- Vi leser ofte om historiene hvor det går bra – gladsaker om at en person har blitt kreftfri. Men det er viktig å vise at ikke alle kan bli friske. Og den følelsen er ganske… ensom.

Tidligere TV2-programleder Eli Strand (50) lever med uhelbredelig kreft. Hun mener at vi må snakke mer om dem som ikke blir friske.

- Det er ikke sånn at jeg går rundt og gråter hver dag, men det må være rom for å sørge – både for oss som lever med en kronisk sykdom, og de som er pårørende.

Eli forteller at flere runder med cellegift har fjernet kreften, men den vil komme tilbake.

- Det er et spørsmål om når, og ikke om. Jeg vet at det ikke vil gå bra, men samtidig er det utrolig viktig å ha det lille håpet om at det skal komme en kur, og gjøre ting som er bra. Jeg griper alle mulighetene jeg får, og prøver å gjøre noe ekstra ut av de små tingene.

For noen få dager siden tok Eli corona-vaksinen. Det måtte feires.

- Da jeg kom hjem åpnet jeg en flaske champagne og delte med naboen. Det er sånn det er å leve på denne måten – enhver mulighet til å feire med champagne, tar jeg.

Fikk kreft i 2017

KK møter Eli Strand på Birkelunden, på Grünerløkka i Oslo. Hun møter opp med et smil, selv om temaet er alvorstynget. Det er ikke mulig å se på henne at hun lider av en sykdom som tar liv.

Men da vi begynner å snakke om hva som skjedde da Eli fikk diagnosen livmorhalskreft for første gang i 2017, skinner det igjennom at hun bærer på en sorg. Det er ikke noe hun ønsker å skjule heller.

Eli tok celleprøver slik man skal, og disse prøvene viste at hun hadde celleforandringer. Det er noe mange opplever, men om de ikke forsvinner av seg selv etter en viss tid, får man tilbud om konisering. Under dette inngrepet fjernes en liten del av livmorhalsen.

Legene kunne fortelle Eli at alt så fint ut. Så kom kontrabeskjeden: De hadde funnet en liten kreftsvulst.

- Jeg ble operert, og legene fjernet kreftsvulsten. Etter dette ble jeg erklært frisk.

Tiden gikk, og livet fortsatte som normalt. Frem til sensommeren 2019, da Eli fikk et hovent bein. På den tiden visste hun ikke at det var blodpropp.

- Legene mente at beinet hovnet opp på grunn av sommervarmen, og at det ikke var grunn til bekymring.

Et stort sjokk

Eli oppsøkte lege igjen da hevelsen kom tilbake i desember. Undersøkelsene som ble tatt, viste at kreften var tilbake. Hun ble også fortalt at kreften aldri vil forsvinne for godt.

- Det er det største sjokket jeg har fått i mitt liv, sier hun, mens tårene renner.

- Etter at jeg ble erklært frisk første gangen, fikk jeg vite at det var fire prosent sannsynlighet for tilbakefall. Å være en av de fire prosentene, er beintøft.

Den neste måneden var preget av sjokktilstand, og oppstart med cellegiftbehandling.

- Jeg var lenge i tvil om jeg ville ha cellegift, fordi man aldri er sikker på om det hjelper. I ettertid har det vist seg at det har fungert bra i mitt tilfelle.

Slik vil livmorhalskreft utvikle seg

Livmorhalskreft skyldes HPV, og utvikles over mange år gjennom en serie av forstadier. Det tar vanligvis minst 10-15 år fra HPV-smitte til utvikling av livmorhalskreft. Livmorhalsprogrammet anbefaler kvinner i alderen 25-69 år screening med celleprøve hvert tredje år.

- Hensikten er å finne forstadier som kan behandles før utvikling av kreft. Hver enkelt celleprøve har begrenset sensitivitet (følsomhet) når det gjelder å oppdage celleforandringer, forklarer Sveinung Sørbye.

Sørbye er forsker med doktorgrad i helsevitenskap, og overlege ved Avdeling for klinisk patologi ved Universitetssykehuset Nord-Norge.

- Etter en normal celleprøve er risiko for livmorhalskreft redusert med 50 prosent de fem neste årene. Ved å ta celleprøve hvert tredje år, vil legene ha tre til fem muligheter til å oppdage forstadier i løpet av en periode på 10-15 år, før utvikling av kreft.

Ved å undersøke arkivprøver fra kvinner som har utviklet kreft til tross for normale celleprøver, vil legene i mange tilfeller oppdage celleforandringer som har vært oversett eller feiltolket.

- Det er hvert år 70-80 kvinner som utvikler livmorhalskreft til tross for bare normale celleprøver, sier Sørbye.

Spredning vil avgjøre prognose

- For mange typer kreft er det slik at dersom kreftsvulsten blir operert bort før den har spredd seg, går det bra. Dersom kreftsykdommen har spredd seg, kan stråling og cellegift bremse veksten, men pasienten vil før eller senere dø av kreftsykdommen, sier Sørbye.

Mange typer kreft kan ikke kureres ved hjelp av cellegift eller stråling, spesielt ikke etter at kreftsykdommen har spredd seg. Stadium er viktig når det gjelder prognose, forklarer Sørbye.

- Jo tidligere kreftsykdommen oppdages, desto flere kvinner blir friske. Kreft i tidlig stadium kan behandles med kirurgi. Kreft i mer avansert stadium må behandles med stråling og cellegift. Dersom kreftsykdommen har spredd seg til andre deler av kroppen, er det sjelden at pasienten kan bli helt frisk.

Det er vanlig å oppgi fem års overlevelse som mål for alvorlighetsgraden til en kreftsykdom. Fem år etter at pasienten har fått diagnosen livmorhalskreft, er det nå 82,3 prosent av kvinnene som fortsatt lever. Hvis sykdommen oppdages tidlig, før den har spredd seg, er 95,1 prosent av kvinnene fortsatt i live etter fem år.

- Når det gjelder kreft vil de fleste dø innen fem år, eller bli helt friske. Det er uvanlig å leve med en kreftsykdom i mer enn 10 år, sier Sørbye.

- Jeg trodde jeg var alt for ung til å få denne sykdommen

Tøft med cellegiftbehandling

Behandlingen med cellegift har vært brutal, og ført til mye kvalme, muskelverk og svette. Eli, som har født et barn, sier at hun mer enn gjerne kunne gjort det igjen, istedenfor å gå på cellegift.

- Jeg kunne heller ha født en hel skoleklasse, enn å gjennomgå en ny runde med cellegiftbehandling. Men jeg vet jo godt at om jeg ikke hadde fått cellegift, ville jeg ha vært død.

Til tross for alle plagene, var det aller verste å miste håret. Eli forklarer at hun aldri har brukt så mye sminke, men det lange, blonde håret, det var viktig.

- Jeg kunne ha stått i mer smerte og kvalme, og ofret mye, om jeg bare fikk beholde håret. Det er en skamfølelse å miste håret. Det er helt idiotisk, men sant.

De gangene Eli skulle ut blant folk, brukte hun parykker og luer for å skjule at hun ikke hadde hår.

- Jeg ville bare være Eli, ikke hun skalla kreftsyke. Men om jeg skal ta cellegift igjen, og håret forsvinner, skal jeg ikke skamme meg. Da skal jeg vise at dette er meg, sånn ser cellegift ut. Kreft er ikke vakkert.

Går til kontroll hver tredje måned

1. april 2020 hadde Eli vært igjennom seks tøffe runder med cellegift. Effekten var god, og kreften har ikke kommet tilbake.

- Jeg er veldig glad for det. Jeg prøver å la den gleden ta stor plass i livet mitt, og ikke la sorgen over det forkortede livet mitt spille hovedrollen.

Eli går til kontroll hver tredje måned. Etter hvert kontroll, må hun vente i to uker på svar. Ingen nyheter, er de beste nyhetene hun kan få, for det betyr at status er uendret.

- Akkurat nå er jeg kreftfri. Den gleden må jeg forsøke å kjenne litt mer på. For jeg lever faktisk nå, og akkurat nå er jeg ikke syk.

Tungt psykisk

Rundene med cellegift har satt sine spor. Som navnet tilsier, er det gift, og Eli har fått mange liter med behandlingen som dreper kreftcellene.

- Jeg sover mye mer enn hva som er vanlig for en voksen person. Jeg trenger gjerne 12-14 timer søvn i døgnet. Får jeg det, fungerer jeg bra. Det verste er psyken. Jeg skulle ha likt å se en person som lever med min diagnose, som ikke sliter psykisk.

Eli mener at helsevesenet har mye å gå på, når det gjelder å ivareta kreftpasienters psykiske helse.

- Det første du burde få når du havner i min situasjon, er en psykolog som er trent for den type traume og katastrofe. For det er ingen tvil om at det er en katastrofe som rammer deg privat. Den hjelpen har vært ganske halvveis, sier hun, og fortsetter:

- Jeg sliter med angst og depresjon, som kommer og går. Men det hindrer meg ikke i å leve et godt liv likevel. Det gjelder å finne metoder som gjør at du kan leve med angst og depresjon, uten at det opptar hele livet.

Eli har fått 10 timer hos psykolog, noe hun setter stor pris på, men hun understreker at problemet ikke er løst når hun har vært på sin tiende time.

- Skal jeg leve i 10 år med kronisk kreft, som er veldig optimistisk med tanke på forutsetningene mine, trenger jeg hjelp til å takle de psykiske påkjenningene. Slik behandling burde komme i pakkeforløpet på samme måte som cellegift.

Skriver bok

Eli er sjef for sitt eget firma, og jobber 100 prosent. Nå er hun også i gang med å skrive bok. Arbeidstittelen er inspirert av «Fuck cancer»-armbåndene.

- Boka heter «helsikes kreft». Å skrive er kjempegod terapi – jeg får satt ord på sjokket og motløsheten, men også kjærligheten til dem jeg har rundt meg. Kreft berører alle på et eller annet tidspunkt i livet, og jeg ønsker å være en stemme for dem som ikke blir friske.

Det er samtidig viktig for Eli at kreften ikke skal definere hvem hun er.

- Jeg vil ikke være «hun som har kreft». Ja, jeg har kreft, men jeg kan også fungere i jobb, jeg kan få folk til å le… det er viktig å fokusere på alle de gode egenskapene man fortsatt har.

Elise fikk kreft: Måtte fjerne klitoris

Vil være åpen

For å fortelle om kreftsykdommen, valgte Eli å lage en video som hun delte på Facebook. Den ellers så impulsive dama, gikk noen runder med seg selv, før hun valgte å dele videoen. Både ektemannen og sønnen ble spurt – begge syntes det var en ærlig og fin video, og hun valgte å publisere den.

- Jeg visste at videoen ville skape mye oppmerksomhet. Det har tydeligvis truffet en nerve, og jeg har fått flere hundre tilbakemeldinger, noe jeg setter veldig stor pris på.

Selv om videoen er personlig, synes ikke Eli at hun utleverer privatlivet sitt.

- Kreft er en folkesykdom. Jeg ønsker å vise at man likevel kan ha det gøy, ta en pils med naboen, og tidvis leve et helt normalt liv. Men så kommer det noen dager hvor man havner i kjelleren. Å føle at man bærer på den sorgen alene, kan være veldig ensomt. Det er viktig å vise at vi er flere som har det sånn.

Råd til pårørende

Det kan være vanskelig å vite hvordan man skal forholde seg til en person som lever med uhelbredelig kreft.

- Hva kan man si, når man ikke vet hva man skal si?

- Du kan godt si at du synes det er vanskelig å snakke om. Mange spør hva de kan gjøre; jeg sa blant annet at jeg ønsket meg noen julekaker til jul, så fikk jeg 10 bokser med julekaker i retur. Folk vil så gjerne hjelpe.

Eli synes det er fint å kunne spøke om kreftsykdommen også, men helst på egne premisser.

- Det må være den som er syk som «åpner ballet» og inviterer til å tulle med kreften, og hvordan man ser ut. Men det er ikke alle dager man orker det – noen dager føler man ser bare stygg, og alt er trist og vondt.

Eli vil anbefale å spørre den det gjelder om det er greit å snakke om sykdommen, eller om personen vil snakke om noe helt annet, og late som at kreften ikke eksisterer akkurat da.

- Det er ikke en fornektelse – det er ingen ting jeg vet bedre enn at jeg har kreft. Men jeg vil ikke bli en kreftkjerring som bare synes synd på meg selv, sier hun, og legger til:

- Vi er ikke så skjøre som vi tilsynelatende kan virke som. Av og til er vi det, men andre ganger er vi søren meg så sterke og tøffe.

Lever så vanlig som mulig

De siste årene har vært tøffe for ektemannen og den 15 år gamle sønnen til Eli. Hun er ekstremt takknemlig for hvordan de har taklet det.

- Mannen min er helt fantastisk. Han er både bestevennen og kjæresten min, og han tar seg av alt det praktiske. Som å signere et skjema fra NAV, for eksempel. Det er jeg helt ubrukelig på. Men han tar seg av det, så jeg kan fokusere på jobb.

- Hvordan har det vært for sønnen din?

- Det er klart at sykdommen har preget sønnen min mye, men han har klart å komme sterk ut av det. Han er en robust og fin fyr.

For å leve så vanlig som mulig, prøver Eli å fortsette med de hverdagslige tingene. Som for eksempel å bake pizza hver fredag.

- For meg er det ingen prestisje i å ha det fineste, reneste huset, men mitt barn skal ha den mest eksklusive julekalenderen, og det største påskeegget. Ingen skal ha et større, finere påskeegg. Når det gjelder sånne detaljer, er jeg perfeksjonist. Og så har jeg alltid en flaske musserende liggende, i tilfelle det kommer en god venninne på besøk.

Eli er like lei av corona som folk flest, og dersom byen hadde vært åpen, ville hun ha brukt alt hun hadde av overskudd til å ta en tur på byen. Det er de små tingene som gir glede.

- Jeg prøver å tenke gjennom hva som er viktig for meg, i det livet jeg har igjen. Så gjør jeg mer av det som gir meg glede. Det kan være alt fra å gå en liten tur, ta en kaffe, sprette en flaske champagne på en onsdag… hun stopper opp litt, og tenker tilbake til påsken:

- Jeg har tre små nabojenter jeg er veldig glad i. Jeg lagde et stort, flott påskeegg til dem. Å høre en treåring hvine av fryd, og insistere på å sove med påskeegget hun fikk av meg, gir meg så mye glede, sier hun med et smil.

Vanskelig å tenke på fremtiden

- Hva tenker du om fremtiden?

- Det er utfordrende. Jeg tenker masse på fremtiden, og sorgen over fremtiden jeg ikke har. Det første som slo meg da jeg fikk vite at kreften vil komme tilbake, er at jeg med stor sannsynlighet ikke får se sønnen min vokse opp, og at jeg sannsynligvis aldri blir bestemor.

Eli trener på å være til stede her og nå, istedenfor å tenke fremover.

- De fleste av oss er ganske fremtidsrettet. Når du er på ferie, sitter du gjerne der og planlegger neste ferie. Det er så teit. Vær til stede i ferien du er på, istedenfor å planlegge neste. Jeg er jo sånn selv. Jeg spør legene om hva som skjer når jeg får tilbakefall, selv om de mener vi skal snakke om det først når det skjer. Men jeg skal bli flinkere til å leve her og nå.