- Se, her er en syrin.
Yngstejenta i familien, Alba, har vært på tur med klassen, og hun har tatt meg seg en blomsterkvast hjem til leiligheten i sjette etasje i blokken på Sandaker. Her bor Mina, døtrene, Alde og Alba og ektemann Eirik.
I dag er Mina Gerhardsen (46) generalsekretær i Nasjonalforeningen for folkehelsen. I tillegg er hun rådsleder for Nansen fredssenter, hun leder hun utvalget som skal vurdere ny norsk ol-søknad og så tar hun et kurs på Harvard i klima og helse – for å nevne noe.
Hun er stadig i media og mener noe om folkehelse, om helsepolitikk, om eldreomsorg og om fysisk aktivitet i skolen. Hun er kjent for å skrive raskt, tenke raskt og for å holde engasjerende taler. Hun skriver er gjerne en kronikk i taxien på vei mellom to møter.
- De beste dagene er når det koker litt.
- Vi vil leve for de to barna vi har
Det gikk ikke som planlagt
Mina unnskylder rotet i leiligheten. Det henger laken til tørk over dører, og kasser med bursdags-stæsj står klare til å ryddes bort. Datteren Alba har nettopp fylt 11 år
At de er en familie på fire – at Mina og Eirik skulle bli foreldre til Alba og Alde på 14 er en lykke og noe Mina minner seg på å være takknemlig for – hver dag.
- Jeg har alltid tenkt at det livet jeg vil ha, skal være med barn.
Men mens venninner og bekjente ble gravide, funket det ikke for Mina. Den unge statssekretæren til Jens Stoltenberg smilte og fremsto som vellykket og sterk. Hun fortalte kun noen få om hvordan hun hadde det, om hvorfor hun måtte snike seg av gårde til IVF-behandling. Igjen og igjen. Det var tøffe år, der livet var satt på vent.
Tårer og mislykkete forsøk
- Det var veldig ensomt å stå i det, sier Mina som opplevde mye tabu rundt barnløshet og mener det er viktig med åpenhet.
- Det er jo mange som sliter med å få barn, men få som snakker om det.
Det skulle ta flere år, seks prøverørsforsøk en halv adopsjonsprosess og mange tårer før Mina endelig ble gravid. Veien dit var krydret med skam, tabu, sorg, sinne og misunnelse. Mina forteller at det var vondt å oppleve gravide venninner og bekjente, og se alle de struttende babymagene og etter hvert små barn. All familielykken.
- Det var sårt å stadig bli spurt om vi ikke skulle ha barn snart. Alle de som ikke har opplevd å streve med å få barn, bør tenke seg litt om før de spør om det, sier Mina.
I dag henger det barnebilder på veggen og bursdagsinvitasjoner og tegninger på kjøleskapet, det er aktiviteter og foreldremøter – en familiehverdag sånn som Mina ønsket.
Ingen vanlig bestefar
Mina Gerhardsen vokser opp på Stovner på Oslos Østkant. De er en kjernefamilie, Mina, Marte, mamma Tove og pappa Rune. Feriene på hytta i Gudbrandsdalen med bestepappa Einar er blant de beste barndomsminnene hennes.
- Han var gammel og dårlig til beins, jeg var yngst og gikk sakte. Så vi ble sendt av gårde først når familien skulle på tur.
Det skulle gå flere år før hun skjønte hvem og hva Einar Gerhardsen var for nordmenn.
Mina er tolv år og har på seg svart skjørt og hvit bluse for anledningen. Bestepappa Einar er død. Det er veldig trist. Men det er ikke bare hun som er lei seg. Hele Norge sørger. Det går en kortesje fra Rådhuset til Youngstorget, og det går opp for henne at Bestepappa Einar ikke bare er vanlig bestefar, men selveste Landsfaderen.
- Men for meg var han bare bestepappa.
- Jeg lå og ristet og skrek - og mistet bevisstheten
Politikk og kjærlighet
For Mina har politikk alltid vært en del av hverdagen. Mamma Tove Strand har vart både sosialminister og arbeids- og administrasjonsminister, Rune Gerhardsen politiker og byrådsleder. De var en tett familie, der man diskuterte og debatterte ved middagsbordet. At foreldrene var synlige politikere, gjorde at mange også visste hvem døtrene Mina og Marte var; Gerhardsen-jentene.
Mina blir tidlig aktiv i AUF. På landsstyret møter hun en fyr som heter Eirik Øwre Thorshaug. Han er leder I Sør-Trøndelag. De snakker sammen og har begge meninger om mye.
- Eirik husket meg god etterpå, men jeg husket ikke ham, sier Mina og kikker bort mot døren der Erik har hjemmekontor, for å sjekke om han hører.
- Vi ble etter hvert gode venner, og så gikk det opp for meg at vi vel egentlig var I ferd med å bli. kjærester. Mina smiler.
Visste ikke om farens sykdom
Etter flere år i politikken og som generalsekretær i organisasjonen Actis, blir Mina Gerhardsen ny generalsekretær i Nasjonalforeningen for folkehelsen. Der skal hun jobbe med folkehelse og demens. Hun skal snakke de demenssyke og deres pårørendes sak, jobbe for åpenhet og for mer forskning på sykdommen alle frykter.
Det hun ikke vet når hun takker ja til jobben, er at pappa Rune har begynnende alzheimer.
Etter hvert går det opp for henne at det er en grunn til at han har begynt å oppføre seg annerledes.
- Det var veldig vondt å skjønne at jeg skulle miste faren min, og at jeg skulle miste ham på den måten.
Tiril Sjåstad Christiansen: – Jeg fikk en identitetskrise
Befriende å kunne være åpen
Så mens Mina på møter og konferanser og i media, snakket om viktigheten av å være åpen om demenssykdom, var Rune Gerhardsens alzheimer en hemmelighet. Det var han selv som etter en stund valgte å fortelle hva som feilte ham.
- Det var befriende å slippe å holde det hemmelig. Jeg tror det er klokt å fortelle om sykdom, særlig demens. Å oppleve sykdommen så tett på, gjør arbeidet med forskning og jakt på en kur kjennes ekstra meningsfullt. Jeg unner ingen å se noen de er glade i rammes av denne sykdommen.
- Jeg lot som jeg ikke var ensom
Sorg og gode minner
I september 2021 dør Rune Gerhardsen. Mina er opptatt av at minnet om faren skal handle om den han var – ikke at han var syk.
- Pappa lærte meg begeistringen for ord. Han hadde alltid en blyant og en lapp i lomma. Kom han på noe morsomt, viktig eller interessant så skrev han det ned. Noe han også lærte meg er at man skal opp i høyden, og se langt. Det handler både om å mye utsikten og om perspektivet i livet.
Familiehytta i Gudbrandsdalen som Rune Gerhardsen arvet etter Einar Gerhardsen, er det nå Mina Gerhardsen som har overtatt.
- Vi er ikke kirkegårdsfolk, så jeg går ikke på til graven og sørger. Men jeg har en stein i lia ovenfor hytta. Der sitter jeg på og tenker på pappa og ser ut over fjellene han var så glad i.
