JUL I FENGSEL: Julen er til for å hygge seg med de man er aller mest glad i - men hvordan er det å feire jul om man sitter i fengsel? Når man er adskilt fra alt og alle rundt oss. FOTO: Astrid Waller
JUL I FENGSEL: Julen er til for å hygge seg med de man er aller mest glad i - men hvordan er det å feire jul om man sitter i fengsel? Når man er adskilt fra alt og alle rundt oss. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Bredtveit kvinnefengsel

Drapsdømte Sandra feirer jul i fengsel: - Jeg tenker på alt jeg ikke har

Fra Sandra var 16 til 24 år husker hun som et eneste stort vakum. Hun var i svime 90 prosent av tiden og ruset seg på absolutt alt hun kom over.

Det ligger som en stor, grå og herskapelig bygning kun et steinkast unna en av landets mest trafikkerte bilveier, rett ved et av landets mest aktive og befolkede boligstrøk i Grorud i Oslo. Stemningen er forøvrig til å ta å føle på allerede idet jeg står på gårdsplassen utenfor. Tre låste porter, innlevering av mobiltelefon og et krav om ID er det som møter meg i det jeg ankommer Bredtveit kvinnefengsel. Det er liksom noe eget med fengsel - så stille og alvorlig.

I dette fengselet sitter noen av de farligste fangene i Norge. Jeg går inn med en visshet om at her inne sitter det kvinner med mye bagasje - noen av dem har begått noen av de mest alvorlige forbrytelsene i Norge. Det sitter kvinner i alle aldre og fra forskjellige kulturer, kvinner som har erkjent straffeskyld og kvinner som mener de er helt uskyldige, og ikke minst: Kvinner som har familie, venner og barn som er glad i dem utenfor murene.

Assisterende fengselsleder på Bredtveit, Siri Gaarder Brock-Utne, sier at en stor del av dem som sitter her inne setter stor pris på de rutinene og rammene som settes når man er i fengsel. Mange av de innsatte kommer inn hit og er oppriktig syke og slitne av det livet de har levd utenfor.

Den dagen KK kommer på besøk er det aktivitetsuke i fengselet. Det vil si at de innsatte som har lyst får velge om de vil jobbe som baristaer, frisører eller redesignere en hel uke. Det stilles naturligvis også krav til samarbeid og en viss mengde stå-på-vilje.

LES OGSÅ: For 22 år siden ble den 19 år gamle au pairen Louise dømt til livstid for drapet på lille Matthew (8 mnd)

- Kommer ikke til å få jobb

Rus, uro og usikkerhet er jo noen av fellesnevnerne flere av disse damene kan kjenne seg igjen i. Derfor er vi nysgjerrige på hvordan stemningen faktisk er når mennesker med så tung bagasje, og som gjerne bærer på sterke psykiske plager og mye anger, samles på én og samme plass. Dessuten nærmer det seg jul - tiden de fleste bruker til å være sammen med sine aller nærmeste. Er det ekstra tungt å sitte i fengsel da?

En av de som har sagt seg villig til å snakke med oss om hvordan livet er som fange, er 40 år gamle Sandra. Hun har en fortid som narkoman, og soner nå en dom for drap, eller medvirkning til drap, på sjette året. Etter planen har Sandra tre år igjen på Bredtveit før hun slippes ut igjen til den virkelige verden.

- Jeg kan vel stille opp på et intervju, selv om det kanskje betyr at jeg ikke vil få meg jobb senere, sier hun og smiler skjevt.

Sandra fortsetter:

- Man ser bare på Veronica Orderud (dømt for medvirkning til drapet på Orderud gård, journ.anm.), hun søkte 400 jobber etter soningen og fikk avslag på samtlige fordi hun hadde uttalt seg for mye i media. Men som alt annet i livet: Jeg tar den sjansen, jeg.

Hardt liv

Jakobsen er forøvrig travelt opptatt bak kaffekverna samtidig som vi snakker, og blir sjelelig glad når jeg takker ja til en kopp kaffe latte. Dette kurset tar hun på alvor, hun sier det er deilig å stå opp og bruke dagene til noe, selv om helsa føles litt skranten.

I 2008 satte hun en sprøyte med innsovningsmiddelet Imovane i lysken feil. Innholdet i sprøyten ble spredt i muskelvevet, og Sandra måtte amputere sitt høyre ben fra like over kneet. Nå går hun med benprotese og halter litt mens hun går frem og tilbake mellom kaffedisken og kjøleskapet for å hente melk.

- Etter å ha levd et litt brutalt liv har jeg ikke akkurat kroppen til en toppidrettsutøver, så det at jeg går litt humpete må jeg bare beklage. Det er mye dårlig mat her inne også, mikromat og lite grønnsaker, vi blir jo feite som f*** hele gjengen.

Latteren sitter løst igjen.

Bak henne står en annen innsatt og nikker seg enig i det med maten - full av tatoveringer på armene og piercing i både kinn og nese. Jeg tipper hun er mellom 20 og 25 år. Man får faktisk litt «Orange is the new black»-følelse av å være her. Alle ser så alvorlige og konsentrerte ut, og danner seg ulike gjenger rundt bordene, kanskje et slags hierarki? Jeg må jo bare spørre:

- Kan livet på Bredtveit sammenlignes med Netflix-serien om Piper Chapman og Alex Vause?

- På nesten alle måter. Intrigene, kranglingen og sladringen er den samme. Jeg kan ofte våkne midt på natten til skriking, slåssing og banking i veggene, men så er jo selvfølgelig «Orange is the new black» en smule mer amerikansk, da. Og vi mangler uniformene, svarer Sandra.

- Hvem blir venner med hvem her inne, da?

- Det er litt «rangstige», og alle snakker stygt om de med sedelighetsdommer. De som har begått en forbrytelse som har gjort skade på andre, spesielt barn, blir sett ned på. Det er en tålmodighetsprøve å være her - man må hele tiden gå rundt personer man ikke tåler trynet på. Men det snakkes sjelden om hva vi sitter inne for, det vil man stort sett ikke snakke så mye om - i så fall kun med de nærmeste.

LES OGSÅ: Ammende mamma skulle i fengsel - ble reddet av Facebookaksjon

Begynte tidlig med rus

Dagene på Bredtveit går visst sakte. Så sakte at man får all tid i verden til å tenke over hva man har gjort og eventuelt ikke gjort tidligere i livet. «Et kollektiv fra helvete» som Sandra kaller det.

Hun sier hun begynte å ruse seg allerede som 9-åring. Som 12-åring gikk hun over til å ta fleinsopp og innta sterkere piller, 14 år gammel prøvde hun amfetamin for første gang og noen år senere der igjen handlet alt i livet om å få tak i nok heroin og morfin.

- Jeg fulgte vel den vanlige tralten som de fleste narkomane har vært gjennom, bare at jeg var ekstremt ung. Vi ble en gjeng som festet i stedet for å spille Ludo, og så er jeg helt sikker på at det var de sterke stoffene som ødela alt for meg. Bedre ble det ikke da jeg forelsket meg i en fyr som var opiatavhengig, forteller Sandra åpenhjertig.

De vanligste forekommende opiater er morfin og kodein. Opiatene virker ved binding til opiatreseptorer på celleoverflatene. Avhengig av hvilke celler dette omfatter, kan virkningene av opiater føre til smertedemping, respirasjonshemming, hostedemping, rusfølelse, sløvhet, tretthet og forlenget tømmingstid for magesekk og tarm, ifølge Store Medisinske Leksikon.

Sandra tok de samme stoffene som kjæresten sin, og tegner et trist bilde av seg selv fra denne tiden; En utmattet og sliten jente som befant seg langt nede i kjelleren. Hun minnes seg selv liggende i sengen - kjempesyk med en kropp som skrek av smerter. Svette. Brøling. Abstinenser. Hun vekslet ofte mellom å bo i krisehjem og på gata.

- De årene fra jeg var 16 til rundt 24 husker jeg som et eneste stort vakuum. Jeg var i svime 90 prosent av tiden og ruset meg på absolutt alt jeg kom over. Det var ikke snakk om at jeg skulle være edru og kjenne på hvordan jeg egentlig hadde det.

Sandra snakker om disse temaene på en måte som får det til å virke helt A4. Det er tydelig at hun har hatt mye tid til å reflektere over alt hun har opplevd. Seksuelle misbruk fra opptil flere voksne er også noe hun nevner at barndommen bar preg av.

Måtte ta slutt

Et liv i evig jakt på noe å ruse seg på, men samtidig med en redsel for narkotika, var slitsomt i lengden. Den eneste perioden Sandra kan huske at hun var rusfri var da hun ble gravid som 18-åring. Gjennom hele svangerskapet og frem til barnet var ett år gammel gikk det fint - så kom det en ny smell.

- Jeg var utmattet og sliten, og igjen trodde jeg rusen var eneste utvei. I løpet av noen år raknet det mer og mer, jeg mistet troen på alt og visste ikke bedre, sier Sandra.

Slik holdt det frem helt til hun var 24. Nå var det slutt på dette livet. Nå måtte den forlengede ungdomstiden være over, hun ville ikke lenger være «en av dem». Dette var i 2004, og Sandra skaffet seg en toroms leilighet i Trondheim, betalte husleie og hadde alt hun trengte.

- Så hadde jeg én sprekk til på et nachspiel, og det var da hendelsen til det jeg sitter inne for fant sted. Nå er jeg dømt for drap, eller medvirkning til drap - og jeg kan si én ting: Jeg er ikke uskyldig, men jeg har ikke tatt livet av noen, sier hun og ser meg dypt inn i øynene.

Hun gjør seg ferdig med den siste kaffen, tørker av kaffemaskinen og kaster tomme pappkartonger i søpla - spør om vi heller skal gå og sette oss ved et bord hvor det er mindre bråk rundt oss.

LES OGSÅ: Alice Marie Johnson - fra fengsel til modelloppdrag

VELVÆRE: Selv om Sandra sitter i fengsel, er hun opptatt av å sminke seg og føle seg fin. - Det er viktig for mitt eget velvære, sier hun. FOTO: Astrid Waller
VELVÆRE: Selv om Sandra sitter i fengsel, er hun opptatt av å sminke seg og føle seg fin. - Det er viktig for mitt eget velvære, sier hun. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Tenker på fremtiden

Ofte tenker Sandra på det hjemmet hun ikke har. Hus på landet, barna hjemme, mann, bil og hund. Hun lurer på hvordan livet blir den dagen hun er ferdig med å sone og kommer ut i frihet igjen - for hvem er hun egentlig da?

Hun gruer seg til å måtte sette seg inn i alt som har blitt modernisert siden hun var ute sist. Det er rart hvordan verden til stadighet utvikler seg, mens inne i fengselet står alt stille. Smarttelefon for eksempel, og det å forholde seg til alt elektronisk.

- Jeg tenker også mye på hvordan jeg skal klare å samle familien mer og hvordan jeg vil takle det. Jeg lurer på om folk vil dømme meg, og om jeg en dag kommer til å få det livet jeg alltid har sett for meg.

- En annen ting jeg lurer på er om jeg en gang får se pappa igjen. Jeg er redd han ikke lever når jeg kommer ut. Selv om vi har en trøblete fortid, er jeg ekstremt glad i ham i dag. Vi har et godt forhold, sier hun.

Jul i fengselet

Mens KK er tilstede på Bredtveit begynner både ansatte og innsatte så smått å gjøre seg klare til jul. I vinduene innenfor gitteret henger det røde julehjerter og det planlegges hva som skal gis i julegaver. Vi lurer på hvordan det egentlig er å sitte innenfor murene mens resten av landet nyter at Kurt Nilsen spiller opp til dans, drikker gløgg foran «Love Actually» for ørtende gang og går rundt juletreet med venner og familie.

INTERNAT: En av de innsatte sier til KK at de ser på dette fengselsoppholdet som et slags internat, hvor de får drive med aktiviteter og bruke tid på «tjejsnakk». FOTO: Astrid Waller
INTERNAT: En av de innsatte sier til KK at de ser på dette fengselsoppholdet som et slags internat, hvor de får drive med aktiviteter og bruke tid på «tjejsnakk». FOTO: Astrid Waller Vis mer

Sandra kan nesten ikke huske noen annet enn å feire jul i fengsel, men beskriver det som sentimentalt å være her inne på denne tiden. Det pleier å være - hvis ingen klikker - veldig fredelig på cellene. De ansatte arrangerer baking og juleverksted, i tillegg får de skrive opp lister med julegaver de vil at ansatte skal kjøpe for dem, som kan sendes til familie og venner. Sandra pleier alltid å kjøpe noe til barna sine, men det er ikke så enkelt å vite hva de er interessert i når hun ser dem så sjelden.

32 minutter ringetid i uka er det de får for å ønske kjente og kjære god jul.

- Å få julegaver tilbake er jo litt vanskelig da. Vi får jo nesten ikke ha noen ting her inne, så alle gavene blir nøye gjennomgått av de som jobber her. Vi får heller ikke lov til å gi noe til hverandre.

- Husker du hvordan du feiret jul før du ble fengslet?

Sandra ser ut gjennom vinduet, forbi gitrene og smiler. Hun sier at hun tenker på moren sin og de to barna sine på 22 og åtte år når vi snakker om jul.

- Jeg har alltid feiret jul hos mamma. Vi feiret med de typiske juletradisjonene - ribbe, julefilmer og julegrøt. Hun lever dessverre ikke lenger, og selv om hun ikke alltid har vært verdens beste mor for meg, så savner jeg henne så utrolig mye. Det at hun kanskje sitter og følger med på meg gir meg ekstra lyst til å bare starte livet på nytt den dagen jeg kommer ut, sier Sandra.

FRETEX: I fengselet har de egen fretexbutikk hvor de kan kjøpe seg nye klær, samt mulighet for å handle andre skjønnhetsprodukter. For hver årstid det kommer nye klær i butikken har de moteshow i hagen. FOTO: Astrid Waller
FRETEX: I fengselet har de egen fretexbutikk hvor de kan kjøpe seg nye klær, samt mulighet for å handle andre skjønnhetsprodukter. For hver årstid det kommer nye klær i butikken har de moteshow i hagen. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Tenke positivt

Vi går videre innover rommet i Bredtveit fengsel hvor flere andre innsatte i fengselet har arbeidsuke. En annen dame som har lyst til å snakke om forventninger til jul i fengselet er 40 år gamle Wachirapham. Hun sitter i varetekt og har vært på Bredtveit i syv måneder.

40-åringen ønsker ikke å utdype noe mer rundt saken sin, fordi hun ikke enda vet hvor lenge hun skal være her. Hun er likevel opptatt av én ting: Å tenke positivt.

- Jeg prøver å tenke at dette fengselet er som en internatskole. Siden jeg ble mamma i veldig ung alder har jeg aldri hatt noe ungdomstid, derfor tar jeg igjen det nå. Det er som å være her med mange venner som sladrer, ler og snakker dritt - typisk «tjejsnakk» sier hun med en blanding av norsk og svensk aksent til KK.

Opptatt av å tilgi

Wachirapham er født i Thailand, men flyttet til Sverige for 20 år siden. I fjor flyttet hun sammen med mannen sin til Tromsø. Hun forteller at hun mange ganger føler på en urettferdighet, spesielt siden hun selv mener at hun er uskyldig - men er opptatt av å tilgi.

- Jeg ble anmeldt av en annen, men å tilgi andre mennesker er viktig for oss. Om jeg snart kommer ut herfra kommer jeg absolutt til å tilgi. Et menneske kan ha vært ond for tre år siden, men god i dag. Det er sånn vi er sammensatt, sier hun.

TENKER POSITIVT: Wachirapham har vært på Bredtveit i syv måneder, og tror at ved å tenke positivt vil hun komme ut igjen så fort som mulig. Hun sitter i varetekt. FOTO: Astrid Waller
TENKER POSITIVT: Wachirapham har vært på Bredtveit i syv måneder, og tror at ved å tenke positivt vil hun komme ut igjen så fort som mulig. Hun sitter i varetekt. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Hvis det er én spesiell ting hun skal trekke frem fra fengselet som hun synes er utfordrende, så er det at det alltid er vanskelig å stå opp. Det er ikke så mye å motivere seg til her inne, men hun er glad for de faste rutinene.

- Det trenger jeg. Jeg deltar på morgenmøter, rer opp sengen og rydder på rommet, går på tegnekurs to dager i uken og er med på samtalegrupper. Der snakker vi om hvordan vi skal klare å overleve sammen.

Tegning og kunst er noe Wachirapham brenner for. Hver kveld sitter hun inne på cella si og tegner. Noen av disse tegningene vil hun gi til barna sine i julegave.

- Den største julegaven hadde vært å få komme ut og feire sammen med familien min.

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop