– Jeg forsto ikke at symptomene jeg hadde den dagen jeg døde var så alvorlige, sier Lene Saur (53).

I etterkant har hun skjønt at hjerteinfarktet hadde bygget seg opp over tid, med diffuse symptomer. Kvinner opplever ofte hjerteinfarktsymptomene annerledes enn menn, har Lene fått vite. Hun husker ikke noe fra hun besvimte på utetrening med Frisklivssentralen i Hønefoss, til hun våknet på Rikshospitalet.

– Jeg kan takke trenerne, som er fysioterapeuter, og en meddeltaker på treningen for at jeg fortsatt er i live, sier Lene.

Har slitt med depresjon

– Egentlig har jeg alltid følt at noe ikke stemmer helt med min egen helse. Da jeg fikk kyssesyken som 18 åring, ble jeg kjempedårlig, noe som gikk ut over leveren. Etter det har jeg liksom aldri klart å komme meg helt opp igjen, jeg føler at jeg har for lite energi.

Lenes dialekt røper at hun er trønder, nærmere bestemt fra Namsos. Hun fullførte skolen der, og reiste så dit hun fikk jobb. Det ble 20 år i Stavanger før hun flyttet til Hønefoss.

Hun snakker med KKs journalist på telefonen, og forteller nøkternt om en rekke plager opp gjennom livet:

Endelig klarte Ann Kristin å gå ned 30 kilo. Så kom beskjeden som ødela alt

– Jeg har slitt med en del depresjon i mer enn 25 år, og har fått hjelp med det. I 1997 møtte jeg den berømte veggen, og ble sykmeldt en periode. Deretter var jeg i full jobb helt til like før jeg fikk infarktet, sier Lene, som jobber på kontor i Ringerike kommune.

– At depresjon kunne ha innvirkning på hjerteinfarkt, ante jeg ingenting om, sier Lene.

Visste hun kunne være i risikogruppen

Lene forteller at hun bestandig har vært obs på symptomer, fordi faren fikk hjerteinfarkt da han var 53 år, og døde av et nytt infarkt ti år senere. Alle søsknene til faren har også gått bort av hjertesykdom. Moren hadde hjerteinfarkt med hjertestans da hun var 70 år, noen år senere måtte hun også skifte ut en hjerteklaff.

Lene vokste opp med fire storebrødre, den nest eldste fikk hjerteinfarkt da han var 58, den eldste døde av kreft.

På bakgrunn av familiehistorikken, visste Lene at hun kunne være i faresonen.

– Det var da jeg delte rom med min svigerinne på en sydentur, at hun oppdaget jeg hadde pustestopp om natten, forteller Lene.

Hun oppsøkte fastlegen og ble henvist videre. En søvntest viste at hun hadde søvnapné, hun sluttet å puste hele 60 ganger i timen.

– Da skjønte jeg hvorfor jeg ikke følte meg uthvilt om morgenen og gjerne kunne sove middag fire timer om ettermiddagen. Alle pustestoppene var også steinhardt for hjertet. Etter at jeg fikk snorkemaske, sover jeg mye bedre.

Ingen smerter da hjertet stoppet

2018 ble et vanskelig år for Lene. Hun mistet moren i kreft, og kjente utover høsten at hun var fryktelig sliten, nesten utmattet og apatisk. Dette kan være symptomer på lavt stoffskifte, som Lene også har, og legen justerte medisinene. Da det ikke hjalp, møtte Lene veggen for andre gang. Hun ble sykmeldt i desember 2018.

– I mars 2019 jobbet jeg som frivillig under Holmenkollen skifestival. Det var forferdelig slitsomt, særlig fordi kondisen var så dårlig. Jeg skjønte ikke hva som skjedde med kroppen min, sier Lene.

– Men da jeg i tillegg kjente press i brystet med stråling ut i venstre arm, oppsøkte jeg lege.

- Alt gikk på autopilot. Jeg hadde ikke noe å gi

Lene forteller at det ble tatt EKG og målt blodtrykk, begge deler var helt normalt. Det ble avtalt ny kontroll for sikkerhets skyld.

Lene begynte å trene på Frisklivssentralen, noe hun likte svært godt. Men allerede i den andre treningsuka hennes, torsdag 11. april 2019, ble det dramatikk.

– Vi trente ute, og skulle gå/løpe en runde på turstien som oppvarming. Igjen merket jeg den elendige kondisen da jeg sprang, minnes Lene.

Hun ville hente vannflasken i bilen, og trodde selv at hun bare var borte ett minutt eller to. Da hun kom tilbake, ble Lene forvirret over at alle de andre deltakerne også var der, og at de allerede hadde begynt med styrketreningen. Hun hadde jo løpt oppvarmingsrunden, mens de fleste andre hadde gått.

Den første runden med sirkeltrening gikk greit. Men da de skulle begynne på neste runde, ble Lene plutselig svimmel og datt om. Hun kjente ingen smerte, ble bare borte. Det var da hjertet stoppet.

Heldigvis visste de rundt henne hva de skulle gjøre. Før ambulansen kom, var trenerne og en deltaker på treningen godt i gang med hjertekompresjoner. Ambulansearbeiderne hadde hjertestarter, og de måtte gi fire elektriske støt for å få i gang hjertet igjen.

– Alt dette har jeg blitt fortalt, også at jeg ble fløyet med luftambulanse fra Ringerike sykehus til Rikshospitalet. Der ble jeg operert, de satte inn et stent, og jeg våknet etter operasjonen, forklarer Lene.

– Selv husker jeg ingenting av dette, alt er svart. Jeg møtte mye omsorg og støtte hele veien.

Flaks

Lene forteller at det første hun tenkte på da hun våknet, var å gi beskjed til Frisklivssentralen at hun levde. Hun fikk ambulansen som kjørte henne fra Rikshospitalet til Ringerike sykehus til å stoppe ved bilen, der mobilen og lommeboken fortsatt lå.

– Lederen, som tok telefonen, spurte om hun kunne sette meg på høyttaler så begge trenerne fikk høre meg. De spurte om det var greit at de sendte sms til de andre deltakerne, så de fikk vite det hadde gått bra med meg, sier Lene.

Hilde Chatrine trodde hun var lat. Så fikk hun diagnosen hun aldri hadde hørt om

– Jeg tenker det må ha vært en mening med at det skjedde mens jeg var ute blant folk. 98 prosent av tiden tilbragte jeg jo alene hjemme.

Etter fem dager ble Lene utskrevet og fulgt opp av fastlegen. Nå synes hjerteinfarktet tydelig på EKG. Lene fikk fire uker på hjerterehabiliteringen på LHL sykehuset på Gardermoen, et opphold hun hadde stor nytte og glede av. Hun lærte at det ikke var farlig å trene hardt, tvert imot. Deltakerne ble en fin gjeng, som nå har sin egen Facebook-gruppe.

– Jeg har vært i dialog med Nav, lege og arbeidsgiver og må innse at jeg ikke klarer full stilling lenger. Derfor er jeg takknemlig for 50 prosent uføretrygd, som jeg fikk innvilget i mai i år, sier Lene.

Hun er for lengst tilbake på Frisklivssentralen, og er nøye med treningen. Lene har fremdeles sine utfordringer, men er ikke engstelig for nytt hjerteinfarkt.

– Selv om jeg fortsatt er mye sliten, er både jobben og treningen viktig, også for den mentale helsen, sier Lene.

– Jeg er ikke redd for å dø, men jeg prøver å skape meg et så godt liv som mulig mens jeg lever. Jeg har tross alt hatt utrolig flaks som overlevde.