Fødselsdepresjon

«Du plager dritten ut av mannen din!»

Da psykolog Danielle (36) ble rammet av fødselsdepresjon, fikk hun en beskjed fra terapeuten sin som satte henne helt ut.

FØDSELSDEPRESJON: - Det kjentes som jeg var påkjørt av en buss. FOTO: Privat
FØDSELSDEPRESJON: - Det kjentes som jeg var påkjørt av en buss. FOTO: Privat Vis mer
Publisert

– Det tok ikke så lang tid etter jeg hadde kommet hjem med minstemann at jeg kjente på at jeg verken fysisk eller psykisk hadde så mye å gå på. Fysisk kjentes det ut som jeg var blitt påkjørt av en buss, sier psykolog Danielle Bakkevoll Legland.

– Jeg har også kronisk migrene, og etter fødsel gjorde det seg ekstra gjeldende på grunn av de store hormonsvingningene.

Danielle snakker om det mange kjenner til og forstår, nemlig at det kan være krevende å komme hjem til en treåring med en nyfødt baby. Det blir ofte lite og uregelmessig søvn, det er oppstart av amming, mor skal bli kjent med babyen og ikke minst vie all sin ekstra tid til treåring.

– Dette er virkelig ikke unikt, sånn er det jo for de fleste som får barn. Man låner på en måte bort kroppen sin i ni måneder, og jeg tenkte nok ikke så mye på tiden etterpå, sier Danielle. 

– For noen av oss blir denne tiden mer enn vanlig krevende, og det kan arte seg på ulike måter.

Opptatt av formidling

Danielles ektemann og barnas far, Audun Bakkevoll Legland (37), har vært den største støttespilleren hele veien. Han har godkjent artikkelen og bildene, men ønsker ikke å uttale seg.

KKs journalist snakker med Danielle på telefonen. Hun forteller at hun vokste opp i Sandefjord, og etter flere år i både Tromsø og Oslo, nå har returnert til barndomsbyen.

Danielle og mannen har to gutter, en på tre år og en på åtte måneder. Danielle har en spalte i Dagsavisen som heter «Spør psykologen» og ellers er tilknyttet Psykologkontakten.

– Jeg jobbet i utgangspunktet i mediebransjen. Jeg var utdannet innenfor kommunikasjon, og synes intern kommunikasjon var spennende. Derfor ønsket jeg å jobbe innenfor HR-feltet, sier Danielle.

– Den gangen fantes det ingen spesifikke utdanningsprogram innen HR, og jeg tenkte derfor at organisasjonspsykologi kunne ta meg dit.

Danielle mener at tilfeldighetene former livet, og nå spesialiserer hun seg innenfor samfunnspsykologi. Med bakgrunn fra formidling, setter hun søkelys på at psykologfaget skal være tilgjengelig og kommunisert til riktige målgrupper på en lettfattelig måte, slik at alle kan ha nytte av det. 

Det var litt uvant å gå fra å være den som hjelper til den som trengte hjelp. Men Danielle har en ganske oppgjort holdning om at de fleste i livet vekselsvis vil kjenne på å være både hjelper og hjelperen, uavhengig av yrke. Leger blir også syke. Det samme gjelder psykologer.

– Jeg stoler på at det er forståelse for nettopp hvordan rollene kan veksles gjennom livet, sier Danielle.

GLEDE: – Mitt største privilegium i verden er å få være mamma. FOTO: Privat
GLEDE: – Mitt største privilegium i verden er å få være mamma. FOTO: Privat Vis mer

To ulike opplevelser

Med førstemann hadde Danielle planlagt keisersnitt 17. mars 2020, fem dager etter at Norge stengte ned. I kjølvannet av dette er det viktig for henne å få kommunisert ut hva som egentlig foregikk på fødeavdelingene og barselavdelingene i denne perioden. Fedrene var ikke velkomne verken på operasjonssal eller barselavdeling i denne perioden, og kun på føden under aktiv fødsel. – Statistikk viser at det var mye høyere forekomst av fødselsdepresjon blant kvinnene som fødte i denne perioden. Jeg slapp heldigvis unna den gangen, sier Danielle. 

– Tre år senere skulle vi ønske lillebror velkommen. Denne gangen fikk vi oppleve å være sammen på operasjonsstua, og vi fikk omgjort et lite rom til familierom på barselavdelingen. Denne starten var alt jeg kunne be om der og da, og jeg fikk tid og bistand nok til at jeg kunne bruke energi på å forelske meg i sønnen min. Ironisk nok var det denne gangen jeg fikk fødselsdepresjon selv. 

Om amming sier Danielle at hun nok er uheldig fra naturens side, for hun ble skikkelig syk under ammingen av begge gutta. Med førstefødte fikk hun tre abscesser (verkebyller) i brystet og ble innlagt seks uker etter fødsel.

– Jeg leste meg opp til jeg var grønn i trynet på hvordan jeg kunne unngå det med andremann, og jeg spurte absolutt alle som kunne tenkes å ha peiling på feltet. Selv helsesykepleieren ble svært overrasket når det samme skjedde igjen, og det ble en ny innleggelse, sier Danielle.

– For meg ble morsmelkerstatning en lettelse og noe som gjorde meg frisk. 

Miriam får holde barna sine for første gang etter fødselen - fem dager etter at de ble født. Vis mer

Så spøkelser på høylys dag

For Danielle begynte det mer med redsel for alt som kunne skje, enn med depresjon. Det tok litt tid før hun forsto hva dette var, for det depressive var ikke like fremtredende som angsten.

– Så jeg måtte liksom minne meg selv på at fødselsdepresjon også kan komme til uttrykk på den måten, forklarer Danielle.

Hun følte ikke jeg strakk til for noen og kjente på stor grad av selvbebreidelse. Hun ble støysensitiv og greide ikke å ha på TV, radio eller annen lyd i flere uker.

– Men mest av alt ble jeg så innmari redd. For store ting og for små ting. Jeg ble høyaktivert og så spøkelser på høylys dag, i mitt hode fantes det farer overalt, forklarer Danielle.

– Det var som om de filtrene man har for å filtrere både tanker og følelser gjennom var helt borte. Alt ble så rått.

Danielle vil gjerne legge til at alt dette også er vanlig i en viss intensitet, for barseltid kan være skikkelig tøffe greier. En diagnose er heller ikke nødvendig alltid, samtidig så kan fødselsdepresjon utløse noen rettigheter til hjelp. 

Danielle var også i stor grad redd for at andre skulle synes hun var en dårlig mor, selv om hun aldri selv ville hatt slike tanker om mødre med fødselsdepresjon.

– Mitt største privilegium i verden er å få være mamma. Redselen for at andre skulle tro jeg ikke mestret morsrollen ble sterk og gjorde vondt verre, sier Danielle. 

– Det er imidlertid viktig for meg å få frem at de aller fleste strekker seg mer enn det de egentlig har kapasitet til, for å være en god mamma. De aller færreste ligger på et mørkt rom og gråter, slik man kanskje ser for seg. Man kjemper seg gjennom dagen. Noen blir imidlertid så syke at det er vanskelig å kombinere sykdommen med morsrollen en periode, og jeg føler virkelig med dem.

VONDT VERRE: - Redselen for at andre skulle tro jeg ikke mestret morsrollen ble sterk og gjorde vondt verre, sier Danielle.  FOTO: Privat
VONDT VERRE: - Redselen for at andre skulle tro jeg ikke mestret morsrollen ble sterk og gjorde vondt verre, sier Danielle.  FOTO: Privat Vis mer

Rene ord for pengene

Danielle forsto hun trengte hjelp, og snakket mye med helsestasjonen underveis. Der fikk hun beskjed om at det var flere måneders ventetid på denne typen psykologhjelp i kommunen. Hun fant heller ingen steder å henvende seg på nett i kommunen.

– Jeg gikk derfor frem på gamlemåten; jeg googla meg frem til psykolog i området. Egentlig har man ikke ork til å dra til psykolog heller i en slik intens periode med baby på slep, sier Danielle.

– Jeg følte at situasjonen var så håpløs at det ikke ville hjelpe, men jeg gjorde det mest for at familien min skulle føle seg trygge på at jeg på sett og vis gjorde mitt for å bli bedre. Jeg valgte åpenhet og holdt ikke tankene mine for meg selv. Men tankene og følelsene mine satt jo i min hjerne, og ingen kunne kjenne dem på samme måte som meg. Så jeg følte meg ensom på den måten at jeg var min egen verste fiende. 

Danielle snakket mye med mannen sin og en del med venner, og opplevde forståelse fra de aller fleste. Selvfølgelig syntes alle at det var veldig trist at det ble sånn. Flere hun kjenner har dessverre også vært gjennom noe liknende, og der fikk Danielle en god heiagjeng.

– Samtidig er sånn at dersom man snakker om det man har angst for absolutt hele tiden, så gis det næring til den delen av hjernen. Forbindelsene i hjernen blir styrket for hver repetisjon. På et tidspunkt sa psykologen rett ut: ”Du plager dritten ut av mannen din!” etter at jeg hadde prata i flere uker om alt jeg var redd for. Det var rene ord for pengene, og jeg skjønte at jeg måtte begynne å fylle samtalene mine med andre ting, sier Danielle.

– Jeg hadde mye dårlig samvittighet ovenfor barna våre og mannen min. Dette skulle jo være en fin tid, og så var det på et vis jeg som ødela alt det fine.  

Viktig med rask nok hjelp

Hvis hun hadde vært tålmodig og ventet de forespeilede månedene, hadde Danielle trolig fått hjelp hos det offentlige helsevesenet og sluppet å betale psykologtimene av egen lomme.

– Jeg var veldig heldig som kunne betale selv, men jeg vet at det er mange som ikke kan det. Det mener jeg er uheldig på individ og samfunnsnivå, sier Danielle.

Hun legger til at en familie blir skjør uten en operativ mor. Det kan gi seg til utslag på mange måter for både mor og far, men det er ofte tilknytningen til barnet man er mest bekymret for. Tilknytningsvansker er risikofaktor for psykisk uhelse hos barnet. Samtidig viser også forskning at fødselsdepresjon ikke trenger å påvirke barnet i det hele tatt, noe Danielle antar handler om intensitet og lengde på symptomene. Hun tror de fleste gjør alt de kan for at barnet ikke skal plukke opp mors strev. 

– Som psykolog er jeg vant til å hjelpe andre, blant annet med å finne verktøy de kan bruke for å minske eller helst fjerne de uønskede og vanskelige følelsene, tankene og/eller plagene. Jeg tror det er viktig å erkjenne at man aldri er objektiv når det gjelder en selv. Jeg tror de fleste gjennom livet vil ha nytte av å snakke med en nøytral utenforstående, sier Danielle.

Dette hjalp Danielle

I starten var hun hos psykologen hver uke, deretter mer etter behov. Og selv om hun ikke hadde tro på at behandlingen skulle hjelpe, merket Danielle fremgang.

– Hjemme begynte vi med å ta time for time. Etter hvert begynte jeg å gjøre det jeg ellers ville gjort, selv om jeg ikke hadde lyst. Jeg syntes det fungerte best. Også var vi rause med hverandre når den andre trengte en pause, sier Danielle, som sluttet hos psykologen etter noen måneder.

– Forståelse fra mannen min, nær familie og venner var nok det viktigste. I tillegg til å ta tilbake hverdagen selv om det overhodet ikke fristet. Når jeg ser tilbake, tror jeg det var noe av det viktigste. 

Fødselsdepresjonen forsvant egentlig i takt med at Danielle ble smertebehandlet for brystbetennelse på sykehus. Hun måtte slutte og amme og fikk litt mer søvn, som igjen førte til mindre migrene. Hun fikk med andre ord flere av de lommene hun trengte for å komme litt til seg selv igjen.  

– Jeg oppfyller ikke kriteriene for depresjon lenger, noe jeg er svært takknemlig for. Men som jeg er inne på, kan babyfasen by på store gleder og samtidig være tøff, uten at det er noe diagnose i seg selv. Jeg anser meg uansett som veldig heldig som kjenner at jeg kan ta del i gledene. 

Oppdag mer mote, livsstil og historier fra virkeligheten på KK.no

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet