KARI TRAA: – No som eg har fått ungar, vil eg gjerne vere i lag med dei, sier Kari Traa, som ikke har noe behov for egentid. FOTO: Astrid Waller
KARI TRAA: – No som eg har fått ungar, vil eg gjerne vere i lag med dei, sier Kari Traa, som ikke har noe behov for egentid. FOTO: Astrid WallerVis mer

Kari Traa

- Eg er for gammal til å bry meg så mykje om utsjånaden

Kari Traa vil gjerne bli verdens beste mamma. Men som hun sier: – Det går sjølvsagt ikkje.

Er eg eigentleg eit sunt forbilde?

Kari Traa ler hjertelig og høyt mens hun spiser rundstykke. Hun har en svart sokk på én fot, en blå på den andre. Jakka er fra Fretex, og den blå ullgenseren, for øvrig ikke hjemmestrikket, spiller fint opp til glimtet i de blå øynene hennes.

Vi har snakket om glansdagene med kulekjøring og ville sprell i hoppsvevene, om den frie barndommen, om det velsignede familielivet og om kroppspress og sosiale medier. Kari har tulla med eget utseende, dratt de trendy buksene som stylisten hadde med seg, godt oppunder magen og gått med breiale steg over gulvet i cowboyboots. Nå er hun tilbake i egne klær.

Og vi tenker: I det mylderet av perfeksjon som møter unge jenter på nettet, står Kari Traa ut som en sunn, sterk, blid vestlandskvinne. En som aldri har higet etter perfeksjon, men helst vil ha det gøy? Eller?

– Eg har alltid styrt etter lystprinsippet, ja. Det eg ikkje har meistra, har eg heller ikkje brukt for mykje energi på. Men sunt forbilde? Eg har snust, eg har aldri lagt skjul på at eg tok meg ein fest etter ein siger. Eg har vore litt tjukk, eg har vore godt trent, og eg har vore dårleg trent. Og akkurat no er eg mest opptatt av å bli verdas beste mamma. Det går sjølvsagt ikkje, men jentene mine har heldigvis ein veldig tålmodig far.

Igjen denne befriende latteren. Som en frisk vossavind innover Oslo.

Tok OL-gull som 28-åring

Men hun HAR vært verdens beste. Ikke mamma, men fristyler. 28 år gammel tok hun OL-gull, verdenscupen vant hun tre ganger. Kulekjøring er en liten sport i Norge. Der langrennsløperne presser seg opp motbakkene og kjemper mot melkesyre og blodsmak i munnen i mil etter mil, hadde Kari Traa et halvt minutt. Nedover. Med mange sprell underveis. Det gjaldt å finslipe teknikken, hun måtte ha spenst, eksplosivitet og vilje til show, antar vi. Og hun måtte være uredd. Det siste var medfødt. Første gang hun fikk skøyter på beina, satte hun seg på huk og satte utfor en bratt bakke, som Lotta i Bråkmakergata på sykkel. Det gikk bra, hun overlevde jo.

– Hva tenker du om at du er OL-mester?

– Det tenker eg ikkje så mykje på. Eg er stolt av at eg i løpet av mi aktive tid ikkje sto over eit einaste verdscuprenn eller renn i dei store meisterskapa. Ikkje eingong då eg var sjuk og kasta opp. Til og med då kara jeg meg til start. Men det som gjer ilt i hjartet no, er at sporten min held på å døy ut i Norge. Det er vanskeleg økonomisk å halde liv i små idrettar.

– Eg har ingen sportslege ambisjonar på vegne av døtrene mine, sier Kari. FOTO: Astrid Waller
– Eg har ingen sportslege ambisjonar på vegne av døtrene mine, sier Kari. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Det var bestemoren som introduserte Kari, minstejenta i familien, for fryden og gleden i en god kuleløype. På fjellsetra der de tilbrakte alle påsker med utedo og storfamilie, og alle ungene lå i en klynge på hemsen med hver sin varmeflaske på natta, lagde bestemor løyper og hopp i løssnøen. Kari, som knappest har et eneste barndomsminne fra å være innendørs, var ikke vanskelig å be.

Men Traa-familien var saktens ingen familien Ingebrigtsen, med far som trener og innpisker.

– Heime hjå oss var det aldri noko mas om kva eg skulle bli eller få til, foreldra mine var avslappa og vanlege folk. Pappa var til stades på nokre konkurransar heime på Voss og såg meg køyra. Hovudgrunnen for at han var der, var at han var so jækla god til å køyra snøskuter. Mamma var til stades på eit internasjonalt renn i mi aktive tid, og det var world cup på Voss i 2003. Ho skulle sjå meg køyra NM også eit år, men då ramla ho i laussnøen på langrennsski på veg ned til kulebakken. Det tok si tid å finna utstyr og koma seg opp att frå snøen, so då nådde ho akkurat premieutdelinga.

«No må du ikkje trene så fælt, kan du ikkje vere heime i dag», sa mora til Kari titt og ofte. I familien Traa stresset de ikke. Faren, som døde for fire år siden, var bussjåføren som snakket med alle og lot ungene i bygda kjøre gratis for heller å bruke pengene på «noko godt». Kari var minstejenta i huset og bodde hjemme til hun var 29,5 år. Da pakket hun flyttelasset inn i den lille bilen sin, tok farvel med mor og far på tunet og kjørte over fjellet til Oslo med en tåre i øyekroken.

– Eg fann meg aldri heilt til rette i Oslo, sjølv om eg likte meg på Grünerløkka. Det er so langt til alt i Oslo og eit tiltak å koma seg rundt. I tillegg er det litt for flatt. Eg er nok ein innbarka vossing.

Men hvordan ble dette avslappede (men rastløse) og tilsynelatende lite perfeksjonistiske mennesket TOPPIDRETTSUTØVER? For det så så lekende lett ut der hun suste ned bakkene med håret flagrende etter seg. Hun var sikkert god på afterski, men i konkurranser var hun best. Det krever time etter time med repetisjoner. Finsliping. Venstre ski 30 grader mer til venstre, ikke så tidlig sats på hoppet, og så videre. Skadene kom også. Kari er blitt operert sju–åtte ganger og har som hun sier «ikkje menisk igjen i knea». Da storebroren fikk svulst på hjernen og operasjonen gikk bra, feiret Kari (18) det med å hoppe fra scenen på fest og slå opp det nyopererte kneet. Det tok uker før hun torde si det til treneren.

– Min beste eigenskap er kanskje at eg kan forma ting til min fordel. Vart eg skada, tenkte eg: Ja, men då vert det godt med ein pause. Då kan eg fokusere på skulen. Det siste skjedde ikkje alltid. I dag er det også slik at om eg vaknar til pissregn ute, så tenkjer eg: Yes, i dag er det fint å vere inne.

– Ikkje dyrk motgangen. Dyrk det du likar og er god på, er rådet fra Kari. FOTO: Astrid Waller
– Ikkje dyrk motgangen. Dyrk det du likar og er god på, er rådet fra Kari. FOTO: Astrid Waller Vis mer

– Min strategi har alltid vore å dyrke det eg får til

Da Kari sju år begynte på skolen, merket hun tidlig at hun var god i gym og håndarbeid. Bevisst var det neppe, men strategien ble å gi alt i de to fagene og prøve å henge med så godt hun kunne i de andre. Hun ble ikke nedtrykt over det hun ikke fikk til, men gledet seg heller over det hun fikk til.

– Min strategi har alltid vore å dyrke det eg får til, og eg var aldri noko stressa med tankar som «kva skal det bli av meg».

– Hvordan overfører du dette til døtrene dine?

– No er vi i ei heilt anna tid, med mykje større press. Så om du har fasiten, så tek eg han gjerne! Eg har i alle fall ingen sportslege ambisjonar på vegne av døtrene mine, det er trist med barn som driver med idrett for ikke å skuffe foreldra sine. Nei, dei må finne ut sjølve kva dei har lyst til.

– Og presset på utseendet?

– Det har aldri ramma meg så voldsomt. Eg har tenkt at ein får gjera det beste ut av det ein har fått. Eg hadde ein periode der eg følte nasa mi såg ut som ei potet og ein periode eg følte eg hadde verdas kortaste bein, men det gjekk for over. Begge deler funka jo bra. No er eg for gamal til å bry meg så mykje om utsjånaden min. Eg har i alle fall ikkje tenkt å fylle på med noko i ansiktet, det hadde eg ikkje tort, kva om eg var blitt avhengig?

Var 32 år da hun la opp

Hvor startet sportseventyret for Kari? Kanskje da Kari var ti år og skiskytter Eirik Kvalfoss kom hjem til bygda med OL-gull og ble ført gjennom Voss med hest, slede og fakler og tatt imot av folkejubel og fest på hotellet. 18 år senere skulle det samme skje med Kari. Da tenkte hun at nå står det kanskje en liten jente og ser på meg og har sine drømmer.

– Hva savner du mest fra idretten?

– Lagånda, å jobba mot same mål, feiringane og å kunne vere ego. Å, det er heile sirkuset det.

– Hva har idretten lært deg?

– Det viktigste er nok at det hjelper å finpirke på ting og ikkje gje seg. Eg bala og bala med små detaljar, og då eg plutseleg vann, kjentes det berre lett.

32 år var Kai da hun la opp. Hun var allerede da i gang med kleskolleksjonene sine, men hadde ingen anelse om at hun 13 år senere skulle være nærmest allekvinnseie i norske skiløyper.

Selv går Kari ofte i joggebukse. I hagen hjemme i 50-tallshuset på Voss har Kari og mannen Lars laget skøytebane med lyslenke rundt. Sist helg var foreldrene og klassekamerater til datteren bedt på kakao og pølser i hagen. Kari er klassekontakt, og det vil aldri komme noen ryddebok fra Karis hånd, til det er hun altfor glad i ting. Gjerne gamle ting. Både Lars og Kari hopper fortsatt i fallskjerm, men treningen går ellers i rykk og napp. («Eg er altfor lat.») Egentid og barnefri er hun lite opptatt av.

– Eg treng ikkje eigentid, utanom at eg reiser i jobben. No som eg har fått ungar, vil eg gjerne vere i lag med dei. Eg var 36 år før eg vart mor. Det skjedde fort og like etter at eg møtte Lars og var ei stor glede. Vi er ein familie som nyt berre å vere heime saman.

– Eg har aldri lagt skjul på at eg tok meg ein fest etter ein siger. Eg har vore litt tjukk, eg har vore godt trent, og eg har vore dårleg trent. FOTO: Astrid Waller
– Eg har aldri lagt skjul på at eg tok meg ein fest etter ein siger. Eg har vore litt tjukk, eg har vore godt trent, og eg har vore dårleg trent. FOTO: Astrid Waller Vis mer

– Motgang møter vi alle, men ikkje dyrk han

Rundt seg på Voss har Kari både mor, søsken, tantebarn og kjente og kjære. Barndomshjemmet og fjellsetra, der et stort mønstret veggteppe henger og er inspirasjonen til den mest suksessrike ullserien i kolleksjonen «Rose». Nå er Kari Traa og nettopp dette mønsteret blitt millionbusiness. Kari synes at det er deilig å tenke på arbeidsplassene hun har vært med på å skape. At ideen om friske farger, mønster og girlpower på brukstøy skulle slå så godt an. Men noen femårsplan har hun fortsatt ikke lagt.

Hun lurer fortsatt på å bli gullsmed eller møbelsnekker, i hvert fall vil hun ta et sveisekurs. Hun vil hente ungene på skolen og ha tid til å snakke med lærerne. Og hun vil handle på nærbutikken som ligger 150 meter fra huset. De som henger bananklasen på døra hennes hjemme om hun glemmer den igjen etter å ha handlet.

Kari Traa (7) var god i gym, i håndarbeid og praktisk matte. 38 år senere er det i grunnen fremdeles det hun holder mest på med. Og så tenker vi at hun sikkert var god i friminuttet. Til å prate, hoppe, le, kjøre kassebil, springe i bakker, skape stemning og begå hyss. Hun som ville være Månestråle, men endte opp som Pippi. Som senere hoppet fallskjerm i bunad på 17. mai og leverte rotnorsk stemning på vossamål til NRK. Hun har følgende råd til dem som tror at hennes liv har vært lekende lett.

– Motgang møter vi alle, men ikkje dyrk han. Dyrk det du likar og er god på.

Denne saken er hentet fra KK 07 som er i salg fra fredag 5. april.
Denne saken er hentet fra KK 07 som er i salg fra fredag 5. april. Vis mer

Delta i konkurranse:

Saker spesielt utvalgt for deg:

Flere populære saker: