Høsten er et faktum, og sommerens late dager er nærmest glemt midt oppi en hektisk hverdag. Det hastes fra A til B, og familielogistikken får tøyd seg i alle retninger med barn som skal kjøres dit og hentes der.
Både skolestart og foreldremøter er unnagjort, og vi har spurt fire lærere om hvordan det er å deale med foreldre. Dette kunne de virkelig ønske at vi droppet – kjenner du deg igjen?
Trebarnsmor: - Slik kan du spare 1300 kr i måneden på barnas matpakke
1. Vi tror lærere er på jobb døgnet rundt
Avhengig av yrke, har kanskje lærere en annen arbeidstid enn deg – men de har også arbeidstid. Og fritid.
Ungdomsskolelæreren vi har snakket med, forteller at hun ofte mottar meldinger fra foreldre til alle døgnets tider – så tidlig som før 07 på morgenen, seint på kvelden og i helgene.
– Det som er aller mest irriterende, er kanskje det at foreldre tror du er på jobb døgnet rundt. Det gjør det veldig vanskelig å kunne koble av og legge fra seg jobben, forteller hun.
– Både samboeren min og jeg merker at det går utover det privatlivet når foreldre alltid forventer at jeg skal svare med én gang. Selv om jeg er konsekvent med å svare på jobbrelaterte ting innenfor min arbeidstid er det likevel frustrerende å få meldinger og telefoner når jeg ikke er på jobb.
– Jeg kjenner jeg mister litt «piffen» når det dukker opp varsler på mobilen, innrømmer hun.
Det ønskes at all kommunikasjon mellom lærere og foreldre skal foregå via kommunikasjonsportalen som skolen bruker. Likevel opplever hun ukentlig at foreldre søker opp mobilnummeret hennes og ringer eller sender meldinger til hennes private mobil.
– Det virker som de ikke har forståelse og respekt for min arbeidstid, sier hun.
Dette kommer også til uttrykk gjennom en forventning om at utviklingssamtaler kan og bør tilpasses foreldrenes arbeidstid. Og det betyr tross alt gjerne utenfor lærernes arbeidstid.
– Jeg har opplevd å få «voksen-kjeft» fordi jeg ikke er på tilbudssida og legger utviklingssamtaler til kveldstid. Problemet er at jeg ikke har mulighet til dette, og får heller ikke overtidsbetalt for å legge til rette for utviklingssamtaler på kveldstid, minner hun.
- Når jeg kom hjem, lå jeg rett ut resten av dagen
2. Vil gjerne kontrollere
Flere av lærerne uttrykker at relasjonen med foreldre kan by på utfordringer. De beskriver det som vanlig at foreldre vil kontrollere eller ønske særtiltak.
Ungdomsskolelæreren forteller at uviklingssamtalene lett kan bidra til litt dårlig stemning mellom lærer og foreldre.
– Noen foreldre ser på meg som vrang når jeg ikke legger til rette for dem, men det er jo ikke greia her.
– Jeg har også hatt foreldre som kommer med holdninger og utsagn som: «Det er veldig vanskelig for oss med ordentlige jobber å ta oss fri».
– Dette er holdninger som er ødeleggende mener jeg. De bidrar til et negativt syn på lærere. Er ikke det å gi barnet ditt en utdanning en ordentlig jobb?
Den ene barneskolelæreren vi har snakket med, opplever at mange foreldre ønsker å bestemme over løsningene som skal gjelde deres barn. Mange mener å selv ha kommet frem til gode løsninger for hva som er lurest – og de foreslår mer enn gjerne hva som bør gjøres.
– Lærere skal ta i mot alle tips med respekt og forståelse, mens foreldre kan bli meget fornærmet om deres løsninger ikke trer i kraft, sier hun.
For eksempel, vil mange foreldre bestemme at barnet deres kommer i klasse med bestevenner fra barnehage og så videre. De vil faktisk være med på å sette klassesammensetningen, forteller hun.
Embla ble mobbet – så ble presidenten med på skoleveien
Denne oppførselen mener hun demonstrerer liten tillit til læreren og lærerens jobb – og det kanskje helt uten grunn.
– Lærerens jobb skjer på skolen med barna. Foreldrene vet ikke hvordan barna deres er i klasserommet. Selv om noe funker hjemme, blir rollen og sammensetningen en helt annen i klasserommet. Vi voksne oppfører oss ikke likt i hjemmet og på jobb, vi heller, sier hun.
Hun minner også om at lærere vet en ting eller to, både av erfaring og av kunnskap. I eksempelet med klassesammensettingen, mener hun det ikke alltid nødvendigvis er bare positivt å havne i samme klasse som bestevennen fra barnehagen.
– Man må tenke lengre enn den første uka på skolen. Hva har barna godt av, og hva er målet med at de skal gå på skole og ha en klasse; jo, sosial kompetanse, lære seg å fungere med mennesker i samfunnet, minner hun.
3. ... men samtidig, vil vi ikke ta ansvar
Til tross for at alle lærerne gir uttrykk for at foreldre gjerne liker å ha meninger om skolens gang, kan tilstrekkelig oppfølging og det å ta ansvar likevel bli et problem.
Læreren vi har snakket med som jobber på både videregående og ungdomsskole, forteller om stor frustrasjon når det kommer til å velge årets foreldrerepresentant ved semesteroppstart. Hver gang.
– Da er det liksom sånn at alle ser ut i lufta, på veggen, ingen møter blikket ditt – og det kan ta ganske lang tid å finne noen som går med på oppgaven. Dette irriterer meg sånn, og jeg pleier bare si: «Nå har dere fem minutter på dere til å finne en foreldrerepresentant».
– Dette er både stressende og frustrerende for meg som lærer, understreker han.
Mettes datter var bare 8 år da hun kom i puberteten
4. Det er mye «sønnen min» og «datteren min»
Alle lærerne beskriver at selvsentrerte holdninger er noe det er vanlig å treffe på.
– Hver forelder har tendens til å se på barnet sitt som sentrum i klassen, sier ungdomsskole- og videregåendelæreren rett ut.
– Om det oppstår det minste lille problem, tenker de ikke på klassen, og på helheten i dette «samfunnet», men på «sønnen min» eller «datteren min» som har dette eller dette problemet – og derfor må alle de andre rette seg etter dette.
– Men i en klasse er det jo gjerne 20 andre elever, så det blir fort problemer når foreldrene er egoistiske, sier han.
Når bør foreldre slutte å involvere seg i barnas konflikter?
5. Vi lærer bort negative holdninger hjemme
Hvordan ting er hjemme hos deg, kan godt komme til syne i klasserommet. Ungdomsskolelæreren forteller at hun kan knytte flere av hverdagens utfordringer opp mot negative holdninger som er lært på hjemmebane.
– Vi merker at elever som har foreldre med negative holdninger tar med disse på skolen – for eksempel dette med at lærernes fritid bør ofres for at vi kan ta hensyn til de med «ordentlige» jobber. Dette smitter over på elevene, og gjør det vanskelig å sette seg i respekt, forteller hun.
Den ene barneskolelæreren trekker frem at det synes på mange barn i klasserommet at de har for fritt spillerom hjemme. Dette fører ikke bare fører til disiplinproblemer men også holdningsproblemer.
– Mange barn i dag er veldig bortskjemte og tåler ikke et nei. Det virker også som det snakkes veldig lite i hjemmene om for eksempel hvor heldige vi er som bor i Norge. Mange tar mye for gitt, og tenker ikke over hvor godt de faktisk har det, sier hun.
– Her oppstår også vanskeligheter med å følge regler når man er flere. Mange lar seg enkelt påvirke av dem rundt seg, legger hun til.
– Noen har kanskje ikke tydelige grenser hjemme. Når de kommer på skolen og skal fungere sammen med en annen gruppe, og de tenker at de kan gjøre det de vil, skaper dette en uheldig kultur og ubalanse i klassen. Om alle i klassen kunne bestemt over seg selv hadde det vært fullstendig kaos.
– Mange av de respekterer ikke en lærer som autoritær voksenperson. Det blir vanskelig for lærere om 30 barn skal tenke «du bestemmer ikke over meg, jeg gjør som jeg vil», deler en av barneskolelærerne.
Som følge av dette, kan man trygt si at hverdagen som lærer ikke bare handler om fag:
– Dagene til en lærer, i alle fall i mitt tilfelle, består av 80 prosent konfliktløsing, pugging av rutiner og regler, snakke om hvordan vi er mot hverandre som mennesker, trøste, være psykolog, snakke med foreldre og så videre – og kanskje 20 prosent faglig innhold, slår hun fast.
Hun trekker også frem at hun tydelig merker på elevene at det snakkes negativt om skolen i hjemmet.
– Barn får med seg nesten alt. Om hjemmet har en negativ holdning til lærer eller skolen, er det allerede gjort…
Sønnen (13) sliter fortsatt etter skoleveiingen i tredjeklasse
6. Flere barn «kan ikke» leke
– Noen elever finner det vanskelig å være i større gruppesammensetninger, og det virker som at barna ikke er like «vant» til å leke sammen med flere, og være sosiale. Man kan liksom ikke si: «Nå er det friminutt, gå og lek», forteller den ene barneskolelæreren.
– Jeg tenker det har blitt enklere å sette barna foran en skjerm og tro at der får de stimuli og lærer det de trenger, sier hun.
Dette mener hun man lett kan merke. Barna som sitter mye stille hjemme, gjerne foran skjerm, er ofte rastløse og klarer ikke konsentrere seg om andre ting.
Når de da kommer på skolen i en større gruppe, er det merkbart at dette er noe nytt.
– Når man på skolen skal lære å lese i bok, skrive for hånd, regne matematikk og følge rutiner består dagen av mye forskjellig. For små barn som til vanlig gjør «én» ting og sitter mye foran skjerm, kan skolen føles kaotisk og til slutt bli negativt, mener hun.
– Elever som kun konsentrer seg om de får en skjerm foran seg, eller ikke vil gjøre annet enn å se på skjerm kan også oppleve det sosiale og generelt samfunnet utfordrende. Vi trenger variasjon alle sammen!
Dette gjør mobilen med hode, nakke og øyne
7. Vi skyver deler av oppdragelsen over på skolen
Lærerne tilbringer mye tid med andres barn – det er ikke til å unngå. At de derfor kan ha stor og viktig innvirkning på elevene sine, er også naturlig. Men ungdomsskolelæreren vi har snakket med, kan fortelle at holdningene rundt lærernes rolle i elevenes liv kanskje har sklidd litt ut.
– Det virker som om mange foreldre mener at det er skolen sin oppgave å oppdra barna deres. Jeg opplever at mange foreldre er mindre «på» barna sine, og lar dem komme unna med mer.
Hun forteller at det å ringe hjem til foreldre for å informere om hendelser på skolen, er en dagligdags ting. Men at dette ikke er en spesielt avskrekkende telefon å få for mange foreldre.
– Svaret vi som oftest får når vi ringer er: «men barnet mitt gjør ikke sånn, hvert fall ikke hjemme». Jeg skulle ønske at flere foreldre tok litt mer tak i det skolen informerer dem om, sier hun.
– Sjekk hva de driver med på Snapchat og andre sosiale medier, informer andre foreldre om ting som skjer – for barna deres trenger at dere er litt vaktbikkjer, oppfordrer hun.
Barneskolelæreren kan også stemme i når det kommer til at problemer og utfordringer som videreformidles, ikke tas opp tilstrekkelig i hjemmet.
– Barna får ikke konsekvenser for at de bryter regler eller er slemme mot andre. Det virker som at noen tenker «mitt barn er ikke sånn hjemme, da kan det ikke stemme det læreren sier at barnet mitt gjorde på skolen», sier hun.
- I tiende kastet jeg opp, hyperventilerte og kaldsvettet av smerter
8. Vi er for dårlige til å følge opp på hjemmebane
Denne mangelen på oppfølging, strekker seg utover disiplinære konsekvenser og også gjelder det faglige.
– Ved skolestart deler vi alltid ut for eksempel ukens ukebrev, timeplaner, infoskriv om leksehjelp, samt påmelding, og lignende. Det oppleves at flere foreldre ikke spør barna sine hjemme om hva de har gjort første, andre og tredje skoledag – for disse arkene ligger fortsatt i sekken fjerde dag, forteller barneskolelærer nummer to.
Hun mener ansvar for å følge opp barna i større grad i skolehverdagen, blant annet ved å sjekke sekken etter informasjon, absolutt hviler på foreldrene. Hun kunne ønske foreldre i større grad gikk gjennom timeplanen sammen med barna.
– For eksempel, har 6.-7. på vår skole fysak to morgener i uka før skolen begynner, men dette er det mange som ikke dukker opp på da foreldrene glemmer det bort. Dette blir ført som fravær, og kunne vært unngått, sier hun.
Som barneskolelærer observerer hun at mange foreldre er veldig fraværende. Og det mener hun alltid er og vil være en gjenganger.
– Hvilke dager er det gym? Jammen da pakker vi gymbagen kvelden før. Lett å glemme? Da setter vi kanskje på alarmer.
Først i voksen alder fikk Kristin vite hvorfor hun slet med lesing i skolen
Hun sier at det er mange som er veldig gode og tar stor del i barnets skolehverdag, men at mange tror og tenker at barnet er blitt såpass stort at det klarer å ta ansvar selv. Noe ansvar klarer barn, men de trenger også spørsmål og påminnelser fra foreldre, minner hun.
– For eksempel, når trinnet skal på tur sendes det ut informasjon om hvor vi skal og hva vi skal. Her kan det være nevnt at alle må ha med en jakke eller tykk genser fordi det blir kaldt på båt – men likevel kommer halvparten i t-skjorte. Barna sier de glemte det, og vi kan ikke da skylde på barna, kan vi? De er 12 år.
Datteren til «Ingunn» lider av skolevegring: – Det kom som lyn fra klar himmel
9. «Ferie» skaper ofte problemer
Med tanke på at ikke alle kan ta ferie samtidig, og at ikke alle yrkesgrupper kan legge ferien til fellesferien, er det støtt og stadig at elever får permisjon fra undervisningen for å reise vekk med familien. Det i seg selv er ikke et problem, understreker læreren vi har snakket med som jobber på både ungdomsskolen og på videregående. Men problematisk blir det gjerne likevel!
– Det kommer alltid meldinger som: «vi skal bort og har søkt permisjon, men kan du forberede en liste til oss med oversikt over hva det skal jobbes med av lekser mens vi er borte?». Dette er det da ingen som betaler en lærer for å gjøre – å sette sammen en hel, individuell liste til en elev som skal på reise!
Dessuten, mener han det er veldig typisk at dette opplegget, som skal sørge for at eleven holder seg oppdatert på undervisningen selv om han eller hun er borte, ikke blir fulgt.
– «Alle vet» at det er snakk om ferie, de skal jo til Syden, men «må jo» også gjøre litt lekser. Det blir jo ikke gjort. Og når de kommer tilbake igjen, bruker eleven typisk unnskyldningen «men jeg har jo vært på borte» i timen. OK – men resten av elevene har jo vært der!
Han synes både elever og foreldre bør være ydmyk i større grad, og selv sette seg inn i og ta igjen det som har skjedd mens de var borte. Dette opplever han sjelden at går av seg selv.
– Neida, det forventes nærmest at resten av klassen skal bruke tid på å tilpasse seg han som ikke har vært der og sørge for at han oppdateres. Irriterende.
