Å miste barn i magen

- Du kan ikke forberede deg på å føde et dødt barn

Babyen hadde varmen fra Eivors kropp da hun ble lagt i mors armer. Det var fint å holde henne, kjente Eivor. Samtidig så usigelig vondt.

MISTE BARN: Eivor var 34 år og svangerskapet gikk fint. Så kom helgen da Eivor følte at noe var galt. FOTO: Privat
MISTE BARN: Eivor var 34 år og svangerskapet gikk fint. Så kom helgen da Eivor følte at noe var galt. FOTO: Privat Vis mer
Publisert

Eivor Meisler fra Tromsø var fire måneder på vei da hun oppdaget at hun var gravid med nummer to. Hun hadde en sønn på 15 år, jobbet som sykepleier og var ikke i et forhold.

– Jeg hadde vanlig menstruasjon i starten, og da den uteble merket jeg at noe skjedde med kroppen min og tok en graviditetstest, sier Eivor.

– Jeg fikk sjokk da jeg skjønte at jeg var gravid.

Eivor følte seg som kastet inn i midten av et svangerskap og ikke forberedt på å bli mamma igjen.

– På ultralyden så jeg en baby som turnet rundt og jeg var 22 uker på vei. Det føltes så uvirkelig at jeg et øyeblikk lurte jeg på om jeg var med på skjult kamera, minnes Eivor.

Da hun fikk tenkt seg om, visste hun at hun hadde mer enn nok kjærlighet til den lille som lå i magen. Det ville bli et elsket barn. 15 åringen gledet seg til å bli storebror og mor og sønn så fram til en ny fase i livet. De hadde et stort nettverk, og familie og venner så også fram til at barnet skulle komme.

Følte at noe var galt

Eivor var 34 år og svangerskapet gikk fint. Alt var normalt på kontrollene. Omtrent tre uker før terminen, ble det registrert litt mer fostervann enn vanlig, og kontrollene ble hyppigere. Alt var greit. Så kom helgen da Eivor følte at noe var galt.

Fredagen var babyen roligere enn vanlig. Eivor tok for sikkerhets skyld kontakt med lege, som konstaterte at alt var normalt. Lørdag og søndag kjente Eivor masse liv i magen, og tenkte lettet at alt sikkert var i orden, til tross for engstelsen hun hadde følt.

Hos jordmoren på tirsdag rørte ikke barnet på seg og Eivor susset over dette, det hadde ikke skjedd før. Men hjertelyden var som den skulle og jordmoren fant ingen tegn på at noe var galt. Onsdag kjente ikke Eivor liv i det hele tatt.

– Jeg spiste sjokolade, det hadde jeg hørt skulle få babyer til å bevege seg mer i magen. Men det skjedde ingenting, sier Eivor.

– En venninne kjørte meg til sykehuset, og da jordmoren satte doppleren på magen fant hun ikke hjertelyden. I det øyeblikket skjønte jeg at den lille jenta mi var død. Så kom jeg inn på et undersøkelsesrom, der en lege bekreftet det jeg allerede visste. Marerittet var et faktum.

GRAVID: – På ultralyden så jeg en baby som turnet rundt og jeg var 22 uker på vei. FOTO: Privat
GRAVID: – På ultralyden så jeg en baby som turnet rundt og jeg var 22 uker på vei. FOTO: Privat Vis mer

Vondt å gi datteren fra seg

Eivor fikk beskjed om at hun måtte føde på normal måte, men at de ikke ville sette i gang fødselen før morgenen etter. Hun måtte dra hjem, og ble oppfordret til å forberede seg på det hun skulle gjennom.

– Det går ikke an å forberede seg på å føde et dødt barn. Et levende barn gleder man seg til å føde, til tross for smerter. Med en død baby kjennes alt bare meningsløst og vondt, og jeg ville bare bli ferdig med fødselen, sier Eivor.

– Jeg ringte mamma og mine nærmeste venninner, og mamma sov hos meg den natten. Jeg var livredd for det som ventet meg neste dag, og klarte ikke å sove et sekund.

Da det endelig ble morgen, dro Eivor og moren til sykehuset. Venninnene kom også dit. De satt hos Eivor på skift, slik at hun aldri var alene. Fødselen ble satt i gang torsdag morgen, natt til fredag ble babyen født. Stille. Eivor ga datteren navnet Adrianne Ingrid. Babyen hadde varmen fra Eivors kropp da hun ble lagt i mors armer. Det var fint å holde henne, kjente Eivor. Samtidig så usigelig vondt.

– Jeg fikk bli på sykehuset og holdt den kalde, lille kroppen tett inntil meg så ofte jeg hadde behov. Jeg kunne ikke ha henne hos meg hele tiden, men ga beskjed hver gang jeg ønsket de skulle hente Adrianne fra kjølerommet.

Etter noen dager måtte hun gi fra seg Adrianne, som skulle obduseres. Det var vondt å vite at den lille jenta skulle skjæres i. Hun var annerledes nå enn rett etter fødselen. Fornuften fortalte Eivor at hun mistet datteren sin allerede før hun ble født, men det var først nå Eivor virkelig tok inn over meg at Adrianne virkelig var død og kom til å forsvinne.

– Det var allikevel vanskelig å gi den lille kroppen fra meg for siste gang. Jeg rakk å bli knyttet til henne gjennom graviditeten, sier Eivor stille.

Obduksjonen viste at Adrianne døde av en streptokokkinfeksjon. Eivor er klar på at ingen kan kontrollere liv og død, men ble veldig redd for sønnen sin. Samtidig visste hun at hun ikke kunne beskytte ham mot alt.

Fikset ikke jobben

Eivor orket ikke tanken på at den lille kroppen skulle gå i oppløsning i en kiste, så hun valgte bisettelse og kremasjon. Mor og resten av nettverket hjalp henne med alt det praktiske, noe Eivor var svært takknemlig for. Hun prøvde ikke å holde tårene tilbake, men gråt og pratet mye. Hun hadde mange fine folk rundt seg, men etter hvert skulle alle tilbake til sine vanlige liv. Verden gikk videre. Men ikke for Eivor, selv om hun sto opp til samme tid hver dag og prøvde å skape seg et nytt liv.

– Jeg var vant til å være fysisk aktiv, nå hindret bekkenløsningen meg i det. Jeg var full av hormoner, slik kvinner er etter en fødsel, men jeg hadde ingen baby å øse min kjærlighet utover. Melkeproduksjonen måtte stoppes. Jeg fikk angst og var redd for alt, sov dårlig og følte meg fullstendig hudløst, forteller Eivor nøkternt.

– Etter seks uker gikk jeg tilbake til jobb. Jeg hadde ikke krav på barselpermisjon uten en baby å ta vare på. Men til tross for fantastiske kolleger og mye tilrettelegging, fungerte jeg ikke i jobben. Jeg er sykepleier som skal ta vare på andre, nå klarte jeg ikke en gang å ta vare på meg selv. Jeg ble sykmeldt et halvt år. Da skjønte jeg at jeg måtte gjøre noe helt annet for å komme videre.

Selv følte Eivor seg alene med sorgen, hun ville bort fra byen og flyttet til Finnmark for et år for å få alt litt på avstand. Eivors sønn bodde hos faren og hun visste han fikk den støtten han trengte der. Samtidig ba Eivor om å bli henvist til psykolog, men det var lang ventetid i det offentlige. Derfor tok hun kontakt med en kunstterapeut hun kjente i Trondheim. Eivor er selv utdannet kunstterapeut og vet hvilken hjelp dette verktøyet kan gi.

Skriveterapi

– Jeg tok noen beslutninger for å forenkle livet mitt. Huset i Tromsø ble solgt, og jeg kjente en frihet ved ikke å eie hus.

– Det året jeg bodde i Tana gjorde meg godt. Et lite samfunn, der alle kjenner alle, er noe helt annet enn en storby. Jeg fikk jobb på det lokale sykehuset og kjente at jeg mestret jobben. Men uten terapeuten, som jeg hadde tett kontakt med, hadde jeg nok ikke klart meg så bra.

Eivor forteller om et sammenbrudd der hun mistet all kontroll over følelsene. Hun fant ingen lindring og hadde selvmordstanker. Gjennom terapeuten lærte Eivor at følelser ikke er farlige, de kan man gjøre noe med. Hun lærte å bli kjent med hele spekteret av følelser, i stedet for å prøve å skyve alt det vonde unna.

– Terapeuten tålte meg på mitt verste, det ga meg trygghet, sier Eivor.

– Vi brukte skype og telefon, og jeg sendte tegninger til henne på mail. Jeg begynte også å skrive morsomme historier og jeg studerte samisk for å avlede meg selv. Midt i sorgen kunne jeg plutselig le av noe jeg selv hadde skrevet eller tegnet. Jeg skapte også en del tegneserier, og fikk brukt den kreative delen av meg selv på en konstruktiv måte.

Etter et år i Tana slet Eivor fremdeles med angst, men kjente at det var på tide å dra hjem. Avstanden var stor, og hun savnet å se sønnen sin oftere. Allikevel var det sårt å flytte fra samholdet i lokalsamfunnet; fra vennegjengen, kolleger og husverter, som alle hadde tatt godt vare på Eivor.

FOTO: Privat
FOTO: Privat Vis mer

Angsten slipper taket

Tilbake i Tromsø klarte Eivor nå å stå i jobben som sykepleier der. Hun trivdes i leilighet, og en dag kjente hun plutselig at angsten hadde vært borte noen minutter. Etter hvert slapp angsten taket mer og mer, og Eivor opplevde å kunne glede seg litt mer over livet. Det gikk sakte, men det gikk rette veien. For første gang etter at hun mistet Adrianne, klarte Eivor å se babyer og småjenter uten å bli dårlig.

– Når jeg ikke har ansvar for vedlikehold av hus, har jeg mer fritid til å gjøre andre ting, sier Eivor, som fortsatte å skrive på historiene som etter hvert ble til et manus. Uten særlige forhåpninger, sendte hun manuset til et forlag. Hun ble både glad og overrasket da forlaget ønsket å gi ut fortellingene som to barnebøker. Eivor er nå i gang med bok nummer tre.

Bøkene handler om den sinte katten Mepusa, som mobber mus, om grisete griser og fargerike yogasauer. Eivor tenker at bøkene kan gi en fin inngang til å snakke med barn om følelser.

- Du kan ikke forberede deg på å føde et dødt barn

Tilbyr sorgveiledning

– For meg handler det om livet før og etter Adrianne, sier Eivor.

– Samtidig med at verdiene mine har endret seg, har jeg også blitt sterkere. Jeg vet at livet er skjørt, og er takknemlig for alle hverdagsgleder og gylne øyeblikk. Livet kommer ikke. Livet er.

Som sykepleier er Eivor vant til å hjelpe andre. Nå når hun selv har opplevd noe av det verste man kan oppleve, kan hun bedre forstå hvordan folk i dyp sorg tenker. Hun vet hva hun kan si for å hjelpe dem, og føler at hun nå kan ta enda bedre vare på den mentale helsen. Sorgen har mange fasetter, og de som trenger hjelp, trenger det der og da.

– I januar opprettet jeg en privatpraksis med sorgveiledning. Der har jeg en-til-en-samtaler med folk som trenger støtte i sorgen. Uansett hva eller hvem de sørger over. Samtidig som jeg hjelper andre, gir det også meg mye å merke at jeg kan være til nytte på dette planet, sier Eivor.

– Da hadde Adrianne en misjon, selv om hun ikke selv fikk leve her på jorda.

FOTO: Privat
FOTO: Privat Vis mer

Oppdag mer mote, livsstil og historier fra virkeligheten på KK.no

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer