Margit Dale:

«Du vil ikke overta gården da?»

Margit Dale var på jakt etter ny leilighet i Oslo, da et spørsmål forandret alt.

HJEM: - Da jeg flyttet hjem, kjente jeg at det var her jeg hørte hjemme. FOTO: Vigmostad & Bjørke
HJEM: - Da jeg flyttet hjem, kjente jeg at det var her jeg hørte hjemme. FOTO: Vigmostad & Bjørke Vis mer
Publisert

Det var i 2000, på besøk hjemme på gården Dale i Valle i Setesdal, Margit fikk spørsmålet hun aldeles ikke hadde ventet seg.

Siden hun var seksten, hadde hun kjent på utferdstrangen, på at bygdesamfunnet var for lite for henne. Nå var hun 25, stortrivdes med å jobbe som sykepleier i Oslo, og var på utkikk etter en ny leilighet i hovedstaden sammen med kjæresten.

Under hele oppveksten hadde hun tenkt det var den eldre broren som kom til å overta gården. Slik ble det ikke. Og nå som hun likevel var på jakt etter et nytt sted å bo, ble spørsmålet kastet tilforlatelig ut av foreldrene hennes. «Men dere kan jo overta her da?»

- Jeg hadde ikke lyst. Det var en stor forpliktelse. Jeg hadde det helt topp i Oslo, med stor omgangskrets og med mye som skjedde.

- Men så kjente jeg på en dragning også. På en veldig tilhørighet og på hvor mye verdiene hjemmefra har formet meg. Da jeg flyttet hjem, kjente jeg at det var her jeg hørte hjemme. Jeg kjente på en ro. At det var det rette.

TRADISJONER: - Jeg ble besatt av tanken om å lage en moderne kokebok om de gamle matskattene fra Setesdal. FOTO: Forlaget
TRADISJONER: - Jeg ble besatt av tanken om å lage en moderne kokebok om de gamle matskattene fra Setesdal. FOTO: Forlaget Vis mer

Gamle matskatter

21 år har gått siden Margit tok over gården sammen med mannen sin. Hun som trodde det var sykepleier hun skulle jobbe som, skjønte den gangen raskt at det var en annen vei som lå foran henne.

Nå er det matformidling hun brenner for. Etter å ha laget to kokebøker og matprogrammer på TV2, Fjellmat og Kystmat, sammen med Trond Moi og Rune Andersen, kommer hun nå med sin aller første på egenhånd: Heimelaga. Oppskrifter og kvardagslykke frå Margits kjøkken.

Boken er preget av Margits eget liv, og inneholder både tradisjonsrettene hun lagde sammen med bestemoren på gården som liten jente, og retter hun som reiseglad har latt seg inspirere av.

Det var nemlig først da hun flyttet hjem igjen, det gikk opp for henne hvor verdifull oppveksten på gården hadde vært, og hvor mye hun hadde lært. Og da hun fant bestemorens gamle håndskrevne oppskriftsbøker på loftet, var det ingen vei tilbake.

- Det var da jeg ble besatt av tanken om å lage en moderne kokebok om de gamle matskattene fra Setesdal, og å formidle de på en måte som kunne treffe et stort publikum.

- Jeg ville videreføre det jeg hadde lært, slik at det ikke forsvinner. Både ved å lære ungene det, og ved å skrive det ned.

Slått og sauesanking

Vi møter henne på Zoom, i forlagets lokaler i Oslo, på selveste lanseringsdagen. Snart skal hun videre for å signere bøker. Med det blonde håret, den røde leppestiften og den brede setesdalsdialekten, ser hun da også ut som en levende reklame for det gode livet i dalstroka innanfor.

Gården hun kommer fra, Systog Dale har sine røtter helt tilbake til 1300-tallet, og i over 500 år har den blitt videreført fra en generasjon til den neste i Margits slekt.

Den består av flere brune tømmerhus fra 1600-tallet, og da Margit vokste opp, bodde de tre generasjoner under samme tak på gården - hun og broren, foreldrene, besteforeldrene og en grandtante som var ugift.

Det hun først og fremst mener beskriver oppveksten her, er alt det forskjellige hun fikk være med på. Med unntak av søskenbarn som kom på besøk i feriene, var det nemlig alltid de voksne hun og broren var sammen med - i alt de de holdt på med på gården.

Hun var med i slåtten, var med i fjøset og melket kuene, fulgte sauene ut på heia, var med på slaktingen da høsten kom, dyrket grønnsaker, plukket bær, var på fjellet og fisket, og jaktet på reinsdyr sammen med faren.

Ettersom begge foreldrene var utearbeidende i tillegg til å drifte melkeproduksjonen de hadde med kuer, var Margit mye med besteforeldrene - som tilhørte den siste generasjonen som lagde det aller meste av maten de trengte selv.

- Gome tok meg med når hun skulle safte eller sylte bær, kinne smør, yste ost eller bake.

Lengtet ut

Bestemoren - eller gome som de sier i Setesdal, het også Margit Dale, det er henne Margit er oppkalt etter. Under oppveksten var hun var som en ekstramamma.

- Jeg var tett på henne. Hun var en trygg og god person som var veldig fornøyd med livet sitt der hun var. Hun var en klok dame med et indre rikt liv.

Hun var også med bestemoren da hun sydde bunader. Av bestefaren, som var spelemann, lærte hun å spille fele og å kvede.

- De lærte meg hele tiden det de kunne. Det var tradisjoner som de hadde lært av sine foreldre.

- Det høres ut som en drømmeoppvekst?

- Når jeg ser tilbake på det nå, tenker jeg det har formet meg veldig. Men det var jo ikke alltid moro å ta opp poteter eller være med å hesje om sommeren når andre kunne bade.

«Dale er fineste stedet på jord», sa bestemoren alltid, alt man trengte fantes der, mente hun, det var ikke nødvendig å reise andre steder.

For Margit ble det annerledes - hun ville gjerne ut i verden. Allerede som sekstenåring flyttet hun hjemmefra for å gå på videregående 10 mil unna. Siden flyttet hun til Oslo, der hun utdannet seg til sykepleier, tok det siste året i Australia og ble bitt av reisebasillen. Hun har reist verden rundt, har bodd flere steder i Norge, og har nå også en leilighet i Kristiansand.

- Jeg må hele tiden være på vei, utvikle meg, lære noe nytt i matveien og få inspirasjon og møte nye mennesker.

MATAUK: - Jeg kaster ikke mat, for jeg vet hvor mye arbeid det er å lage maten. Det er dyr som må dø for at du skal få spise det. FOTO: Forlaget
MATAUK: - Jeg kaster ikke mat, for jeg vet hvor mye arbeid det er å lage maten. Det er dyr som må dø for at du skal få spise det. FOTO: Forlaget Vis mer

Bestemorens oppskrifter

Underveis glemte hun litt bort all den tradisjonsrike kunnskapen hun hadde fått under oppveksten. Men da hun flyttet hjem igjen, var hun en annen enn den som hadde dratt derifra som sekstenåring. Nå så hun gården med helt nye øyne.

Hun begynte å restaurere de gamle bygningene på gården og kjøpte en liten flokk med villsauer, slik at det igjen kom dyr på gården. Og hun begynte å gjøre ting hun hadde gjort som barn - som å jakte og å røyke kjøtt.

- Det ga meg veldig mye. Jeg kunne det jo. Jeg hadde lært det da jeg var liten. Jeg tenkte ikke over det den gangen, at jeg lærte veldig mye. Jeg har lært så mye fordi det var moro. Det er en veldig styrke ser jeg nå.

Rett før hun overtok gården, døde bestemoren, 89 år gammel. Da Margit ryddet gjennom gamle papirer og bøker på loftet, fant hun håndskrevne oppskriftsbøker etter henne fra 1920-tallet. En av dem hadde hun startet på når hun bare var 11 år gammel.

Å se igjen den kjære håndskriften, og å forstå hvilken kilde bøkene var til kunnskap om mattradisjoner flere generasjoner bakover i tid, traff Margit midt i hjerterota.

- Noen av oppskriftene var retter jeg hadde laget med henne da jeg var liten. Men det var ikke alltid jeg visste forholdet mellom ingrediensene. Nå ble det lett for meg å lage de rettene igjen. Det har hun sikkert tenkt litt på - det er mange gamle damer som ikke bruker oppskrifter, «men gjør litt så og så». Hun var en tradisjonsbærer hun også.

-Tror du hun skrev ned oppskriftene med tanke på deg?

- Jeg føler det. Dette var oppskrifter hun kunne. Jeg tenker det må ha vært for etterkommerne, for de som var nærmest henne.

Lærdom fra husmorsskolen

Ved å bla seg gjennom oppskriftene, har Margit også kunne følge bestemorens gjennom ulike perioder av livet. Oppskriftsboken hun startet på som elleveåring, har oppskrifter som er skrevet ned over flere tiår.

De fleste av dem er gamle, tradisjonsrike oppskrifter, med osteysting, lefsebaking og røyking av sauekjøtt.

Margit humrer litt når hun fortelle om hvordan hun mener bestemoren også må ha blitt inspirert av verden utenfra - for plutselig dukker en eksotisk oppskrift også opp: Tropisk aroma.

- Den tror jeg hun må ha lært seg da hun gikk på husmorskolen.

Hun lagde også sin egen krydderkake, «Margits deilige krydderkake».

Gjennom blogg, bøker og tv-programmer er drømmen om å nå ut til mange allerede oppfylt.

- At tradisjonsmaten fenger langt utenfor Setesdal, er utrolig stas.

Det norske tradisjonelle kjøkkenet, står heller ikke tilbake for noe av alt det gode man finner i andre matkulturer.

- Hvorfor er det viktig å ta vare på de gamle rettene?

- Fordi de er gode. Jeg tar ikke vare på de bare for å ta vare på de. Det er gode retter som fortjener å ikke forsvinne. Det er basert på det norske kostholdet - det er bærekraftig å bruke de matvarene som produseres i ditt lokale område.

Å få ned matsvinnet, er et aspekt hun også er opptatt av.

- Jeg kaster ikke mat, for jeg vet hvor mye arbeid det er å lage maten. Det er dyr som må dø for at du skal få spise det. Med respekt for naturen, kaster man mindre.

ARV: Margit vil videreformidle arven etter generasjonene før henne. FOTO: Vigmostad & Bjørke
ARV: Margit vil videreformidle arven etter generasjonene før henne. FOTO: Vigmostad & Bjørke Vis mer

Stue fra 1600-tallet

Margit har aldri angret på valget om å overta gården, selv om det har vært arbeidskrevende, og at det innebærer et stort ansvar å forvalte den videre til neste generasjon.

De gamle husene er nå ferdig restaurert. Noe er gjort litt om - men i huset der Margit vokste opp, og der hun nå bor sammen med sin egen familie, står den gamle stua der besteforeldrene bodde, helt urørt.

- Stua i den delen de bodde i, er fra 1600-tallet, og er helt unik. Den har vi ikke gjort noe med. Det er med skap og veggfaste møbler slik den alltid har vært.

- Er bestemoren din med deg enda? Ved at du videreformidler det du har lært av henne?

- Jeg føler at hun er det. Det var et veldig savn etter henne da hun døde, selv om hun var klar for det. Men hun lærte meg utrolig mye. Jeg er veldig formet både av det jeg har lært av henne, bestefaren min og foreldrene mine. Nå vil jeg videreformidle det samme selv til mine barn.

Slik generasjonene før henne har gjort det, har også Margit hatt med seg sine barn på mye av arbeidet både inne og ute på gården. De er 14, 15 og 20 - nå ser hun at eldstedatteren som studerer i Oslo, har noe av den samme matinteressen.

Smilet er stort når hun forteller om den snappen hun fikk her en dagen, av den tradisjonstunge retten gombe - en form for bløtprim.

- Det tar lang tid og er vanskelig å lage. Så når hun sender meg en snap av en helt perfekt gombe, blir jeg varm om hjertet.

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer