Vestre Aker kirke 16. juni 2020

En lyseblå kiste står ved alteret, dekket med lyseblå hortensia. På benkeradene sitter en spredt forsamling med senkede hoder, på trygg koronaavstand. På søylen ved kisten henger et flagg i vinrødt og gull. Flagget til huset Griffing på Galtvort. Flagget til Harry Potter, gutten som overlevde.

Gutten i kisten heter Joachim. En staut kar med glimt i øyet som kunne blitt så mye. Og han ble det, for så mange. Nå ligger han her, i Harry Potter-kappe. For Joachim er også gutten som overlevde - bare ikke lenge nok.

På første rad sitter en familie som nylig gikk i knas. Fem som ble fire, og som ikke lenger skal vekkes om natten av akutte ambulanseturer. Og som heller aldri mer skal få høre Joachims herlige latter. Mamma Ellen har en revne av sorg gjennom brystet og et uoverstigelig stykke arbeid fremfor seg. Og hun vet noe nytt: At man aldri, aldri kan forberede seg på å miste et barn. Uansett hvor lenge man har båret på ventesorgen, og uansett om folk har antydet at det kanskje var best sånn.

– Jeg tenkte aldri at det var en lettelse, eller at det ville være best for Joachim å få slippe, sier Ellen Arnstad (55).

– For det er ingen lettelse når barnet ditt dør. Joachim hadde vært så sterk og klart seg gjennom så mange kamper, og jeg hadde alltid håpet. Håpet ga jeg aldri opp.

«Velskapte nydelige Joachim»

Joachim, Ellen Arnstads førstefødte, kom til verden i 1994, fem timer at Ellen med brask og bram hadde lansert magasinet HENNE. I dagboken skrev hun: «Nå ligger han på armen min, og er det vakreste jeg har sett noen gang. Velskapte, nydelige Joachim». Gutten med det praktfulle røde håret og det gode smilet gikk snart som en vandrepokal mellom stolte besteforeldre.

Pappa Stein og mamma Ellen møttes mens Stein var sjefredaktør i Allers og hun sommervikar. Bryllupet sto i Holmenkollen kapell, og bløtkakekjolen var inspirert av Diana. Ellen gikk fra sjefredaktør til HENNE til også å bli sjefredaktør i KK og deretter i Se og Hør. Hun satt i konsernledelsen i Aller Media hele tiden. Stein gikk over til humanitært arbeid, og fredsmegling for FN.

Annonsørinnhold

VITA PURA

Slik våkner du uthvilt og klar for en ny dag

Hva er det med Joachim?

Da Joachim var fem merket de at noe var annerledes. Han begynte å se dårlig, selv med briller etterhvert. Han ble utredet, og omsider, hos overlegen på Huseby kompetansesenter fikk Ellen og Stein vite om den nedarvede mutasjonen som lå som en raknet maske langt inne Joachims livsvev.

De sa ingenting til Joachim. Ikke at han kom til å miste synet, gradvis invalidiseres og få et kort liv. Heller ikke de siste årene, da han bodde på Grefsenkollen Bolig- og avlastningshjem og var ut og inn av sykehuset.

– Joachim fikk aldri vite om sin skjebne, og det er jeg veldig glad for. Men den siste tiden vet jeg ikke hva han tenkte og følte. Det har jeg slitt mye med, forteller Ellen.

På bordet ligger solbrillene hun gjemte seg bak på vei inn på Continental. Men blikket og stemmen tilhører en mor som har tapt en sønn - og en kamp:

– Du vet at barnet ditt skal dø, men du kan aldri forberede deg på det, sier Ellen.

– Vi har vært i ventesorg i 19 år, fra Joachim var sju til 26 år. Ellen Arnstad

– Vi visste jo at han levde på overtid, men likevel var det et sjokk å miste ham. Joachim tålte ikke covid-19 og døde av den underliggende sykdommen.

Mørkets merke

Mars 2020. En mørk sky la seg over verden, som ondskapens merke i Harry Potter. En kraft som bygde murer, stengte grenser - og forsynte seg av de svakeste.

– Da korona kom ble jeg redd og tenkte at det kunne bety slutten, forteller Ellen.

– Jeg hadde selv lungebetennelse og var i risikosonen, men Joachim var en av samfunnets svakeste. Da han fikk feber var jeg redd for at han var smittet av korona.

– Selv om barnet er dødt, er man like stolt

Fikk ikke besøke sønnen

I fem uker gikk feberen opp og ned. Ellen forteller om beslutningen hun og Stein tok: Joachim skulle ikke sendes til Ullevål til en lukket Covid 19-avdeling.

– Vi ville ikke at Joachim skulle ligge på isolat på sykehuset. Han kunne jo ikke kommunisere med dem rundt seg. Vi ville ikke at han skulle være alene, uten noen som kjente ham.

På Grefsenkollen Bolig- og avlastningshjem der Joachim bodde de siste årene, ble det laget et isolat. Med besøksforbud, selv for Ellen og Stein.

– De første ukene fikk vi ikke komme inn, og det var utrolig krevende. Jeg ble helt desperat, og til slutt måtte vi søke kommunelegen for å få lov til å besøke ham. Men vi kunne jo ikke risikere å bli smittet selv, og vi satt ved sengen hans i papirdrakter med visir, munnbind og doble hansker.

Livskraftige Joachim som elsket mat og som allerede da han slo øynene opp om morgenen brukte å spørre: «Mamma, hva skal vi ha til middag?». Gjennom årene hadde diagnosen stjålet ham fra dem. Slagferdige setninger var blitt redusert til enstavelsesord og etterhvert til taushet. Samtaler ble til enetaler, ofte besvart med et smil eller en latter. Og yndlingssangene de hadde frydet seg over å synge sammen, nå på isolatet var de blitt til skjelvende viser fra bak Ellens visir:

Og jeg har ingen bondegård, med hest og hund og dreng

sang Ellen mens hun holdt gutten sin i hånden med doble hansker:

Nei jorden er min eiendom og skogen er min seng. Og våren er min fiolin med dans på hver en streng.

Med dans på hver en streng.

– Diagnosen var et sjokk

Ellen har med seg en blomstrete bæreveske til intervjuet, med alt hun vil vi skal se: Minneboken personalet på Grefsenkollen laget etter at Joachim var borte. Heftet fra begravelsen, med prekenen og sangene. Ja, og fotoalbumet, fra alle reisene. For den må bli ordentlig, historien om Joachim. Den må fortelles som den var.

Hun har takket nei til andre intervjuer. Men KK er på en måte litt hennes, etter at hun var sjefredaktør i flere år. KK-kollegene var blant dem hun møtte i det daglige mens hun paljettkledd ledet det ene prosjektet etter det andre - og gikk under navnet «Ellen Propellen». Hun som greide alt, til og med på høye hæler! Lenge holdt hun Joachims diagnose hemmelig, fem til hun en dag sendte epost til HENNE-redaksjonen: «Det har skjedd noe alvorlig i mitt liv, men jeg er ikke i stand til å snakke om det».

– Det var et sjokk å få Joachims diagnose da han var sju år, forteller Ellen.

– Da Stein og jeg kom ut fra legens kontor husker jeg at jeg tenkte: «Kommer jeg til å le igjen? Kommer jeg til å orke å jobbe igjen? Skal jeg velge å være med Joachim døgnet rundt?». Diagnosen var brutal, men vi hadde ikke fantasi for å skjønne hvordan livet hans kom til å bli.

Lot ham få se verden

Ellen valgte å jobbe. Holde hjulene i gang mens Stein etterhvert sluttet å jobbe for å følge opp alt rundt Joachim i helsevesenet.

Og med diagnosen fikk hun og Stein det travelt.

De måtte vise Joachim verden mens han ennå kunne se! Gi ham smaker mens han ennå greide å spise. Og siden, når det var for sent for alt annet, skulle de bruke minnene til å holde ham i live.

For hver ny fase i Joachims sykdom, for hver ferdighet som glapp, ble en ny historie født. Et nytt narrativ: Da han ikke lenger kunne spille fotball, da var det godt at laget fikk en så god oppmann som kunne holde styr på vannflaskene! Da han fikk en psykose i 17-års alderen og det beste for ham var å flytte til avlastningshjemmet, det var da Joachim flyttet hjemmefra. Akkurat som mamma hadde flyttet til egen leilighet da hun var 18!

– Det var en overgang da han flyttet til Grefsenkollen. Jeg måtte venne meg til at de skulle ta seg av ham, og han måtte venne seg til det. Jeg ville jo ha ham her hjemme og synge nattasang for ham, forteller Ellen.

– Som mor har du urkrefter og tenker at du skal passe på barnet sitt så lenge som mulig. Men det holdt oss oppe at han kom hjem i helgene, jul og bursdager. Og vi tok med oss minnene fra reisene til ham. Bladde i album og leste høyt for ham om alle reisene: alt fra safari i Botswana, til å klappe kenguruer i Australia og gå på den kinesiske mur. Målet vårt var å gjøre Joachims liv til en fest og gi ham flest mulig gode dager.

Ellen smiler:

– Men jeg takker helsevesenet for livet han fikk på institusjonen. Han kunne ikke hatt et bedre hjem nummer to.

Wille, Hugo og Emma døde av uforklarlig sykdom

Da maten ble borte

Da Joachim på første skoledag skulle fortelle klassen om det beste han visste, sa han: Jeg tror jeg tar froskelår til forrett, andebryst til hovedrett og Crème brûlée til dessert. Nå, på Grefsenkollen, var svelgerefleksen svekket, og Ellen og Stein måtte ta den tunge beslutningen om å la ham gå over til sondemat.

Men på Grefsenkollen var det også livskraft. Blod i årene. Og håp. Joachim sang med på Abba. Kunne hele teksten til «Lillebrors vise» og fikk de ansatte til å le. Og han elsket Harry Potter og Løvenes Konge. Ellen forteller om høstfesten da artist Marianne Antonsen hadde tilbudt seg å komme å synge fra Løvenes Konge, musikalen han hadde sett sju ganger i London.

– Joachim var veldig dårlig akkurat denne dagen, med mye hallusinasjoner og kramper, men så sitter Marianne ved sengen hans, og tar hånden hans og begynner å synge «Circle of Life». Det var helt utrolig. Han løftet hodet og smilte, og jeg følte at han så på henne.

Da Joachim ble koronasmittet

Korona rammet som en bombe. Ellen klandrer ingen for at sønnen ble smittet. Men hvordan ville viruset påvirke Joachim? Hva ville han tåle av behandling? Ellen og Stein besluttet i samråd med legene at han ikke skulle legges i respirator. Krampene kom hyppigere, og hver morgen hjemme i Ullevål Hageby håpet Ellen på en melding fra nattevakten om at han hadde sovet godt. Men den kom aldri.

– Jeg var hos ham hver dag, og fortalte om reisene, maten og minnene. Men det som tidligere hadde roet ham hjalp ikke lenger. Det var grusomt. Til slutt skjønte vi at han ikke kom til å greie det. Den 25. mai ringte jeg en i familien som er professor i psykiatri. Han sa: «Ellen, du og Stein må innse at det er over nå. Joachim har en så alvorlig sykdom, nå må han få fred».

Ellen tørker øynene. Forteller om det ubegripelige valget som nå lå i deres hender:

– Vi måtte ta beslutningen om å la Joachim få dø. Ellen Arnstad

– Stein og jeg snakket med ledelsen og fastlegen vår og tok beslutningen om å stoppe sondematen. Det var kjempetøft.

De siste dagene

Et liv gikk mot slutten. 25. mai 2020 ble Joachim satt på lindrende behandling og morfin, slik som gis ved livets slutt. For første gang på lenge sov han rolig. Ellen og Stein satt hos ham på dagtid. Om natten lå de som på nåler hjemme hos barna.

Etter to dager ringte Steins telefon. Klokken var kvart over tolv om natten. Fra barnas rom gikk pusten i en jevn dur. Ellen skjønte hva det gjaldt. Snart så Stein på henne i bunnløs sorg og fortalte det de hadde forsøkt å forberede seg på så lenge: Joachims hjerte hadde sluttet å slå.

– Da telefonen kom ...

Ellens stemme brister.

– Det var et sjokk da de sa at Joachim var død. Jeg kjente det på hele kroppen. Jeg har visst i 19 år at den dagen ville komme, men så kom den så brått likevel. Så mange ganger vi hadde pustet ut og sagt: «Han greide det denne gang også!». Men nå var det over.

– Jeg mistet ti barn i mors liv

En rolig død

Ellen beskriver sønnens fredfulle ansikt da de kom frem til Grefsenkollen. Nattevaktene som satt med Joachim da han døde fortalte at det hadde vært rolig og fint.

– Joachim sovnet inn veldig stille, etter alle døgnene med kramper. Det var godt å se, sier Ellen.

Hun minnes de siste ordene hun sa til sønnen. Sang til ham. Dagen før, mens hun holdt ham i hånden med doble hansker:

Og våren er min fiolin med dans på hver en streng.

Med dans på hver en streng.

– Hva skal han ha på seg?

Døden lever i dagslys. Den er uromantisk, sånn sett. Mens poteter skrelles og posten skal fram, er det noen som går bort. Denne natten var det Joachim. Fine, umistelige Joachim.

– Dagen etter at du har opplevd å se barnet ditt uten pust, sett ham død, må du bestemme praktiske ting. Hva slags kiste skal han ha? Hva skal han ha på seg?

Ellen forteller om bisettelsen. At hun aldri hadde kommet seg gjennom det uten venninne og prest Sunniva Gylver.

– Hun gikk all inn og hjalp oss med å ordne en nydelig Harry Potter-bisettelse. Joachim ble lagt i kisten med Harry Potter-kappen på seg. Han elsket armbånd og smykker som han hadde kjøpt rundt i verden, og vi tok på ham de smykkene han likte best. Men det var helt uvirkelig å se ham ligge der.

Ellen tørker øynene. Forteller at lillebror Alexander har uttrykt stor takknemlighet over alle årene han fikk med Joachim. Og Gabrielle, hun som ble født den vinteren Joachim flyttet til Grefsenkollen, hun valgte brorens gravstein. Ordene falt mens hun og mamma var på kirkegården for å se på stedet Joachim skulle gravlegges.

– Gabrielle sa at siden Joachim var så ung da han døde, så måtte steinen hans være et hjerte. Jeg er glad for at jeg fikk tatt henne inn i avskjeden på den måten.

Sitte foran nemnd?

Ellen fikk Alexander da hun var 37 år og Gabrielle Margrethe da hun var 46. Risikoen var 25 prosent for at barna ville få den alvorlige arvelige sykdommen, men prøver tidlig i svangerskapet bekreftet at begge var friske.

I 2020 fikk Ellen «Fredrikkeprisen», Norske Kvinners Sanitetsforenings hederspris, for sitt engasjement mot å endre abortloven. For det kunne så vel rammet henne selv, å måtte sitte fremfor en nemnd og argumentere for at påkjenningen ville blitt for stor ved å få et barn til med samme genfeil som Joachim.

– De som sitter i de ulike abortnemndene, har de vært i panikk over barnet sitt som ligger i krampeanfall? spør Ellen, og legger til at hun fremover ønsker å dele av sine erfaringer fra å ha mistet Joachim:

– Jeg identifiserer meg med dem som har mistet et barn. I mange år har jeg gitt ventesorg en stemme. Nå kan jeg bli en ny stemme, for den endelige sorgen.

De fine ordene

«Han så hele verden før synet ble borte, han har løpt barbeint på de fineste sandstrender i verden», sa onkel Roar i minnetalen over Joachim. Ellens venninne Liv roste Steins utrettelige innsats for Joachim gjennom 19 år, og hvordan han tok ham med i slalåmbakken, helt til det ikke lenger gikk. Storebror Fredrick trakk frem Joachims gode smil og at han var «god på å velge seg de beste foreldrene i verden». Hvordan har det preget dem som par, å leve med Joachims sykdom?

– Sorg og redsel har ikke vært parallelle løp for meg og Stein, forteller Ellen.

– Med så store påkjenninger har vi havnet litt i utakt. På en måte er det bra. Når den ene har vært nede, har den andre holdt oss oppe. Vi visste ikke hvor fort det ville gå. Det kunne ingen gi oss svar på. I starten var Stein veldig praktisk. Han ordnet møter med genforskere og eksperter. Jeg gikk på jobben. Det ble min redning. Å være redaktør ble et pusterom for meg.

Hun tar seg til øverst i brystet.

– Men jeg kjenner jo nå at jeg har levd i sterk beredskap i så mange år. Om vi var på reise med de to andre barna kunne vi få telefon om at Joachim var dårlig og var blitt hentet i ambulanse, og jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har vært på vei hjem. Alexander og Gabrielle har sett foreldrene sine i mange ulike kriser. De har sett oss kjøre til sykehuset i hui og hast midt på natten.

Den symbolske ferien

Før Joachim gikk bort hadde familien bestilt Norgesferie, med badeland og dyrepark. En uke etter bisettelsen satte de seg i bilen. Fem var blitt til fire, og Gabrielle spurte, et sted mellom Larvik og Kristiansand: «Kan vi slutte å snakke om Joachim akkurat nå?».

– Bilturen ble starten på det nye livet, forteller Ellen.

– Jeg kjente det så sterkt, at det er vi, denne flokken som skal videre nå. Turen ble veldig symbolsk. Men jeg må venne meg til at dette er det nye livet. Jeg trener meg på å leve igjen.

Hun utdyper:

– Joachim var mye av fokuset vårt. At han skulle få opplevelser og utvikle seg. Nå må jeg trene meg på et nytt fokus: Jeg er mor til Joachim, men jeg er også mamma til to friske barn som skal loses gjennom sorgen. Det er en ny identitet for meg.

Hun blar i albumet, gjennom familiehøytider der Joachim alltid var med.

– Nå ligger det foran oss, alt vi skal gjøre for første gang uten Joachim. Jul. Bursdagen hans 4. mars. Det kommer til å ta tid. Sorgen over Joachim blir aldri borte.

Alexander er 18 og har innrømmet at han syntes Joachims epilepsianfall om natten var skumle. Gabrielle er 8 år ble født inn i et liv med en sterkt funksjonshemmet bror.

– Da hun var 4-5 år syntes hun det var skummelt å være på Grefsenkollen, men så vennet hun seg til det. Begge har sett at livet ikke bare er en kurve som går til himmels, sier Ellen.

Hvordan ta farvel?

I årenes løp formet tanken seg i Ellen, for hvordan de en dag skulle ta farvel med Joachim. At hun og Stein skulle overleve sitt barn var naturstridig, med det ville skje. Unngåelig.

– Vi hadde planlagt en felles avskjed for familien. Men så kom Covid og satte en stopper for det. Vi kunne ikke utsette de to andre barna for smitterisiko, og de fikk ikke tatt farvel med Joachim.

Ellen rister på hodet:

– Det var en ekstra påkjenning at vi mistet kontrollen over det. Det ble en dramatisk slutt på Joachims liv. En helt annerledes slutt enn jeg i alle år hadde trodd. Det er fortsatt et sjokk for meg at det endte som det gjorde.

Da Linda gransket familiehistorien, oppdaget hun morens skjulte fortid

Den nydelige minneboken

Under minnestunden i hagen hjemme i Ullevål hageby spilte Ellen og Stein musikk fra Løvens Konge. Ellen hadde lagt Joachims armbånd i en skål, så alle kunne ta et hver.

– Gjennom armbåndene kan alle som er glade i ham ha med seg hans liv og skjebne videre. Joachim fikk et annerledes liv, men alle som var tett på han har lært så mye av ham. Han satte veldig spor etter seg.

Personalet fra Grefsenkollen hadde laget en minnebok med håndskrevne hilsener: «Verdens beste gutt. Jeg kommer til å savne deg alltid» skrev en. En annen trakk frem sanggleden og evnen til å huske Abba-tekster ordrett: «Du var helt nydelig og varm! Full av kjærlighet. Takk for den gaven du var inn i hjertet mitt».

Personalet hadde også laget en video, og mens bildene fra Joachims «hybel» rullet over skjermen, fortalte de om livet med ham.

– Det var så rørende, forteller Ellen, med blanke øyne.

– Jeg så jo på bildene at Joachim var gladgutten der oppe. At han sang med og brukte stemmen sin, selv om han ikke hadde språk. Jeg har hørt mye på spillelistene hans etter at han døde. Alt fra Løvenes Konge til Forelska i lærer’n. Det er et godt minne.

– Har jeg hatt dårlig samvittighet?

Ellen Propellen. Paljett-Ellen. Premiere-Ellen. Tenker hun i dag at hun ville valgt annerledes? Valgt bort? Vi trenger ikke spørre. Ellen bringer det på bane selv:

– Da jeg mistet Joachim kan man tenke at jeg satt med dårlig samvittighet eller tenkte at jeg burde tatt andre valg. Etter alle årene i ventesorg har jeg spurt meg selv: Har jeg hatt dårlig samvittighet for at jeg har jobbet fullt? Men jeg har ikke dårlig samvittighet for at jeg valgte en karriere parallelt med livet med Joachim. For meg var det riktig.

Den endelige sorgen

Etter at hun sluttet i Aller Media i 2017 ble Ellen administrerende direktør for konferanse- og eventsenteret X Meeting Point Norway og Norges første Marriott hotell, Moxy. Nå, etter en fire måneders sykemelding, den første i hele hennes liv, begynte Ellen nylig i en ny direktørjobb som fortsatt er konfidensielt, der hun skal være med på å utvikle en helt ny merkevare.

Hun har skrevet bok om livet med Joachim. «Alt du ikke ser – Livet med Joachim» kom i 2019. Ellen er glad hun fullførte bokprosjektet før Joachim gikk bort, og tror ikke hun ville orket å skrive boken i dag. For nå, etter 19 år i ventesorg står hun i den endelige sorgen. Den ugjenkallelige.

– Jeg har hatt så mye håp. Man blir holdt ganske oppe av håpet, sier Ellen.

– Men nå er det ikke lenger noe håp å klamre seg til, og det er utrolig vondt. Men det er ikke noen snarvei gjennom smerten nå som Joachim er borte.

Hun utdyper:

– I ventesorgen har du ikke annet valg enn å holde angsten for deg selv, og først nå kan jeg la de naturlige sorgfasene slippe til. Det er en ekstra dimensjon ved det å miste et barn. Du holder deg oppe så lenge du har noe å kjempe for.

– Har du vært redd for å knekke?

Ellen rister på hodet.

– Nei. Jeg har så mye å kjempe for fremover videre, med to friske barn. Men kampen for Joachim, den er over.

Helten Joachim

Vi er tilbake ved den lyseblå kisten og duften av hortensia. Hos Joachim i Harry Potter-kappen. Kisten skal snart bæres ut av sterke armer: Lillebror Alexander, storebror Fredrick, Joachims fetter og kamerater, og Simen og Didrik, sønnene til Ellens bestevenninne Liv.

På lokket på Joachims kiste står Valghatten, den som hvisket Harry Potter i øret at han tilhørte huset Griffing. Hatten som sier deg sannheten om hvem du er, hvem som er folkene dine og hvilket hus som er ditt. Hatten står sammensunket på kistelokket, som ved enden av et dypt sukk.

Kanskje hvisker den noe til Joachim i denne stund, om hjemmet hans? Ikke Griffing eller Smygard, men om huset hjemme hos mamma og pappa i Ullevål Hageby, og det andre, på Grefsenkollen. Kanskje hvisker hatten ord om gjensyn og middager som står duftende på bordet allerede ved frokost? Og ord om mot? For den siste reisen begynner nå. Og den må Joachim legge ut på alene.

Ellen husker den store enslige stjernen de så på himmelen i København etter at Joachim var borte, og Gabrielle pekte ut av vinduet på båten og sa: «Mamma, Der er Joachim».

– Jeg levde med Joachims diagnose så lenge, men å forberede meg på den endelige slutten, det ser jeg nå at jeg ikke har gjort. Det har jeg ikke greid. Nå må jeg trene på å forsone meg med at han er død.

En ny avskjed

For fem dager siden satte de urnen i graven. Ellen hadde gruet seg, for det betød en ny avskjed. «Jeg tror Joachim har det godt, sammen med deres andre kjære som har gått foran», sa presten Sunniva Gylver, og mens Bjørn Eidsvågs «Eg ser» lød over den lyse, fine plassen på gravlunden, kunne de som ønsket det legge hånden på urnen.

Snart lød spadetak. Snart var det over.

På Facebook delte Ellen bilde av Gabrielles hjertestein. Den med sommerfugler og blomster og ordene: «Takk for reisen, elskede Joachim».

Ellen smiler og viser frem bildet på telefonen:

– Jeg har skjøvet det definitive med en grav bort, og ikke villet tenke på det. Men nå er graven der, med Gabrielles stein. Jeg kjenner at graven til Joachim blir et fint sted å gå til.

Ellen Arnstad (55)

Yrke: Redaktør og toppleder gjennom mer enn 25 år, administrerende direktør for X Meeting Point og Moxy Oslo X fra 2017. Har nylig begynt i en ny direktørjobb for et innovativt konsept som snart skal offentliggjøres.

Familie: Gift med Stein Støa, Sammen har de barna Alexander (18), Gabrielle Margrete (8) og Joachim, som døde, 26 år gammel.

Bor: Ullevål hageby