TROR PÅ ÅPENHET: - Det kan være tøft å dele hvordan vi har det, men alternativet til åpenhet, er langt verre, sier Tove Irene Langsveen til KK. FOTO: Yvonne Wilhelmsen
TROR PÅ ÅPENHET: - Det kan være tøft å dele hvordan vi har det, men alternativet til åpenhet, er langt verre, sier Tove Irene Langsveen til KK. FOTO: Yvonne WilhelmsenVis mer

Selvmord

- Det var vanskelig for ham å snakke om at han ikke mestret livet

Da Sivert begikk selvmord bare tjue år gammel, etterlot han seg et bokmanus og en mamma som leste for å få svar på hvorfor. Siverts såre tekster om ensomhet og Toves fortelling fra andre siden, har nå blitt til bok.

Klokka er 4.25 en iskald februarnatt i 2017, og Tove Irene Langsveen våkner av at telefonen ringer. En uro brer seg umiddelbart. Ingen ringer på denne tiden av døgnet, med mindre det er noe som er galt. Det er presten. Hun forteller at hun står utenfor og har forsøkt å ringe på døra. Hjertet synker i Tove. En prest som står på døra en vinternatt. Da har det verste skjedd.

«Sivert er død, ikke sant?» Det er for seint, de kom for seint. Jeg trur hun bare nikker, hun ser at jeg veit.»

Det er Toves ord, hentet fra boka «Hvor er lyset om vinteren?», en slags samtalebok mellom mamma Tove og sønnen Sivert. Mellom den som valgte å forlate, og den som ble igjen. For Sivert etterlot seg et en rekke tekster som han sendte inn til forlag, og som han la tilgjengelig på datamaskinen sin, slik at familien kunne lese etter at han var død. Tekster om ensomhet, om framtidsdrømmer, skuffelser og frykt. Og om å være homofil og streve med å finne seg til rette, og å finne den rette. Tekster det gjør vondt for en mor å lese.

- Jeg beundrer at han greide å sette ord på disse følelsene. Han var ganske privat, og han var stolt. Det var vanskelig for ham å snakke om at han ikke mestret livet. I tekstene er han åpen, sier Tove til KK.

Tekster om ensomhet

I begynnelsen var det smertefullt å lese Sivert tanker og betraktninger. Etterhvert som hun ble kjent med teksten kjente hun på en takknemlighet for at hun fikk komme så nær. Og så kom behovet for å skrive tilbake. Forsøke å svare. Kanskje trøste, forklare. Også for seg selv.

- Det ble en form for å terapi, forklarer Tove. Og så tanken: kanskje dette kunne bli en bok som andre kunne finne trøst i?

Tove forfatter et enkelt følgebrev som hun legger ved manuset. En enkel forklaring på hva dette er, som nesten uredigert har blitt stående som forord i boka. For det ble bok, slik Sivert drømte om.

«Mitt navn er Tove Irene Langsveen, jeg er 53 år gammel og bor i Østre Gausdal. For to og et halvt år siden tok min sønn Sivert Langsveen Tjæreboden livet sitt (....)»

Så forklarer hun at Sivert etterlot seg en rekke tekster. Tekster der man som leser kommer tett på, og kanskje kan få en forståelse for hvordan det er å slite psykisk, uten at det er synlig på utsiden.

«Da jeg leste tekstene hans, blei det klart for meg at jeg også ville formidle mine tanker som mor til en som velger å ta livet sitt. Det handler om kampen for å holde seg oppe, kampen mot sjølbebreidelsen og redselen for at også andre skal gå til grunne. (...) Med våre tekster kan Sivert og jeg igjen utfylle hverandre. Det føles som om også han må ha tenkt slik», skriver Tove innledningsvis.

- Jeg håper og tror Sivert ville vært stolt av boka, slik den ble, sier Tove.

Hun håper den kan bidra til en bredere samtale om psykisk helse og hjelpe folk til å snakke sammen om det som er vanskelig. For hvordan vet man at noen sliter? Og hva gjør man når man opplever at det å elske barnet sitt ikke er nok til at de holder ut livet?

Nært forhold til Sivert

- Det er en tøff erkjennelse. Familien fyller ikke alle behov, ikke for en ung mann. Livet er så mye mer, og han trengte noe annet og noe mer enn det jeg kunne gi ham, forteller Tove.

I etterkant har hun tenkt mye over hva slags forhold hun hadde til sønnen. De var nære. Hadde mange gode samtaler og så godt som daglig kontakt. Hun visste at sønnen strevde med å fine til seg rette på lektorstudiet. At han slet med tungsinn og hadde oppsøkt hjelp for det. Og hun visste at han var homofil.

Til Tove fortalte han året før han døde, at han forelsket seg i gutter. At det alltid hadde vært sånn.

- Jeg husker at jeg var veldig opptatt å fortelle ham at det var greit. At det var uproblematisk for meg og familien. Men jeg glemte i grunn å spørre ham om hvordan han selv opplevde det. I etterkant, etter å ha lest tekstene hans tenker jeg at han antakelig ikke syntes det var så enkelt, sier Tove.

- Hvem var Sivert?

- Sivert var et aktivt og sprudlende barn, med en latter som starta nedi magen. Og han var en unge som fikk til det meste han prøvde på, forteller Tove.

Han var yngst av fire søsken, riktignok bare noen minutter yngre enn tvillingbroren sin. Nysgjerrig og utforskende. Men også følsom. I ungdomsårene trakk han seg mer tilbake, leste mye. Likte å fiske. Men ifølge Tove hadde han et knippe nære, gode venner fra hjemstedet gjennom både ungdomstid og etter hvert studier.

GLAD I NATUREN: Sivert på fisketur på fjellet i 2012. Foto: Privat
GLAD I NATUREN: Sivert på fisketur på fjellet i 2012. Foto: Privat Vis mer

Sivert var også lektorstudenten som jobbet i bokhandel og drømte om å bli forfatter. Som skrev egne tekster og leste utallige bøker. Et eller annet sted på veien mistet han motet. Syntes at dagene på hybel med pensumlesing ble lange og ensomme. At det var vanskelig å finne seg til rette på studiene. Og at det var vanskelig å stå fram som homofil. Derfor holdt han seg mye for seg selv.

- Slik jeg leser tekstene til Sivert, er det ensomheten han sliter mest med. Han ser ikke noe vei ut av den, sier Tove.

Siverts historie er både unik og allmenn. Han var en ung mann som slet med humørsvingninger og tidvis tungsinn, og etter hvert fikk han innvilget time hos spesialisthelsetjenesten. Det var måneden før han ikke orket mer. Tove vet han fikk antidepressiva. I tunge stunder har hun lurt på om medisinen ga ham en form for handlekraft. En fatal handlekraft.

- Man ransaker alt. Så kommer etterpåklokskapen. Jeg har hatt alle de rundene. Men jeg har bestemt meg for å ikke å ikke bruke krefter på det jeg aldri vil få svar på.

I boka beskriver Sivert et tidvis turbulent kjærlighetsforhold til en som heter Tomas. En ung mann som veksler mellom ønsket å være nær, for så å trekke seg helt unna. Et kunstnersinn med stor kjærlighet til litteraturen og naturen.

Tove har lurt på om det kunne vært slik at Sivert beskriver et kjærlighetsforhold han har hatt i virkeligheten, men har landet på at hun tror Sivert var alene, og at Tomas er en litterær skikkelse.

- Jeg tror at Tomas-karakteren kanskje kan ha vært en speiling av ham selv, sier Tove som kjenner igjen mye av Sivert i Tomas. I teksten beskrives en sterk og intens forelskelse, men også skuffelsen over å bli avvist. I selve avskjedsbrevet til Siverts nærmeste skriver han følgende:

«Jeg er homofil, har vært det hele livet, og kan ikke se for meg en fremtid som jeg deler med en likesinnet; ensomhet, ensomhet er fremtiden, ingenting annet: ensomhet!»

- Det gjør selvsagt vondt å tenke på at Sivert ikke så noen framtid. At han ikke så noen mening i å fortsette, sier Tove.

Sivert skriver også at familien ikke må klandre seg selv. De kunne ikke ha gjort noe annerledes, påpeker han.

Likevel, når sønnen din tar sitt eget liv tjue år gammel, er det vanskelig å ikke tenke at du skulle gjort mer for å forhindre det. Tove hadde dessuten følelsen av at noe forferdelig var i ferd med å skje, rett før det skjedde.

- Sivert hadde vært hjemme hos oss på besøk, og jeg hadde kjørt ham til toget. I etterkant reflekter man jo over alle detaljer. At han hadde rydda rommet sitt så nøye. Tatt av sengeklær og alt. Og at den klemmen på perrongen, det var den aller siste klemmen, sier Tove.

Ble urolig og varslet

Hun drar på kveldsvakt på Helsehuset der hun jobber som hjelpepleier den kvelden. Det var hektisk. Da hun kommer hjem sender hun en chatmelding til Sivert via Facebook. Hun spør om hjemreisen gikk greit. Sånne ting. Sivert svarer. De sender noen meldinger fram og tilbake.

Så følger en rekke hendelser som gjør henne urolig. Sivert sletter Facebook-profilen sin, og slår av mobilen. Tove blir engstelig. Kvier seg først, men kontakter likevel legevakta i Trondheim og forklarer situasjonen. De tar henne på alvor. Men så er han plutselig pålogget igjen. Tove sier til legevakta at hun vil avvente situasjonen litt. Ønsker ikke være den hysteriske mammaen som sender ambulanse på døra til sønnen, uten at det er noe.

«Klokka var 01.25 og vi sa god natt. Jeg skreiv «glad i deg», og fikk et «glad i deg» tilbake. Hva tenkte du i disse sekundene og minuttene? Det finnes så mange spørsmål vi aldri får svar på. Du lot meg være med deg så langt du kunne, vi delte de siste minuttene. Vi hadde denne nærheten som du visste ville bli den siste.»

I det hun går til sengs denne natten, plinger det i mobilen på ny. Det er en statusoppdatering fra Sivert, en tydelig avskjed slik hun leser den. Hun ringer legevakten på ny, forklarer at nå er hun virkelig redd. De rykker ut, men forteller at de ikke kan holde henne løpende oppdatert på hva som skjer. Er Sivert i live må han selv få bestemme om foreldrene skal informeres.

Tove har for lengst vekket mannen sin, og ropt at de må kjøre til Trondheim med en eneste gang. I det hun hører sin egen stemme, innser hun at det er nytteløst. Siverts hybel i Trondheim ligger fem timer unna med bil.

De hører ikke noe fra legevakten med det første. Kan det ha gått bra? Tiden går. Tove døser så vidt av. Så ringer telefonen. Det er presten på trappa.

«Jeg tenker ofte på at hjelpen kom for seint, at jeg var for sein. For sein, det kan være minutter eller sekunder som bestemmer liv eller død. Hadde du åpna døra om de hadde kommet før? Hvordan hadde det vært å bli funnet i siste liten?Hvordan hadde du følt deg da? Hvordan hadde veien videre blitt og forholdet til oss andre? Hadde du blitt glad for å ha blitt redda, eller hadde du sett på det som et nederlag å bli funnet? Jeg veit ikke, veit virkelig ikke.»

Hvordan lever man videre når det umulige har skjedd? I en desperat situasjon vil mange søke svar på hva som gikk galt. Hvor svikta det? Tove tror det er ting som kunne vært gjort annerledes, men boka er ikke et angrep på helsevesen eller behandlingapparat. Det er bok som oppfordrer til samtaler og åpenhet.

- Hadde jeg blitt bitter, ville jeg gått til grunne tror jeg.

I stedet kom behovet for å søke sammen med de nærmeste.

- Den første tiden var vi samla hjemme hele gjengen. Så gjennom bilder, spiste sammen, kom oss gjennom alt det praktiske. Vi hadde et behov for å være nær hverandre, forklarer Tove.

Tar tid å finne tilbake til hverdag

I boka skildrer hun dagene etter at Sivert døde som uvirkelige. At hun hver eneste morgen måtte erkjenne at jo, det hadde skjedd. Det tar tid å stable tilværelsen på beina igjen, og det livet du skal leve, er ikke det samme som det var. Det mangler noen.

- Hvor er hun nå i sin egen sorgprosess?

- Det er fortsatt dager som kan være tunge og vanskelige. Jeg tenker på Sivert hver dag, men jeg kan nå i større grad enn før klare å tenke på ham med glede. At jeg er heldig som fikk bli kjent med ham, sier Tove.

For Tove har skrivingen vært en form for terapi. Skriving, turer i naturen og yoga. Og det å være sammen med familie og venner. Sorggrupper har hun ikke deltatt i.

- Alle har sine måter å sørge på, og det må det være være rom for, sier Tove.

SKRIVING SOM TERAPI: Tove opplevde at det å skrive ned tanker og refleksjoner var til stor hjelp i sorgprosessen. Foto: Yvonne Wilhelmsen
SKRIVING SOM TERAPI: Tove opplevde at det å skrive ned tanker og refleksjoner var til stor hjelp i sorgprosessen. Foto: Yvonne Wilhelmsen Vis mer

Vond men viktig

I disse dager kommer boka til Sivert og Tove ut i bokhandlene. En bok det er vanskelig å ikke berørt av, men som også kan virke skremmende. Tanken på å miste en av sine nærmeste er så vond at det kan være tungt å forholde seg til tematikken. Hvilke tanker har forlaget om å gi ut en slik bok - om et så sensitivt tema som selvmord?

- Vi har i likhet med Tove stor tro på åpenhet rundt dette temaet, sier Bjørn Olav Jahr, redaktør for sakprosa i Gyldendal. Det var på hans pult manuset fra Tove landet. De følelsesladde tekstene til Sivert, kombinert med Toves refleksjoner og lavmælte sorg gjorde umiddelbart inntrykk.

- Dette er en viktig utgivelse. Det er bok som berører på mange plan, og som stiller viktige spørsmål. Vi håper jo også at den kan gjøre det enklere å snakke om temaer som ensomhet og depresjon, og at den kan være en trøst å lese for de som har opplevd noe lignende sier Jahr.

Selv hadde Tove aldri trodd hun skulle skrive bok. Det bare ble sånn. I møte med Siverts tekster føltes det riktig.

«Jeg skulle, etter at du tok livet ditt og etter å ha lest alt du skreiv, komme til å kjenne deg bedre enn noen gang.»

- Jeg håper tekstene til Sivert kan være med på å skape en større forståelse for hva det kan innebære å slite psykisk. At ikke alt syns på overflaten. Jeg tror det er viktig å øve på å se bak fasaden. Vi er alle sammen mer enn de bildene på Facebook, sier Tove.

Tilbakemeldingene på boka har begynt å strømme inn på Facebook-siden til Tove. Lesere som skriver at hun er tøff som deler sorgen og slipper andre til. At det ikke kan bli nok åpenhet om et slikt tema.

Sivert kommer ikke tilbake. Ikke livet slik det var for Tove heller.Men som hun skriver avslutningsvis i boka:

«Å snakke sant om livet er smertefullt og koster mye, men å skjule sannheten trur jeg ville ha krevd enda mer av meg. Jeg trur nok at Sivert ville vært enig, at han ville tenkt det samme.»

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: