CHRISTINE DANCKE: Christine Dancke har laget seg et mantra. Hun sier aldri noe om andre hvis vedkommende ikke vet det selv. FOTO: Truls Qvale/ STYLING: Christina Ledang/ HÅR OG MEKEUP: Sara Schultz
CHRISTINE DANCKE: Christine Dancke har laget seg et mantra. Hun sier aldri noe om andre hvis vedkommende ikke vet det selv. FOTO: Truls Qvale/ STYLING: Christina Ledang/ HÅR OG MEKEUP: Sara SchultzVis mer

Christine Dancke er «Årets stemme» i KK:

- Det viktigste for meg når det kommer til å bruke stemmen min, er at jeg er grundig. Jeg vil være hun folk kan stole på

Christine Dancke forteller at hjertet hennes banker for unge mennesker som har en tøff framtid i vente.

- «Er det jeg som er årets stemme? Er det en spøk!?» Det var min reaksjon da jeg fikk den gledelige beskjeden. Jeg er et skamfullt menneske, selv om jeg hele tiden jobber for å fjerne skammen fra det meste. Men gud så ydmyk jeg er, smiler Christine Dancke da vi møter henne på Fornebu i Oslo.

34-åringen har en stemme svært mange har hørt – på flere måter. Hun er radiostemmen som går live til hele det norske folk hver dag mellom klokka 12 og 14, og for mange er jenta fra Ski «Musikk-Christine». Eller «P3-Christine». Men helt i starten av 2018 ble hun også «Noia-Christine», etter å ha startet en egen podkast som handler om angst. Og noia, det er det mange som sliter med – eller i alle fall mange som er interessert i å lære mer om. Podkasten ble brått en stor suksess, og mange hyller den lettbeinte måten Dancke snakker om angsten på.

– Jeg prøver helt på ekte ikke å sammenligne meg med andre. Om den måten jeg gjør det på er bedre enn noe annet, aner jeg ikke. Men når jeg snakker om angst, prøver jeg i alle fall å ha fokus på en bitte liten gnist som stort sett alltid er der. En ting er å åpne seg om seg og sitt og si til andre at livet suger, noe annet er å ta tak i det, sette det i system og finne ut hva man kan gjøre med det.

– Men noen ganger suger jo livet så hardt at det er vanskelig å gjøre noe, da, sier Christine, og lener seg fram over sin medbrakte kaffekopp.

Hun ser like kul og avslappet ut som hun alltid gjør. Med en oversized genser, skulderlangt hår og et ansikt nesten helt uten sminke virker hun komfortabel. «Hvis jeg får beskjed om å sminke meg, tar jeg på meg neglelakk», fleiper hun til stylistene.

Men Christine har angst, hun også. Første gang hun merket noe til det, var en kald vinterdag i 2016 da hun var ute på en jobb i Trondheim. I en annen periode var angsten så kraftig at hun måtte bli holdt i hånden av kjæresten sin til og fra jobb hver dag, og hun klarte ikke å holde radiosendinger uten å klore seg fast i bordet og konstant spenne kjeven. Hun trodde dessuten at hun ikke elsket kjæresten sin lenger. Til psykologen sa hun: «Jeg tror at jeg må be samboeren min flytte. Jeg tåler ikke trynet hans. Og noen ganger når jeg ser på ham, ligner han på en Pokémon.»

Heldigvis var dette tvangstanker.

LES OGSÅ: Jorun Stiansen: - Jeg er stolt av min fødemor, hun tok et vanskelig valg

Har vært den minst engstelige

– Før jeg fikk mitt første anfall, hadde jeg aldri kjent på angst. Aldri. Jeg var jo den minst engstelige personen jeg visste om. Men midt oppi en setning der kollegaen min ga meg ros for hvor mye jeg fikk til og alt jeg rakk, ble støyen fra restauranten jeg og resten av jobbgjengen satt på, tusen ganger verre. Det var som om all lyd bare sugde seg inn i ørene mine og lagde et helt forferdelig bråk. Synet ble dårligere, og hjertet hamret i brystet. Dette var jo før Märtha begynte å snakke om høysensitivitet, så jeg trodde ikke det var det heller.

- Tror du det kan ha vært et tegn på at du kanskje rakk for mye?

– Nei. Jeg er helt bestemt på at ingenting av dette kommer fra mengden jobb man gjør, men forholdene rundt det og hvordan alt er satt opp, sier hun.

Tross angstanfallet spilte Christine konserten hun skulle denne dagen. Det var ikke før etterpå at hun ble ordentlig redd. «Jeg begynner å bli gal, jeg begynner å bli gal, jeg begynner å bli gal», hvisket hun til seg selv på sengen den kvelden. Da hun var tilbake i Oslo, håpet hun at hun var gravid, at det var det som var årsaken. Det var det ikke.

– All den kunnskapen og alle de åpenbaringene jeg har fått av psykologer og mennesker rundt meg etter at jeg begynte å slite med angst, er informasjon som må ut. Det er så magisk hver gang jeg får bekreftet at jeg ikke er ko-ko, sier hun. Derav podkasten «Noia».

LES OGSÅ: Da det stormet som verst i høst, hadde ekteparet Hareide sin helt egen private kamp å kjempe

VIKTIG Å BRUKE STEMMEN SIN: – Det viktigste for meg når det kommer til å bruke stemmen min, er at jeg er grundig. Jeg vil være hun folk kan stole på, sier Christine. FOTO: Truls Qvale
VIKTIG Å BRUKE STEMMEN SIN: – Det viktigste for meg når det kommer til å bruke stemmen min, er at jeg er grundig. Jeg vil være hun folk kan stole på, sier Christine. FOTO: Truls Qvale Vis mer

Slår et slag for likestilling

Det er ikke bare gjennom podkasten og under temaet angst at Christine bruker stemmen sin. I løpet av sine mange år som radioprofil har hun alltid vært frittalende, og hun sier mer enn gjerne ifra om det er noe hun mener er feil eller urettferdig. Og er det noe vi kan trekke fram som hun spesielt brenner for, så er det likestilling. Hun mener dessuten at kvinner altfor ofte blir sammenlignet og satt opp mot hverandre.

– Et godt eksempel på det var da Astrid S vant Spellemannprisen i 2017 og mange mente at Susanne Sundfør burde ha vunnet i stedet. Det er sånn … begge er døds-flinke, og Susanne burde også fått en pris, men ikke la det gå utover Astrid. Det er ikke hennes feil. Hadde OnklP vunnet en pris som Unge Ferrari egentlig skulle hatt, så ville det aldri blitt sånn. Dette gjelder også i amerikansk rap. Bare fordi Cardi B er kommet på banen, så må man velge lag mellom Nicki Minaj og Cardi B. Hvorfor må man det? Jeg føler at damer blir satt opp mot hverandre.

– Jeg sier ifra fordi jeg trenger at jenter backer hverandre. Det er ikke så mange andre som er opptatt av å gjøre det.

Christine og P3 gjorde et stunt på et rød løper-arrangement. Da bestemte radiogjengen seg for å behandle alle mennene der som kvinner. De stilte spørsmål som hva de hadde på seg, om skoene deres passet til antrekket og hva de tenkte om eget utseende. Det var i anledning kvinnedagen, 8. mars i fjor, at de slo til. Selvfølgelig sto alle mennene igjen som spørsmålstegn og skjønte ingenting. Det gjør Christine også når hun får disse spørsmålene, sier hun.

– Det var liksom ikke det at den greia var så utrolig original, men det føltes så bra. Det var litt smart, det var gøy, og ingen kunne benekte det. Vi traff!

LES OGSÅ: Treningsmotivator Yngvar Andersen fikk tusenvis opp fra sofaen. Så ble han selv utbrent

Ikke redd lenger

- Har du alltid hatt behov for å bruke stemmen din?

– Ja. Da jeg var yngre, satt jeg i kommunestyret i fire år, i tillegg har jeg jobbet en stund i Fagforbundet. Men så er det jo veldig mye man kan bruke stemmen sin til uten at man er politisk også, for eksempel dette med psykisk helse. Også her har jeg vært bevisst på å si hva jeg mener.

– For meg som har en plattform å snakke fra, er det jo egentlig enkelt, men jeg håper at folk skjønner at uansett om man snakker til én person, til femti tusen eller fem hundre tusen, så er det dødsviktig å bruke lyden sin til noe, sier Dancke engasjert.

Hun tenker ofte på alle de menneskene som sier smarte ting hver dag, som kun noen få hører. Men for de få som lytter, er det utrolig viktig.

– Er det noe du har lyst til å si høyt som du ikke tør?

Hun retter hodet mot veggen, legger hånden under haken og trekker fram at det er mye hun er engasjert i, men som hun føler at hun ikke har nok kompetanse til å si noe om.

– Når det kommer til ting som angår meg selv, som jeg personlig synes er vanskelig, så er det en del jeg har holdt igjen. Jeg har jo alltid vært del av hiphop-miljøet, som er et relativt mannsdominert miljø, og jeg har opplevd ting der som jeg har hatt lyst til å ta opp og som jeg vil gjøre noe med. Men så har jeg holdt tilbake, fordi jeg har vært redd for ikke å være smart nok når jeg snakker.

LES OGSÅ: Ada Hegerberg: - Jeg liker ikke å si kvinnefotball. Det er veldig befriende når skillene oppheves

En rar reise

Det med å tørre si ifra beskriver Dancke som en rar reise. Da hun gikk på videregående, var hun kjempebastant og trodde at hun var den smarteste av alle. Da skulle hun skrive bok om likestilling og uttale seg om det meste. Så begynte hun å studere sosiologi, og fikk en slags «wake up-call» etter hvert som hun jobbet seg gjennom pensum. Plutselig innså hun hvor mye som finnes mellom himmel og jord som hun ikke forstår. Hun ble redd og torde ikke lenger diskutere noe i frykt for at hun ikke var smart nok.

- Føler du deg smart nok nå?

– Ja, jeg er ikke redd lenger. Jeg har kanskje mye angst, men jeg har ikke prestasjonsangst. Jeg har heller ikke noe «flink pike»-syndrom hengende over meg. Det viktigste for meg når det kommer til å bruke stemmen min, er at jeg er grundig. Jeg vil være hun folk kan stole på, sånn at når noen hører noe fra meg, er de sikre på at det ikke er ljug.

I dag har hun også et slags mantra. Hun sier aldri noe om andre hvis vedkommende ikke vet det selv.

– Hvis jeg har et problem, vil jeg gjerne ta det opp med den det gjelder. Dette kan føre til mange ubehagelige samtaler, og jeg vet at det er mange som synes at jeg kanskje kan være litt ubehagelig, men jeg må ha det sånn i livet mitt. Er det en ting jeg har lært, så er det at jeg ikke har kapasitet eller sjel til å bære på ting.

Det er litt som med angst, mener Christine. Ting vokser seg bare større og større hvis vi går rundt og holder det inni oss. Da er det bedre å si det rett ut, og så er det ferdig.

LES OGSÅ: Blondinbella er Sveriges mektigste kvinne: - ADHD er min superkraft

Brenner for unge talenter

Kun 19 år gammel slo hun selv gjennom som rapper med låten «Jenteinvasjon». Det var i 2003. Før det gikk hun på musikklinjen på Ski videregående skole, og startet i 2000 opp gruppa «Gulltoppene» sammen med Ina Kringlebotn. Gulltoppene gjorde suksess og hadde spillejobber over hele landet. Etter hvert fortsatte Christine musikkarrieren alene.

– Hjertet mitt banker hardt for unge folk som har en tøff framtid i vente, sier hun.

I dag har 34-åringen stor innflytelse på den norske musikkbransjen. «Hjemme» i sitt eget studio i P3 er hun opptatt av å ivareta de unge musikkspirene i Norge, og hun har uten tvil vært med på å sette norsk rap på kartet.

– Jeg får så ekstremt mye motivasjon av å se at folk blomstrer. Jeg elsker det. Dessuten vet jeg selv hvordan det er å befinne seg helt på startstreken av et beintøft løp. Derfor er jeg også opptatt av at når artister kommer i studio hos meg, skal det være trygt. Det er jo ikke så mange plasser man får vist fram musikken sin lenger, bortsett fra på «Skavlan», «Lindmo» og «Senkveld».

Hun omtaler sin egen bransje, altså musikkbransjen, som sykt uforutsigbar. Å holde på med ting som andre folk skal se og evaluere, kaller hun toppidrett.

– For sjelen har artister valgt en vanskelig vei, men musikk kan gi belønninger andre bransjer aldri kan måle seg med.

LES OGSÅ: «Farmen»-vinneren: - Når man står frem som lesbisk er det lett å få spørsmål som «jaha, skal du liksom få kort hår og saggebukse nå?»

SØKTE FLERE GANGER PÅ JOBBEN SIN: Christine Dancke søkte på jobben sin i P3 mange ganger før hun endelig fikk den i Trondheim. Nå liker hun programlederjobben så godt blant annet fordi hun kan være med på å løfte unge musikalske talenter, og gi dem en trygg plass i media. FOTO: Truls Qvale
SØKTE FLERE GANGER PÅ JOBBEN SIN: Christine Dancke søkte på jobben sin i P3 mange ganger før hun endelig fikk den i Trondheim. Nå liker hun programlederjobben så godt blant annet fordi hun kan være med på å løfte unge musikalske talenter, og gi dem en trygg plass i media. FOTO: Truls Qvale Vis mer

Gråt på konsert

– Hvem så du opp til da du var i starten av din karriere?

– Jeg ble inspirert av mange da jeg vokste opp, og jeg har faktisk fortsatt en utfordring i livet, som jeg har hatt en god stund. Det er at hver gang jeg ser Ina Wroldsen eller Gabrielle synge, så begynner jeg å gråte.

Christine mener tårene skyldes at hun kjenner seg igjen i deres historie når det kommer til hvor mye motgang man skal tåle før det plutselig snur og man kjenner på medgang. Hun mimrer tilbake til en opplevelse hun hadde på musikkfestivalen Slottsfjell for fire år siden.

– Jeg var der med noen venninner, og vi skulle se på en Gabrielle-konsert på scenen rett ved siden av hovedscenen. Jeg har alltid heiet på henne, så jeg ventet spent med nesten sommerfugler i magen. Fram til da hadde mange bransjefolk hatet på Gabrielle, hun var ikke anerkjent som artist i det hele tatt.

Men plutselig, da hun begynte å synge denne dagen, begynte alle bare: «Jøss, hun er jo faktisk litt flink!» Da ble Christine så sint at hun begynte å gråte.

– Flink har hun jo alltid vært! I det øyeblikket følte jeg at jeg bar hennes kamp på mine skuldre, for herregud som hun har måttet stå i det for å komme dit hun er i dag. Det samme gjelder Ina Wroldsen. Jeg håper at alle skjønner hvilken kamp det er å nå dit man vil, og det at så mange orker å ta den veien for suksess, det inspirerer meg på dager da jeg har det dritt.

LES OGSÅ: Josefin begynte å drikke alkohol da hun var ti år: - Jeg gjorde hva som helst for å få i meg sprit

Delta i konkurranse:

Saker spesielt utvalgt for deg:

Mest populære saker: