskelige samtalen.

– Det at pappa var så åpen, gjorde det også enklere å snakke med ham om de tøffe tingene. Vi hadde ikke noe usnakket.

LES OGSÅ: Dette angrer vi mest på før vi dør

SKRIVINGEN BLE TERAPI: Tidligere i høst ga Pernille ut boken «Når superhelter dør». – Jeg har fått mange gode tilbakemeldinger fra folk som sier de føler seg mindre alene etter å ha lest boken min. Foto: Sverre Jarild
SKRIVINGEN BLE TERAPI: Tidligere i høst ga Pernille ut boken «Når superhelter dør». – Jeg har fått mange gode tilbakemeldinger fra folk som sier de føler seg mindre alene etter å ha lest boken min. Foto: Sverre Jarild Vis mer

Fikk spredning

Påsken 2013 fikk faren vite at kreften hadde spredd seg. Samme sommer hadde de bestilt ferie til Kreta. Han dro med sterke ryggsmerter, men hadde med seg mengder med smertestillende for å holde ut uken.

– Da vi kom ned, ble smertene sterkere, og han trengte mer smertestillende. Vi dro inn og ut av legevakt og sykehuset. Det var ikke så lett, likevel er jeg glad vi dro. Det ble vår siste ferie.

Utover høsten ble Tore Gunnar dårligere. Han ble tynnere og gul i huden fordi kreften hadde spredd seg til leveren.

– Det var rart å se den sterke pappaen min bare bli svakere. Rollene ble byttet om. Nå var det jeg som tok vare på ham.

I midten av august ble han innlagt på sykehuset. Der ble han. Tidlig mandag morgen
9. september våknet Pernille i en seng i sykehuskorridoren sammen med storesøsteren. Det var moren som vekket henne. De sov på sykehuset for å være så nær Tore Gunnar som mulig.

– Mamma forberedte meg på at han så annerledes ut og ikke var like til stede lenger. Han bare nikket og ristet på hodet når vi snakket til ham.

Resten av familien ble bedt om å komme. Dagen gikk, men klokken 19.23 gikk Tore Gunnar ut av tiden, 43 år gammel.

– Timen før han døde, pustet han med kortere mellomrom. Da skjønte vi at det nærmet seg slutten. Han ble mer og mer borte fra oss.

Tore Gunnar sovnet inn med et smil om munnen.

– Det så ut som han hadde det godt. At han hadde funnet fred. Dagen før han døde, fortalte han mamma at han ikke orket mer. Kroppen var sliten. Han forsonet seg med at han skulle dø.

LES OGSÅ: Da mamma døde mistet jeg meg selv

HVORDAN HJELPE ALVORLIG SYKE? Mange vet ikke hvordan de kan hjelpe de som er rammet av sykdom eller sorg. Vis at du bryr der, er Pernilles råd. Foto: Sverre Jarild
HVORDAN HJELPE ALVORLIG SYKE? Mange vet ikke hvordan de kan hjelpe de som er rammet av sykdom eller sorg. Vis at du bryr der, er Pernilles råd. Foto: Sverre Jarild Vis mer

Trengte tid

Det gikk ikke opp for Pernille at faren var borte med en gang. Hørte hun noen komme inn døra i barndomshjemmet, tenkte hun at det var faren som kom tilbake.

– Det var først etter begravelsen, da jeg så bilen med pappa kjøre av gårde, at jeg skjønte at han var borte. Minnene lever, men jeg skulle ønske han var her. Jeg tenker på ham hver dag.

– Jeg skulle ønske jeg hadde pappa å ringe til når det skjer noe i livet mitt – enten positivt eller negativt. Han ville ha støttet meg uansett.

Spesielt når Pernille har det gøy, tenker hun på faren. Han var en moromann med godt humør.

– Noe av det siste pappa sa til meg før han døde, var at han ikke tvilte på at vi skulle klare oss. Jeg håper og tror at pappa ville ha vært stolt av meg i dag.

Gang på gang fortalte Tore Gunnar familien sin at han hadde hatt et godt liv.

– Selv om han døde ung, så han tilbake på 43 rike år. Han var fornøyd og takknemlig over det livet han hadde levd, sier Pernille og legger til: – Han innså nok lenge før oss at han ikke kom til å bli så veldig gammel.

For å bearbeide sorgen, gikk Pernille en stund til psykiater. Det hjalp henne å sortere tanker og følelser. For ett år siden sa det likevel pang. Hun utviklet angst, slet med å sove og møte opp på skolen, og da hun skulle i praksis på sykehuset, var det vanskelig å møte pårørende til alvorlig syke.

– Å komme tilbake på sykehuset, minnet meg om tiden pappa var syk.

LES OGSÅ: Ti helsespørsmål du bør stille foreldrene dine

Å TAKLE SORG: Pernille Alette Lurud-Bingen (21) besøker ikke graven til faren ofte. Det er ikke der han er. – Han er alltid med meg, uansett hvor jeg er eller hva jeg gjør. Det heter seg at man lever så lenge man blir husket, og pappa blir aldri glemt. Foto: Sverre Jarild
Å TAKLE SORG: Pernille Alette Lurud-Bingen (21) besøker ikke graven til faren ofte. Det er ikke der han er. – Han er alltid med meg, uansett hvor jeg er eller hva jeg gjør. Det heter seg at man lever så lenge man blir husket, og pappa blir aldri glemt. Foto: Sverre Jarild Vis mer

Julen er spesiell

Nå føler Pernille seg mer i vater.

– Heldigvis har jeg mange å snakke med, både familie og venner, når det røyner på.

Savnet etter faren blir sterkere hvert år når julen nærmer seg.

– Pappa var den av oss fem i familien som elsket julen og juletradisjoner høyest. Han var så opptatt av å samle familien.

Å miste faren i ung alder har gitt Pernille et annet perspektiv på livet. Hun tar ikke lenger ting for gitt. Nå som boken er ute, føler Pernille at hun kan lukke et kapittel og begynne
på et nytt.

– Jeg ser framover.

Denne artikkelen er også publisert i Allers nr. 53

Til forsiden