Det er fem år siden vi var borte så lenge uten barna, sier Jenny Skavlan (36), nettopp hjemkommet fra en tredagers tur til Paris, der de var i bryllupet til ­Vanessa Rudjord og Jonas Forsang.

Selv var Jenny «bare» gjest, mens mannen hennes, ­Thomas «Finger’n» Gullestad, var brudgommens forlover.

– Det var helt magisk bare å slappe av og ikke være ­nervøs for å holde tale. Jeg gikk rundt og prøvde å være en pariserinne. Herregud, de franske ­damene, de er så ­lekre. De lufttørker håret og har på bitte litt maskara, og det er alt.

Mindre enn 20 timer etter Paris har hverdagen innhentet Jenny Skavlan fort nok. Da KK kommer til funkis­huset i Oslo, sitter døtrene Åse (6) og Eva (3) på ganggulvet og tar på seg henholdsvis joggesko og blinkesko, mens Jenny og mannen Thomas «Finger’n» ­Gullestad pakker sekker til barnehagen og lurer på om de har husket alt.

- Jeg skal aldri mer kjempe for å bli likt av en mann igjen

– Sorg tar lang tid

Snart er Thomas og døtrene av gårde, og Jenny byr på kaffe og brødskiver i omgivelser som hadde gjort seg i et interiørblad. Her er skrå linjer, kunst og designklassikere side om side, og selv på Jennys systue ser det ryddig ut. KKs utsendte bemerker de rene vinduene, og spør om hun kanskje har noen triks å dele.

– Ja, det har jeg! Han heter Frank og kommer to ­ganger i året, sier Jenny.

– Han bruker halvannen time på hele huset, og det er virkelig verdt pengene.

Fem år etter at Jenny og Thomas flyttet fra leilighet til hus på Oslos nest beste vest­kant, føler de seg fortsatt mer som ­byfolk. Faktisk tok det lang tid før de skjønte at de hadde ansvar for egen ­fasade.

– Når noe trengte å fikses, var vi litt sånn: «Hvor er vaktmesteren?» Og jeg så på Thomas: «Det er jo deg, det!»

Og sånn har det fortsatt. Når Thomas er hjemme, ­fylles dopapiret på helt av seg selv, nærmest som ved hverdagsmagi. Her om dagen var han borte, og dorullholderen tom. Jenny gikk ned i kjelleren for å lete etter lageret, men innså at hun måtte gi opp. Hun forsikrer at de for øvrig deler på oppgavene:

– Thomas og jeg er fullstendig likestilte som par. En henter og en leverer, og vi bytter på å sove ut om morgenen. Thomas vasker mest klær og har et system der han sorterer i nyanser. Jeg har kun to hauger, lyst og mørkt. Men jeg lager mest mat. Til og med barsel­permisjonen delte vi 50–50 på.

– Ja? Hvordan gikk det, med amming?

Jenny nikker.

– Jeg hadde ganske magiske pupper. Jeg spilte inn ­programmet «Avkledd» på NRK, og melken justerte seg etter mine behov. Det var helt merkelig.

Hun kaster et blikk på hagen utenfor de store vinduene.

– Det er bare ett punkt vi ikke er likestilte. Jeg vet det er dobbeltmoralsk, men jeg synes det er menns oppgave å gjøre det tunge kroppsarbeidet. Da blir jeg plutselig en litt sånn fisefin vestkantjente. Thomas er ­sterkere enn meg, men han er jo ikke en svær fyr, og mens han bærer rundt på ting eller klipper plenen, sitter jeg og broderer og sier «I am a lady».

Jenny ler.

– Men bortsett fra bæringen er vi helt likestilte!

Ekspertenes beste tips: Slik shopper du mer bærekraftig

– Folk tror at jeg er en pynte­jente, men det er jeg egentlig ikke

Historien om Jenny Skavlan begynte ikke med ­«Grandiosa», selv om mange liker å tro det. Hun ble født på Vefsn sykehus på Helgeland i 1986, mens pappa, ­Norges etter hvert mest populære fastlege, var i turnus­tjeneste. De første årene snakket Jenny klingende ­vefsning, og det første broren spurte da de flyttet til ­milliardærtette Bygdøy, var: «Kor e aille ørnan hæn?» Jenny var midterste barnet i flokken på tre, god i hånd­arbeid og litt mindre god i andre fag. Hun kalte moren for mor og faren for far, og fram til hun var midt i 20-årene, hadde hun kun datet gutter fra vestkanten. Så kom Thomas. En tatovert hip hoper som kjørte Ford Mustang og hadde rappet siden han var 18. Selv var Jenny modell, skuespiller og ansiktet utad for nevnte frossenpizza. Vi snakker med andre ord ekte kjærlighet.

Da Jenny og Thomas giftet seg i 2014, hadde landet knapt sett en vakrere brud. Kjolen hadde hun sydd sammen med mamma Jannicke, som er kostyme­designer. Kveld etter kveld satt mor og datter og festet hundrevis av silkeblomster Jenny hadde funnet på en Fretex-­kjole. Det er fra moren hun har arvet interessen for å sy. Interessen for å være synlig har hun mer etter pappa. Men der pappa er en slags riks-fastlege, har Jenny spilt i hele 16 filmer, jobbet som modell, frontet sin egen smykke­kolleksjon og ledet noen av landets største tv-­sendinger. Likevel, når kameraene skrus av, hender det at Jenny Skavlan er mildt sagt lei av seg selv.

– Om jeg har vært for mye på skjermen, kan personligheten min blir litt oppjaget. Og om jeg har vært mye framme, hender det at jeg skammer meg. Det er litt som å ha vært på fest og danset på bordet! Men å sy gir en ­balanse. Jeg ville hatt det mye dårligere med meg selv om jeg hadde jobbet med tv hele tiden.

I rommet innenfor kjøkkenet ligger systuen, med lang arbeidsbenk og symaskin. Den hellige gral, nærmest, for en som lever av søm og gjenbruk. Jenny har alltid et prosjekt på gang.

– Jeg kan sitte og legge opp for hånd mens barna spiser aftens. Før hadde jeg systudio i kjelleren, men jeg kriblet så i fingrene og hadde lyst til å gå ned og sy hele tiden. Det er bedre nå, så jeg ikke forsvinner fra familien.

Hun viser et tettskrevet ark, der gjøremålene er strøket over suksessivt, med alt fra innkjøp til barna til å klippe i stykker gamle plagg.

– Jeg kjeder meg veldig fort. Mens jeg holder på med noe, kan jeg plutselig tenke: «Skulle jeg slipt det bordet, tro?» Jeg nødt til å ha lister for ikke å skli ut.

Hun mener at hun traff tidsånden med interessen for søm. Ikke minst for omsøm. De nærmere en halv million følgerne hennes på Instagram kan hente inspirasjon til små og store plagg og se gardiner bli til draktsett, og ­kasserte kjoler, som ingen kunne tru at nokon kunne sy, få nytt liv. Jenny viser fram en ballkjole fra 80-tallet som hun fant på Finn. Etter et par kvelder på syrommet er den blitt rød-løper-antrekk til en prisutdeling dagen ­etter. Planen er kanskje å bruke den gedigne 80-talls­sløyfa i korsryggen. Hva synes vi? Blir det bra? Eller skal hun heller gå for boa?

– Etter Paris er jeg så lei av å pynte meg, sier Jenny med trykk på så.

– Folk tror at jeg er en pynte­jente, men det er jeg egentlig ikke.

Føler du på moteskam?

– Barn er det mest sårbare vi har

Hun beskriver søm som «en temmelig røff syssel», og ser ikke på seg selv som særlig feminin. Faktisk er det å være gravid det mest feminine Jenny Skavlan noen gang har gjort. Seks år senere hender det at døtrene tegner klær de vil at hun skal sy, ofte noe med sløyfe på, og aller helst paljetter.

– Men jeg har ikke ­Instagram-unger med ­Chanel-klær, forsikrer Jenny.

Hun forteller om det nærmest kjetterske valget hun og Thomas har tatt. I en tid hvor likes er hard valuta, bestemte de seg for ikke å vise døtrene i sosiale medier.

– Barn er det mest sårbare vi har, og å tro at det ikke skal ha noen effekt på dem? Mange tar sikkert ikke skade, men jeg er ikke villig til å ta risikoen. Internett er fullt av folk som ikke har gode intensjoner, og man har ikke ­kontroll på hvor bildene havner.

Hun mener at det er stor forskjell på en privat konto og en åpen, men at barn kun skal forholde seg til familie og det som er trygt. Dessuten vil hun at familien skal ha noe som bare er deres.

– Åse skal ikke gå på gata og risikere å bli gjenkjent. Hjerter og smilefjes føles uskyldig, men internett er alt annet enn uskyldig. Det er mange der ute som ikke vil deg vel. Og nettet er som en slotmaskin. Hele tiden vil man sjekke hvor mange som har likt det og det bildet. Og så begynner du å sjekke hvor mange har likt bildet av barnet ditt. Du vil ikke kjenne på skuffelse over at bildet av barnet ditt ikke fikk nok likes.

– Diskuterer du dette med venner som har valgt ­annerledes?

– Litt, men det er følsomt. Og det er ikke sånn at ett bilde nødvendigvis ødelegger et barn. Men når en mor legger ut bilde av et bleieskift for å reklamere for bleier. Barnet tror det er et nært øyeblikk med moren, og så er kamera på. Nei, om du skal være influenser, må du ­jammen gjøre jobben selv. Er du advokat, sender du ikke ungen din til sluttprosedyren!

Hver morgen setter Jenny seg på sykkelen opp til motor­sykkelklubben Bandidos’ gamle lokaler på Alna. Ikke for å børne. I sykollektivet Fæbrik tilbyr hun og tre andre influensere enkle mønstre og stoff, og ideen er å være et håndfast alternativ til plagg som har reist jorden rundt og havner på et klesberg i ørkenen, kanskje uten å ha blitt brukt i det hele tatt.

- Trender handler mye om å følge med i timen

– De største nettbutikkene, som kinesiske Schein, kommer med 6000 nye design hver dag og har til enhver tid 14 000 plagg ute. Det er helt vanvittig. De selger til miljøgenerasjonen som plukker plast for å redde jorda og i neste øyeblikk kjøper seg en topp til 30 kroner, laget av plast. Men behovet for å passe inn er så sterkt at det trumfer liv og død.

Liva Ingebrigtsen: – Både Henrik og jeg skilte oss ut da vi var yngre

En del av Fæbriks løsning er å benytte overskuddsstoff og feilproduksjoner, forteller Jenny. Nå utvikler de en app som skal hjelpe folk å holde orden i sysakene. På spørsmål om hun har teknologisk kompetanse, utbryter Jenny:

– Nei, herregud! Det er så vidt jeg greide å oppdatere appene mine! Vi samarbeider med utviklere, og jeg er glad for å være del av et felles­skap. Når jeg gjør det bra i karrieren min, feirer jeg ikke, og haster videre til neste prosjekt. Men i Fæbrik, som lag, feirer vi helt vilt når vi får til noe! Det er utrolig deilig å jobbe med noe som ikke heter Jenny Skavlan, og jeg blir aller lykkeligst av å sykle bort til jobben og sy.

I Paris satt hun på fortauskafeene i omsydde kjoler og lignet mistenkelig på en pariserinne. Hun mener franske damer har skjønt trikset å holde igjen i ­stedet for for å gå «all inn».

– Her hjemme er det implantater og vipper og alt mulig. De franske damene trenger ikke å bytte ut noe. De er ­tidløse, og du ser ved første blikk at alt ser pent ut på dem.

– Jeg tenkte at jeg aldri kunne se ut som dem

– Kanskje mer bærekraftige også, gitt tidløsheten?

Jenny nikker.

– Om du ser en vrangsydd topp med batikkmønster, skal det mye til for å kalle den tidløs. Det finnes knapt en svart klassisk kjole å få kjøpt lenger. Trender handler mye om å følge med i timen og vise at du er oppdatert, og da er det lett å gå i fella og kjøpe nytt.

Selv skal hun sykle til Bandidosklubbhuset om litt. For gjenbruk never sleeps, for å låne et uttrykk fra Wall Street. Og hun deler gjerne et personlig råd med KKs lesere.

– Jeg pakker bort sommer- og vinterklærne i egne kasser, og når årstiden skifter, stiller jeg meg ved stryke­brettet og hører på musikk og stryker, og henger de «nye» klærne opp på hengere. Da føles det akkurat som om jeg har fått meg en helt ny garderobe.

Iblant ringer det eldre damer til Jenny Skavlan og spør om hun vil ha noe fra klesskapet. Hun har vært på flere slike besøk, hos kvinner som har reist og danset og levd, og som nå sitter med et klesskap fullt av minner.

– I Paris hadde jeg på meg en Lanvin-kjole som jeg fikk av en av Oslos første kvinnelige kunstkuratorer. Hun hadde flyttet fra hus til mindre leilighet og tatt med seg alt. De persiske teppene lå brettet oppover veggene, og i taket hang lysekronene tett. Jeg gikk catwalk for henne i stua, og kjolene vekket til live minner om ­livet hun hadde levd før. Fra den og den festen, da hun danset med den og den. Jeg har hatt flere sånne fine møter. ­Nydelige ­damer med klær som representerer tiden da de ­levde og ­reiste. Klærne blir inngangsporten til å snakke om den delen av livet deres.

Hun legger til, i samme åndedrag:

– Men jeg spør alltid: «Er du sikker på at du ikke har en datter eller en niese som vil ha kjolene?» Skrekken er å dukke opp på «Gullruten» og en sint datter ringer og spør: «Hvorfor har du på deg kjolen til moren min?»

– Jeg vil ikke at døtrene mine skal se på meg som en pyntedukke

Det fineste Jenny har fått, er en kjole som skal ha ­tilhørt Gloria Swanson. Hun fikk den fra en dame hvis tante hadde vært vertskap da stumfilmstjernen var i ­Norge, og som hadde fått kjolen som takk.

– Den er så skjør at jeg burde ha den pakket inn i silke­papir. Huff, nå fikk jeg dårlig samvittighet. Jeg burde egentlig gå ned og pakke den inn i silkepapir med en gang!

Ifølge Jenny har hun og Thomas barnevakt «altfor ­sjelden», og de greide så vidt å holde seg fra å ringe hjem mens de var i Paris. Hun beskriver et familieliv uten ­roping og skriking, og at det alltid er hyggelig å komme hjem. Og ikke minst morsomt.

– Vi lærer jentene å tørre å være morsomme. Gutter har veldig monopol på humor. Jeg møter voksne damer som sier at de ikke er noe morsomme, og så er de det, egentlig. Og jeg møter gutter som tror de er morsomme og som ikke er det. Det er veldig mye slapstickhumor hjemme hos oss, sier Jenny og utdyper:

– Jeg vil ikke at døtrene mine skal se på meg som en pyntedukke. Barna trenger ikke å huske meg som hun med perfekte negler. Når de tør å gå på glattisen med ­humor, er Thomas og jeg der med en gang!

Etter ni år som mann og kone, hvordan holder de koken? Har hun noen råd å dele, bortsett fra å gjemme seg bak et broderi når tunge ting skal bæres?

– Vi prøver å få til at begge skal ha det best mulig og ikke gjøre det vanskelig for hverandre. Alle vil jo være sammen med en fornøyd partner. Vi gir hverandre mye plass.

Jenny rister på hodet:

– Men jeg er den mest irriterende av oss, det er jeg ­sikker på at Thomas kan skrive under på. Jeg har høyt tempo og tar snarveier og glemmer å skru på korken på melka og sånne ting. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger han har stått i kjøleskapet og ristet kartongen og fått Biola utover hele seg

Snart får vi faktisk mulighet til å spørre Thomas om akkurat det. Han er tilbake fra barnehage og skole.

– Ja, jøss, sier han og nikker.

– Hun er skikkelig dårlig på det.

«Gråter du?» spurte jeg. «Ja», snufset hun

Ifølge Jenny har de funnet den perfekte måte å snakke ut om ting. Et slags omvendt rollespill, der Thomas for eksempel kan si: «Beklager at jeg ikke rekker å skru igjen korken», og hun kan svare: «Ja, det er veldig upraktisk for meg når jeg skal riste biolaen.»

– Da får han gitt kritikk, og jeg viser at jeg skjønner hvorfor det er dritt. Men så blir det samtidig bitte litt gøy.

– En unnskyldning som ikke koster en kalori?

– Ja! Det er helt genialt. Vi har foreslått det for andre par også, men de rister bare på hodet.

Oppdag mer mote, livsstil og historier fra virkeligheten på KK.no

Klesskapet til Aina var svart og kaotisk: - Fargene ga henne en wow-faktor!

- Ingenting har kostet meg mer enn tanken «det er bare en liten sum»