DE SKAMLØSE JENTENE: Egne erfaringer og andre jenters historier om å bli påført skam, har blitt til boka «Skamløs». - På den ene siden er vi ikke gode nok arabere eller muslimer, og på den andre blir vi aldri norske nok, forklarer de til KK. FOTO: Maria Gossé
DE SKAMLØSE JENTENE: Egne erfaringer og andre jenters historier om å bli påført skam, har blitt til boka «Skamløs». - På den ene siden er vi ikke gode nok arabere eller muslimer, og på den andre blir vi aldri norske nok, forklarer de til KK. FOTO: Maria GosséVis mer

De skamløse jentene:

- Du er en perle i et skjell. Hold skjellet lukket

Det mangler ikke på råd og formaninger når man velger å utfordre reglene for hvordan den perfekte arabiske jenta skal oppføre seg. Det vet Nancy, Sofia og Amina alt om.

«Kjære deg som ikke får være fri. Denne boka er til deg», står det i forordet til boka «Skamløs» som akkurat nådde butikkhyllene. For hva gjør du når den første forelskelsen fyller deg med skam? Eller når du skjønner at det gjelder andre regler for deg - bare fordi du er jente, og særlig fordi du skal være en ærbar muslimsk jente?

Negativ sosial kontroll og skamkultur er temaer norsk-somaliske Amina Bile (19), norsk-libanesiske Nancy Herz (21) og Sofia Nesrine Srour (23) har tatt opp i aviser og i sosiale medier det siste året. Et sett av forventninger og korrekser, både uttalte og uuttalte - til hvordan du skal oppføre deg, og som i sum virker hemmende på livsutfoldelsen.

Så hvem er disse jentene? Amina er elev på sisteåret på videregående i Porsgrunn og leder for Telemark Solialistisk Ungdom, Nancy er student og jobber i Amnesty og i TV-aksjonen, og Sofia er begge jus-student på andre året. Alle tre er aktive debattanter. For engasjementet har de mottatt både Fritt Ords Honnørpris og Skamløs-prisen utdelt av organisasjonen Sex & Samfunn. Å si at det koker rundt dem er i grunn en underdrivelse.

LES OGSÅ: Laial la vekk hijaben: - Det tyngste var å ikke føle seg hjemme i noe miljø

Nå har opprøret de har gått i bresjen for utkommet i bokform med rosa omslag, med et tydelig muntlig preg - rettet mot en ung målgruppe. KK får en prat på messenger med jentene som mottar både hyllester og hatmail om hverandre for sitt frigjøringsprosjekt.

KK: Gratulerer med en kul og ganske lett bok om et stort og tungt tema! Hvem håper dere skal lese den?

Sofia: Det er en opplysningsbok for alle! En bok som vi håper vil informere ikke bare de som opplever sosial kontroll men som ikke klarer sette ord på det, men også de som ønsker større innblikk i hva sosial kontroll er - altså resten av samfunnet.

Sofia: Dette er også er en bok som vi håper kan fremme dialog mellom barn og deres foreldre. Foreldregenerasjonen trenger å forstå vår generasjon, de yngre.

Nancy: Og vi prøver å fastsette noen begreper som gjør at det er enklere å snakke om det.

KK: Dere har også snakket med en del jenter som forteller historiene sine til dere. Hvordan har dere kommet i kontakt med dem?

Sofia: Vi kan ikke si så mye om det annet enn at dette er jenter som har vist oss sin tillit gjennom å velge å fortelle sine historier. Vi ønsker å unngå at folk spekulerer i hvem de er.

Nancy: Vi er veldig takknemlige for at de deler historiene sine med oss.

KK: Er dette med negativ sosial kontroll mer utbredt enn mange er klar over?

Sofia: Vi vet jo ikke akkurat hvor utbredt det er. Men vi vet det er store mørketall. IMDI har noen tall, som vi viser til i boka vår, men sosial kontroll er veldig vanskelig å avdekke. Derfor denne boken, egentlig. Vi ønsker å informere om de ulike gradene av kontroll unge mennesker kan oppleve.

Amina: Jeg pleier å si at ukultur lever sterkest i det stille, og kanskje det er litt av grunnen til at folk blir litt sjokka over at negativ sosial kontroll er høyst aktuelt i Norge også.

Nancy: Det er mørketall, som Sofia skriver. Men jo flere som snakker offentlig om det, jo flere er det som søker hjelp. Det finnes jo flere som mener at sosial kontroll er et ikke-problem, og at vi driver en subjektiv debatt ... Men alle disse historiene er jo også fakta.

KK: Hva har det kostet dere personlig å stå opp imot dere dere beskriver som negativ sosial kontroll?

Amina: Det har ikke kostet meg veldig mye, noe som gjør at jeg mener det er desto viktigere å engasjere seg; det koster noen dyrt, og det er de vi må gi en stemme til.

Nancy: Personlig har jeg ikke har opplevd grov sjikane eller trusler. Men vi opplever at vi blir kritisert og diskreditert fra mange ulike fronter. På den ene siden er vi ikke gode nok arabere eller muslimer, og på den andre blir vi aldri norske nok.

Sofia: Ja, jeg fikk høre alt fra at jeg var «undertrykket» til for «vestlig» da jeg brukte hijab. Mange opplever rasisme og sexisme, og flere kan oppleve hets fra sine egne miljøer, fordi de bryter med de sosiale normene og snakker høyt ut om urett.

Nancy: Det er også flust av mennesker og stemmer som vil utnytte våre stemmer og bruke dem i sin agenda. Vi nekter å bli misbrukt av mennesker som hater det multikulturelle, og som bruker våre stemmer som et påskudd for å fremme hat og rasisme.

KK: Dere understreker at dere ikke ønsker å henge ut «strenge» foreldre, men at det er viktig å forsøke å utfordre og skape rom for større frihet. Hvordan funket det for dere – overfor deres egne foreldre og familie?

Nancy: Vi har foreldre som innser at det å miste oss er en altfor dyr pris å betale. Og den følelsen er gjensidig. Dialog der det er mulig er viktig. Unge mennesker kan i noen tilfeller snakke med foreldrene sine og øke takhøyden i sitt eget liv på den måten. Derimot er det ikke alltid dette går. I noen tilfeller har skam og æreskultur fatale konsekvenser. Da må man få hjelp utenfra.

Amina: Mine foreldre er godt integrerte, med utdanning og jobb, og deltar i samfunnet. Jeg hadde allerede rom til å utfordre, og måtte ikke« skape» det. Men jeg tøyet noen grenser, og de tar det bra så lenge jeg fokuserer på skolen også, og passer på meg selv.

Sofia: Jeg personlig er heldig som har foreldre som støtter meg. Har aldri opplevd dem som spesielt strenge, jeg har hatt rom til å utfordre, si ifra og kritisere.

KK: På boklanseringen på litteraturhuet sa du Sofia at vi må slutte å diskutere om det finnes sosial kontroll – og heller snakke om hvilke tiltak som skal iverksettes. Hva tror dere er mest effektivt?

Sofia: Vi trenger interkulturell kompetanse! I skole, helsevevesen, rettsvesen.

KK: Hva betyr det?

Sofia: At unge mennesker må ha noe trygt å gå til. At instansene som møter disse menneskene forstår hvor komplekst sosial kontroll er, og møter dem på en ordentlig måte.

Nancy: Ja, det Sofia skriver er viktig. Også må man ha et sikkerhetsnett for de som opplever negativ sosial kontroll i sterk grad, og ta grep før det er en akutt krisesituasjon. Også er det avgjørende at man anerkjenner at negativ sosialkontroll finnes - og at man snakker om det på en måte som ikke fremmedgjør de som opplever det.

Amina: De mest effektive tiltakene skjer på fellesarena. Den norske skolen har eksempelvis ikke tilstrekkelig godt nok med seksualundervisning; et verktøy som kan være mye til hjelp for å bryte de trange kjønnsbåsene, i tillegg til kunnskap om grensesetting og egen kropp og seksualitet. Et slikt verktøy gir unge makt over egen kropp, som er et middel mot negativ sosialkontroll.

KK: Hvordan kan vi som står på sidelinjen, som naboer, venninnner, klassekamerater – være med på å gi støtte? Er det noe konkret vi kan gjøre?

Nancy: De av oss som ser dette skje, må tørre å spørre om hvordan det går. Ett eksempel: Da jeg var yngre var det foreldrene til en venninne som tok seg bryet med å forklare foreldrene mine at det ikke var farlig å bli med på hyttetur, eller klassetur, selv om det var gutter der. De forklarte at gutter og jenter sov i forskjellige rom, og at voksne passet på.

Sofia: Bare være der, vise solidaritet - og kanskje prøve å forstå våre utfordringer. Folk må tørre å bry seg, spørre hvordan det går. Det er ikke alltid man kan gjøre noe, men bare det å være der er jo noe. Kanskje følge en venninne til politiet om hun trenger det? Hjelpe å anmelde en sak? Støtte under vanskelige prosesser.

Nancy: Være en venn! Men også vite at det er et hjelpeapparat der ute.

Sofia: Det jeg nevner er ganske ekstreme tilfeller. Under mildere tilfeller gjelder det å stille de små spørsmålene som Nancy er inne på.

Amina: Å stille enkle spørsmål kan være til stor hjelp, og å engasjere seg politisk.

KK: I boka har dere et kapittel der dere lister opp de «beste» rådene dere har fått gjennom tidene - åpenbart ironisk ment. Gi oss noen eksempler på de teiteste!

Sofia: Ett eksempel på ett av de «sjukt gode rådene» jeg har fått er ett jeg fikk i innboksen: «Du er en perle i et skjell. Hold skjellet lukket». Et annet er da jeg brukte hijab og fikk beskjed om å ikke poste selfies, at sånt er umoralsk og respektløst overfor hijaben, liksom. Hahah! Men det beste må være da jeg sluttet med hijab: å ta av seg hijaben er det samme som å drikke alkohol og spise svin!

Amina: Ikke gjesp i offentligheten.

KK: Mange er nok litt engstelige for å trå feil eller oppfattes som rasistisk ved å stille spørsmål rundt tradisjoner og kultur. Hva tenker dere om det?

Nancy: Retorikk spiller en viktig rolle. Det samme gjør intensjon. Å bli møtt med «i din kultur er det sånn», eller å oppleve at man ikke blir tatt på alvor er hardt og ikke OK. Antirasisme og feminisme henger tett sammen, og vi må kunne ta denne kampen på en konstruktiv måte.

Sofia: Vi lever i et flerkulturelt samfunn, vi må inkludere alle - og da hjelper det ikke å demonisere mennesker.

Nancy: Vi må ikke la rasister, eller de som hater det multikulturelle kuppe diskursen fordi vi er redde. Jo flere som snakker- jo flere nyanser!

KK: Så la oss si at noen står i en situasjon der en klassevenninne av datteren aldri deltar i barnebursdag. Er det det da greit å spørre foreldrene til barnet om de kanskje kan tenke seg å prøve det ut likevel?

Nancy: Det er helt OK å spørre, men heller spørre om hvorfor, framfor å begynne å anklage. Det kan være mange grunner. Alt fra at de ikke har råd, ikke kan kjøre dit eller frykter svinepølser. Man feirer jo bursdag nesten overalt i verden liksom. Hyttetur er heller ikke et norsk konsept. Eller klassetur. Så man må prøve å forstå hva begrensningene EGENTLIG er, i stedet for å fordømme.

Sofia: Ja, som sagt - vær heller spørrende enn fordømmende.

KK: Det har blitt skrevet mye om hvor tøft det er å være en aktør i mediene - særlig hvis man er kvinne med minoritetsbakgrunn slik som dere er. Men hva er det mest positive dere har opplevd til nå?

Nancy: Når unge mennesker sier «fordi du tør, så tør jeg». Jeg mener det har vært overveldende positiv respons det siste året.

Amina: Å høre eller lese at fordi vi tør og gidder, så gjør en annen det. Som er hele poenget med debatten.

Sofia: Det mest positive er definitivt alle som sier at de kjenner seg igjen, og alle som tar kontakt og forteller oss hvor viktig denne debatten er for dem.

KK: Tror dere det er enklere å være jente med lignende bakgrunn som dere selv i dag – i forhold til for ti år siden? Går det framover liksom?

Amina: I Norge? Det er definitivt lettere, men ikke lett. I lukkede miljøer så kan det stå stille med tanke på valgfrihet og lignende, men at det går framover håper jeg så inderlig.

Nancy: Ja, det syns jeg. Men de som har tatt denne kampen før oss har betydd alt for oss. Og gjort at vi er i stand til å videreføre den, og nyansere den ytterligere!

Sofia: Det går definitivt framover. Som Nancy sier, vi har bare et ønske om nyansere det offentlige ordskiftet, og inkludere absolutte alle.

KK: Hvor er dere om ti år?

Amina: Jeg bor alene i en storby med tre katter. Helst 75, men vi får se!

Sofia: Åh, om ti år jobber jeg med mange amazing kvinner om menneskerettigheter og reiser rundt i verden. Er særlig engasjert i Midtøsten.

Nancy: Jeg lager ikke fem-års eller ti-årsplaner, fordi realiteten ofte blir bedre så lenge man jobber på, men jeg håper jeg jobber med menneskerettigheter.

LES OGSÅ: Journalist Lene Wold dro til Jordan og møtte en far som hadde drept sin egen datter

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: