Hun ble tatt imot som en stjerne hvor enn hun kom i Norge på 1920 og 1930 tallet. Som karismatisk stifter og leder av Norges bondekvinnelag, ga Olga Bjoner bygdekvinnene ny giv.

Hun snakket om likeverd og likestilling. Og fikk dem til å organiserer seg, rette seg i ryggen og ta ordet.

Spol fram til 8. mai 1945, da freden endelig kom, etter fem år under okkupasjonsmakten Tyskland. En rasende gjeng har samlet seg utenfor bygården hvor Olga bodde i Oslo, og det er nettopp henne de vil ha tak i.

«Riksrøya! Vi vil ha Riksrøya!» ropte de.

Så hva skjedde egentlig med den store stjernen fra bondekvinnelaget?

Bjørn Steinar Meyer er journalist og har skrevet bok om Olga Bjoners vekst og fall, «Førerkvinnen».

- Det er historien om en kvinne som handlet ut fra et godt hjerte, en god vilje, mengder av idealisme og energi - men som gjorde det ut fra en ødeleggende ideologi, forteller han.

Hun var mellomkrigstidens norske femme fatale - så ble hun dobbeltspion

Ufattelig viljesterk

Det vanvittige og plutselige hatet mot henne, er det som har overrasket forfatteren mest i arbeidet med boken.

- Hun var en elsket kvinne blant kvinnene på landsbygda, var respektert på alle kanter. Men da hun meldte seg inn i Nasjonal Samling, ble hun Norges mest forhatte kvinne.

- Det hun gjorde var utvilsomt ikke bra, hun var en landsforræder. Men kvinner ble behandlet verre enn menn etter krigen. Du har jo historien om tyskertøsene. Hun var selveste riksrøya. En røy var en som stod i med alle menn. Hun var røya over alle røyer. Det var slik mange tenkte om henne.

- Hvordan vil du beskrive henne som menneske?

Forfatteren må tenke seg litt om, som om han trenger litt tid til å sortere mellom mennesket og nazisten.

- Ufattelig viljesterk. Alltid rastløs. På reise over 200 dager i året for Bondelaget. Og alltid dette sterke forsvaret for kvinner.

- Livet hennes kunne lett ha vært en Netflix-serie. Hva ville den sterkeste scenen ha vært?

Svaret kommer raskt.

- Voldtektene. Det er det aller verste. Det skjedde to ganger, og det var selvfølgelig ingen som trodde henne.

Stusset over bondekvinnene rolle

Det var en desemberdag i 1887 at Norges mest forhatte kvinne ble født. Hun vokste opp i Askim, og ble bondekone da hun giftet seg med Jørgen Bjoner i 1912.

At Olga var av den driftige typen viste seg tidlig i ekteskapet. På gården var hun raskt ute med å ta i bruk både elektrisk lys og komfyr, nytt i tiden den gangen.

Og da hun overvar noen av møtene mannen var med på i Bondelaget, stusset hun over at kvinnenes oppgave kun var å mekke smørbrød og ellers holde nebbet lukket.

Bondekvinnene hadde ingen egen forening. Det var dette Olga Bjoner tok initiativ til i 1921, da hun startet opp Ytre Hobøl Bondekvinnelag.

Og selvsagt var det ingen den gangen, som visste at dette skulle bli starten både på Olgas storhetstid og forferdelige fall.

- Det skal sies at ingenting skjedde over natten. Jeg våknet ikke opp en morgen og var nyfødt nazist

Reiste rundt som en popstjerne

At hun var en glimrende skribent, fremragende taler og hadde stor arbeidskapasitet, var noe Bondelaget bet seg merke i. Det var henne de spurte da de trengte en leder til nemnda som skulle sette i gang et landsomfattende bondekvinnelag.

Slik gikk det til, at Olga reiste landet rundt og holdt foredrag og etablerte nye bondekvinnelag på løpende bånd. Behovet for å samle seg og heve sin stemme var da også prekært. Livet for bondekvinnene på 1920 og -30-tallet var ekstremt tøft, forteller Meyer.

- Bondekvinnene var underlagt mennene på gården. Mange kvinner fikk ikke gå på møtene i bondekvinnelaget. De stod nederst på rangstigen. Til forskjell fra gårdsdrengen fikk de ikke lønn. De bare jobbet og slet. Så klart de var takknemlige for jobben hun gjorde for dem. Hun reiste rundt som en popstjerne.

Olga var karismatisk og humørfylt, og fikk alltid mye oppmerksomhet når hun kjørte rundt ute på bygdene i sin citroên, som hun også hadde vært Europa rundt med.

- Hun var en del av den store verden. Hun sjarmerte folk samme hvor hun kom. Hvis hun da ikke sa dem imot, humrer Meyer.

Ble uglesett

Allerede da hun begynte å organisere Bondekvinnelaget i 1922, ble hun uglesett av mange menn i Bondelaget.

- Hun var feminist og på mange måter veldig radikal. Hun talte kvinnenes sak ved enhver anledning. Hun var opptatt av at kvinner skulle få samme rettigheter som menn.

En av Olgas mange sterke overbevisninger var at kvinner var bedre sjåfører enn menn. Da hun vant en Citroën i et stort julelotteri i 1930, skaffet både hun og datteren Sylvia seg førerkort.

Vinteren 1931 kjørte Olga, mannen Jørgen og Hobøl-ordfører Kristian Tomter ut av gårdstunet hjemme i Hobøl, og dro til både Tyskland, Frankrike og Italia. Det var denne bilen hun også kjørte Norge rundt med.

- Den gangen var det rundt 10.000 kvinner som fikk sertifikat. Bare tenk hvor flott det må ha vært da hun kom kjørende i Citroênen sin ut på bygdene, mener Meyer.

Leif var 12 år da han måtte flykte unna nazistene

Lot seg imponere av Hitler

I arbeidet med å bygge bondekvinnelaget, opprettet Olga en reisekomité. Etterhvert som rekrutteringen gikk så det suste, ble det tid til mange turer nedover i Europa. Målet var å få impulser fra bondebevegelsen i andre land, og å skrive om det etterpå.

I tillegg til å være organisasjonsbygger, var nemlig Olga Bjoner også journalist. Hun skrev blant annet for Nationen, bøndenes avis, og var redaktør for «Bygd og Grend» i Tidens Tegn.

- Hun var utrolig god til å skrive. Det var levende og nært. Hun skrev med lukt og farger, forteller Meyer.

I Tyskland lot hun seg imponere av Hitler, som hadde kommet til makten i 1934. I Italia av Mussolini. Hun mente at de begge ga bøndene nytt håp. Olga hadde sansen for den sterke, autoritære lederen, som fikk ting gjort.

På roadtripen ble den tyske effektiviteten slående for henne. Hjemme fortalte hun om hvordan hun kjørte gjennom Tyskland på vei nedover i Europa, på dårlige veier. Da hun kjørte hjem igjen, var det på gode veier, forteller Meyer.

I mellomkrigstidens turbulente politiske klima var hun også blant flere som ble kritisk til det parlamentariske demokratiet. Og som mange andre, fryktet hun kommunismen.

Stalins brutale kollektivisering av jordbruket, gjorde at mange bønder fryktet russerne. Om kommunismen fikk innpass i Norge, kunne de miste alt de eide. For Olga Bjoner ble Hitlers naziparti bøndenes parti.

Var antikrigskvinne

Hun så allerede i 1935 at det ville bli krig i Europa, og prøvde å appellere til kvinnene om å stemme kvinner inn på stortinget.

- Hun var veldig antikrigskvinne. De siste par årene før krigen skrev hun mange fredsbudskap. Hun var opptatt av at hvis det ble krig, måtte vi kunne forsvare oss.

- Hun og bondekvinnene prøvde å organisere bykvinnene til opplæring i landbruk, ettersom mennene kom til å bli opptatt med krigen.

Da Olga gikk i gang med å organisere bondekvinnelaget i 1922, fantes det tre lokallag. Da krigen startet var det cirka 500 av dem spredt over hele landet. Hadde kvinnene fått bestemme, ville det aldri ha blitt krig, mente Olga.

I årene før Tysklands invasjon av Norge ble Olga stadig mer tyskervennlig - noe mange mislikte og ble provosert over.

Foreldrenes hemmelighet: - Enormt svik

Den første som skulle skytes

Da tyske tropper angrep Norge 9. april 1940, ble også Olga fortvilet. Slik hun så det, hadde hun to valg: Å reise tilbake til gården eller å gå inn i det nye regimet, og prøve å påvirke der.

Da oktober kom i 1940, meldte hun seg inn i Nasjonal Samling (NS), partiet som var ledet av Vidkun Quisling, og som under krigen var tyskernes fremste støtteorganisasjon.

Selv om hun gjorde det, trodde mange bondekvinner fortsatt at hun var den som kunne hjelpe dem. Men i løpet av noen måneder den høsten og fram til jul, snudde alt.

- Da ble hun en som sviktet landet sitt. Quisling ble forhatt, det ble også mange av de norske mannlige nazistene -men ingen som Olga Bjoner.

- Hvorfor det, tror du?

- Kvinner var lettere å ta. De var mer forsvarsløse enn menn. Er det krig, går det ofte verre utover kvinnene. Under krigen ble det sagt at Olga Bjoner var den første som skulle skytes.

- Det var mennene som satt med makten. Kvinner tar ikke menn på samme måte, og menn tar ikke menn på samme måte.

Aktiv propagandist

Så var hun da også en svært synlig kvinne under krigen. Slik hun hadde steget i gradene for Bondelaget, gjorde Olga også raskt karriere i NS.

Da hun meldte seg inn i Nasjonal Samling i oktober 1940, ble hun propagandaleder for NS Kvinneorganisasjon - så landsleder og riksleder.

Hun ble redaktør for Heim og Ætt, og var øverste leder for Kvinnehirden. Mange så bilder av henne og hørte henne tale på radio. Olga Bjoner stilte da også i uniform med Solkorset på, og deltok på mange av tyskernes parader.

- Hun var en særdeles aktiv propagandist for Quisling og hans regime. Hun ble symbolet for alt hatet. Hun var glad i makt og glad i å være sjef. Under krigen var hun sammen med maktmennesker som Quisling og andre ledende nazister. Det skal heller ikke kvinner være - maktglade.

Nazistenes ariske prakteksemplar var jødisk jentebaby

Mislikte Terboven

I NS var det mange som ikke ville ha noe med henne å gjøre. Mange menn mislikte sterkt hennes høylytte kamp for kvinnenes rettigheter - som hun fortsatte å kjempe for også under krigen.

Selv mislikte hun sterkt Josef Terboven, rikskommissæren som var utsendt av Hitler for å styre det okkuperte Norge. Flere ganger skal hun ha forsøkt å få ham avsatt. Hun skal også ha bidratt til å redde mange gode nordmenn.

Ifølge Meyers bok reagerte hun sterkt på arrestasjonen av de norske jødene høsten 1942.

- Hva visste og tenkte hun om konsentrasjonsleirene og jødeutryddelsen?

- Selv i NS var det få som visste om konsentrasjonsleirene under krigen. Men jeg tror hun var bekymret. Hun gikk til Quisling for å høre med ham hva han visste.

«Neida - jødene skal bare være i en leir til krigen er over» skal han ha sagt.

Stod last og brast

Olga Bjoner var en av svært få i sin slekt som gikk inn i NS. Flere i familien var med i motstandsbevegelsen - som hennes egen bror. De forble likevel venner, selv om de stod på hver sin side under krigen.

Olgas to barn var begge voksne da krigen kom. Datteren var aldri med i NS - ektemannen hennes var med i motstandsbevegelsen, og ble arrestert under krigen.

Sønnen var medlem i NS en periode, etter oppfordring fra moren, men meldte seg ut i løpet av krigen. Ektemannen ble også medlem etter Olgas oppfordring.

- Han stod last og brast med henne?

- Ja, men det var ingen tvil om hvem som styrte og stelte i det ekteskapet. På brudebildet sitter mannen bak rattet, men på alle andre bilder sitter kona bak rattet.

- Hun hadde fryktelig mye å gjøre for bondepartiet, så på 1930-tallet hadde hun egen leilighet i Oslo. Det satte i gang mange rykter. Både blant bondekvinner og bondemenn.

- Var det hold i dem?

- Jeg tror ikke det. Hun var en trofast kvinne og strengt religiøs og veldig moralsk.

Lille Ruth (2) fra Tromsø ble drept i Auschwitz

Ble hentet av naboer

Hun ble hentet hjemme på gården i Hobøl. I disse forunderlige maidagene i 1945, der freden kom, skyld skulle fordeles og fem års vrede slippes ut.

Litt over 10.000 nordmenn ble drept under krigen. De fleste var i slekt med, eller kjente noen som ble drept eller arrestert, som ble torturert eller som bare forsvant.

Olga hadde kommet seg unna den rasende folkemengden utenfor leiligheten i Oslo, men nå var det ingen vei utenom.

Blant dem som kjørte henne til fengselet i Moss, var flere av naboene, som hadde vært motstandsfolk. I arbeidet med boken, snakket Meyer med sjåføren av bilen den gangen, en sytten år gammel gutt.

- Det var nesten ingen som likte Olga Bjoner, folk var litt redd henne. Jeg også, fortalte han. Hun satte seg inn i bilen og begynte å pudre seg.

Møtte sitt livs kjærlighet etter to år i konsentrasjonsleir

Den høyeste prisen

Det skulle nesten gå over to år før saken hennes kom opp, i det store landssvikoppgjøret, der litt over 90.000 saker ble etterforsket.

Kanskje var det i de over 700 dagene hun var i varetekt, først i Moss, så på Bredtvedt, Olga Bjoner betalte den aller høyeste prisen for sitt samarbeid med Hitler.

«Du som har ligget med alle disse tyskerne, kan vel tåle dette her», skal fangevokteren ha hvisket til Olga Bjoner før han voldtok henne på fengselscellen. « Hun var jo riksrøya, så hvorfor skulle ikke hun ble voldtatt av en jøssing?» Det var holdningen, forteller Meyer.

(*Jøssing ble brukt om norske motstandere av nazismen under krigen. Journ. anm. )

- Voldtekter kan være vanskelig å dokumentere - hvilke holdepunkter har du for at det skjedde?

- Hun har skrevet veldig overbevisende om det i selvbiografien sin. Hun fortalte om det til advokaten sin, og til ektemannen og sønnen. Der tror jeg henne. Det er ikke noe man fortalte ut av det blå, særlig ikke den gangen. Hun var på mange måter en redelig dame. Hun gikk ikke rundt og løy.

Da Linda gransket familiehistorien, oppdaget hun morens skjulte fortid

Sterkt redusert

Da rettsaken mot henne kom opp i 1948, var det en sterkt redusert Olga Bjoner folk ble vitne til. Hun ble dømt til seks års fengsel, et erstatningskrav på 15 000 kroner og ti års rettighetstap.

Retten festet ingen tiltro til hennes forklaring om at hun hadde handlet til landets eller kvinnenes beste.

I fengselsårene var hun preget av sykdom - men få ville gi henne helsehjelp. Hun hadde blitt syk allerede under krigen, da hun jobbet hardt og slet seg helt ut, forteller Meyer.

Så er det likevel noe ukuelig over henne også i disse årene. I fengselet organiserte hun sangkor, og skal ha vikariert for organisten de hadde der.

Bortsett fra den nærmeste familien, og gamle partifeller fra NS, var det ytterst få som ville ha noe som helst med Olga Bjoner å gjøre etter krigen.

- Folk i Hobøl var livredde for å bli identifiserte med henne.

Fulgte Quisling til graven

I alle registre hos bondekvinnelaget, bevegelsen hun egenhendig hadde vært med på å bygge opp, ble navnet hennes slettet. Først i 1962, da Hobøl bondekvinnelag skulle feire 40 års jubileum, laget hun selv var med på å stifte, ble hun invitert som gjest.

- Det var stor stas for henne. Det var de eneste i bondebevegelsen som ville ha med henne å gjøre. All innsatsen hun hadde gjort, ble ikke lenger anerkjent eller respektert.

Hun forble nasjonalsosialist til sin død, var også den som forsøkte å samle de gamle NS-kollegaene etter krigen.

Quisling beundret hun livet ut, fulgte ham også til graven. Noen år etter at den forhatte NS-lederen ble dømt til døden for landsforræderi, og skutt på Akershus festning 24. oktober 1945, var det enken etter ham - og Olga Bjoner, som satte asken etter ham ned på gravplassen.

På eget forlag utga hun i 1955 «Dette har hendt», beskrevet som et av rettsoppgjørets bitreste anklageskrifter.

- Var det ingenting hun angret?

- Oj… Forfatteren må tenke i noen sekunder.

- Hun mente hun gjorde det riktige hele tiden. Hun brevvekslet med Marie Hamsun - i et brev til henne skrev hun at fiendene burde komme sammen og si unnskyld til hverandre. Marie skrev tilbake, at det fantes ikke en eneste jøssing som fant det rimelig å be om unnskyldning for noe som helst

- Med årene ble Olga mer og mer kristen, hun var opptatt av tilgivelse. Men en seierherre er ikke opptatt av tilgivelse.

Dette er menneskene bak storfilmen «Den største forbrytelsen»

Døde fredfullt

På sine eldre dager involverte hun seg i fredsarbeid, men med krefter som langt fra var de samme som før krigen. Da hun døde en junidag i 1969, 82 år gammel, skjedde det fredfullt, med den nærmeste familien rundt seg.

Hun ble begravet på kirkegården i Hobøl, der hun en gang kom som ung bondekone.

Etter at Meyer har skrevet boken om henne, tror han bygdekvinnene ser annerledes på henne. (Norges bondekvinnelag heter nå Norges bygdekvinnelag. Journ. anm.)

Han har holdt foredrag om Olga hos mange av bygdekvinnelagene. Da har hun nesten alltid vært der før ham.

- Hun var rundt i hver jækla lille bygd i Norge, fra Tromsø til Lindesnes, humrer Meyer, og oppsummerer historien om Olga Bjoner slik:

- Hun var en fargerik kvinne. Jeg er full av beundring for det hun gjorde for bondekvinnene fram til krigen.

- Det er sjelden slik at man bare gjør onde eller gode ting. Her er det en historie der mye er bra og mye er helt forferdelig.

Forfatteren stopper litt opp før han fortsetter.

- Spørsmålet er: Hva skal et menneske huskes for? Det gode eller det dårlige hun gjorde? Skal hun huskes for sin reisning eller sitt fall? Eller begge deler? Jeg har ikke prøvd å rettferdiggjøre hva Olga Bjoner gjorde under krigen. Men jeg håper å bidra med nyanser. Historie er sjelden en fortelling kun i svart og hvitt.

(Tilleggskilder: Bygdekvinnelaget, dagsavisen, wikipedia, store norske leksikon)