Det var i 2000, på besøk hjemme på gården Dale i Valle i Setesdal, Margit fikk spørsmålet hun aldeles ikke hadde ventet seg.

Siden hun var seksten, hadde hun kjent på utferdstrangen, på at bygdesamfunnet var for lite for henne. Nå var hun 25, stortrivdes med å jobbe som sykepleier i Oslo, og var på utkikk etter en ny leilighet i hovedstaden sammen med kjæresten.

Under hele oppveksten hadde hun tenkt det var den eldre broren som kom til å overta gården. Slik ble det ikke. Og nå som hun likevel var på jakt etter et nytt sted å bo, ble spørsmålet kastet tilforlatelig ut av foreldrene hennes. «Men dere kan jo overta her da?»

- Jeg hadde ikke lyst. Det var en stor forpliktelse. Jeg hadde det helt topp i Oslo, med stor omgangskrets og med mye som skjedde.

- Men så kjente jeg på en dragning også. På en veldig tilhørighet og på hvor mye verdiene hjemmefra har formet meg. Da jeg flyttet hjem, kjente jeg at det var her jeg hørte hjemme. Jeg kjente på en ro. At det var det rette.

Gamle matskatter

21 år har gått siden Margit tok over gården sammen med mannen sin. Hun som trodde det var sykepleier hun skulle jobbe som, skjønte den gangen raskt at det var en annen vei som lå foran henne.