SER FREMOVER: Det er bare et halvt år siden langrennsløper Mari Eide mistet storesøsteren Ida Eide, men i løpet av disse månedene har Mari hentet frem en indre styrke - som blant annet har sørget for en VM-medalje hun aldri hadde forestilt seg at hun kunne oppnå. FOTO: Astrid Waller
SER FREMOVER: Det er bare et halvt år siden langrennsløper Mari Eide mistet storesøsteren Ida Eide, men i løpet av disse månedene har Mari hentet frem en indre styrke - som blant annet har sørget for en VM-medalje hun aldri hadde forestilt seg at hun kunne oppnå. FOTO: Astrid WallerVis mer

Mari og Ida Eide:

- Det var tøft de første dagene etter at Ida gikk bort, å lese om alle andres sorg - og så satt man der med den største

Langrennsløper Mari Eide om tapet av storesøsteren.

Mobiltelefonen som ligger på baderomsbenken ringer. Den da 28 år gamle langrennsløperen Mari Eide har akkurat gjort ferdig en treningsøkt med landslaget i den italienske alpelandsbyen Livigno. Kalenderen viser 2. september 2018.

Mari kan ikke ta telefonen. Hun står i dusjen og har dårlig tid. Planen er å være ferdigdusjet på ti minutter, for så å møte landslagsgjengen til middag.

Men telefonen slutter ikke å ringe. Gjennom dusjglasset kan Mari se at den syv år yngre lillesøsteren Hilde har skrevet en kort og konsis melding. Hun ber henne om å ta telefonen. Mari går ut av dusjen og ringer opp til foreldrene.

Akkurat denne telefonsamtalen, gjort fra et baderom på et hotell i den idylliske alpelandsbyen Livigno i Italia, til en mobiltelefon i en bil på vei til Ullevål sykehus i Oslo, skal forandre Maris liv for alltid.

- De fortalte at Ida hadde fått hjertestans under et mosjonsløp, men at hun nå lå og sov på Ullevål. Tilstanden skulle være stabil. Det var egentlig alt de hadde fått av informasjon fra sykehuset, forteller Mari til KK.

Mari lukker øynene og bruker tuppen av fingrene til å stryke seg over tinningen når hun gjenforteller scenen fra badet. Det er nøyaktig seks måneder siden hun fikk vite at den halvannet år eldre storesøsteren Ida Eide hadde falt om på grunn av hjertestans.

TIDLIG KRØKES: Ida og Mari Eide fotografert i sitt rette element i karakteristiske 90-tallsparkdresser. FOTO: Privat
TIDLIG KRØKES: Ida og Mari Eide fotografert i sitt rette element i karakteristiske 90-tallsparkdresser. FOTO: Privat Vis mer

Men mens hun står der på baderommet i Italia, kun ikledd et håndkle og med vått, dryppende hår, har ikke Mari innsett alvoret. For hvilket alvor er det egentlig å innse? Ida er jo storesøsteren med stor S. «Supermennesket Ida» pleier Mari å kalle henne. Og ikke uten grunn. For Ida er sterk. Ida er ung og frisk. Ida får til det hun vil. Ida gjennomfører. Alltid.

- Der og da tenkte jeg at folk hadde snakket med henne og at hun bare sov og slappet av, fordi hun hadde vært gjennom noe tøft. Jeg fikk veldig inntrykk av at det ikke var så alvorlig, og jeg tenkte i alle fall ikke at hun skulle dø.

Tviholder på det lille av optimisme som kommer frem

Mari hiver på seg klærne. Det banker på døren til hotellrommet, og inn kommer lagvenninnen Heidi Weng. Mari prøver å forklare hva hun akkurat har hørt i den andre enden av mobiltelefonen: «Ida har fått hjertestans». Hun legger kjapt til: «Men det kommer til å gå bra, altså! Det kommer til å gå helt fint.».

- Det er først når jeg snakker med Heidi, og sier det høyt, at jeg skjønner alvoret. Jeg begynner å gråte, men prøver samtidig å overbevise meg selv om at det kommer til å gå bra. Hun ligger jo på sykehuset og sover, det var det de hadde sagt.

Under middagen prøver Mari å roe ned de andre jentene, som blir fra seg når de får høre hva som har skjedd. Igjen gjentar Mari gang på gang: «Det kommer til å gå helt bra! Det kommer til å gå fint!». Hun vil ikke at det skal gjøres en big deal ut av det. Kanskje mest for sin egen del.

Telefonen ringer igjen, og denne gangen har de i den andre enden kommet frem til sykehuset. Det blir fort en mye mer alvorlig stemning. For Ida sover ikke - hun ligger nedkjølt i kunstig koma. Planen er at hun skal ligge sånn til neste dag, og at de så skal vekke henne.

Mari tviholder på det lille av optimisme som kommer frem av samtalen med foreldrene Bjørn og Ellen.

- De har fått positive signaler fra ambulansepersonellet, som har fortalt at hjertet startet igjen med én gang de kom fram til henne og fikk koblet til hjertestarteren.

Lå og googlet «hjertestans» på hotellrommet

Under middagen kommer Skiforbundets lege bort til Mari. Han spør henne hva hun tenker om situasjonen. Mari forteller at hun tenker at dette kommer til å gå bra - at Ida overlever alt.

- Hun er den sterkeste jeg kjenner, så det her kommer til å gå helt fint, gjentar jeg. Men legen skjønte nok litt mer av alvoret enn det jeg gjorde.

Mari bestemmer seg for å reise hjem så fort som mulig. Flyet som skal ta henne til Oslo går allerede neste morgen. Da får hun selskap av noen andre på landslaget som også skal hjem.

Den natten blir Mari liggende på telefonen sin og google. Hun plotter inn ordet «hjertestans» i søkefeltet.

- Jeg registrerer bare hvor mange det er som overlever. Jeg enset ikke ordet «dø» i det hele tatt. Det sto også at når hun våkner opp så kan hun være litt annerledes. Kanskje ikke hjernefunksjonen er den samme. Men jeg tenkte hele tiden at Ida klarer det her. Jeg var så positiv hele veien. Jeg tenkte aldri i verden at hun skulle dø.

Mari tenkte at, ok, kanskje storesøsteren sliter med å prate. Men hun skulle være der når søsteren våknet. Hun skulle hjelpe henne å prate.

- Det jeg var redd for var at Ida ikke skulle være seg selv - at Ida ikke skulle være Ida. Etter å ha ligget og googlet en stund innså jeg at jeg måtte få meg litt søvn, for å samle energi og krefter slik at jeg kunne hjelpe Ida gjennom det her når jeg kom hjem.

Neste morgen setter Mari seg i bilen sammen med blant andre treneren og skiløper-kollegaen Martin Johnsrud Sundby. De er på vei til flyplassen. Under kjøreturen snakker Mari og Martin om situasjonen, og han forteller om en kompis av ham som har opplevd det samme og som det har gått bra med. Ifølge Martin lever han fint med pacemaker.

- VAR POSITIV HELE VEIEN: Mari Eide nektet å la de negative tankene ta overhånd. Fra første telefonsamtale med foreldrene tviholdt hun på håpet om at det kom til å gå bra med storesøsteren. FOTO: Astrid Waller
- VAR POSITIV HELE VEIEN: Mari Eide nektet å la de negative tankene ta overhånd. Fra første telefonsamtale med foreldrene tviholdt hun på håpet om at det kom til å gå bra med storesøsteren. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Men så ringer telefonen til Mari igjen. Det er samboeren Anders Gløersen som hun har vært kjæreste med i ti år. Også han langrennsløper.

Mari må smile når hun ser hvem det er som ringer. Siden han ringer allerede nå må jo det bety at Ida har våknet.

- Når jeg tenker tilbake på det nå, så skjønner jeg ikke hvor dum det går an å bli, sier hun oppgitt.

For Mari hører at Anders er gråtkvalt i stemmen når han snakker, og sånn har hun aldri hørt ham før.

- «Mari, det går feil vei. Det her går ikke», sier han. Jeg husker at jeg skriker høyt og spør han hva det er han snakker om. Så blir vi brutt. Vi er jo høyt oppe et sted mellom Italia og Sveits. Etter det husker jeg egentlig ikke så veldig mye mer. Bare at jeg gråter og gråter, og at Martin sier til meg at jeg skal la det gå i svart.

Han oppfordrer henne til å ikke tenke på noe, bare stenge alt ute, for at hun skal kunne makte å komme meg hjem.

- Og hvordan jeg i det hele tatt klarte å komme meg hjem, det skjønner jeg ikke. Da flyet landet på Gardermoen ville jeg bare at det skulle snu igjen, fordi jeg gruet meg sånn til det som kom til å møte meg. Jeg visste fremdeles ikke hva det var som gikk feil vei, som Anders hadde sagt på telefonen. Jeg levde hele tiden mellom; er hun død, eller lever hun?

Men Idas liv sto ikke til å redde. Den livlige, sosiale, aktive og høyt elskede storesøsteren til Mari og Hilde - og den førstefødte datteren til Bjørn og Ellen - døde søndag 2. september 2018 som følge av hjertestans. Hun ble bare 30 år gammel. I tillegg til søstre og foreldre etterlot hun seg også samboeren Nils-Ingar Aadne.

- Vanskelig å se ansiktet til Ida over flere avisforsider

De kommende minuttene, timene og dagene ble svært vanskelige for familien Eide. Lillesøster Mari klarer ikke å ta innover seg hva det er som hadde skjedd.

Hun opplever en veldig sterk fysisk reaksjon. Hun orker ikke spise, orker ikke bevege seg, orker knapt å dra på butikken. Energinivået var lik null.

Men de første dagene etter ulykken plager det henne også at mediene har begynt å kontakte familien, manageren til Nils-Ingar, skilandslaget, Skiforbundet og ikke minst sykehuset. Familien beslutter å offentliggjøre en pressemelding som bekrefter dødsfallet, og regner med at det kun blir en notis i landets aviser.

- Offentliggjøringen av dødsfallet var starten på det her. Jeg følte at vi satt der morgenen etter at Ida var erklært død... problemet var at det var et pressetreff i Livigno og pressen så at jeg var borte. Ida hadde jo vært med på mosjonsløpet, og mange hadde fått med seg at noe hadde skjedd på grunn av ambulansehelikopteret.

«Alle» i media visste at det var henne, forklarer Mari med tydelig irritasjon i stemmen, men de visste ikke hvordan det hadde gått. Det var masse rykter frem og tilbake.

- Laget i Livigno var knust, og hele Presse-Norge var til stede. Vi hadde ikke noe annet valg enn å offentliggjøre det. Naivt nok tenkte vi at det sikkert bare kom til å stå en liten notis. Men da jeg så hvor stort det ble slått opp hadde jeg så mye raseri i meg, og jeg ble veldig lei meg og sint. Jeg følte at jeg måtte dele Ida med hele Norge.

Hun husker hvor vanskelig det var å se ansiktet til Ida over flere avisforsider.

- Da var jeg sint og veldig lei meg. «Bare gi meg fem minutter. Jeg trenger litt mer tid. Bare gi meg én dag til», tenkte jeg.

EIDE-SØSTRENE: Mari Eide ble i ettertid sint på mediene, som ikke tok hensyn til de aller nærmeste familiemedlemmene - som lillesøster Hilde Eide. - De skrev mye om Nils-Ingar og meg, men så har jeg jo en søster til. Jeg så hvor frustrert hun var, sier Mari til KK. FOTO: Privat
EIDE-SØSTRENE: Mari Eide ble i ettertid sint på mediene, som ikke tok hensyn til de aller nærmeste familiemedlemmene - som lillesøster Hilde Eide. - De skrev mye om Nils-Ingar og meg, men så har jeg jo en søster til. Jeg så hvor frustrert hun var, sier Mari til KK. FOTO: Privat Vis mer

- Hva var det du var sint på?

- Det var veldig mye skriverier om alle andres sorg, og de hadde jo en sorg de også. De skrev mye om Nils-Ingar og meg, men så har jeg jo en søster til. Jeg så hvor frustrert hun var. «Jeg er jo søsteren til Ida jeg også», sa Hilde. Hun var kjempelangt nede. Da jeg så hennes reaksjon, hun som ikke har vært vant til media eller det presset på samme måte som Nils-Ingar og meg, da merket jeg at det kanskje også var derfor jeg ble sint.

Mari lar stillheten fylle rommet.

- Det ble litt vanskelig at vi som den nærmeste familie måtte forholde oss til det å måtte dele henne med alle andre. Det var sikkert litt egoistisk av meg også, men jeg følte at det var min søster. Det var tøft de første dagene etter at Ida gikk bort, å lese om alle andres sorg - og så satt man der med den største.

Fredag 14. september, tolv dager etter dødsfallet, ble det avholdt bisettelse fra Lidar kirke, sju kilometer sør for Beitostølen - hvor de tre søstrene hadde vokst opp.

Store deler av Idrettsnorge hadde møtt opp. Men i tiden før bisettelsen, da den nærmeste familien kun forholdt seg til hverandre, måtte de også ta stilling til pressens deltakelse i bisettelsen.

- Midt oppi sorgen måtte vi også ta hensyn til om pressen skulle få være med i begravelsen, og vi prøvde å sette litt begrensinger, og det ble en del av sorgprosessen. Det var veldig rart.

- Hun var min beste venninne. Vi gjorde alt sammen

Under bisettelsen holdt pappa Bjørn Eide en gripende tale til forsamlingen.

- Livets gang skulle vært slik at det var jeg som lå i denne kista og så skulle Ida stått her som sekstiåring, og så skulle hun sagt at jeg var tilgitt for de dårlige skiene jeg hadde smurt og dårlige fotballtreningene jeg hadde ledet og så skulle man ledd litt, selv om det føltes sårt. Derfor føles det helt feil å stå her og prate om livet ditt som stoppet så altfor tidlig. (Kilde: Se og Hør)

Men skal vi tro lillesøster Mari, så har Ida neppe vært bitter overfor foreldrene at de tok barna med på skirenn og noen ganger smurte skiene feil. I tillegg til Mari og Ida har også lillesøster Hilde latt seg fenge av langrennssporten, og er i dag en aktiv skiskytter.

- Vi har alltid vært en veldig aktiv familie. Ida og jeg er nesten like gamle, så hun var min beste venninne. Vi gjorde alt sammen. Vi elsket å være ute og leke, og jeg har ikke oversikt over hvor mange aktiviteter vi til slutt var med på. Fotball, turn, alpint, håndball, ski – det var så mye greier at jeg ikke skjønner hvordan foreldrene våre hadde tid til å kjøre oss rundt på alt, sier Mari og ler.

SOM TO DRÅPER VANN: Det var bare halvannet år mellom søstrene Ida og Mari Eide. Lillesøster Mari så på Ida som sin største inspirasjon, og fulgte i hennes fotspor på alle arenaer. FOTO: Privat
SOM TO DRÅPER VANN: Det var bare halvannet år mellom søstrene Ida og Mari Eide. Lillesøster Mari så på Ida som sin største inspirasjon, og fulgte i hennes fotspor på alle arenaer. FOTO: Privat Vis mer

- Hva er greia med dere Eide-søstrene - hvordan havnet dere alle i skisporten?

- Det er egentlig litt tilfeldig. Pappa er jo fra Bergen, og hadde aldri gått spesielt mye på ski før han møtte mamma. Både mamma og bestefaren min holdt på med ski. Foreldrene mine møttes på Beitostølen. Så bygde de hus der og de valgte å bosette seg der fordi begge fikk jobb. Og så kom vi, da.

Pappa Bjørn og mamma Ellen var av typen foreldre som alltid satte barnas aktiviteter i første rekke. De kjørte de tre døtrene rundt på alle de ulike aktivitetene de hadde takket ja til å være med på, de smurte ski og de tilbrakte flere timer i bilen for at barna skulle få kjenne sportsglede.

- De sto på for oss, og da ble det veldig naturlig at vi fortsatte med det fordi at de var så engasjerte. Det var aldri noe press. Jeg kunne bli sist på kretsrennet, jeg, og da kunne foreldrene mine si: «Men, Mari, i dag var du bare 30 sekunder unna hun beste. Det er jo bra!». Det var alltid bare positive tilbakemeldinger, og ingen av oss søsknene følte noe press. De var fornøyde med oss bare vi var med. Det har hatt mye å si for oss, hvordan foreldrene våre har tilnærmet seg idretten.

Men om man skrur tiden tilbake til høsten 2018 er skiløper Mari så langt nede at hun ikke vet om hun noen gang kommer til klare å komme seg tilbake til skisporet. Tilbake som toppidrettsutøver. Tilbake på landslaget.

- Jeg husker jeg skulle jogge meg en tur med mamma og pappa rett etter hendelsen. Pappa lurte på om jeg var syk, fordi jeg ikke klarte å komme meg opp bakken. Jeg klarte ikke å bevege meg fremover. De var kjempebekymret. Det gikk to uker før jeg tenkte at jeg skulle teste ut rulleskiene mine igjen.

Men Mari hadde glemt hvordan hun skulle komme seg fremover.

- Det eneste som motiverte meg på den turen var at jeg skulle gå på toppen av Grefsenkollen, for der hadde vi et minnested for Ida hvor vi hadde lagt ned blomster og tent lys. Jeg brukte en time opp, og det er noe jeg vanligvis bruker ti minutter på. Jeg måtte sette meg ned flere ganger. Jeg var så langt unna å kunne kalle meg en vanlig mosjonist.

På bare seks måneder har Mari jobbet seg opp fra bunnen av alle bunner, og helt frem til målet. Bokstavelig talt. VM-målet i Seefeld i Østerrike, hvor hun under sprint-finalen krysser målstreken som nummer tre. Bronsen er sikret. En medalje hun aldri i livet hadde sett for seg at hun skulle få.

BRAGD: Mari Eide hadde aldri sett for seg at hun kom til å ta medalje under VM. Men knallhard jobbing - både fysisk og psykisk - det siste halvåret ga resultater. Her får hun en klem av skikollega Maiken Caspersen Falla, som tok gull på sprinten i Seefeld i februar 2019, etter å ha gått inn til bronse. FOTO: NTB Scanpix
BRAGD: Mari Eide hadde aldri sett for seg at hun kom til å ta medalje under VM. Men knallhard jobbing - både fysisk og psykisk - det siste halvåret ga resultater. Her får hun en klem av skikollega Maiken Caspersen Falla, som tok gull på sprinten i Seefeld i februar 2019, etter å ha gått inn til bronse. FOTO: NTB Scanpix Vis mer

Spesielt ikke da hun ikke kom seg opp bakken på joggetur med faren og moren rett etter storesøsterens brå død.

- Jeg fikk en enorm oppfølging med både det fysiske og det psykiske på Olympiatoppen. Alle rundt meg har vært utrolig viktige støttespillere, og det er nesten ikke til å tro at de har vært så tålmodige. At de fortsatt har hatt troen på meg, når jeg ikke har hatt troen på meg selv. De har vært viktige – familien, venner, laget, Skiforbundet og trenerne. Det er mange som har backa meg. De måtte lære meg å bli en toppidrettutøver igjen.

- Hvordan klarer man å bli det på bare seks måneder?

- Det er sånn at jeg ikke forstår det selv. Jeg tenker ofte på hva det er som har gjort det.

Igjen lukker hun øynene som om hun spoler tiden tilbake bak øyelokkene.

- Den første måneden var jeg bare sammen med lillesøsteren min hele tiden, og det var veldig trygt. Vi tok de første treningsturene sammen, vi sov alltid i samme seng, vi var sammen hele tiden. Det var også derfor jeg hadde kjempeproblemer med å dra på første treningssamling uten å ha henne med meg.

Mari forklarer at Hilde ikke kjente sorgen like fysisk som det hun gjorde til tider.

- Sorgen kom veldig fysisk på meg, men det gjorde det ikke på Hilde i like stor grad. Så det var Hilde som hjalp meg ut av det i starten. Hun pusha meg tilbake på trening. Det var veldig viktig for meg den første måneden å ha henne så nære. Hun ble en skikkelig pådriver, og hun har jo samme toppidrettshode hun også.

- Tenkte du noen gang at dette var noe du ikke kom til å klare, og at du hadde lyst til å gi opp?

- Jeg tenkte det så ofte, svarer hun ærlig.

- Hva var det som fikk deg til ikke å gjøre det?

- Det var Ida.

- Hun har alltid sagt at man ikke skal gi opp før man har prøvd. Sånn har vi hatt det helt siden vi var små med foreldrene våre også, hvis jeg ville slutte med fotballen eller turninga, så måtte jeg i alle fall fullføre året. Jeg fikk ikke lov til å gi meg midt i sesongen. Det var greit at jeg kunne slutte, men da måtte jeg vente til våren. Jeg tenkte tanken så mange ganger, men jeg fikk meg aldri til å gjøre det.

KRAFTEN AV IDA: Mari Eide brukte lang til på å finne kraften av Ida i seg selv. Hun har fått god oppfølging av psykolog i tiden etter søsterens brå dødsfall, og det har hjulpet henne gjennom deler av sorgen. FOTO: Astrid Waller
KRAFTEN AV IDA: Mari Eide brukte lang til på å finne kraften av Ida i seg selv. Hun har fått god oppfølging av psykolog i tiden etter søsterens brå dødsfall, og det har hjulpet henne gjennom deler av sorgen. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Nei, Mari ga aldri opp. Hun kjempet seg tilbake igjen i skisporet, hun kvalifiserte seg til VM, hun kvalifiserte seg til sprint-finalen, og hun tok rotta på to svensker som både falt og knakk skistaven bare noen meter før målstreken. Mye takket være en selvtillitt og kraft hun ikke har opplevd noen gang før.

Ifølge psykologen hennes er dette en kraft hun skal finne i seg selv når det virkelig gjelder, og det tok lang tid før hun klarte å finne den.

- Under hele VM-konkurransen kjente jeg på en indre ro. Jeg lot meg ikke stresse opp. Det får gå som det går, fordi det går ikke an å oppleve noe verre i livet enn det jeg allerede hadde gjort, tenkte jeg.

Men under selve VM-finalen kjenner Mari på nervøsiteten igjen.

- Tankene gikk bare til Ida, og hvordan det var jeg skulle finne den kraften igjen. Jeg følte at jeg ikke fikk det til. Men så sto jeg der på startstreken...

Hun tar en pause for å prøve å ordlegge seg riktig.

- Det er veldig vanskelig å forklare det her... for hvis jeg forteller hva det er, så er det liksom ikke min kraft lenger. Hvis alle andre vet det, så synes jeg det er litt vanskelig. Men jeg har ikke kjent på den veldig mye før. Men det handler om hvor supermenneske Ida var. Det er det jeg tenker når jeg står på startstreken. Jeg tenker på Ida og den kraften. Så går startskuddet, og så blir det egentlig bare helt tomt. Alt går på autopilot.

I det hun kommer over målstreken som nummer tre kjenner hun på en enorm gledesrus.

- Shit, jeg er et supermenneske! Jeg er søsteren min! sier hun og ler.

- Men i det samme øyeblikket det går opp for meg, blir det også helt tomt. Jeg blir utrolig lei meg i samme situasjon. Det er en veldig, veldig rar følelse å sitte med. Helt siden jeg var liten jente har jeg sett for meg hvordan det skulle bli å ta en medalje, stå øverst på pallen, eller oppnå det utroligste, og så gjør man det en dag, men etter det som har skjedd, så gjør det meg så utrolig vondt også. Fordi Ida ikke er her til å få se det og dele det med meg, og det var vanskelig.

En av de første gratulantene er Maris kjæreste Anders. Han står klar for å gi henne en varm klem når anledningen byr seg. Men også Nils-Ingar, som hadde vært sammen med Ida i rundt tre år før dødsfallet, har heiet Mari frem i Seefeld. Det blir et nært møte mellom Mari og Nilsi, som hun kaller ham, når bronsen er sikret.

Før Ida døde hadde hun og samboeren Nils-Ingar kjøpt drømmehuset på Kjelsås i Oslo. I desember skulle de ha flyttet inn. Men skjebnen ville det slik at Nils-Ingar skulle dele huset med Idas søster Mari og hennes samboer Anders. I dag bor de tre sammen i Idas drømmehus.

- Dette var noe Ida hadde gledet seg så skikkelig til. Det var et av drømmeprosjektene hennes. Huskjøpet hadde vi alle egentlig glemt litt en stund. Men så begynte plutselig meldingene å komme om at det snart var på tide med befaring, og da ble vi litt rådville. Hva skulle vi gjøre med huset? Det var opp til Nils-Ingar hva han ville, for det var jo tross alt han som hadde kjøpt huset sammen med Ida.

Men etter månedene som hadde gått så hadde Nils-Ingar sovet mer på gjesterommet hos Mari og Anders, enn i leiligheten han hadde delt med Ida på Fornebu.

- Så da kom tanken om at vi kanskje skulle flytte sammen. Jeg følte at jeg ikke klarte meg helt uten Nils-Ingar, og han følte kanskje det på samme måte, at han ikke klarte seg uten oss. Så rett før jul flyttet vi inn. Det å være sammen, er kanskje noe som har hjulpet mest i sorgen. Vi trives veldig godt sammen, og jeg ser på Nils-Ingar som en bror. Han passer veldig godt inn i familien vår, sier Mari og smiler.

NÆRE VENNER: Mari Eide og storesøsteren Ida Eide fant begge kjærligheten med to aktive og sportsglade menn. Mari er kjæreste med langrennsløper Anders Gløersen, mens Ida var samboer med komiker og hobby-skiløper Nils-Ingar Aadne. De fire hadde et svært nært forhold. Dette bildet er tatt etter løpet Nøklevann rundt i Østmarka i Oslo. FOTO: Privat
NÆRE VENNER: Mari Eide og storesøsteren Ida Eide fant begge kjærligheten med to aktive og sportsglade menn. Mari er kjæreste med langrennsløper Anders Gløersen, mens Ida var samboer med komiker og hobby-skiløper Nils-Ingar Aadne. De fire hadde et svært nært forhold. Dette bildet er tatt etter løpet Nøklevann rundt i Østmarka i Oslo. FOTO: Privat Vis mer

Sammen med Nils-Ingar har Mari, Anders, Hilde og resten av Eide-familien opprettet «Ida Eides minnefond for førstehjelp i idretten» - målet er økt bevissthet rundt hjerte- og lungeredning og at så mange som mulig skal ha tilgang på hjertestartere.

Da Ida opplevde å få hjerteflimmer rundt 3,3 kilometer ut i løpet, har hun gått ut av løypa i retning bilen. Det at hun gått ut av selve løypa, førte til at det tok tid før hun ble oppdaget av andre løpere - og dermed tok det tid før livreddende tiltak ble satt i gang.

- I ettertid har vi vært ute på Jessheim for å prøve å forstå hva det er som har skjedd. Det vi egentlig har kommet frem til er at hun stoppet fordi hun følte seg uvel, så har hun gått ut av løypa, og forsøkt å komme seg raskeste vei tilbake til bilen. Hun hadde tatt av seg startnummeret, og dette er typisk hvis man har brutt et renn, da tar man av seg startnummeret og så går man raskeste vei tilbake til start. Men der Ida gikk var det ikke folk, så det var ingen som hadde sett henne, og det hadde da gått ti minutter før noen fant henne, og nye ti minutter før ambulansen kom med hjertestarteren.

De ti minuttene hun ikke fikk hjerte- og lungeredning var avgjørende.

- Hvis hun bare hadde holdt seg i løypa, så hadde hun fått hjelp. Det har jeg tenkt så mye på, at hvis du føler deg uvel, så ikke gå vekk fra folk. Men det er jo naturlig å gjøre det, og jeg tror jeg hadde gjort akkurat det samme selv. Jeg må være rasjonell og se på fakta. Det går ikke an å tenke «hva hvis» i en sånn situasjon, sier Mari ærlig.

Mari påpeker viktigheten med å alltid ha en hjertestarter tilgjengelig, og kunnskap om hvordan man gjør hjerte- og lungeredning.

- Bare begynn med hjerte- og lungeredning med én gang. Det er minutter om å gjøre. Det er det vi har et ønske og et budskap om med Idas minnefond, at folk må tørre å bruke hjertestarteren. Den er ikke farlig. Den kan redde liv - og det er mer verdt å prøve. Vi ønsker også å oppfordre folk til å ikke å gå vekk i en slik situasjon, men være der. Den «man skal ikke bry andre»-tankegangen som er lett å tenke i en slik situasjon, blir feil.

- Har man funnet ut hva grunnen til hjertestansen var?

- Det tok veldig lang tid med obduksjonsrapporten, så både Hilde og jeg fikk gjennomført en kardiologisk undersøkelse av hjertene våre. De fant egentlig ikke helt ut hva som var feil med Ida, men det ble konstatert at det var myokarditt, såkalt hjertemuskelbetennelse (les mer om det her) - at hun hadde en virusbetennelse på hjertet.

Familien ble spurt om de hadde merket noe til om Ida hadde vært plaget med forkjølelse eller hatt feber en måned tidligere.

- Men nei, Ida var jo helt frisk og rask. Hun klagde aldri over at hun var sliten. Hun hadde sagt at hun var litt trøtt, liksom, men det er jo noe alle kan være til tider. Jeg kjenner jo meg selv, jeg er trøtt hele tiden. Det er vanlig å si at man noen ganger er litt sliten, og i hvert fall som toppidrettutøver. Hun var jo vant til å trene hardt. Det viruset må ha kommet over på hjertet, uten at hun har merket noe til det selv.

- Det er jo det som er det tragiske her - bare hun ikke hadde løpt det løpet, men heller tatt det med ro den dagen, så kunne kanskje alt ha vært helt annerledes.

For Ida var sånn at hun ikke gadd å konkurrere hvis hun ikke følte seg bra.

- Hun konkurrerte for å bli best. Hvis hun først skulle stille opp på et løp, så skulle hun vinne. Men hun var veldig flink til å presse seg selv, og var jo som en toppidrettsutøver i hodet hun også.

- Er du redd for at noe lignende plutselig kan skje med deg?

- Jeg var veldig redd for det før jeg tok den testen. For hver gang jeg kjente et ubehag i brystet så lurte jeg med én gang på om det var det samme som Ida hadde kjent. Vi presser oss jo så hardt, opp mot maksimal puls, så det var spesielt i starten at jeg tenkte mye på det.

Ofte kunne Mari speide rundt seg og tenke at det er bra at det er så mange folk rundt henne.

- For hvis jeg får hjertestans nå, så er det i alle fall folk rundt meg, tenkte jeg. Igjen, det er jo ikke spesielt rasjonelt. Men det her var før jeg fikk tatt testen. Så tok jeg den, og fikk beskjed om at alt var fint med meg og at hjertet mitt er friskt.

- Vi fikk svar på obduksjonsrapporten om at hjertet til Ida i utgangspunktet var friskt, men så har jeg tenkt på at hvis jeg føler meg syk eller slapp, så skal jeg ikke trene og ikke presse meg. Det er en regel jeg har bestemt meg for å leve etter.

SKIGLEDE: Foreldrene til Ida og Mari Eide har alltid oppfordret barna sine til å drive med sport, og kjørte dem gledelig til og fra aktivitetene. FOTO: Privat
SKIGLEDE: Foreldrene til Ida og Mari Eide har alltid oppfordret barna sine til å drive med sport, og kjørte dem gledelig til og fra aktivitetene. FOTO: Privat Vis mer

- Det er ingen tvil om at du har nådd en milepæl med VM-bronsen. Hvordan ser fremtiden ut for deg? Hva er neste mål?

- Det er akkurat det der. Hva er neste mål? Mari drar på det.

- Drømmen om VM som jeg satte meg i høst, og det fjerne målet, er jo ferdig. Det hadde jeg gruet meg veldig til, men så oppnådde jeg jo noe positivt og større enn det jeg hadde sett for meg. Jeg har lyst til å utvikle meg og å være i det fantastiske miljøet vi har. Lysten på å prestere og å klare noe som ikke alle andre klarer, den er der. Jeg føler at alle kan ha det fint og flott, men jeg har lyst til å få til noe mer enn det. De som skiller de beste fra de nest beste har kanskje den tankegangen der? spør hun retorisk.

For Mari erkjenner at hun lever for å bli best.

- Men samtidig tror jeg at jeg må gi det litt tid for det er en veldig ekstrem tilværelse. Det er veldig mange ting jeg skyver til side, som jeg må ta litt innover meg. Jeg vet jo at ting blir bedre, og at sorgen blir bedre. Livet går videre, selv om jeg ikke vil at det skal gå videre. Jeg vil jo på en måte egentlig bare gå et halvt år tilbake i tid, og få Ida tilbake igjen. Men livet går videre, og sånn er det bare.

- Men du gir deg vel ikke?

- Nei, det gjør jeg ikke. Veldig mange spurte meg om det rett etter dødsfallet, og så hadde jeg egentlig bestemt meg før VM at jeg ikke skal svare på spørsmål om jeg fortsetter eller slutter, fordi jeg visste ikke hvordan jeg kom til å føle meg - og det vet jeg egentlig fortsatt ikke. Jeg har tre uker til igjen med konkurranser, så jeg prøver å bli ferdig med året - fordi jeg skal jo ikke gi meg før året er omme, slik mamma og pappa lærte meg da jeg var liten, sier hun og ler hjertelig.

Så nå handler det altså om å fullføre året, før ferie og nye opplevelser venter i april.

- Da vil jeg gjøre noe jeg har lyst til lenge. Det handler om å tørre å gjøre ting som jeg kanskje ikke har turt før. Reise og klare meg litt selv. Hilde og jeg kan dra på en tur sammen, og gjøre noe vi alltid har hatt lyst til. For det er mange ganger at jeg har tenkt at dét har jeg lyst til å gjøre, og dét har jeg lyst til å gjøre, men så har det aldri blitt noe av.

UT PÅ TUR: Dette året har Mari Eide lyst til å utfordre seg selv med å gjøre ting hun kanskje ikke har turt før. På agendaen står også en ferietur med lillesøster Hilde Eide. Dette bildet er tatt ved soloppgang på Valdresflya i november 2018. FOTO: Privat
UT PÅ TUR: Dette året har Mari Eide lyst til å utfordre seg selv med å gjøre ting hun kanskje ikke har turt før. På agendaen står også en ferietur med lillesøster Hilde Eide. Dette bildet er tatt ved soloppgang på Valdresflya i november 2018. FOTO: Privat Vis mer

Men i år har Mari bestemt seg for å faktisk gjennomføre det.

- Jeg vil ha det fint her og nå, og så ser vi hva fremtiden bringer. Men jeg kjenner på lysten til å være sammen med laget mitt og å jobbe videre med dem. Det er viktig for meg. Jeg tror ikke jeg gir meg, det gjør jeg ikke.

Hun snakker med overbevisende røst.

- Jeg har sett selv - og har et bevis på - at jeg faktisk er så god som jeg er. For det slet jeg mye med før, at jeg ikke har hatt selvtilliten. At jeg har følt meg dårlig og har stått litt bak i skyggen. Det at jeg faktisk står med beviset i hånda nå gir meg bedre selvtillit. Det var en stund i høst at jeg tenkte at jeg aldri i verden kom til å bli skiløper igjen. At jeg aldri kom til å bli meg selv igjen. Men så har det som har skjedd heller gjort meg til det bedre. Da blir jeg jo veldig interessert i å se hvor det kan bringe meg - sånn at Ida ikke døde forgjeves.

Delta i konkurranse:

Saker spesielt utvalgt for deg:

Flere populære saker: