Helene Sandvig (48) er aktuell med NRK-serien «Helene sjekker inn», hvor hun flytter inn på seks ulike institusjoner for å finne ut mer om hvordan det er å bo og jobbe der. Foto: Geir Dokken
Helene Sandvig (48) er aktuell med NRK-serien «Helene sjekker inn», hvor hun flytter inn på seks ulike institusjoner for å finne ut mer om hvordan det er å bo og jobbe der. Foto: Geir DokkenVis mer

Helene Sandvig

- Du skal ikke kimse av kjærlighetssorg, det var verre enn å miste moren sin

For Helene Sandvig (48) ble hennes egen serie om samfunnets svake hennes personlige tåreperser. Men programlederen har ikke alltid stått med hjertet i hånden.

Helene Sandvig (48) er programleder og helsejournalist i NRK, kjent særlig fra programmet «Puls». Hun er aktuell med «Helene sjekker inn», en dokumentarserie i seks deler fra ulike institusjoner som blir sendt i høst. Helene er gift med Pål (48), og sammen har de døtrene Vilma (14), Dina (12) Anna (8). 

«Du, nå har du en sprøyte hengende bak øret, der andre kanskje plasserer … eh … en penn?»

Helene Sandvig har nettopp banket på døra hos narkomane Magnus på hospitset i Dalsbergstien i Oslo, med et TV-team på slep. «Ja, det hadde jeg glemt. Det ser kanskje litt harry ut», svarer Magnus. Så begynner de begge å le.

LES OGSÅ: Programleder Janka Polliani sier «JA!» til strekkmerker

«Har du noen andre som er glad i deg?»

Slik starter deres første møte. Isen er brutt. Og slik navigerer Helene i episode etter episode i NRK-serien «Helene sjekker inn», der hun flytter inn på seks ulike institusjoner for å finne ut mer om hvordan det er å bo og jobbe der. Hun banker på lukkede dører, i neonopplyste ganger, og prøver å komme tettere på institusjonslivet. Sier akkurat det hun tenker, stiller direkte spørsmål.

«Har du noen andre som er glad i deg?» spør hun Sandra, som har vært heroin­avhengig i 26 år. Til Mohamad, som ikke vil bli filmet fordi han ikke har noen tenner, utbryter hun: «Men ingen her har jo tenner?!» Men det viktigste hun gjør, er å se dem som bor her som de menneskene de er, bak de ulike merkelappene: asylsøkere, narkomane, pleietrengende, psykisk syke, pasienter til avrusning, kriminelle. Hun spør og graver, tar på og klemmer – og gråter alltid når hun etter fem dager sjekker ut.

LES OGSÅ: Mia Gundersen (54): -Vi snakker altfor lite om hvor beintøft det er å gå gjennom et brudd

Og hun kan fremdeles gråte når hun tenker på dem, som nå, der hun står midt på kjøkkengulvet, blank i øynene, og forteller med hele kroppen, trygt hjemme i den lyse, ryddige leiligheten på Oslo vest, med panoramautsikt mot sjø og hvite seilbåtmaster i Bestumkilen. Fordi hun føler seg så utrolig takknemlig. E18 rett nedenfor tar henne tilbake til asylmottaket Dikemark på 20 minutter, eller til hospitset i Oslo på et kvarter. Til nådeløse verdener.

– Vi lever i et samfunn der vi framstiller oss selv som veldig glossy.

- Alt er så bra. Så jeg synes at vi trenger å åpne litt opp mot verdener vi ikke ser vanligvis, universer vi frykter. 
Slik forklarer hun grunnideen til serien, som hun sier er det fineste og mest personlige hun noen gang har gjort.

- Jeg trives ikke nødvendigvis i ruta

De rå hverdagene der hun levde så tett på under innspilling, er nære, men fjerne. Her er Helene Sandvigs (48) univers. I borettslaget på Bestum, på en knaus ved Oslofjorden, bor den populære «Puls»-programlederen sammen med Pål (48), døtrene Vilma (14), Dina (12), Anna (8) og den litt sky blandingshunden Uno. Forfatteren av boken «5-10-15», som mener at hver pause i hverdagen kan brukes til en treningsøkt. 

Så nå har jeg nettopp prøvd å følge hennes gode eksempel, løper opp og ned de lange steintrappene en ekstra gang før jeg ringer på døra med blodsmak i munnen, og blir møtt av det friske smilet, det opplagte blikket under usminkede vipper, med håret i hestehale og beina i en treningsbukse, og et fast håndtrykk. Rett fram, naturlig, forutsigbar. På kjøkkenbenken har hun satt fram sukkererter. 

– Jeg er ikke glad i oppmerksomhet! Hun roper det ut, som et smell i luften.

– Jeg hadde aldri noen drøm om å bli programleder. Jeg trives ikke nødvendigvis i ruta.

Det er formidlingsansvaret hun liker. Hun ser på seg selv som journalist, ikke programleder.

– Jeg er alltid mest opptatt av å stille spørsmål til mennesket jeg har foran meg. Jeg er ikke så opptatt av å snakke om meg selv.

Å løfte fram samfunnets svakeste. Det har hun fra pappa. Hun blir rørt igjen. Hennes far, Helge Sandvig, den engasjerte Aftenposten-journalisten og familiens bauta, døde i fjor. Han ble etter hvert sterkt redusert av demens, og ble innlagt på sykehjem, selv om han lenge strittet imot, som en elefant, ifølge datteren. Hvordan hun opplevde å se hennes en gang så sterke og språkmektige far forsvinne litt etter litt, ble til et svært personlig «Puls»-program som fikk enorm respons. Hun skulle ønske pappa kunne se dette programmet også. Dette er en del av arven etter ham.

ER SEG SELV: – Jeg tror ikke at jeg er opptatt av å vise meg fram som en annen enn den jeg er, og det tror og håper jeg jentene mine blir smittet av, sier Helene. Hunden Uno er helt enig. Foto: Geir Dokken
ER SEG SELV: – Jeg tror ikke at jeg er opptatt av å vise meg fram som en annen enn den jeg er, og det tror og håper jeg jentene mine blir smittet av, sier Helene. Hunden Uno er helt enig. Foto: Geir Dokken Vis mer

LES OGSÅ: Nygifte Agnes Kittelsen om utseendepress og kjærligheten

Moren døde

«Venner man seg til at man blir gammel og skrukkete?» Helene står og henger ved dodøra, mens kamera går og Ragnhild (85), beboer ved Lørenskog sykehjem, pusser de tennene hun har igjen. «Det venner man seg aldri til», svarer Ragnhild, som gråt seg i søvn de første åtte dagene på sykehjemmet, men som sier til seg selv: «Ta deg sammen, det kommer en dag i morgen også. Kanskje». Og slukker lyset for å sove. Helene går så ut på gangen og griner. Igjen.

Hun føler et ansvar, det er ikke bare å ta pikkpakket og flytte ut etter endt opptak, når de hun har levd sammen med, fortsetter sine livs hardeste kamper. Hun pleier kontakten. Kommer på besøk. Sykehjemsbeboerne ble invitert på omvisning på NRK. Noen blir Helene facebookvenner med, hvorfor skulle de ikke det?

– Men du blir ikke litt … mye?

– Jeg blir glad i mennesker, jeg gjør det! Og jeg blir aldri flau over at jeg griner. Men på et sted griner jeg så mye at opptaket ikke kan brukes. Det er ikke noe som jeg kalkulerer. Jeg må gi noe av meg selv og min egen sårbarhet skal jeg komme inn og granske sjela til andre mennesker.  

Men hun har ikke alltid vært slik, full av følelser som verker i kroppen. Da hun var yngre, hadde hun ikke lett for å gråte. Ikke engang da mamma døde av kreft da Helene var 24 år gammel. Hun holdt følelsene på en armlengdes avstand ved å ha hendene fulle, og hodet fokusert på andre ting.

– Jeg tror ikke at det var feil. Vi har bare forskjellige måter å håndtere sorg på, og jeg fikk ikke noe backlash i ettertid.

Men noe endret seg da hun ble mamma selv.

– Det å få barn åpner hjertet ditt, du kjenner på sårbarhet på en helt annen måte. Jeg synes det er fint.

Serien har vært en vekker for henne. Alle møtene med mennesker med fratatte muligheter. Hun har reflektert mye over eget liv og oppvekst og forutsetningene man har for å få et godt liv. Og vet at hun lenge surfet på en bølge.

– Jeg har alltid følt meg veldig fri og veldig trygg, sier hun om oppveksten på Abildsø, ved Østensjøvannet. Hun kommer fra et åpent hjem. En høylytt familie. Hun husker moren som varm og inkluderende, faren som en klippe. Og de tre eldre brødre passet alltid ekstra godt på henne og tvillingsøsteren Anja. Når Helene snakker om barndommen, skifter hun ut «jeg» med «vi». Sammen var tvillingsøstrene sterke. De var gode i fotball. Pene og ­populære. Selvtilliten ble bygd tidlig.

– Det var aldri konkurranse mellom oss, men jeg har nok alltid vært den dominerende, som passet litt på og korrigerte henne. Jeg var sikkert ganske irriterende, innrømmer hun. Søstrene er fremdeles veldig nære.

Selv ikke da moren fikk brystkreft da Helene bare var 13 år gammel, slo livets alvor inn over henne. Det var jo bare en pupp? Men moren kom seg aldri helt igjen. Det er turene med pappa hun husker. Det var han som tok dem med på ski, eller ut i skogen med hundene, mens mamma holdt fortet hjemme. Nesten ti år senere fikk moren kreft på nytt, denne gangen i tarmen, den spredte seg til lever, lunge og hjerne.

– Den tiden var veldig vond. Det var som en berg-og-dal-bane, i ett øyeblikk kom håp om bedring, i det neste fikk vi kontrabeskjed.

Helene har omsider satt seg ned, krøllet seg sammen mellom putene i sofaen. Ser ut i luften.

– Uffa meg … sukker hun. – Kreften er lumsk.

Nesten hele sitt voksne liv har hun vært uten en mamma. Uten jevnlige telefonsamtaler hjem til mor, for å få rådene man kanskje aldri ba om, eller den ubetingede støtten, fortjent eller ufortjent. Alle søndagsmiddagene og tellerskrittene man tok for gitt.   

– Jeg savner fremdeles veldig å kunne ringe henne, og tenker på henne hver dag. Helene blir igjen stille. Hun er foreldreløs nå.

– Når jeg kjenner på savnet etter dem, minner jeg meg selv på at jeg ikke vil ha dem tilbake slik de var. Jeg tenker at det er godt at de får lov til å dø når de er så syke, sier hun.

– Det krevde ekstremt mye av oss da pappa ble syk. Du blir omsorgsperson for både barna dine og for faren din. Jeg hadde konstant dårlig samvittighet.

NYE HJEM: Helenes hjemmemiljø med utsikt til en lystbåthavn i indre Oslofjord er milevis unna stedene hun sjekker inn i sin nye tv-serie i høst. Foto: Geir Dokken
NYE HJEM: Helenes hjemmemiljø med utsikt til en lystbåthavn i indre Oslofjord er milevis unna stedene hun sjekker inn i sin nye tv-serie i høst. Foto: Geir Dokken Vis mer

LES OGSÅ: Sunniva er en typisk "flink pike"

Knust av kjærlighetssorg

Hun føler seg heldig, tross alt. Foreldrene hadde rukket å lose henne trygt igjennom barndommen. Hun hadde skapt seg et liv og hadde startet på en utdannelse. Hun red fremdeles på denne bølgen. Den virkelige smellen kom da hun ble dumpet tidlig i 30-årene.

– Du skal ikke kimse av kjærlighetssorg! Fordi det handler om så mange andre følelser også, om såret stolthet og svik. Så den sitter dypt. Det var helt jævlig. Det var verre enn å miste moren sin når du er 24, sier hun.

Åpen nå, om sin egen historie, sitt eget livs drama. De var kjærester igjennom 12 år, et helt lite ekteskap.

– Jeg husker noe broren min sa til meg en gang: «Helene, du kan ikke nyte toppene hvis du ikke har vært skikkelig på bånn». Og det er sant. Når du har kjørt i grøfta en gang, setter du ekstra pris på de gangene du føler deg uovervinnelig. Helene raste ned mange kilo. Følte at hun aldri kom til å bli forelsket igjen.

– Jeg hadde aldri trodd at jeg kunne bli dumpa, det var en så fjern tanke for meg. Så stor var selvtilliten.

I etterkant skjønte hun hvorfor. Hun var egoistisk i kjærligheten, som en katt som kom når hun ville ha kos og klem, og som ikke ga nok tilbake. Hun er glad for at det ble som det ble. Hun har lært noe.

– Jeg tror jeg er mer raus med Pål.  

De er veldig forskjellige, forteller hun. Der Helene er kjapp og spontan, er han rolig og gjennomtenkt. Men de deler de samme verdiene.  

– Jeg tror at det ville blitt flere trefninger hvis jeg hadde levd med en som meg selv. Han er veldig klok og analytisk, mye mer kunnskapsrik enn meg. Jeg liker at man kan bryne seg på hverandre intellektuelt.

LES OGSÅ: Synnøve Macody Lund: - Jeg var så jævlig stolt

- Man må gi litt mer f...

De traff hverandre for over 15 år siden. De var voksne. Det var ikke noe spill for galleriet. Hun kjente at det var riktig. Hun hadde aldri tenkt på barn før hun traff ham.
Hun har reist seg igjen nå, tripper rundt på gulvet som en hund som ikke har fått den daglige lufteturen. «Jeg må på do», sier hun plutselig og forsvinner ned trappa. For som hun selv snart skal konkludere med: «Jeg er bare meg sjøl».

Og kanskje derfor er hun også så lite anstrengende å snakke med. For psykisk syke, rusmisbrukere, fengselsinnsatte – eller journalister. Fordi hun virker så oppriktig og ujålete.

– Men blir du ikke mer selvbevisst når du har en så profilert rolle?

– Nei, helt ærlig. Jeg tror ikke at jeg er opptatt av å vise meg fram som en annen enn den jeg er, og det tror og håper jeg jentene mine blir smittet av. Jeg går ofte ut døra uten sminke.

Når vi begynner å snakke om fasadepress, begynner det å smelle i lufta igjen. Hun mener at mye av den utilstrekkeligheten vi føler, har vi lagt på oss selv. Helene er tydelig lei av temaet.

– Man må gi litt mer f... Jeg gjør det. Det er ingen som skal fortelle meg hvordan jeg skal leve livet mitt, så lenge jeg er et redelig menneske og gjør så godt jeg kan. Det mener jeg virkelig. Jeg lar meg IKKE påvirke. Hun trekker pusten: 

– Vi har det for godt når vi diskuterer slike ting. Det er så mye man kan henge seg opp i. Da kan man heller dra på et asylmottak og gjøre en innsats, ass.

redaksjonen@kk.no. Denne reportasjen står også i KK nr 39, 2016. 

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: