DumDum Boys - Gravitasjon
(Oh Yeah!/EMI)
Albumet er i salg fra 13. mars
Nye smakebiter under miniturneen i fjor høst bar bud om noe godt - etter ikke mindre enn åtte års albumpause. Og trønderne innfrir nesten skamløst. Med tanke på at Prepple & co omtrent måtte bruke hjertestarter for å komme i gang igjen, må det nesten være lov å kalle det et mirakel at Gravitasjon fremstår som så helstøpt og variert, med galopperende høy puls og nerve.
Albumet er som en godtepose blottet for E-stoffer. Her er alt ekte vare. Kjartan Kristiansen står som vanlig bak de fleste og de beste av de 11 låtene, deriblant høydepunktet Gå på vannet, som sitter som en knyttneve fra første lytt. Røft og tøft over hele linja og enda bedre enn førstesingelen Enhjørning, som suste rett til topps på VG-lista for seks uker siden.
Gravitasjon er DumDum tilbake til røttene, men også tilbake til fremtiden. En miks av sushirå rock med ekstra sterk wasabi og silkemyke, mørke ballader som smyger seg inn under gåsehuden. Og avslutningslåta Waltzheimer er like pussig som navnet tilsier. Den er som nattasangen Stort & svart, men med små kræisi-innslag, en slags wienervals med fiffen møter Knutsen & Ludvigsen på lokalet når lommelerka er tom. At de har trukket inn blåserekka i Jaga Jazzist gir lydbildet en ny dimensjon.
Lunta brenner åpner hele Gravitasjon-ballet. Kjartan har laget tilbake til røttene-rock så det lukter svidd. Tett og tungt med nok et overraskende blåserinnslag, men fint samstemt uten at det tipper over.
De første riffene i Tynn tråd er nesten skremmende likt Chris Isaaks 80-tallssviske Wicked Game, men den går heldigvis dypere enn som så. Låta er mørk, men likevel lett og gåsehudfengende. Nedtonet DumDum på sitt beste. Den perfekte sangen å gråte til når du er i det melankolske hjørnet.
Tittelsporet Gravitasjon er glad-deppecountry med stort potensial til å gå Enhjørning i næringen på hitlistene i disse Johnny Cash-memory lane-tider. Helt i samme gate som den gamle favoritten Bulldetektor.
DumDum kunne turnert Norge på langs i mange år til og bare spilt gamle låter om igjen, helt til grunnstammen av fansen ble for gamle til å prioritere utelivet og Prepple fikk ølvom og sluttet å kaste t-skjorta. Gjennom en mannsalder har de klart det kunststykket å bli publikumsyndlinger uten å miste den musikalske grunnpilaren og kredibiliteten (selv om de sto i stampe i noen år).
Bandet er likevel ikke blitt for selvhøytidelig og våger fortsatt å eksperimentere og evner å tenke nytt. Imponerende for snart middelaldrende rockere som har holdt sammen siden Wannskrækk-kultperioden på slutten av 70-tallet.
Prepple har magisk utstråling når han svever 1000 etasjer høyt og lavt på scenen. Med Gravitasjon går DumDum Jesus i næringen og viser at også de kan gå på vannet, bare de forbereder seg (lenge og) godt nok.
ALBUMETS STERKESTE: Gå på vannet- hardt , hardt adrenalinkick. Takke faen - fandeinvoldsk og finurlig. Det samme gjelder Seig jævel, men Takke faen har størst hitpotensial av de to. Tip Top - for deg som vil eller burde gråte varme tårer.
ALBUMETS SVAKESTE: Stengetid må ha blitt slengt med i miksen et svakt øyeblikk. Tam og kjedelig låt med for mye folk-folkelighet som ødelegger litt av flyten.
LES FLERE PLATEANMELDELSER:
