KOM SEG UT AV RUSEN: Å skaffe meg hunden min - kompis - var mitt første skritt på veien mot å bli rusfri, etter ti år i tung rus, sier Linn. Foto: Astrid Waller
KOM SEG UT AV RUSEN: Å skaffe meg hunden min - kompis - var mitt første skritt på veien mot å bli rusfri, etter ti år i tung rus, sier Linn. Foto: Astrid Waller
Rusmisbruk:

Eks-narkomane Linn (31) begynte å ruse seg som 14-åring: - Jeg drakk GHB som om det var vann

- Mamma sov med telefonen under puta fra dag én. Hun var livredd for å bli oppringt med beskjed om at jeg var død.

- Når jeg nå tenker tilbake på den brutale tida er det ordet håpløshet som stikker seg ut i hodet mitt. Håpløshet blandet med galskap og maktløshet. Jeg var helt på bunn, og hadde ikke kontroll overhodet - verken på meg selv eller andre. Det sier 31 år gamle Linn Bergskaug Carlsen til KK.

Hun er blond, blid og helt uforskamma fresh. Sammen med hunden sin Kompis skinner hun om kapp med sola denne fine tirsdagen i Frognerparken. Hvem skulle tro at hun her har lagt bak seg over 10 år i tung rus? At hun som bare er 31 år har både funnet veien inn og ut av rusen og vært rusfri i fem år.

- Det var GHB'en som var mitt hjem, og min største kjærlighet. Helt siden jeg tok min første slurk trodde jeg at det var det som var meningen i livet for meg. Dopet ga meg endelig den freden og den tryggheten som jeg ønsket meg.

Hun drakk det som om det var vann. Uten GHB i kroppen kunne ikke Linn en gang se seg i speilet, da kom selvforakten - og skyldfølelsen. Hun hatet seg selv.

Utagerende barndom

Hvordan havner en tenåring i tung rus? For Linn handlet det om uro og en søken etter å dempe den.

- Som barn var jeg urolig og usikker. Utagerende, høylytt, rappkjefta og vanskelig. Da jeg begynte å drikke alkohol i tidlig alder fant jeg fort ut at det ikke var nok. Jeg trengte noe mer, og noe som gjorde at jeg turte å være «Turbo-Linn», som jeg etterhvert ble kalt i rusmiljøet. Jeg tror det var derfor jeg begynte å ruse meg i utgangspunktet - det satte meg fri.

Linn har helt fra starten av oppsøkt det som ikke er bra. Hun søkte å ruse seg og hun søkte å være med venner som egentlig ikke brydde seg om henne.

- Jeg brydde jo meg ikke om noen ting selv heller. Tidligere byttet jeg kjærester hele tiden, de taklet selvfølgelig ikke meg fordi jeg var gæren, vill og ødeleggende. Så fikk jeg meg ny, og sånn gikk det. For meg handlet det bare om å finne en som hadde dop. Det er så rart å se tilbake på nå, for jeg er blitt så rolig og reflekterende.

Telefonen under puta

- Hvordan reagerte familien din da du begynte å misbruke rus?

- Mamma har sovet med telefonen under puta siden dag én og vært livredd for å få en telefon om at datteren hennes er død. Pappa var mer streng, «du kommer ikke hit rusa», sa han. Selvfølgelig gjorde jeg det. Jeg dro med kjærestene mine hjem, ødela ting og skapte store konsekvenser. Jeg har liksom alltid vært den gærne i familien - den som har gått den andre veien.

31-åringen husker godt hvordan moren og brødrene hennes så henne inn i øynene da hun var på sitt verste, helt omtåka av rus og langt nede både psykisk og fysisk.

- Den desperatheten som ropte fra øynene deres. «Hva skal vi gjøre med deg, Linn?». Jeg så det jo godt, selv om jeg benektet virkeligheten og kastet det bort. I dag tenker jeg på hvor redd jeg selv hadde vært som mor med en sånn datter.

Hun trekker frem støtten hun har fått fra «mimmi og morfar» gjennom alle disse tunge årene.

- De syntes det var vanskelig, men de var der alltid for meg og hjalp meg når ting var vanskelig. Jeg tror også rusproblemet mitt forandret dem som personer. De er utrolig sterke, og vi har et ordentlig nært forhold i dag.

Over 20 overdoser

Det enorme GHB-misbruket, i tillegg til alkohol, amfetamin og andre piller førte til at hun ble innlagt på sykehuset over 20 ganger på grunn av overdose. Kroppen fikk nok. En gang stoppet til og med hjertet.

- Var du aldri redd for å dø?

- Nei. Jeg ville bare ruse meg. Det første jeg gjorde da jeg våknet på sykehuset var å rive av meg alle ledningene som var klistret til kroppen og starte jakten på en ny dose GHB. Det var virkelig kun det jeg brydde meg om.

Disse overdosene var omtrent de eneste gangene Linn sov på flere år.

KOMPIS: Vi møter Linn og hunden Kompis i Frognerparken i Oslo en solfylt tirsdag. Foto: Astrid Waller
KOMPIS: Vi møter Linn og hunden Kompis i Frognerparken i Oslo en solfylt tirsdag. Foto: Astrid Waller Vis mer

- Jeg tissa på meg, lukta fælt og ikke minst... jeg utsatte kroppen min for ekstreme opplevelser seksuelt. Opplevelser jeg egentlig ikke hadde kontroll på, men som jeg bare godtok fordi jeg trodde det var det jeg var skapt for. Jeg husker jeg sa til meg selv at «det er ikke noe galt at noen ligger og har seg med meg mens jeg sover». Jeg trodde jeg måtte takle det, og ruset meg heller bare mer og mer.

Hun snur seg rundt og tørker bort tårene som renner ned fra øyekroken.

- Å gå fra å være den dama, til å bli den jeg er i dag - sterk, selvstendig og med ambisjoner og drømmer for livet, det har vært en enorm endring.

Skyldfølelse som mor

Mammaen til Linn, Bente Bergskaug, beskriver tiden hvor datteren var i rus som svært vanskelig og preget av skyldfølelse.

- Jeg skammet meg, og lurte på hva jeg hadde gjort feil som mor. Jeg husker det var spesielt vanskelig å snakke med andre om at jeg hadde et barn som var rusmisbruker, og prøvde vel å dekke over det for både familie og venner. Skulle det være selskap eller lignende i familien, hadde jeg alltid en unnskyldning på lur for hvorfor Linn ikke kunne komme, forteller Bergskaug åpenhjertig.

I den perioden hvor Linn var på sitt verste sier Bente at det var som å gå på nåler. Hun gikk med en konstant frykt i kroppen, og fikk ikke Berit tak i henne med en gang hun ringte, spredte panikken seg.

BEDRE MENNESKE: Mamma Bente Bergskaug sier at rusproblematikken til Linn også har gjort henne til et bedre menneske. Bagateller som hun tidligerere brydde seg om, tenker hun ikke på lenger. Foto: Privat
BEDRE MENNESKE: Mamma Bente Bergskaug sier at rusproblematikken til Linn også har gjort henne til et bedre menneske. Bagateller som hun tidligerere brydde seg om, tenker hun ikke på lenger. Foto: Privat Vis mer

- Det er spesielt en gang jeg husker godt, hvor jeg fikk en telefon fra han som Linn leide leilighet sammen med på det tidspunktet. Han sa jeg måtte komme med en gang fordi han ikke fikk kontakt med henne.

Bente hev seg i bilen med en eneste gang og kjørte ned til byen.

- Det synet som møtte meg da knuste hjertet mitt. Å se datteren sin nærmest livløs på sofaen, helt hvit i ansiktet er noe jeg ikke unner min verste fiende. «Nå dør hun», tenkte jeg. Etter en stund ble hun heldigvis bedre. Hun så opp på meg og sa med en sprukken stemme «er du her mamma?». Hun satt der som en liten fuglunge, jeg matet henne og tørket henne med klut.

Alt for å være sammen

- Har du noen gang sett datteren din ruse seg?

- Ja, dessverre. Jeg var på besøk hos Linn og vi skulle gå tur med hennes elskede hund, Kompis. Idet vi går ut døren sier hun «mamma, jeg må bare ta en kork med GHB før vi går. Enten må du gå, eller så får du bare se på». Jeg valgte det siste, og det knuste meg. Dette gjorde jeg kun for å være sammen med henne, sier Bente.

Episoder som dette gjorde Bente til en person hun egentlig ikke ønsket å være.

- Når Linn sa hopp så hoppet jeg. Jeg levde på den måten at når Linn var glad, så kunne jeg tillate meg selv å være det. Og når hun hadde en av sine dårlige dager, påvirket det meg såpass at jeg ikke klarte å være til stede i mitt eget liv. Jeg var jo overbevist om at jeg en dag skulle få en telefon om at hun var død.

Rusfri

Nå har Linn vært rusfri i hele fem år, men veien dit har vært langt fra enkel. Det har vært en lang og hard kamp med behandlinger, psykologer og 12-trinnsprogram.

- Hadde jeg visst på forhånd hvor tøft det skulle bli å komme ut av rusen så tror jeg faktisk ikke at jeg hadde gjort det. Det har vært et rent helvete til tider, men samtidig så er jeg utrolig stolt over å ha klart det. Jeg har blitt et helt nytt menneske, og for første gang er jeg glad i meg selv på ordentlig, sier 31-åringen.

Hun startet sin første behandling på et russenter i 2011. Da drakk hun alkohol gjennom hele oppholdet, og dro deretter direkte til Thailand sammen med en venninne for å feire endt behandling. Der drakk hun også - hele dagen, fra morgen til kveld.

- På det tidspunktet var jeg ikke klar for å gjøre grep. Jeg skjønte at jeg var helt ute, men jeg trengte aller mest et sted å være. I Thailand slet jeg helt ekstremt med sosial angst og valgte å drikke bort sorgene. Jeg så ikke på det som en fallgruve, men da jeg kom hjem fra den turen var det selvfølgelig rett på ruskjøret igjen.

Så tynn, så blek, så nede

Det var derimot en helt annen motivasjon som lå bak da Linn igjen sjekket inn på Fjordhagen behandlingssenter året etter, i 2012. Da var hun fast bestemt på at hun hadde fått nok juling.

- Jeg var helt ødelagt. Jeg hadde rusa meg veldig hardt i mange år, og var rett og slett lei av livet. Jeg har hørt at man må nå sin bunn for å virkelig gjøre en endring, og i 2013 hadde jeg nådd min. Jeg var så tynn, så blek og så nede, sier hun og ser bort på Kompis.

Han skaffet hun seg to år tidligere fordi han skulle hjelpe til med å holde henne rusfri. Det gikk ikke på første forsøk, men hun hadde i det minste funnet sin største kjærlighet i livet.

- Kompis forandret livet mitt. Han sto først, foran alt. Jeg spiste ikke, glemte meg selv og tok aldri vare på meg selv på noen som helst måte. Han hadde derimot alt han trengte og mer til, til tross for at jeg ruset meg mye i starten. Nå er han alt for meg.

FUNNET ROEN: - Endelig har jeg funnet roen og har det godt. Jeg demper min avhengighetspersonlighet med medistasjon. Foto: Astrid Waller
FUNNET ROEN: - Endelig har jeg funnet roen og har det godt. Jeg demper min avhengighetspersonlighet med medistasjon. Foto: Astrid Waller Vis mer

Glad for livserfaringen

Etter fem måneder på Fjordhagen Behandlingssenter dro Linn videre til Kvinnekollektivet Arken i 11 måneder, før hun igjen dro til ettervernet på Marienlyst i ett år.

- Jeg er glad jeg har opplevd det jeg har gjort. Det er selvfølgelig mange ting jeg ville vært foruten, men det å ha den livserfaringen i mente og vite at jeg har vært langt nede i sørpa har gjort meg til den jeg er i dag.

- Er du noen gang redd for å havne utpå igjen?

- Ja, men jeg tror det er mer skummelt den dagen jeg ikke er redd lenger. Jeg må ikke glemme hvor jeg kommer fra. Jeg merker at hvis jeg ikke jobber med de tingene som er godt for meg, så kan fortsatt den avhengighetspersonligheten min snike seg frem. Jeg føler meg jo sterk, men jeg vet at hvis jeg hadde begynt å drikke alkohol nå så hadde jeg nok godt over på rus igjen.

- Så hva har du byttet rusen med?

- I starten byttet jeg ut rusen med trening. Som sagt så er jeg født med en avhengighetspersonlighet, så jeg trente sju ganger i uka - alt fra styrketrening til gruppetimer. Det tok helt av. Nå har jeg derimot funnet en balanse, blant annet ved å meditere. Jeg har slitt veldig mye med sosial angst, og nesten ikke klart å være i samme rom som andre mennesker før, så da jeg ble rusfri var det meditasjon som hjalp meg med dette. Jeg opplever at mange mennesker som har vært ute en vinternatt før begynner med dette.

Utenom det er dans og yoga en stor del av hverdagen til Linn i dag.

- Det som alle vennene mine sier er meg, er at jeg danser overalt. Jeg tror jeg dansa i magen til moren min, og etter rusen har jeg uttrykt meg gjennom dette. Jeg merker selvfølgelig fortsatt angsten, men jeg har lært meg teknikker å håndtere det på. Jeg føler meg så utrolig frisk fra innsiden og ut.

Medarbeider på rusbehandlingssenter

Ved siden av både dans og yoga jobber Linn i dag som miljøterapeut på rusbehandlingssenteret Arken - hvor hun selv var innlagt i 2013. Hun beskriver det som helt fantastisk å faktisk kunne bruke sin erfaring til å hjelpe ruspasientene der.

- Jeg husker selv hvor verdifullt det var for meg å ha tidligere rusmisbrukere som jobbet der. Vi snakket liksom samme språk. På Arken befinner det seg så utrolig mange flotte, sterke og intelligente kvinner som har så mye i seg, men som har vært uheldige å havne utpå. Det å bruke min historie og fortelle dem at det er håp for alle føles bra. De setter pris på det.

Senere denne måneden skal hun også holde et foredrag om sin historie i et kvinnefengsel like utenfor Oslo.

- Det gir meg glede, det å sette seg til side og bare fortelle. Om det sår noen frø i noens hode hadde det vært fantastisk.

Drømmer fremover

Som narkoman og uten nesten noen andre rammer ellers i livet er det vanskelig å skape drømmer for fremtiden. Linn turte ikke å drømme før. Hun var livredd for å se inn i fremtiden, ikke visste hun om den en gang eksisterte. Derfor satt hun heller og dvelte med fortiden.

- Nå er det heldigvis annerledes, og jeg har en drøm spesielt: å bli danseinstruktør. Det å starte et eget senter hvor jeg kunne ha uttrykt meg og instruert i dans ville vært helt fantastisk. Jeg ønsker å lære mennesker bevegelse, og videreformidle den gleden jeg har fått av det opp gjennom vanskelige tider, sier Linn.

Hun drømmer også om å tørre å slippe seg løs hver dag og ikke tenke så mye på hva andre tenker.

- Jeg ser for meg et hus ved stranda hvor jeg kan gå ut i hagen, klemme på trærne og nyte utsikten.. åh! Jeg har også et stort ønske om å reise mer rundt i verden, utvikle meg som menneske og praktisere i India.

- Bente, som mor, hvordan er det å se Linn sånn som hun er nå?

- Jeg har endelig fått tilbake verdens nydeligste og fantastiske Linn, som er ekstremt glad i dyr og som oppriktig bryr seg om andre mennesker. Jeg ser at hun har funnet en ro hun ikke har hatt tidligere, og det er helt fantastisk.

- Og hvis jeg skal gi et råd til andre mødre i samme situasjon: ALDRI gi opp datteren eller sønnen din. Sett grenser, men aldri skyv de fra deg. Jeg ville stått på for Linn hvis det samme skulle skjedd igjen, men kanskje på en annen måte. Og med det mener jeg at jeg ville ha beskyttet meg selv litt bedre.

LES OGSÅ: - Du kommer til et punkt hvor du skjønner at broren din er narkoman, selv om han ikke sitter på gata

Til forsiden