Det var ikke kjærlighet ved aller første blikk, men det tok ikke så mye mer enn et par måneder heller, før de ble et par den gangen i 2006. Ninni tok en bachelor i dans i Stavanger, Geir gikk på Teknisk fagskole i Kristiansand, men gjennom felles venner møttes de ofte til fest.
- Jeg hadde aldri møtt noen som var så rolig og behagelig å være sammen med. Og som samtidig var så eventyrlysten.
Ninni Handal smiler, ser tenksom ut.
- Og så var han veldig støttende.
Og selvsagt kunne ingen vite den gangen, at de skulle få ti år og to barn sammen, eller at Geir skulle dø av kreft på en klinikk i utlandet, mens hun prøvde å få ham hjem, eller at hun kort tid senere, skulle finne et brev han hadde skrevet til henne da han ble syk, der det stod at 2016 skulle bli deres år.
Mistet mannen sin i selvmord: - Sorg, fortvilelse og frustrasjon
Vil lukke et kapittel
Fem år er gått siden hun ble enke i en alder av 29 år, og alene med to barn på fire og seks år. Noe av det vanskeligste den gangen, var at døden ble så annerledes enn hun hadde håpet på. Bitterhet har vært en del av sorgprosessen.
Når vi møter henne for skjermintervju nå, er hun på et annet sted, både mentalt og fysisk. Hun har leid ut leiligheten hjemme i Oslo, og tatt med seg barna til Marbella i Spania for et friår der.
Hun ser sterk og samlet ut der hun sitter, med sollyset flommende inn fra vinduet bak henne.
Det er både godt og vondt å være her, forteller hun. Det var her hun og Geir giftet seg, og pleide å dra på familieturer. Det var her sønnen deres tok sine første skritt med faren sin.
- Nå håper jeg, at jeg og barna kan lage noen nye minner sammen. Og at vi kanskje kan lukke et vanskelig kapittel.
«Jeg har en dårlig nyhet. Datteren deres har blodkreft»
- Kreft overalt
Da Geir ble syk, var det full gass på hjemmebane med hektisk småbarnsliv og fulle jobber. Som danselærer jobbet Ninni ofte sene kvelder. Mange ganger spurte Geir henne om hun ikke kunne bytte til et mer familievennlig yrke.
- Det var aldri aktuelt. Jeg hadde drømmejobben, og kunne ikke se for meg noe annet.
Selv jobbet han som automatiker. Med sin spesialkompetanse, reiste han ofte ut til oljeplattformer både i Nordsjøen og Sør-Korea. Stress, tenkte de begge da han ble syk, først med langvarig forkjølelse, så med magevondt og ryggsmerter.
«Mannesyk», tenkte også Ninni innimellom i sitt stille sinn, og smiler når hun forteller om det, men da han fikk stadig økende smerter i ryggen, og ble sykere og sykere, var det hun som kjørte ham til legevakten.
Han ble umiddelbart lagt inn på sykehuset, men det tok en måned før legene fant ut av hva det var som feilet ham. Til å begynne med ble ordet kreft bare såvidt nevnt. Det kunne være testikkelkreft, men for den kreftformen var det gode prognoser.
Det ordner seg, tenkte Ninni.
Da alle prøver var fine, foreslo en lege å ta en PET-scan, som kan vise aktivitet i celler og vev.
«Fint for å kunne utelukke at det er kreft», tenkte Ninni den gangen.
Nå ser hun alvorlig ut.
- Jeg synes legen som fortalte det, var veldig brutal. Han sa det var kreft overalt, det hadde lyst opp som et juletre, men ikke i hodet.
Ønsket en second opinion
Kreften hadde spredt seg til skjelettet, til bukspyttkjertelen og tarmene. Geir tok det utrolig hardt, forteller Ninni. Han var umiddelbart sikker på, at det var hans tur nå.
De hadde flere gode samtaler.
- Men det han også gjorde, var å stenge seg inne. Det var veldig vanskelig.
- Hvordan var det for deg å få beskjeden om at det var kreft?
- Der og da tenkte jeg ikke så mye på hvordan jeg hadde det. Det var han som var syk - jeg ville gjøre alt som kunne gjøre det lettere for ham.
Sammen tok de den tunge praten med barna, fortalte dem at pappa hadde fått kreft, at han skulle få medisin. At noen ganger virker medisinen, men noen ganger virker den ikke. Det kunne være, at pappa kunne dø av sykdommen.
Da Geir startet med cellegiftbehandlingen, hadde de begge troen på at dette skulle gå bra. Men etter noen måneder med cellegift, kom den aller tyngste beskjeden fra legene: Det fantes ingen helbredende behandling.
At det heller ikke fantes en instans de kunne henvende seg til for en ny vurdering, var fortvilende. Der eksperter kunne gi en second opinion på om det virkelig var slik at det ikke fantes en behandling som kunne hjelpe.
- Jeg burde ha stolt på at noe var galt
- Dårlig magefølelse
Ninni begynte å lese seg opp på de ulike kreftformene og behandlingsmulighetene. Og hun begynte å lese i Geirs journaler. Fra en av sykepleierne hun møtte, fikk hun uvurdelig støtte, og hjelp til å forstå de medisinske uttrykkene. Hun kunne også bekrefte Ninnis verste frykt: Med den tilstanden Geir var i, kreft med ukjent opphav og med spredning, kunne ikke dette gå bra.
Det var nå de to, som hadde vært så samkjørte ellers, ble så uenige. De forstod begge at det kunne bety slutten, og at den kunne komme raskt. Men der Ninni ønsket å ha den siste tiden hjemme, og skape gode øyeblikk med barna der, så Geir på dette som å gi opp.
Da han fikk høre om en klinikk i Tyskland, og at flere kreftsyke nordmenn skulle ha fått hjelp der, ble det hans store håp. Familie og venner begynte å samle inn penger. Flere leger i det norske fagmiljøet advarte mot denne klinikken, ettersom behandlingen som ble gitt der, ikke kunne vise til dokumentert effekt.
Ut fra det Ninni leste og hørte om klinikken, opplevde hun ikke tilbudet som troverdig.
- Jeg hadde en utrolig dårlig magefølelse. Jeg ble sint og frustrert. Jeg forstod heller ikke hvorfor han kom med det nå, så sent.
- Han hadde håpet?
- Han fikk uante krefter. Han kom seg inn på det flyet. Det var mektig imponerende.
Hun ble hjemme med barna den gangen, mens andre gode støttespillere fulgte ham ned. Før han dro, hadde han spurt Ninni om det var noe hun ønsket fra ham. Hun bad ham om å skrive et brev til barna - så de hadde noe fra ham, som de kunne lese når de ble store.
Den fatale kvelden
Behandlingen skulle ta en uke, hadde de blitt forespeilet. En uke gikk, og han kom fortsatt ikke hjem. Da informasjon uteble, ble hun urolig, og dro selv ned til klinikken. Det var godt å se ham igjen. Men gradvis gikk det opp for henne, at han nå var blitt enda sykere. Etter noen dager sammen på klinikken sammen, ville Geir bli med henne hjem igjen.
Ninni dro i forveien for å organisere syketransport - med Geirs dårlige tilstand, var det mange hensyn å ta. Det var midt i dette, hun fikk beskjeden om at det hadde oppstått komplikasjoner, og at Geir måtte ha en ny operasjon.
Hun ble redd og ringte ham flere ganger den kvelden, uten å få svar. Hun sendte en lang og kjærlig melding - som aldri ble lest. Geir døde på oppvåkningsrommet, 31 år gammel.
I den solfylte leiligheten i Spania, er Ninnis ansikt fylt av alvor.
- Jeg glad for at han slapp det han stod i. Men det var veldig tøft. Jeg var 29 år, og enke og alene med to barn. Det var ikke det jeg hadde sett for meg. Når man starter familie, er det med en plan om å være to foreldre. Som kan ta utfordringene som kommer sammen.
Møtte helseministeren
Et år etter at Geir døde, startet Ninni på sykepleiestudiet. Hun som ikke kunne se for noe annet enn å jobbe med dans, var en annen nå.
- Jeg hadde ikke søkt sykepleierskolen, hadde det ikke vært for Geir og sykepleieren vi møtte.
Hun fikk ikke støtte fra NAV til den nye utdannelsen, og måtte jobbe som dansepedagog ved siden av fulltidsstudier.
- Hva er du laget av egentlig?
Ninni ler litt.
- Det er noe med det løpet jeg har vært gjennom. Jeg er frisk. Og da har jeg så mange muligheter.
- Har du hatt gode støttespillere?
- Jeg ville aldri ha vært her uten min familie og venner.
Det er er takket være dem jeg er her i dag.
Hun stopper litt opp før hun fortsetter. Smilende, men i stemmen høres en knivskarp besluttsomhet.
- Jeg har et motto. Når du står i dritt til nakken kan du ikke henge med hodet.
Høsten etter at Geir døde, en ettermiddag i august 2017, møtte Ninni helseminister Bernt Høie. Anledningen var en debatt om kreftomsorgen, arrangert av Aftenposten.
Mens helsepolitikere og kreftleger diskuterte hvorfor det tar så lang tid å ta i bruk nye kreftmedisiner i Norge, fortalte hun om ektemannens siste dager. Og om hvor håpløst det hadde kjentes, at det ikke fantes noe sted å få en ny vurdering da de fikk den brutale beskjeden fra legene om at det ikke fantes helbredende behandling.
At hun delte deres historie, førte til at helseministeren hasteinnførte en ordning der pasienter og pårørende kan kontakte et ekspertpanel og be om fornyet vurdering. En ordning de allerede har i flere andre land. «Du endrer norsk helsepolitikk» sa Bent Høie til Ninni.
- Hvordan var det å høre dette?
- Jeg er bare meg. Geir ønsket ikke å bli glemt. Det han gikk gjennom unner jeg ingen. Ikke pårørende eller familie heller.
- For kreftomsorgen er det stort - det er noe flere har ønsket et tilbud på. At Geirs sykdomsforløp endrer dette, er fantastisk.
Etter endt utdannelse har hun jobbet som sykepleier på Radiumhospitalet og møtt mange i samme fortvilte situasjon som hun og Geir en gang stod i.
- Det har vært en stor overgang, men det er veldig givende. Kreft er en skummel diagnose å få, men mange lever videre med det. Det er ikke så svart hvitt som jeg trodde før, det er så mye mer enn bare liv og død.
Det er i det hele tatt mye som har endret seg for henne - rent utover det å være enke og alene med to barn. Å miste mannen sin i løpet av bare fem måneder, har vært en gjennomgripende erfaring.
- Hele min livsfilosofi har endret seg. Geir ble aldri 32 - så da jeg ble 32, startet livet på nytt. Nå tenker jeg at jeg har alle muligheter, jeg som er frisk. Jeg har tenkt at jeg må gjøre så mye jeg kan, av det jeg vil - du vet ikke når det er over.
- Sorgen forsvinner ikke
Å bo utenlands var noe Geir og Ninni snakket om mange ganger. Denne høsten fulgte hun drømmen de begge hadde hatt, leide ut leiligheten og tok med seg de to barna for å bo i Spania i et års tid.
- Jeg vil vise respekt for det livet vi hadde sammen. Jeg vil heller satse og gå på trynet, enn aldri å ha prøvd i det hele tatt.
- De skylappene jeg hadde da jeg var yngre, er helt borte. Nå er ser jeg et helt annet fargespekter av hva livet har å tilby.
Hun jobber med å puste med magen nå. Hun har begravd seg i studier og jobb. Nå vil hun finne hvilepulsen, fokusere på barna og gå videre.
- Sorgen vil aldri forsvinne, den er en del av livet. Men jeg føler jeg har falt til ro. Alt jeg ikke har forstått eller som har vært ullent, har jeg prøvd å finne ut av.
I ettertid har Ninni fått en større forståelse for valget Geir tok om å dra til den tyske klinikken.
- Jeg tror han ble møtt på en annen måte der, enn av norsk helsevesen. Jeg tror han følte seg sett.
Det var kort tid etter at han døde, hun fant brevet han hadde skrevet, i kommoden på soverommet, det som skulle åpnes når han ble frisk. Det var ikke skrevet til barna. Det var en kjærlighetserklæring til henne.
«Dette skal være vårt år, Ninni. Jeg elsker deg og barna høyere enn alt.»
