Partnervold

- Døra hjemme måtte alltid være ulåst, så jeg kunne rømme ut

I over ett år fryktet Kine (28) at samboeren skulle drepe henne. Så klarte hun å ringe en venn …

<strong>FIKK HJELP:</strong> - Det nytter å anmelde. Du får god hjelp! Og ikke minst: Voldsutøveren kan bli dømt, understreker Kine. FOTO: Astrid Waller
FIKK HJELP: - Det nytter å anmelde. Du får god hjelp! Og ikke minst: Voldsutøveren kan bli dømt, understreker Kine. FOTO: Astrid Waller Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

Han var morsom, sjarmerende og ville så gjerne bli kjæreste med henne. Da Kine Pedersen (28) flyttet til Oslo for å studere i 2015, insisterte han på at de skulle bli samboere. Etter en måned skjedde den første episoden. De satt i sofaen og så på tv da han plutselig tvang henne ned på gulvet og brukte hodet hennes nærmest som en mopp. Hun bad han om å stoppe, men han fortsatte.

- Jeg lurte jo på om det var et engangstilfelle eller om det var sånn han er. Det fikk jeg svar på ganske fort.

Hvorfor ble du?

Kines øyne er store og blågrå, og har sett ting de færreste kan forestille seg at en kjæreste kan gjøre. Når hun stiller til intervju nå, er det først og fremst for å gi andre håp. Da hun selv satt i det hun mentalt opplevde som en mørk kjeller, leste hun om alle sakene som ble anmeldt men henlagt, og syntes det var skremmende, forstod ikke engang hvorfor hun skulle gidde å anmelde.

- Det er det som er motivasjonen for å fortelle om det som skjedde. Jeg vil vise andre at det finnes en vei ut og at det finnes en vei videre. Siden jeg selv aldri leste dette noe sted, vil jeg at andre i samme situasjon skal få lese de ordene.

- Jeg har bare hatt gode erfaringer med å anmelde. Jeg fikk komme til psykolog, politiet tok meg godt imot - og han fikk en av Norges strengeste straffer.

I 2017 ble ekskjæresten dømt til 13 års fengsel for grov vold, voldtekt og mishandling. En av spesialitetene var å slå henne hardt i magen mens hendene hennes var knyttet sammen bak på ryggen. Regelen var, at om hun bøyde hun seg når han slo, så slo han igjen. Han mente hun burde klare å holde seg oppreist, at hun burde tåle såpass.

«Hvorfor ble du?» har flere spurt henne. Det var flere svært gode grunner til det. Han truet med å drepe både henne og familien hennes.

- Han sa han skulle drepe meg, og at han ville få det til å se ut som et selvmord. Jeg var redd for at familien ikke skulle få vite hva som hadde skjedd. Hun tenker seg litt om, nyanserer.

- Jeg tror ikke han egentlig ville ta livet mitt, for han ville ha noen å plage. Men hadde han trodd at jeg ville klare å fortelle det til noen, ville han ha gjort det.

- Han visste hvem familien min var, han kunne ha dratt til skolen og spurt lillesøsteren min om hun ville sitte på. Jeg vet hva han er kapabel til, fastslår hun stille.

Stadig nye unnskyldninger

Mens kaoset kvernet i hodet, prøvde hun utad å late som ingenting. Ved en anledning spurte faren hennes om alt var bra hjemme, han så blåmerket på leppa som hun hadde prøvd å sminke over.

«Jada, alt er bra, jeg slo meg på jobben», svarte Kine. Hun fikk ikke være ute uten at samboeren visste om det. Skulle hun på butikken fikk hun ti minutter på seg. Oversteg hun tiden, ble hun straffet.

- Jeg husker at jeg løp opp bakkene med handleposene. Til venner og familie som lurte på hvorfor de aldri fikk møtt henne lenger, fant hun på stadig nye unnskyldninger, det var alltid et eller annet hun skulle.

- Noen fikk en vondere og vondere magefølelse, mens andre trodde jeg bare ville være sammen med han. Det er jo ikke uvanlig dét når man får seg kjæreste. Men foran speilet på badet ble det viktig å holde på noen sannheter.

<strong>KREVENDE:</strong> To år tok det i rettsvesenet før den endelige dommen mot ekskjæresten falt. Nå hjelper hun andre voldsutsatte. FOTO: Astrid Waller
KREVENDE: To år tok det i rettsvesenet før den endelige dommen mot ekskjæresten falt. Nå hjelper hun andre voldsutsatte. FOTO: Astrid Waller Vis mer

- Jeg satt en del foran speilet. Jeg sa det motsatte av det han sa - at det var hans skyld. Det var viktig å si til seg selv. Slik at jeg ikke satt med verdens største ryggsekk av skyld.

Skam og skyldfølelse var noe hun kjempet mye med i den skrudde virkeligheten - der han som slo og voldtok fikk det til å handle om at det var hennes skyld. Tankene og følelsene var så krevende å forholde seg til, at Kine lenge bagatelliserte de grove voldshendelsene.

- Jeg orket ikke å innrømme det verste for meg selv. Men jeg visste jo innerst inne at det absolutt ikke var greit det som skjedde. Hun blir stille i noen sekunder, før hun fortsetter:

- Det er noe med det verste ved det. Det snakker jeg om når jeg holder foredrag nå. Det blir en veldig giftig relasjon, der den du bor med er den største faren. Hadde jeg blitt overfalt, hadde jeg løpt hjem. Men sammen med han, måtte jeg sjekke at døra var åpen så jeg kunne komme meg ut. Det blir så sykt.

Vil jeg overleve julen?

Julen 2016 har de vært sammen i nesten halvannet år. På jobben snakker kollegaene om hvor deilig det skal bli med fri, om kos og fine planer. Kine klarer ikke å delta i samtalen, sitter med helt andre tanker.

«Kommer jeg til å overleve julen?» spør hun seg selv. Men hun passer på å få sagt til kollegene at hun ikke gleder seg til jul, fordi hun skal gjøre det slutt med kjæresten. Om han dreper henne, vil noen vite at alt ikke var som det skulle mellom de to. Dette er viktig for henne også fordi han har truet med å få det til å se ut som et selvmord om han dreper henne, og at han skal gjemme kroppen hennes.

- Jeg håpet at noen ville begynne å lete etter meg fort.

Den julen sa hun at hun ville gjøre det slutt, selv om hun visste hva som ventet. Han svarte med massiv vold som endte med innleggelse på Ullevål sykehus. Hun har vært innlagt der flere ganger etter å ha blitt banket opp. Selv på sykehuset var det ikke mulig å slippe unna ham. I dommen er det omtalt en episode der han tok henne med inn på et toalett og voldtok henne, mens sykepleiere og leger gikk intetanende forbi i korridoren utenfor.

Også denne gangen prøver han å holde kontroll over henne på sykehuset. Mens han er på vei, ringer han igjen og igjen, så hun ikke skal få ringt til noen andre.

- Jeg så på vinduet og lurte på om jeg skulle hoppe, men jeg hadde ingen krefter igjen. Samtidig var det ikke et alternativ. Jeg måtte fortelle det til noen.

Hun gjemmer seg inne på et toalett det går an å låse, og klarer til slutt å blokkere de ustoppelige anropene. Det er én venn hun har fortalt om den voldelige samboeren til - den gangen var hun også snar med å understreke at det ikke lenger var et problem. Nå er det denne vennen hun ringer. Livredd forteller hun den brutale sannheten.

<strong>GLAD:</strong> - Jeg har vært en glad person som er glad i livet. Jeg visste at det fantes en løsning. Jeg ville bare ikke gi opp. FOTO: Astrid Waller
GLAD: - Jeg har vært en glad person som er glad i livet. Jeg visste at det fantes en løsning. Jeg ville bare ikke gi opp. FOTO: Astrid Waller Vis mer

«Han kommer til å drepe meg, hva skal jeg gjøre?» Hun vet det ikke der hun fortvilet gjemmer seg på toalettet, men vennen ringer sykehuset og forteller det Kine har sagt. Så banker det på døra. En sykepleier får overtalt henne til å åpne. Først tør hun ikke å slippe henne inn. Men etter å ha sluppet henne raskt inn og låst igjen døra etter henne, klarer hun for første gang å si noe om hvordan det egentlig er.

- Det var så skummelt å fortelle om det, samtidig som det var veldig deilig å få sagt det høyt. Det hadde vært vår hemmelighet, sier Kine.

Fortalte det endelig til faren

På sykehuset ba de samboeren dra hjem igjen, henviste han til besøkstiden. Da han kom igjen dagen etter, gjemte de henne på et annet rom. Sammen med sykepleieren gjorde hun en avtale om at hun skulle fortelle det til familien sin - når hun var klar. Etter noen dager på sykehuset dro hun tilbake til samboeren - men denne gangen bare å for å hente tingene sine. Hun pakket dem med seg i plastposer, og lot koffertene stå åpne igjen åpne i et håp om å kjøpe seg litt tid.

Hun hadde fortsatt ikke fortalt noe til faren sin, da han kom og hentet henne. Hun visste hun bare hadde noen timer, at han måtte få vite det før samboeren forstod at hun hadde dratt, før han kanskje ville komme etter henne og drepe både henne og familien. Men hva skulle hun si? Hjemme hos faren og samboeren hans var det god stemning.

- De så på tv og hadde det hyggelig, mens jeg hadde noe helt sinnssykt å fortelle. Kine Pedersen

Kine smiler over situasjonen som kjentes så absurd den gangen. Først da de gikk og la seg, klarte hun å skrive et brev som hun la på kjøkkenet, sammen med journalen fra sykehuset. Hele den natta ble hun liggende våken og vente på at faren skulle våkne. Hun visste han ville støtte henne 100 prosent, men ikke hvordan han ville reagere. Fortsatt husker hun stegene hans opp trappa, hvor tunge de hørtes ut. Så var han der, satte seg ned på senga, ga henne en stor klem og sa; pappa skal ordne dette.

- Å, det var så godt å høre det! Da visste jeg at jeg ikke var alene om det. Det er ganske slitsomt å leve med hemmeligheter. Å late som at alt er bra mens alt er kaos, hodet spinner og hjertet hamrer.

- Når jeg har lest brevet om igjen senere, ser jeg hvor mye skyld og skam jeg satt med, og hvor redd jeg var. Jeg skrev unnskyld, unnskyld, unnskyld. Jeg var redd han kom til å henrette hele familien min. Å leve med det resten av livet…

Dømt i alle instanser

Få dager senere, i januar 2017, anmeldte hun ham. Kort tid senere ble han pågrepet av politiet og satt i varetekt. I august startet rettsaken. Hun stopper litt opp før hun forteller videre.

- Det var en annen jente også … sier Kine, og forteller om de sekundene i tingretten der tiden stod stille - da det ble klart at hun ikke var den første kjæresten han hadde vært voldelig mot.

- Hun skulle også vitne. Da vi så hverandre i tingretten … hun trengte ikke å si noe, vi så hverandre bare i øynene, klemte hverandre og gråt og gråt og gråt. Det var som å møte en tvillingsjel. For første gang møtte vi noen som visste hvordan han var, og som følte på det samme.

<strong>KREFTER:</strong> - Du må lete etter krefter du ikke visste at du hadde. Selv om jeg av og til tenkte på å avslutte, så ville jeg ikke. FOTO: Astrid Waller
KREFTER: - Du må lete etter krefter du ikke visste at du hadde. Selv om jeg av og til tenkte på å avslutte, så ville jeg ikke. FOTO: Astrid Waller Vis mer

To år skulle rettsprosessen ta. Det første året beskriver hun som ganske intenst. Ekssamboeren ble varetektsfengslet for bare to uker av gangen, og Kine gikk rundt med en konstant redsel for at han skulle komme etter henne.

- Jeg ringte til politiet hele tiden for å sjekke om han fortsatt satt fengslet, forteller hun.

Etterhvert ble han varetektsfengslet for fire uker av gangen, det hjalp litt. Under rettsaken fikk hun slippe å sitte i samme rom. Men på et tidspunkt gikk hun inn i rettsalen der han satt. Selv om kroppen hennes skalv, hadde hun bestemt seg for å se han inn i øynene.

- Jeg ville vise han, at jeg hadde tatt tilbake kontrollen over livet mitt.

Han ble kjent skyldig i tingretten, og anket. Han ble kjent skyldig i lagmannsretten og anket. Han ble kjent skyldig enda en gang i lagmannsretten og anket til høyesterett - der han igjen ble kjent skyldig og dømt til tretten års fengsel.

- Det var enstemmig hver gang. Det var så godt å bli trodd.

Hun satt sammen med to av bestevenninnene sine og begge foreldrene da den siste dommen ble lest opp.

- Jeg var så letta. Jeg hadde bodd i fangenskap i halvannet år. Etter det gikk det med enda to år av livet til rettsaken, der du bare sitter og venter. Det var skikkelig sterkt å vite at den biten er ferdig.

Hun gikk til psykolog underveis i rettsprosessen, men trengte timene først og fremst til å forberede seg til de krevende rundene der. Noen dager etter at den endelige dommen falt, gikk det opp for henne, at enda en viktig jobb ventet.

- Oj, nå er det meg og alle traumene, tenkte jeg da. Vi jobber med litt og litt, forteller Kine.

Det er noe med å sortere han ut av livet. Finne tilbake til den hun var før han slo seg inn i livet hennes, finne ut av hvem hun kan være nå.

- Jeg lever et lykkelig og meningsfylt liv i dag. Selv om det aldri er noe jeg kan glemme, så har jeg lært meg å leve med det.

Nå håper Kine å være den samme støtten for andre som trenger det. Gjennom «Vi Tror Deg-stiftelsen», som ble startet av June Holm i 2017, holder hun foredrag og gir hjelp til dem som ønsker det.

- Vi kan ofte være de første som blir kontaktet etter overgrep eller vold hjemme eller av ukjent gjerningsperson. Vi motiverer og støtter til å komme seg ut, få hjelp eller til å anmelde.

- Vi tilbyr å bistå hele veien. Det er så mange systemer og så mange mennesker man må forholde seg til i en slik prosess. Vi hjelper hele veien, og har også bistandsadvokater vi samarbeider med som kan bistå og gi dem råd.

- Det høres veldig krevende ut?

- Ja, men det gir ekstremt mye også. Det er fint å kunne bruke den erfaringen til noe positivt. At det ikke bare blir en sånn stor tung bagasje, men at man kan gjøre en forskjell for noen andre.

Etter at hun har stått fram med sin historie i media, har Kine snakket med hundrevis av voldsutsatte, både kvinner og menn. Denne høsten ble både «Vi tror deg-stiftelsen» og Kine nominert til Jenteprisen, som deles ut av PlanNorge i oktober, og går til noen som har gjort en ekstra innsats for å stoppe vold, overgrep og diskriminering av jenter – enten i Norge eller ute i verden.

- Det betyr utrolig mye, sier Kine og smiler beskjedent. Så er det én som har betydd noe helt spesielt i prosessen med å finne tilbake til livet igjen, og mer mer enn alle psykologtimene tilsammen - tvillingsjelen fra tingretten.

Kine blir stille, mangler først ordene for å beskrive den forskjellen hun har utgjort.

- Det har betydd ekstremt mye at det er noen som forstår alle følelsene rundt det. Det har vært mye skyldfølelse. Å forstå at hun også har følt det på samme måten, at hun ville gå men heller ikke klarte det …

- Hvorfor gikk du ikke?, er jo spørsmålet man får. Jeg ser på henne som verdens sterkeste menneske. At hun ikke klarte å gå, betyr ikke at hun er svak. Og jeg er faktisk ikke det jeg heller.

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer