Göteborg 1958. To kvinner gjør seg klare til å føde. Begge heter ­Ingrid. Riktignok er Ingrid et vanlig navn, men kanskje er det skjebnenes frampek at begge de to døtrene skal ­vokse opp til å bli to av nabolandets mest elskede artister? At deres veier skal krysses. Ja, ikke bare krysses, men at navnene deres en dag skal smelte sammen til ett og samme?

I mars ser lille Elisabeth ­Andreasson dagens lys, og åtte ­måneder senere ­Anita Skorgan. De to smårollingene tar kanskje sine første skritt over de samme brosteinene, og spiser sin første is fra den samme kiosken på Avenyen.

Da Anita er sju år, flytter familien til Norge, og skjebne­trådene kunne dermed vært kappet. Slik ble det ikke. På ingen måte.

– Det er så utrolige mange likheter i livet vårt, sier ­Elisabeth Andreassen (65) og smiler mot Anita, som hun i dag ser på som en venninne.

Anita Skorgan (64) nikker, og snart går praten så over i hverandre at vi like godt kunne kalt dem ­«Bettanita», navnet på artistduoen og showet som har spilt for fulle hus siden 2020.

Vi møter de to premiereklare venn­inne til intervju og lunsj i Oslo. Om bare noen uker står de igjen på scenen i Sandefjord:

– 1958 var jo selve gullåret, da både Madonna, Prince og Michael Jackson ble født sier Bettan.

– Madonna har sagt: «If something scares you, jump into it.» Det er min ­filosofi også.

Anita spidder en scampi på ­gaffelen:

– Madonna sier også at hvis du … Hva var det hun sier igjen? En merkelig ting om fett. Jo! Du må velge om du vil se bra ut i ansiktet eller kroppen. Hvis man er fin i ansiktet, kreves det at man har litt på ­kroppen. Men blir man tynnere, forsvinner ansiktet.

– Jeg har vært begge deler! skyter Bettan inn og ler.

Tracy hadde 400 kroner på konto og ingen jobb. Så fikk hun en telefon

– Aldri kjent en eneste nabo

Elisabeth Andreassons karriere startet med en talentkonkurranse i Göteborgs-Posten i 1978. Snart ble hun oppdaget og del av gruppen «Chips» med Kikki Danielsson. Som en av Sveriges mest elskede artister sang hun i Eurovision-finalen i 1982, før hun satte kursen mot Norge.

Her hjemme var Anita Skorgan flasket opp på ­Sjostakovitsj, sang i NRKs pikekor og ble i 1972 kåret til «Ungdommens pianomester». Fem år senere representerte hun Norge i den internasjonale Eurovision-­finalen med sangen «Oliver».

Startskuddet var dermed gått for et Eurovision-løp der de begge har spurtet friskt.

– Første gang jeg møtte deg, var i Eurovision i 1982. Svenskene hadde en fest, men jeg tror ikke du var der? sier Elisabeth.

Anita rister på hodet:

– Jeg husker at du var så flink til å gå bort til folk å si «Hei, hei. Jeg heter Elisabeth. Så hyggelig å treffe deg.» Det kunne jeg aldri gjort!

– Du er litt mer forsiktig, konstaterer Bettan.

– Ja. Mens du, da du flyttet inn i den bygården, hadde kjøpt små velkomstgaver til alle og gikk rundt og ringte på dørene: «Hei, jeg er din nye nabo. Vær så god.»

Bettan ivrer over minnet:

– Jeg inviterte til champagne også. Det var veldig gøy, for det var utrolig hyggelige naboer. Blir du kjent med dem, kan du få hjelp til ting.

– Jeg har aldri kjent noen naboer i hele mitt liv, sier Anita.

– Nei, men det er din egen feil.

– Ja, men jeg vil jo ha det sånn. Jeg vil være i fred, sier Anita.

Bettan slår ut med hendene:

– Fred får man jo likevel. Men du får et kontaktnett. Om du har glemt ­nøkler, kan du ringe på.

Hun setter hånden til øret:

– «Du, det kommer en pakke. Er du hjemme? Jeg er nemlig i Royal Albert Hall.»

– Jeg har fått meldinger fra foreldre som ikke har råd til å sende barnet i bursdag

Stilte i samme badedrakt

Tro ikke at ulikheten i sosial omgang gjør dem til et litt umake vennepar. Motsetninger kan være bra, mener de. Og dessuten har de mer som er likt enn ulikt – som ­tendensen til å ende opp med de samme tingene. Anita ­husker badedrakten i Sandefjord. Av alle badedrakter i ­verden stilte de i den samme.

– Og da jeg besøkte deg på Brønnøya og hadde fått et slags futteral av søsteren min, en korallfarget kaftan med dusker på, som man har over bikinien når man passerer en viss alder. Da du åpnet, sto du i nøyaktig det samme futteralet. Og sånn bare fortsetter det.

Bettan nikker.

– Jeg trodde jo at jeg var alene om å ha deltatt fire ganger i den internasjonale Eurovision-finalen, og så møter jeg Anita som sier: «Det har jeg også.»

Hun smiler skjelmsk:

– Men hun har ikke sunget solo fire ganger, så jeg ­leder fortsatt litt. Og i den fjerde deltakelsen koret hun for noen andre.

– Ja, det var det året Finn Kalvik fikk null poeng, sier Anita, matter of factly.

Hjerteløs Anita Skorgan

Man må kanskje være vokst opp på 1970-tallet for å skjønne sprengkraften i å sitte ansikt til ansikt med Anita ­Skorgan. Kanskje må man har vært 14 og ha hatt «Cheek to cheek»-­kassetten med henne og Jahn Teigen og tenkt: «Hvordan er det mulig å være konsertpianist, popstjerne OG pen samtidig? Livet er sannelig ikke rettferdig.»

Men her sitter vi, og Anita Skorgan har nettopp sukket over hvor godt det kan være med en god kopp kaffe.

– Hvor er du fra, spør hun og sikter til dialekten min.

– Tromsø, svarer jeg intetanende.

Anita får et lurt uttrykk:

– Du er en av dem som får tårer i øynene når du hører «E du nord».

Journalisten blir tatt på senga. Tenker på nettopp nord, og da jeg sto på sommeravslutningen i 2. klasse og sang «Dans med meg Oliver», utkledd som Anita ­Skorgan.

– Å, gud ja, sier jeg mens tårene presser på.

– Så fæl du er nå.

Hun nikker megetsigende og smiler:

– Jeg har sett det skje.

Da Harrys mor ba ham komme inn på soverommet, sa hun noe helt annet enn det han hadde ventet

«Bettans mann er død»

I 1994 giftet Elisabet Andreasson seg med Tor Andreassen, og byttet ut o-en med en e. Døtrene Anna og Nora kom med to års mellomrom, og Elisabeth var ikke fremmed for å by på familielivet. Paret elsket å være på hytta, og Elisabeth beskriver en mann med sans for familieliv, gode måltider, en som brukte all sin tid på døtrene.

Men så, i 2016, kom sjokk­beskjeden. Elisabeth Andreassens mann var død, av et hjerteinfarkt på hytta. ­Elisabeth forteller om det ufattelige ­tapet, og husker akkurat hvor hun var da hun første gang så de ubegripelige ordene på trykk: «Bettans mann er død.»

– Vi satt i bilen, og bilen med kisten hans kjørte foran oss på E18. Jeg glemmer det aldri. Jeg vet akkurat hvor det var, og tenker på det hver gang vi kjører forbi. Hver gang.

Hun forteller at det har hjulpet henne å «sørge opp­over», som hun kaller det. Å løfte blikket.

– Himmelen er mye vakrere enn asfalten. Og blomstene vokser når de vender seg mot solen. Veien kan være mørk, og den kan være veldig trist. Men hvis du løfter blikket, ser du lyset.

Anita utdyper.

– Du kan ikke lure deg unna sorg. Den må gjøres, den må foretas. Det er et helvete, men man må bare ­gjøre det. Men det er så mange måter å gjøre det på. Jeg har lært meg forskjell på dette med nødvendig sorg og unødvendig selvmedlidelse. Det er ikke alltid så lett å skille mellom dem. Hvis du begynner å synes innmari synd på deg selv, er det veien ned.

– Ja, du må lære deg hvordan du vil bære sånne ting, sier Elisabeth.

– Både for dine døtre, overfor publikum og deg selv.

Norges Brangelina

Også Anita har hatt sine sorger, og lik Ibsens «Bøygen» kan vi ikke gå utenom. Men først, noen ord om skjønnhet. Jahn Teigen og Anita Skorgan var hele Norges superstjerner. Da de giftet seg i 1984 og Sara ble født samme år, var de jaget vilt, som den reneste Brangelina. Og sjelden hadde man sett noe så vakkert som Anita Skorgan!

– Takk, sier Anita, og vi skjønner at hun ikke har hatt for vane å måle seg ut fra utseende.

– Ja, herregud, det er helt vilt at det går an å være så pen, skyter Bettan inn.

– Vi har tatt dette med i showet og viser verdens ­vakreste bilde av Anita og det styggeste av meg. De dukker opp når vi akkurat har sagt: «Ja, vi er egentlig ganske like.» Og poff kommer bildene opp på storskjerm! Vent, jeg skal se om jeg finner det.

Bettan blar og leter og forsikrer at det bare er gøy:

– Jeg er så fornøyd med meg selv, så. Og det er humor. Folk lo jo så de skrek.

– Et skikkelig glansbilde av meg, stylet og greier, med god fotograf, utdyper Anita.

– Pøh! Fotograf. Det er du! Men hvor har jeg det ­stygge bildet, da?

Eksklusivt i KK: Øyunn Krogh røper at hun lider av vanskelig sykdom

Bruddet

Anita og Jahn gikk hver til sitt i 1987, og mens han ­senere flyttet til Skåne og bodde alene, ble Anita sammen med musiker Freddy Dahl. Paret fikk tvillingdøtre, begge født med sterk funksjonshemning. Etter å ha beskyttet barna fullstendig fra mediene i oppveksten, sto Anita i 2021 fram og fortalte om livet med to pleie­trengende barn.

– Jeg gjorde intervjuet fordi jeg var så misfornøyd med TT-­tjenesten. Og det hjalp. Etterpå er det faktisk blitt bedre.

Hun forteller om barne- og ungdomsår med ikke bare ett, men to barn som er helt avhengige av tunge elektriske rullestoler, og om hvor prisgitt de er det offentlige tilbudet med henting og kjøring, den såkalte TT-tjenesten.

– De kom sjelden når de skulle, og samtidig skal man jobbe og få hverdagen til å gå rundt. På det meste forholdt jeg meg til 70 personer – per jente!

Hun forteller at hun erfarte et tungrodd apparat uten samarbeid mellom ulike avdelinger, en belastning som kom i tillegg til fulltidsarbeidet med to pleietrengende barn boende hjemme.

– Det har vært såpass stor jobb at jeg holdt på å segne om. Det var like før jeg bare ga opp.

Anita snakker med refleksjon, men også med styrken til en som har lært seg å stille krav:

– Jeg var inne på tanken bare å stikke av. «Kanskje jeg bare skal dra til Australia og åpne en bar?» Jeg har brukt mange år på å komme meg til hektene og få overskudd. Først nå synes jeg at livet begynner å ligne noe.

Døtrene bodde hjemme til de var 18 år. I dag bor de i et bofellesskap med døgnbemanning:

– Jeg ser jo at de har det bedre der enn sammen med en utslitt mor. Og jeg var utslitt til tider. Da var jeg ikke noen god mor. Og er man utslitt, er man ikke bra for noen, ikke for seg selv eller barna eller for kjæresten.

– Jeg hadde en vanvittig sorg over å skulle dø fra barna mine

Fikk trøst på jobben

Både Anita og Elisabeth mener yrket og disiplinen har lært dem at det ikke går an å legge seg ned. At the show must go on, for å bruke en klisjé:

– Det var brutalt etter at Tor gikk bort. Da måtte du bare riste det av deg, sier Anita.

Bettan nikker:

– Vi hadde premiere 14 dager etter at han døde. For meg ble scenen en veldig god hjelp. Støtten fra publikum går ikke an å beskrive. På premieren satt jo alle og lurte: «Kommer hun til å klare det? Hvordan skal dette gå?»

Bettan beskriver full sal og hun selv som rensket stemmen og skulle synge balladen «Danse mot vår». Om å være ung, hud som møter hud og solen som skinner i ungdommens hår.

– Skrekken var å bryte sammen, men det ble så nydelig. Da kjente jeg: «Gud, for en støtte vi har.» Og jeg var så glad Anna og Nora satt i salen, for jeg hadde ikke ­kunnet beskrive følelsen for dem. De fikk jo også kjenne på kjærligheten. Jeg blir bare så lykkelig når jeg tenker på de sekundene der. Å, for en mann han var, sier Bettan og tørker øynene.

– Vi har fortsatt masse bilder av ham framme, og jeg tenner lys for ham så fort jeg kommer til Brønnøya. Han er alltid i våre hjerter.

Hun smiler.

– Anita og jeg har jo vært gjennom ting, begge to. Det er jo det som er livet, det som gjør at vi utvikler oss.

– Plutselig gikk det opp for meg at vi ikke hadde mange dagene igjen

Vennskap som varer

De to damene møtes på fritiden også. Ikke sånn å forstå at de renner ned dørene hos hverandre, men etter hvert som ­livet har utspilt seg - og i perioder servert mer sitroner enn Limoncello - er det blitt mange stunder.

– Vi kjenner en utrolig varme fra hverandre, og jeg kan betro meg til Elisabeth og åpne for de innerste tankene. Det er en gave når man ikke er barndomsvenner, men har funnet hverandre som voksne, sier Anita.

Bettan smiler:

– Jeg har utrolig respekt for Anita. Hun er blitt formet til en som ikke gjør hva som helst, og hun kan si fra: «Jeg finner meg i det, men ikke det.» Og dit har jeg også kommet.

Anita takker:

– Jeg har lært mye av Elisabeth. Hun har en utrolig positiv energi. Jeg har en tendens til å gruble og gruble: «Nei, det er ikke sikkert det kommer til å bli så fint. Nei, jeg vet ikke.» Da er hun alltid bare sånn: «Opp med ­blikket. Se oppover!»

– Jeg glemmer aldri da vi kjørte bak bilen med kisten hans på E18

Begge har nye kjærester

Anitas kjæreste bor på Voss, og i løpet av seks år er hun blitt «Jæskla god på Bergensbanen». Han er dyrlege, kan hun røpe.

– Så han håndterer henne veldig bra, som det villdyret hun er, sier Bettan, og begge bryter ut i latter

Paret møttes gjennom dyrlegens bror, som er jazz­musiker.

– Han er en ordentlig mann, med et skikkelig respektabelt yrke og fast inntekt og ikke en sånn kunstner­gærning, sier Anita.

– Han ringer ikke og ber deg vippse, skyter Bettan ­lattermildt inn.

– Blir man mettet av «kunstnergærninger» etter hvert?

Begge ler:

– Nei da, sier Anita og forsikrer at slett ikke alle forhold har befunnet seg i vipps-sonen.

Bettan nikker.

– Tor og jeg hadde fantastiske 27 år sammen.

– Men han var ikke kunstner, påpeker Anita.

– Nei, men han var fra en kunstnerfamilie. Og de er jo en veldig bra kombo, for han skjønte min greie, samtidig som han selv jobbet med noe helt annet.

Når man har møtt den store kjærligheten, slik ­Elisabeth beskriver den, skal det kanskje godt gjøres å møte en av samme kaliber?

– Av samme kaliber går ikke, sier hun.

– Men jeg har jo truffet en veldig søt mann. Vi bor ikke sammen, men har det veldig fint.

Hun forteller at han jobber innen sikkerhet på jern­banen, og at de elsker å være ved sjøen og å gå på ski. På spørsmål om de muligens møttes på en … datingapp, nikker hun:

– Det var Anita som tipset meg om å gå på Tinder. Hun sa: «Nå har du vært singel for lenge.» Men vi slettet appen første kveld vi var ute og spiste. Det gjelder bare å være litt fornuftig.

Anita skyter inn:

– Det er jo litt krevende å henge på bar i vår alder.

Bettan er enig:

– Veldig krevende. Om du går bort og spør om det er ledig, får du til svar «La det swinge». Du vet aldri hvem de vil ha. Elisabeth eller en Bobbysock.

Apropos Bobbysocks, dagen før ­intervjuet feiret duoen jubileum. Hele 38 år var gått siden seieren med Hanne Krogh i Göteborg. Bettan ­beskriver det som «et halvt liv».

– Men unge er vi!

Anita nikker:

– Senest i dag skrev jeg til kjæresten min «I love my life». På tross av at ikke alt mulig er på stell. Man kan verdsette livet selv om ikke alt er perfekt. Er ikke det ­fantastisk?

– Jo, sier Bettan.

– Jeg elsker livet mitt. Herregud. Barna har det bra, jeg bor bra, jeg er gjeldfri.

– Jeg vurderer å ta opp et nytt lån, jeg da, sier Anita og ­himler med øynene over den dårlige timingen, gitt renteoppgangen.

Drømmen er en hytte som hun og datteren Sara skal kjøpe i lag. For familiehytta hun kjøpte søsknene ut av i Numedal, ble hun bare trist av.

– Jeg savnet jo mor og far hele tiden når jeg var der. Bare jeg snakker om det, får jeg klump i halsen. Da sa Sara: «Mamma, nå må du ta en avgjørelse. Er det ikke mye bedre at vi tar bilder av alt i den hytta, så limer du dem inn i et album, og så kjøper du og jeg en hytte i lag og lager vår egen historie et annet sted?»

I tre år har mor og datter lett etter det rette stedet, med bilvei helt fram for døtrenes rullestoler. Anita skryter av Saras organisatoriske evner og usentimentale forhold til ting. Som da hun laget en auksjon over pappa Jahn Teigens eiendeler. I dag er hytta solgt, og pengene godgjør seg på konto til den rette hytta dukker opp:

– Dere kommer til å finne den, spår Elisabeth.

– Du har veldig god karma, svarer Anita.

– Jahn var føkkings kjekk!

Jahn Teigen gikk ut av tiden i 2021. De siste bildene viste en mann som bodde alene, sterkt preget av leddgikt, lysår unna superstjernen som var kjent for splitthopp på scenen og en stemme av de sjeldne. Men nå var det slutt. «Det vakreste som fins» er undertittelen på Bettanitas show, etter en av Jahn Teigens mest elskede ­låter. Da vi spør Anita hvilken av eksmannens låter hun setter høyest, drar hun på det. Det er så mange fine.

– Men «Optimist» er fantastisk å synge. Folk blir så glade av den. Og jeg elsker «Det vakreste som fins».

Bettan nikker og leter videre etter det stygge bildet. Stanser ved et av henne og Jahn Teigen. «Ååå», utbryter hun med varme og sier til Anita at de må ha det med i showet.

– Jeg er litt skeptisk, for han ser litt stusslig ut der, sier Anita.

Hun utdyper:

– Jahn ble kjempesyk og fikk ikke behandling. Han ville ikke, for han hadde legeskrekk. Jeg har ikke lyst til at folk skal huske ham sånn. Det er jo en del av historien, selvfølgelig.

Hun lyser opp:

– Det er så morsomt å se på de kule bildene fra han var ung og heit.

Hun setter opp et «mo i ­knærne»-ansikt.

– Han var så føkkings kjekk og hadde en fantastisk humor. Jeg var helt solgt!

Livet har sine faser. Felles for dem alle er at de skal gjennomleves. I forestillingen hyller damene hver sin Jan, og går ut og inn av hverandres låter. Smelter sammen, ­akkurat som navnet Bettanita. Elisabeth og Jan Werner Danielsen jobbet sammen i ti år. Fra han var 17 og fram til han ble funnet død i leiligheten sin i 2006, ­etter at hjertet hadde sviktet.

– Jan var sånn et nydelig menneske. Så sårbar og fin. Og samtidig sterk. Vi ble jo veldig gode venninner, sier Bettan.

Anita nikker:

– Det ville sikkert vært lettere for ham å leve nå.

– Ja, det er mye mer åpent om all ting nå, mer aksept. Jeg vet ikke hvor mye man skal si, men han var litt redd …

– Du kan vel bare si akkurat det? foreslår Anita.

Bettan nikker:

– Ja. Jan var litt redd. For mye. Men han hadde mange gode venner og en veldig fin familie.

– Suksess er ingen spøk

Anita husker den ene gangen hun sang med Jan ­Werner, under en hyllest til Bee Gees. Hun beskriver hvordan han nærmest spant i kulissene.

Elisabeth smiler:

– Han fikk oppleve å se mange av drømmene sine gå i oppfyllelse, som da han fikk komme til Carnegie Hall. Men for et tap det var.

Anita nikker.

– Suksess er ingen spøk, og det er ikke alle som er ­rustet for å bli kastet ut i offentligheten. Og for ikke å snakke om motgang. Jeg tenker på det når jeg ser disse konkurransene på tv, og alle har store drømmer som ­betyr alt. Hvis de bare kan stå på scenen, skal livet bli bra. Fordi der er man lykkeligst. På en måte er det sant. Men det er så mye som skal stemme for at det skal bli riktig.

– Ja, sier Bettan.

– Og så går det fem minutter, og så blir de slått ut, og så bare stenger døren seg. Så skal de hjem til familien i Namsos og forklare for alle.

Anita nikker:

– Det er lett å tro at applausen du får på tv, når alle skriker og jubler, er sånn det kommer til å bli. Men så kommer du ut i virkeligheten, med ditt lille opplegg, og må gjøre deg fortjent til applaus. Den sitter mye lenger inne. Og da skal du ha sterk rygg og sterk vilje.

Anita beskriver øyeblikket alle som står på scenen, leter etter, selve kontakten med publikum.

– Om alt stemmer, kan du kjenne at det begynner å vibrere. Det er den store lykken. Men du må gjøre alt riktig. Du kan ikke bare gå inn og synge litt. Det er det veldig mange som kan. Etter en sånn anstrengelse, kjenner jeg noen ganger at «å, nå må jeg fylle på med noe». Da er det bra at jeg ikke har venner som driver med kokain. Et glass vin gjør nytten.

– Eller en sånn Furuseth-donut, skyter Bettan inn.

Ingen av de i alt fem døtrene har gått i mødrenes fotspor. Anitas datter Sara er billedkunstner og tar en master, mens Bettans døtre, Anna og Nora, er henholdsvis sykepleier med videreutdannelse i anestesi og energi- og miljø­ingeniør. Men alle tre synger «dødsfint», ifølge mødrene.

- Jeg har brukt mange år på å komme meg til hektene og få overskudd

Anita er bestemor

Anita er bestemor til en gutt på åtte år, og den faste dagen de er sammen, er en av uka beste. Bettan er ikke blitt bestemor.

– Nei, ikke ennå. Så der har du en liten forskjell ­mellom oss!

Begge har hvert sitt AS og gjør all jobben selv. Ingen mellomledd eller management. Vil du booke Bettanita, må du forholde deg til Bettan og Anita selv.

– Og det er så deilig. Det er ryddig. Vi orker ikke rot. Vi svarer på sms. Vi er f… ta meg effektive, altså, sier Bettan.

Anita har hjemmekontor, mens Bettan har kontor vis-à-vis Slottet. Planen er å be kongen på kaffe, om hun ser ham i hagen.

– Jeg sendte noen av cd-ene min til ham i 1993. Jeg ­visste han likte «Send in the Clowns», og jeg fikk sååå fint svar. «Kongen og dronningen takker så meget, og favoritt­sangen hans er sånn og sånn.» Brevet henger på ute­doen på Brønnøya.

Hun scroller videre etter det stygge bildet, og mener det vil gjøre seg godt i KK. Om hun bare kunne finne det!

Anita skyter inn:

– Du har jo akkurat sittet og skrytt av hvor ufattelig praktisk du er! Du har det sikkert i en mappe, med «Dom fulaste foton».

Drømmen er at alle de fem døtrene skal komme på premieren i Sandefjord. Elisabeths Nora og Anna, og Anitas Sara, Maria og Julie. Anita mener at det kan bli vanskelig, siden hun etter at tvillingene ble myndige, ikke lenger disponerer bilen med plass til rullestolene.

– Jeg orker ikke å tenke på det mer. Jeg blir bare så lei. Jeg kjenner at energien bare renner ut.

Hun understreker:

– Men Norge er jo det beste landet å leve i. Vi må ikke glemme det. Når jeg blir frustrert, tenker jeg: Søren, vi kunne hatt det verre. Og man har ikke noe valg. Du må gå på, og du vet at du blir sterkere av det. Og så har du kjærligheten til barna. De er barna dine, og du kastes mellom kjærlighet og fortvilelse. Men du har ikke noe valg. Du kan ikke gå fra det. Du har både barnas kjærlighet og alt det vanskelige.

Livets tveeggede sverd. Lyset og mørket. I en foredragskonsert forteller Anita om hvordan hun i 19 år har forsøkt å manøvrere i et landskap av Nav, TT-­tjeneste og (forhåpentligvis) trappefrie atkomster.

– Det er så mange som har noen som faller utenfor ­eller trenger ekstra omsorg. Jeg snakker om det å overleve i en veldig, veldig presset situasjon. Hvordan håndtere de følelsene? Hvordan overleve? Det vet jeg mye om. Foredraget heter «Bare en mamma».

Bettan skyter inn:

– Og jeg har et show som heter «Bare en Bobbysock».

Begge to bryter ut i latter, og Bettan himler med ­øynene:

– Det er samme styret! Haha.

Snart kommer datteren Nora innom for å hente Elisabeth. De skal spise skalldyr på Brønnøya. Siden går turen til en Eurovision-galla i Liverpool, og deretter skal hun møte Hanne Krogh, for å «gjøre noen greier».

– Hanne er blitt en venn for livet. Og så mye glede jeg har hatt av «La det swinge»! Og nå begynner vi jo å bli ­legender og får meldinger fra fans fra hele Europa.

Anita kommer tilbake fra toalettet og lurer på hvordan det går med det stygge bildet.

– Jeg jobber med saken, sier Bettan og stanser ved et bilde av Tor.

Hun holder opp bildet og blir mild i stemmen.

– Men se på ham, da. Så pen. Herregud, så kjekk.

– Satte du nok pris på ham da han levde? spør ­Anita.

– Ja. Absolutt!

– Er det noe man spør seg når man har mistet noen?

Anita nikker.

– Man lever så mye i framtiden og tror hele tiden at ting kan blir bedre. Det som skal skje til neste år, blir ­sikkert flott! Og plutselig blir folk borte.

Bettan smiler.

– Tor og jeg levde veldig i nuet. Vi lagde god mat, handlet inn grønnsaker der, kjøtt der, fisk der. Han elsket Brønnøya og var veldig til stede med barna.

Anita nikker.

– Det er kanskje derfor du kan sørge oppover? Siden du ikke går og angrer. Mange begynner å legge skylden på seg selv, og da blir det vanskelig å leve.

– Jeg angrer ingenting, sier Bettan.

– Vi var lykkelige. Det kunne gå en uke uten at vi sa noe til hverandre, og bare gikk i våre egne ­tanker. I bryllupstalen sa jeg at han fikk lov til å beholde gutterommet inni seg. Han hadde jo vært ungkar i alle år. «Bare gå inn og vær der så lenge du vil.» Han kunne være der i en uke, og så var han tilbake. Nei, han var så bra. Så varm og god mot alle.

Hun blar videre:

– Men hvor er hun stygge da?

Nora kommer innom for å hente moren.

– Vi har snakket litt om pappa, forteller Elisabeth.

– Og jeg har grått litt også. Det var så deilig. Det er deilig å gråte. Jeg er ikke redd for det.

Vi takker for intervjuet og sier at det har vært en glede.

De smiler og takker tilbake:

– Det er deilig når det er både alvor og skjemt. Det er jo sånn livet er, sier Anita.

– Ja, sier Bettan.

– Vi har levd livet. Og vi lever det!

Oppdag mer mote, livsstil og historier fra virkeligheten på KK.no