LINN SKÅBER OM KJÆRESTEN: - Det er noen mennesker du vil låne pulsen av, og sånn er Simon, forteller Linn Skåber til KK. FOTO: Truls Qvale
LINN SKÅBER OM KJÆRESTEN: - Det er noen mennesker du vil låne pulsen av, og sånn er Simon, forteller Linn Skåber til KK. FOTO: Truls QvaleVis mer

Linn Skåber:

– Det verste med å bli eldre er at jeg er så glad i livet

Det er vanskelig å forstå at det tryggeste stedet i hele verden er borte, synes Linn Skåber, som i løpet av få år mistet både tante Astrid, pappa Willy og mamma Ragnhild.

Da Linn Skåber vred seg søvnløs her om natten – kanskje fordi hun tenkte på rollen sin som Blanche i «Sporvogn til begjær» – mante hun fram bildet av det tryggeste stedet hun kunne tenke seg: kjøkkenbordet hos mamma og pappa hjemme på Oppsal. Det runde, lille bordet med duk og plass til tre. Radioen som sto på i bakgrunnen. Lukten av kaffe. Og mamma og pappa som hadde stått opp allerede klokken 05.00, fordi de hadde så mye å prate om. Og på duken, mammas Winnertip og tobakksrusk etter Petterøes nr. 3.

– Bildet var så tydelig og levende for meg, og plutselig slo det meg: Er det virkelig borte? Kan alt dette virkelig være borte når det føles så levende?

Linn Skåber smiler. Kommer rett fra Oslo Nye og har unnagjort de første prøvene på «Sporvogn til begjær». Holder på å bli enig med seg selv om Blanche egentlig ble voldtatt, eller om hun hele tiden var «keen på sex med mannen til søsteren».

– Man spør seg: Er det frykt eller begjær hun føler for Stanley. Og den siste kommentaren til Stanley etter voldtekten: «Du og jeg har jo visst at dette skulle skje hele veien.»

Linn gjemmer ansiktet i hendene.

– Prøvene går veldig dårlig nå. Sånn er det alltid i begynnelsen, men jeg glemmer det fra gang til gang. Man kommer inn på scenen første gang, og da er det jo ikke Blanche som kommer inn, det er jo Linn Skåber, og det er så sårbart.

Der filmen fra 1951 skiltet med Vivien Leigh og Marlon Brando i rollene, disker Oslo Nye anno 2019 opp med Linn Skåber og Nils Jørgen Kolstad. Paret har spilt sammen før, i filmen «Wendyeffekten».

– Jøgge og jeg har hatt sex på scenen før, vi. Men ikke nakne, altså, sier Linn og ler.

– Han er en litt utypisk Stanley, men Jøgge tar virkelig rommet. Du kjenner at Stanley er et dyr.

Vi møter henne i desember. Fortsatt er det måneder igjen til premieren. Hun har ikke våget å se filmen av frykt for å kopiere Vivien Leigh. Forteller om Blanche som dukker opp hos søsteren Stella og mannen. På flukt fra fortiden og med påtatte overklassemanerer. Men bakenfor ligger den store angsten. Den for å bli avslørt og innhentet. Hvordan går Linn fram for å hente fram en slik angst i seg selv?

– Når man har levd så lenge som jeg har gjort, har man kjent på den totale angsten. Alt fra det å miste noen til at lyset noen dager er skarpere enn ellers. Det er jo det som er livet. På scenen handler det om å forsterke den følelsen. Kanskje legge seg på gulvet med armene ut til siden istedenfor over brystet for å beskytte seg. Når man tør blottstille seg fysisk, kan man også kjenne på angsten. Hehe. Men det er ikke noen psykoterapi, altså! Det handler mer om hvordan man kan la fysikken jobbe mot rollen.

Hun napper seg i ermet:

– Jeg tror at jeg er verdens letteste å finne kostymer til. Jeg lar fagpersoner skape karakteren og klager ikke om et skjørt er for trangt eller buksa går opp i tissen. Jeg vil heller være litt ubekvem enn fin, sånn er jo selve livet.

Det tok tre forsøk før hun kom inn på Teaterhøgskolen i 1994

At Linn Skåber skulle bli en av norsk kulturlivs store bidragsytere, lå ikke nødvendigvis i kortene. At hun skulle stå på de store scenene og tolke klassikere vekselvis med å la tv-titterne vri seg i ubehag over alle de tvilsomme utgavene av henne selv. Hjemme på Oppsal var det hun og mamma og pappa rundt det runde kjøkkenbordet. Ingen lang slekt av skuespillere som dunket henne oppmuntrende i ryggen med Ibsens samlede. Noe av det beste enebarnet Linn visste, var å ligge på sofaen og se på tv. En sjelden gang hendte det at mamma og pappa tok henne med på restauranten «Elefanten» på Grorudsenteret.

– Man må ikke arrangere så mye for ungene, men heller gi dem litt slack, mener Linn.

– I dag føler folk seg som dårlige foreldre om barna ikke har fått sett en hest en søndag eller kjørt modellfly. Jeg hadde ikke orket det. Hadde ikke jeg fått sett på Sky Channel i de timene jeg gjorde hver dag, så ville jeg ikke ha skrevet alle de historien jeg gjør i dag.

Det tok tre forsøk før Linn Skåber kom inn på Teaterhøgskolen i 1994. Men karrieren hennes har vært så mangefasettert og på full fart forover at man tviler på om Teaterhøgskolen i det hele tatt har gjort noe fra eller til: Hun er for lengst kronet til komidronning, har spilt i revyer, kabareter, filmer og tv-produksjoner, og i seks år var hun fast paneldeltaker i «Nytt på nytt». I 2006 vant hun «Komiprisen» for beste kvinnelige artist, og fikk «Gullruten» året etter for tv-serien «Hjerte til hjerte». Hennes foreløpig siste bragd er bokdebuten «Til ungdommen», som har fått overveldende kritikker, og som er illustrert av Lisa Aisato.

– Det er godt at jeg ikke er en 50 år gammel mann, for i arbeidet med boken lokket jeg til meg ungdommen med godteri og middager, sier Linn.

– Jeg var bestemt på å snakke med dem om det trivielle først. Ringe det inn, men ungdommen gikk bare rett på. De kalles for «Generasjon prestasjon», men jeg synes de er veldig empatiske og kaller dem «Generasjon omsorg». Da vi var unge, snakket man jo ikke om angst. Man trodde bare at noen var veldig sjenert eller at det var noe med nervene. Nå sier ungdommene: «Hun har angst, skjønner du, så vi må hjelpe henne litt.»

MASER OM HUND: – Jeg driver og maser på Simon om en bikkje. Før maste jeg om en papegøye. Jeg etterlyste på Facebook om noen hadde erfaringer med papegøyer, og jeg har aldri hørt så mye dritt om en fugl før. Det var som om jeg skulle gått og kjøpt meg ørn, sier Linn Skåber. FOTO: Truls Qvale
MASER OM HUND: – Jeg driver og maser på Simon om en bikkje. Før maste jeg om en papegøye. Jeg etterlyste på Facebook om noen hadde erfaringer med papegøyer, og jeg har aldri hørt så mye dritt om en fugl før. Det var som om jeg skulle gått og kjøpt meg ørn, sier Linn Skåber. FOTO: Truls Qvale Vis mer

LES OGSÅ: Håndball-Karo om å føde: - Jeg var spent på om det kunne relateres til smerter jeg har kjent på håndballbanen

- Da mamma døde, var det ikke viktig for meg å snakke om årsak og diagnose

Når man tenker på Linn Skåber, tenker man gjerne også på mamma Ragnhild og pappa Willy. Foreldrene var Linns date på utallige premierer og satt på første rad på datterens vegne. Ragnhild utgjorde også halvdelen av Norges etter hvert kanskje mest berømte tvillingpar. Hun og søsteren Astrid var å se i blant annet «Bingobanden» på TVNorge. I 2013 døde pappa Willy. Tante Astrid fulgte etter i 2014, og for to år siden gikk mamma Ragnhild bort.

– Jeg visste at det kom til å skje, sier Linn om årene da de alle ble borte.

– Mamma sa alltid at det går tre om gangen. Da mamma døde, var det ikke viktig for meg å snakke om årsak og diagnose. For jeg vet at mamma døde av sorg. Hun klarte ikke å leve videre uten pappa.

Opp gjennom livet hadde Linn snakket med mamma en til to ganger daglig. Og tante Astrid nesten like ofte.

– Jeg har ringt bare for å høre at alle har det bra. «Hei, hei. Jeg ringer bare for å si hei. Nå må jeg gå.» En gang gjorde jeg det samme med en venninne. «Hei, det er Linn, jeg kan ikke snakke nå.» Hun svarte: «Jaha? Men det var jo du som ringte meg?»

På spørsmål hva hun har arvet etter moren, trekker Linn fram humoren:

– Jeg drømte her om natten at mamma og tante Astrid hadde puttet en alarm i handleposen min, sånn at jeg ble tatt for butikktyveri. De elsket å lure folk, og kunne bruke mange dager på å planlegge practical jokes.

Enn pappa? Hva har hun arvet etter ham? Linn mener at det må være gleden over mennesker:

– Jeg har aldri vært redd for fremmede. Og etter pappa har jeg arvet evnen til å ta det helt med ro. Jeg har aldri kjedet meg i hele mitt liv – det er ikke et ord i ordboka mi.

Favoritten min er å ligge på sofaen og se på skjærene utenfor.

LES OGSÅ: Birgit Skarstein: - Ingen i mediebildet var som meg. Det var ingen til å vise meg at jeg kunne gjøre alt som alle andre - og samtidig sitte i rullestol

– Simon har en ro over seg som mange vil være i nærheten av

Hun har vært sammen med Thomas Giertsen og kleskongen Ørnulf Høyer. Og noen flere siden. I 2014 ble Linn Skåber kjæreste med Simon Malm, bygningsarbeider og bassist i ulike band. I dag er de samboere. Hvordan møttes de?

– Ja, hvordan var det? sier Linn og leter med blikket i minnekammeret, skrått opp til venstre.

– En god venninne hadde sett seg lei på at jeg datet folk som hun ikke syntes var noe kule. Så fortalte hun om en hun hadde datet selv. Han var den mest høflige, ordentlige og hyggelige personer hun visste om. Jeg tenkte: «Ja vel?» Men jeg dro og møtte ham, og det første han gjorde, var å dra ut stolen for meg, og det har han fortsatt med.

Når paret skal kose seg, lager de mat sammen. Eller, han lager maten, og hun gjør det hun er best på: skravle. Hva var det hun falt for, bortsett fra manerene?

– Det er så flott med en mann som går i en sånn rolig takt, sier Linn.

– Simon har en ro over seg som mange vil være i nærheten av. Det er noen mennesker du vil låne pulsen av, og sånn er Simon. Og han er veldig lettbegeistret. Men det kommer ikke ut som jubel, mer som en stille humring.

Hun forteller at hun i kjæresten fant noe av det samme som foreldrene satte så pris på hos hverandre: samtalene. Alt det de hadde på hjertet og som gjorde at de måtte stille vekkerklokka på 05.00 for å rekke over alt.

– Jeg har alltid lyst til å prate med Simon. Vi har snakket om tusen ting som aldri er blitt noe av. Vi har vært i Argentina og danset tango, og vi har sett løver i Afrika, men egentlig har vi ikke gjort en dritt. I Simon har jeg funnet en som det er fint å drømme sammen med.

Hun har spilt alle tenkelige, mørke utgaver av seg selv i ruta. Noen av dem på grensen til uutholdelige.

– Simon orker ikke å se meg på tv, og det skal han slippe, sier Linn med en latter.

– Han er en høflig, veloppdratt fyr som skal slippe å se på alt det uhøflige jeg driver med. Men det er gøy å ha noen som er så stolt av meg. Når jeg tar for mye plass, sier han: «Det går bra det, Linn. Jeg er bassist, vet du.» Bassister er alltid kjekke og står bak og holder takten uten at du merker det.

Hun forteller at kjæresten aldri rakk å få møte faren hennes. Men at han så vidt møtte moren.

– En stund etter av vi var blitt sammen, sa Simon: «Ja, ja, vi fikk ingen fødsel, men vi fikk veldig mye død.» Det er veldig sterkt å få det båndet så tidlig i et forhold. Jeg husker at jeg hadde bestilt en tur til La Gomera for Niels og meg, og da mamma ble syk, sa jeg til Simon at jeg måtte avbestille, men han svarte: «Jeg skal passer på moren din.» Det var hans første kjærlighetserklæring til meg. Han var hos mamma på sykehuset hver dag, og hentet tv til henne så hun hadde noe å gjøre.

Linn nikker:

– Så ja, vi fikk ikke fødsler, men vi fikk veldig mye død. Det er en fin ballast det også.

VISSTE AT HUN BARE SKULLE HA ETT BARN: – Jeg har alltid tenkt at livet er viktigere en teater. Men jeg har også alltid visst at jeg bare skulle ha ett barn. Jeg visste det da jeg fødte, at dette skal jeg bare gjøre en gang, sier Linn Skåber. FOTO: Truls Qvale
VISSTE AT HUN BARE SKULLE HA ETT BARN: – Jeg har alltid tenkt at livet er viktigere en teater. Men jeg har også alltid visst at jeg bare skulle ha ett barn. Jeg visste det da jeg fødte, at dette skal jeg bare gjøre en gang, sier Linn Skåber. FOTO: Truls Qvale Vis mer

LES OGSÅ: Christine Dancke: - Det viktigste for meg når det kommer til å bruke stemmen min, er at jeg er grundig. Jeg vil være hun folk kan stole på

En mor med tydelige grenser

Linn har sønnen Niels (16) med tidligere samboer, komponist Atle Halstensen. Hun beskriver seg som en mor med tydelige grenser. Spesielt nå i ungdomsårene.

– Jeg har lært meg et triks: Jeg lager wok fra bunnen av til ungdommene når de kommer hjem om kvelden. Jeg er litt lur, skjønner du, det er et triks jeg har etter mamma. Hun lagde alltid egg og bacon til nattmat, og vi hadde fine samtaler på kjøkkenet med venninnene mine. Mamma spurte oss ut om hva vi hadde gjort, og sa: «Nei og nei. Skjedde det?»

Linn var 17 da hun kom hjem med sin første kjæreste. En klang av heavy rock fylte plutselig oppgangen i blokka på Oppsal:

– Han hadde syltrange jeans, svart skulderlangt hår, lugg og digget Def Leppard. Men foreldrene mine likte ham kjempegodt. Mamma og pappa bifalt de kjærestene jeg dro med meg hjem.

Hvordan tror hun at hun selv blir som svigermor når den tid kommer? Linn vrir på seg.

– Jeg har alltid vært veldig redd for at Niels skal havne på en folkehøgskole i Sogn og Fjordane og møte en kristen dame som synes at jeg er altfor gal.

Hun legger om til skarpt sognemål:

– «Du, Niels, ho e itje heilt god, ho mora di!»

Når Linn går til jobben, hender det at hun møter kjæresten i trappa. Sånn er det når hun står på scenen seks kvelder i uka, og han jobber dagtid.

– Da sier vi «Hei, hei» når vi passerer, og Simon spør om det er noe spesielt jeg vil ha til kvelds. Og så ses vi hjemme og ser på «Farmen». Vi tar det opp, og nå gleder vi oss til «Kjendisfarmen».

– Kunne du tenkt deg å være med?

Hun rister på hodet i noe som like gjerne kunne vært et nikk:

– Jeg er blitt spurt, men jeg har jo ikke mulighet til å være borte fra jobben i seks uker.

Hun synes ikke at det er blitt vanskeligere å få roller med årene. Skriver tross alt de fleste rollene sine selv. Men Blanche, var det drømmerollen?

– Jeg har alltid tenkt at Blanche er spennende. Det er en renhet i henne, samtidig som det dundrer og braker i mellomgulvet. Og enda lenger ned. Jeg kan kjenne meg igjen i henne: Jeg vil også at verden skal være vakker. Male den i fine farger og lys, men så er den ikke det. Blanche har jo vært hore, vet du, på Flamingo Hotell! Hun har virkelig badet i blod, møkk og gørr. Og vært pedofil i tillegg. Hun mistet lærerjobben etter å ha hatt seg med ungdom. Alt i stykket spiller på begjær. Tittelen, arbeiderstrøket. Trikken heter jo til og med «Begjær».

På spørsmål om hva som er den største forskjellen mellom henne og Blanche, svarer Linn:

– Jeg verdsetter nok ærlighet høyere. Jeg vil ikke bære rundt på skammen. Men så har jeg ikke vært på horehus heller. Haha. Jeg slapp Hotell Flamingo og den 17 åringen!

LES OGSÅ: Josefin begynte å drikke alkohol da hun var ti år: - Jeg gjorde hva som helst for å få i meg sprit

Prestasjonsangsten mange skuespillere sliter med, har Linn Skåber funnet et botemiddel for: – Jeg har et bilde av meg selv som en bryggerhest, som går med sakte, tunge skritt. Ikke som en galopphest i sprint på vei mot premieren. Da blir jeg gal. FOTO: Truls Qvale
Prestasjonsangsten mange skuespillere sliter med, har Linn Skåber funnet et botemiddel for: – Jeg har et bilde av meg selv som en bryggerhest, som går med sakte, tunge skritt. Ikke som en galopphest i sprint på vei mot premieren. Da blir jeg gal. FOTO: Truls Qvale Vis mer

- Det verste med å bli eldre er at jeg er så glad i livet

Linn bestiller rekesmørbrød. Har egentlig spist på teateret og er temmelig mett, men skryter av maten. I lobbyen utenfor restauranten mister en eldre mann uforvarende noe ut av lomma.

– Å, sånt orker jeg ikke se på, sier Linn og løper ut for å plukke det opp.

Mannen takker og smiler, og ser ut som om han tror det kan lure et skjult kamera et sted. Hva slags tanker gjør Linn seg om å bli eldre selv? Hun forteller om turen til øyelegen nylig:

– Optikeren har alltid sagt at jeg har et perfekt syn. Det har vært min «skill», og noe jeg har gått rundt og smykket meg med. Men så var jeg hos øyelegen, og på bare et par måneder hadde det forandret seg.

Hun demonstrerer ved å holde mobiltelefonen på strak arm – laaangt unna kroppen.

– Det synet har forsvunnet, ja. Men jeg følte meg faktisk eldre da jeg var 30 enn jeg gjør nå. Jeg og bestevenninnen min var i Dublin da vi var 28 år, og skulle gjøre turen om igjen nylig, nå som vi nærmer oss 50. Så satt vi der i taxien på vei fra flyplassen og fortalte sjåføren at vi snart var femti, og jeg forventet at han skulle si: «You must be kidding me? You are not 50?!» Men så sa han ingenting. Det ble helt stille.

Hun nikker. Plutselig alvorlig. Forteller at tanken på slutten faktisk plager henne:

– Jeg har alltid vært redd for at ting er i forandring. Det synes jeg er så ekkelt. Det verste med å bli eldre er at jeg er så glad i livet. Jeg kunne virkelig tenkt meg å leve i tusen år. Jeg har lyst til å være lenge på jorden og se hvordan det går.

Kanskje var det nettopp denne tanken som holdt henne våken her om natten, da hun lå i senga og mante fram bildet av kjøkkenbordet hjemme hos mamma og pappa.

– Det er en varme og trygghet i det minnet som jeg kan ta fram inni meg når jeg trenger det. Jeg sa det til noen av ungdommene jeg møtte i forbindelse med boken og til andre jeg møter som kanskje ikke har et sånt minne selv: «Kanskje du har et annet bilde inni deg, fra du gikk i en park en gang og hadde det fint, akkurat dette ene øyeblikket?»

Linn har sitt eget kjøkken nå. Fullt av ungdommer og med en elg. Den som tjente som barbiehest i barndommen da hun ikke fikk barbiehesten hun ønsket seg til jul. I dag står elgen på hylla hennes. På hornene henger mammas og pappas gifteringer.

– Før mamma døde, sa hun: «Ikke få deg en grav. Jeg har hatt så mye dårlig samvittighet overfor graver som ikke blir stelt. Sett meg heller i en urne i peisen, for det er der du sitter og røyker!» Haha. Da kunne vi sitte der sammen.

Linn smiler. Forteller at foreldrene er gravlagt ved siden av hverandre. Og tanten like bortenfor.

– Kusina mi og jeg planlegger å ta med oss et pledd og ha en vinkveld på kirkegården til våren. En slags piknik med døden.

Etter at mamma gikk bort, ble det stille i telefonen. Mellom veggene på et Oppsal-kjøkken der det en gang bodde en familie, klinger nå et langtrukkent ekko. Forresten, helt stille er det ikke:

– Kusina mi Hege og jeg hadde behov for å overta den kontakten som vi tidligere har hatt med mødrene våre. Nå er det vi som snakker med hverandre i telefonen to ganger om dagen.

Sønnen Niels bor hos henne annenhver uke, og stikker gjerne innom ellers også. Linn understreker at hun ikke ringer ham like ofte.

– Han må få ta det valget selv. Og da slipper jeg også å få angst om jeg plutselig ikke får tak i ham. Se her.

Hun tar fram telefonen. Viser et bilde fra sønnens rom, der en tettpakket bukett 16-åringer slanger seg mellom ytterjakker og pizzakartonger.

– Simon sendte meg bildet her om dagen og skrev: «Velkommen hjem!»

Hun nikker mot skjermen:

– Det var jo det som var grunnen til at jeg skrev boken. Jeg visste at jeg aldri kunne bli en del av det fellesskapet – og det skal jeg ikke heller. Men jeg fikk en liten sniktitt inn. Puberteten er jo den andre fødselen. Man kom ut av den som et helt nytt menneske. Døden er den tredje fødselen.

– Du ser ikke døden som en avslutning?

– Nei, sier Linn.

– Jeg hadde ikke holdt ut den tanken. For meg er livet som en fotballkamp, og når du dør, går du opp på tribunen og setter deg for å få oversikt.

– Og der møter du mamma og pappa?

– Ja, sier Linn.

– Og tante. Der sitter de alle tre. Kanskje rundt et lite, rundt bord med duk på, slik som vi hadde hjemme. Og med litt tobakksrusk fra Winnertipen på duken.

Denne saken er hentet fra KK nr 2 som er i salg fra fredag 18. januar.
Denne saken er hentet fra KK nr 2 som er i salg fra fredag 18. januar. Vis mer

LES OGSÅ: Sol fikk ME etter kyssesyken: - Jeg var mye sykere enn jeg var klar over

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: