Chrons sykdom:

- Du vet du er gravid, spurte legen. Ingrid ble livredd

Kroppen tålte ikke flere graviditeter. Så oppdaget Ingrid, at hun var nesten seks måneder på vei ...

KEISER: Sju uker etter at graviditeten ble oppdaget, ble William løftet ut av Ingrids mage - 30 uker gammel. FOTO: Privat
KEISER: Sju uker etter at graviditeten ble oppdaget, ble William løftet ut av Ingrids mage - 30 uker gammel. FOTO: Privat Vis mer
Publisert

Det var i februar i fjor at Ingrid Anette Hoff Melkersen (38) forstod at hun var gravid i uke 23 - over fem måneder på vei. Det kunne ha vært et lykkelig øyeblikk, men det var ikke det. For Ingrid var alvorlig syk - og hadde en kropp som ikke tålte flere graviditeter.

- Jeg tenkte at dette overlever jeg ikke. Da jeg fortalte Daniel det, ble han stille i flere timer. Han ble livredd for å miste meg.

Bare sju uker senere kom William, mammas lille mirakel som narret dem alle, som insisterte på livet da det passet som minst. Et perfekt lite mirakel, før helvete brøt løs. For under fødselen oppstod komplikasjoner. Ingrid holdt på å blø ihjel.

- Alt vi fryktet at skulle skje, har skjedd. Det høres kanskje fælt ut å si, men jeg hadde aldri valgt det igjen. Det har vært veldig tøft.

Operert 50 ganger

Crohnprinsessen kaller hun seg i sosiale medier. Gjennom både blogg, bok, tv-dokumentar og flere intervjuer, blant annet i KK, har hun vært åpen om livet med Crohns sykdom - en kronisk betennelse i mage-tarmkanalen, som gir magesmerter og løs mage - en sykdom mange har vegret seg for å snakke høyt om.

Også for Ingrid, som har kjempet med sykdommen helt siden tenårene, har veien mot åpenhet vært lang.

I perioder der sykdommen er mindre aktiv, kan hun leve godt med den. I perioder den er aktiv, har det flere ganger stått mellom liv og død.

For sykdommen kan gi alvorlige komplikasjoner. Bak seg har hun flere hundre sykehusinnleggelser og over femti operasjoner.

Den største var i 2004, da hun fikk utlagt tarm, eller stomi som det også kalles. Det lengste sykehusoppholdet har vært på ni måneder, den gangen magen revnet i 2011.

Ingrid og Daniel, med nyfødte William - som nesten kostet moren livet. FOTO: Privat
Ingrid og Daniel, med nyfødte William - som nesten kostet moren livet. FOTO: Privat Vis mer

- Du vet du er gravid?

I februar i fjor blusset sykdommen enda en gang opp, hun ble sendt med ambulanse til St. Olavs Hospital, med store smerter i bekkenet og endetarmen - det som var igjen av den, etter en endetarmsamputasjon i 2015.

Nå skulle hun til MR for å kartlegge hvilken behandling og operasjon som måtte til videre. Mistanken om at hun hadde brokk, var også stor.

Det er mens Ingrid ligger inne i MR-maskinen, legen med ett blir stille. Brokket beveger på seg.

- Du vet du er gravid? spør legen.

Det kunne ha vært et lykkelig øyeblikk, men det var ikke det.

Hun fikk sjokk. Så ble hun livredd.

Allerede uke 23

Sammen med Daniel hadde hun fått tre barn. Som ungt par var de uvitende om hvor dårlig Ingrids kropp tok opp p-pillen.

De hadde bare vært sammen i et år da Ingrid ble gravid, 19 år gammel. Svangerskapet med gikk bra - sykdommen var inne i en mindre aktiv periode.

Da hun et halvt år senere ble gravid med tvillinger, var sykdommen langt mer aktiv. Store deler av graviditeten måtte hun være på sykehuset. Hele ni ganger holdt hun på å føde altfor tidlig på grunn av sykdommen. Mirakuløst nok gikk det bra også med tvillingene. Men fra legehold var beskjeden klar: Kroppen ville ikke tåle en ny graviditet.

På grunn av alle operasjonene, mente de heller ikke hun kunne bli gravid igjen. For sikkerhets skyld brukte hun likevel en hormonspiral som prevensjon. Men nå satt det altså en lege og fortalte henne at hun var gravid.

«Nei, det kan ikke stemme!», sa hun. Og om det stemte, kunne hun da umulig være mer enn noen uker på vei?

Noen timer senere kom sjokk nummer to. Hun var i uke 23 av svangerskapet. Barnet var friskt, hadde ingen tegn til skade. Det var ingen vei tilbake.

Hun som har ledd av historiene om de som fødte på do uten å ane at de hadde vært gravide, har bitt i seg den latteren.

Det har vært en trøst at heller ingen av legene hun ble undersøkt av, oppdaget det - både fem og seks ganger var hun innlagt på sykehuset, en rekke ganger var hun også hos fastlegen.

KJEMPET: - Jeg har nok kjempet veldig for William, sier moren Ingrid. FOTO: Privat
KJEMPET: - Jeg har nok kjempet veldig for William, sier moren Ingrid. FOTO: Privat Vis mer

Så kom corona

Langsomt la sjokket seg. Fortvilelse og redsel ble iblandet gleden over å være gravid på nytt, over de små babyklærne som enda en gang skulle handles inn.

De bestemte seg for å gi ham navnet William. En liten luring som hadde narret dem alle med sin sterke livsvilje.

Samtidig ble det også klarere: Denne gangen skulle hun ikke bare kjempe for et liv, men for to.

Selv om sykehuset ga så mye smertelindrende de kunne innefor rammene av det som var forsvarlig, var det likevel store smerter hun måtte prøve å tåle så lenge hun kunne. Jo lenger hun klarte å holde på barnet, jo mer levedyktig ville det være.

- Jeg har nok kjempet veldig for William. Jeg hadde skrevet et brev, hadde tenkt på alt.

Hånda holder i kjedet rundt halsen. Tårene begynner å renne.

- Det var et brev til Daniel. Til de store dagene ungene skal gjennom og du ikke er der.

At hun var nesten seks måneder vei, ble oppdaget i slutten av februar 2020. Etter noen absurde uker - skulle tilværelsen bli enda mer absurd. Kort tid etter stengte hele Norge ned.

På sykehuset lå Ingrid og kjempet med smertene, så på det maskerte personalet, og fikk følelsen av at apokalypsen var nær.

Mens Daniel, som ikke fikk komme inn før selve fødselen var i gang, lagde hjerter på parkeringsplassen utenfor til henne, prøvde å holde motet oppe hos dem begge.

Ingrid er en som tåler og har gjennomlevd ekstreme doser smerte. Men det går en grense også for henne.

Da hun måtte ta coronatest, og det planlagte keisersnittet måtte utsettes med enda dag, kjentes den ene dagen som tjue år.

DRØMMEBABY: William har fått fire tenner og er en av de babyene som sover hele natta. FOTO: Privat
DRØMMEBABY: William har fått fire tenner og er en av de babyene som sover hele natta. FOTO: Privat Vis mer

- Holdt på å blø ihjel

Sju uker etter at graviditeten ble oppdaget, ble William løftet ut av Ingrids mage - 30 uker gammel. Født to måneder for tidlig, men med ti fingre, ti tær, uten tegn til å ha tatt skade av situasjonen. Et perfekt lite mirakel, før helvete brøt løs.

Under forløsningen oppstod det komplikasjoner. Ingrids tarm ble skadet flere steder. Det oppstod store blødninger.

- Da bar det rett på operasjonsbordet. Da holdt de på å miste meg. Jeg holdt på å blø ihjel.

Hun ble lagt i koma, og i flere timer jobbet legene med å få kontroll på blødningene. Etter flere døgn i koma, kom mistanken om at også livmoren var skadet, og etter nærmere undersøkelse ble den besluttet fjernet.

I to uker ble hun holdt i kunstig koma, med tilførsel av høye medisindoser, mens hun kjempet mot infeksjoner og mot klokka. Ingen visste om hun kom til å overleve eller ikke.

I to fortvilte uker, pendlet Daniel mellom Nyfødt Intensiv der han og William lå, og hovedintensiven, der Ingrid var.

Av redsel for at babyen deres ikke skulle kjenne igjen lukten av sin egen mor, hadde han kluter som han byttet mellom dem. La først en klut på Ingrids kinn, som han så la på William. Slik ble kontakten mellom mor og barn opprettholdt. Og så, som ved et mirakel, var hun sterk nok til å vekkes.

Relativt raskt klarte hun å komme seg på beina - å være rastløs av natur, kan ha sine fordeler. Hun telte skrittene på mobilen - 19 skritt klarte hun på den første turen i sykehuskorridoren, den som kjentes som et maraton.

På sykehuset var det trangt om plassen, overbelastet som det var av covidpasienter. Som kronisk syk, og med altfor mange sykehusdøgn bak seg, dro Ingrid gjerne raskt hjem - selv om det innebar å dra hjem med såkalt åpen buk. Det vil si med noen hull i tarmen som ikke gror, og som synes som små åpne sår på magen.

De kjennes som brannsår. Hver gang det kommer væske på dem - noe gjør det hver gang fordøyd mat passerer i tarmen, før det renner ut i stomiposen, etser det på sårene og er smertefullt.

Sårene skal forsøksvis repareres i en operasjon som er planlagt i august. Det er ingen garanti for at det lykkes.

Operasjonen orker hun ikke å forholde seg til akkurat nå, den skyver hun foran seg. Legene har ikke klart det til nå, så hun har ingen store forventninger til at de klarer det denne gangen.

- Men bortsett fra det, så går det ganske greit. Kroppen er rar. Jeg klarer jo å være hjemme med William og bytte bleier - men behagelig er det ikke, med hull i tarmen.

- Jeg står på stedet hvil, mens han utvikler seg. Men jeg skal nok klare å plukke meg opp bit for bit når den tiden kommer.

Hjemme i Stjørdal, er det kanskje dette det først og fremst handler om akkurat nå. Å sette sammen igjen det som gikk i stykker, slik hun har har gjort det så mange ganger før - og gradvis prøve å ta innover seg det som skjedde i 2020.

Både Ingrid og Daniel er fortsatt preget av det de har vært gjennom. Ingrid fått påvist Posttraumatisk stresslidelse. Da hun lå i koma, fikk hun med seg mye av det som skjedde.

Også økonomisk har det kostet. På grunn av tarmsykdommen må hun ha smertestillende medisiner - men på grunn av den, tar ikke kroppen opp medisinene i tablettform, hun må ha dem i flytende form. Det koster ekstra - en regning Ingrid må ta selv - siden hun dro hjem fra sykehuset, og medisinerer seg selv hjemme.

De har skrevet søknad på søknad til HELFO, om å få medisinene dekket, fått avslag på avslag, tross for at nærmest samtlige leger på sykehuset har forklart Ingrids situasjon.

- Det er en ekstrem påkjenning for familien. Vi kan ikke dra på ferie fordi jeg må ha medisiner. Det går en månedslønn i medisiner. Er det noe ungene trenger, må det vente.

- Også vet jeg at det ikke bare er meg. Enn alle de som ikke har en stemme?

Stjørdal kommune derimot, har fulgt opp på måter hun aldri før har opplevd - en av Ingrids søstre og søsteren til Daniel, har blitt frikjøpt fra sin jobb for å hjelpe til med det praktiske.

- Hva mer kan vi hjelpe med, har de spurt. Det skal Stjørdal kommune ha ros for.

Foreldrene hjelper også til, de to hun ikke aner hvordan hun skulle ha klart seg uten.

Lille William, foreløpig uvitende om det store dramet. FOTO: Privat
Lille William, foreløpig uvitende om det store dramet. FOTO: Privat Vis mer

- Ser ut som jeg er blitt skutt i magen

Med William er alt bra - han har fått sine fire første tenner og har lært seg å krabbe bakover, rygger rundt så det står etter. Og så er han av det slaget mange bare leser om i blader - en baby som legger seg sju om kvelden og står opp halv åtte på morgenen neste dag.

Ingrid ler.

- Jeg tror han har skjønt at det er litt mye styr med mor, så han er veldig grei. Han er et mirakel.

Selv om han ble født to måneder for tidlig, er det ingenting som tyder på at har senskader etter det. Det har vært godt å vite for Ingrid, som fryktet skyldfølelsen om noe skulle skje med ham.

Og Ingrid og Daniel? Noen par vokser fra hverandre i kriser. Mens andre sveises enda tettere sammen. 22 år har gått siden de to ble ungdomskjærester. En gang var hun så syk at hun bad ham om å gå fra henne. Det har aldri vært et alternativ.

Daniel har stått last og brast, selv om han i flere av Ingrids mest intense sykdomsperioder, har møtt veggen i spagaten mellom å ha en syk kjæreste og å skulle holde barn, hjem og jobb i hevd.

De to legger seg aldri uten å ha skværet opp.

-Etter all dritten vi har vært gjennom, blir små ting veldig små. Vi er opptatt av å ikke legge oss og være sure på hverandre. Vi har opplevd hvor fort livet kan snu. Vi ordner opp ganske fort mellom oss om det er noe. Han er rolig og sindig, mens jeg er kruttønne.

Brevet hun skrev til Daniel, rev hun i stykker og brant opp.

Hun har angret litt i ettertid. Mye av det hun skrev, har hun glemt - og hun skulle gjerne ha lest det sammen med ham.

-Men man se framover, sier hun.

Hun er oppe i 10.000 skritt hver eneste dag nå, det vil si 6-7 kilometer. Uansett vær og form, skal hun ut og trille en tur med William. Av og til har såret gått opp mens hun har vært ute.

-Det ser jo ut som om jeg har blitt skutt i magen. “Det går bra, det er ikke farlig”, sier jeg til de som ser meg da.

-Det ser jo ikke bra ut, når du har blødd gjennom en boblejakke.

- Jeg klarer ikke å gi opp

Det er som om det lyser en styrke fra ansiktet henne. Til å ha svevd mellom liv og død, og med visshet om at framtiden er usikker, ser hun forbløffende samlet og tilstedeværende ut. Hvordan klarer hun det? Å reise seg slik, gang på gang?

Hun blir stiller en liten stund.

- Jeg synes det er så rart å høre om. Jeg har måttet kjempe hele livet, så det er bare det jeg gjør. Det har blitt min normal.

- Når du er ufør og ikke har utdanning å slå i bordet med, så er det ekstra viktig for meg å vise ungene, at jeg i hvert fall ikke gir opp.

Også psykiateren hun nå går til oppfølgingssamtaler hos, har bemerket den uvanlige mentale styrken, uttrykt undring over at det ikke er flere mørke tanker.

Av og til har Ingrid ønsket at hun klarte å gi opp. At hun bare kunne legge seg ned - at hun hadde evnen til å gi opp.

- Men jeg klarer ikke det. Jeg klarer ikke å gi opp. Det er kanskje fordi jeg er så rastløs, at jeg må ut og gå. Det tror jeg er positivt, da klarer jeg ikke å grave meg ned. For det blir svart av og til. Jeg har svarte dager. Men fordi jeg er ute på tur …

- Om folk visste hvor bra det er med natur og å prate med folk, hvor mye medisin det ligger i det. Det er som natt og dag for meg, å være i aktivitet og å ikke være det. At jeg aldri har klart å sitte i ro, har vært en fordel.

Hun smiler.

- Jeg tar den trilleturen uansett hvor vondt jeg har det. Den som vil kan bli med - men jeg skal i hvert fall gå den.

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer