Elias og Benjamin var like og ulike som tvillinger flest. Begge fikk diagnosen høytfungerende autisme etter første året på videregående. Benjamin brydde seg ikke, det var som om han allerede hadde skjønt det. For Elias var diagnosen vanskelig å godta, kanskje forsonte han seg aldri med den.
Da han tok sitt eget liv, i november 2018, kom det likevel som lyn fra klar himmel. Da Benjamin valgte samme utgang et halvt år senere, i mai 2019, kom det ikke som noen overraskelse.
Elias hadde blitt kremert. Nå ble hans urne bundet til kransen på lokket til Benjamins kiste, og senket i jorden. Sammen i døden, så som i livet.
Flyktet fra krigen med sine multihandikappede tvillingdøtre
Begravd på Hamarøy
I boken Lars Petter Kjær nå har skrevet, Elias og Benjamin En fortelling om å være far i møte med det utenkelige, har han skildret denne umulige dagen.
På den vakre kirkegården på Hamarøy, var det eneste han klarte å se, det store sorte rektangulære hullet som guttene hans ble senket ned i. Mens moren deres Marit grep tak i en spade, og selv kastet jorden over dem hun hadde satt til verden 23 år tidligere.
- Hvordan har du overlevd?
- Det enkle svaret på det, er at livet går videre. Jeg har to andre barn også. Jeg måtte være pappa for dem.
Han svarer kvikt og blidt. Vi møter ham på Zoom, på jobb i rådhuset i Sandefjord. Han har hatt ulike lederstillinger i kommunen, nå jobber han med kommunikasjon og digitalisering.
Allerede to uker etter å ha mistet også Benjamin, var han tilbake på jobb. Det mer komplekse svaret handler om dette. Det har vært helsebringende å delta i hverdagslivet. Samtidig har kroppen vært full av sorg.
Kjente seg avvist som far
Han lever i to livsstrømmer, forteller han. Ett med kona Berit, barna Ina og Oskar som nå er 14 og 19, og full jobb. Ett i sorgen, som han i boken beskriver som en elv under isbreen. En elv som ikke synes, men som kan forme og knuse fjell.
Det har vært et stort gap mellom det han har følt og det han har vist fram.
Med boken, som er hans aller første, har han tvunget seg til å gi sorgen plass. De to årene det har tatt å skrive den, beskriver han som en ekstrem påkjenning.
- Jeg er en veldig livsglad og optimistisk person, og har egentlig ikke anlegg for å være deprimert i det hele tatt. Det letteste for meg ville ha vært å pakke det bort og gå videre med livet mitt. Men jeg visste at det kunne bli potensielt farlig for meg.
- Etter det halve året som var så kaotisk, var jeg helt nummen. Jeg satte meg for å gå ordentlig inn i det. Jeg ville ikke tillate meg selv å gå fort forbi.
Som psykologutdannet vet han godt, og har nå selv erfart, at sorg kan ha i seg veldig destruktive krefter. Mange som opplever komplisert sorg, kommer aldri ut av det, mener han. Det er de umulige diskusjonene om skyld og ansvar som mange etterlatte etter selvmord kastes ut i, han også har kjempet med.
For Lars Petter kjentes tvillingenes brutale utgang også som en total avvisning av den han hadde vært som pappa.
Hvem var jeg som pappa?
Og vi, som nesten ikke kan forstå hvordan man kan overleve tapet av to barn, kommer kanskje tettest på svaret her, om hvorfor det likevel har gått. I skriveprossen fant han noen nye spørsmål og noen nye svar.
- Istedenfor skyld og ansvar, endte det med å handle om hvem jeg var som pappa. Det var dét som løftet meg. Å finne tilbake til troen på at jeg hadde klart å gi dem kjærlighet.
Han hadde begynt på psykologistudier, da han ble pappa for aller første gang. Det var ikke akkurat planlagt ler han, men det lyser av ansiktet når han forteller om hvordan han fikk gleden av å først fortelle foreldrene sine at de skulle bli besteforeldre, og så, noen uker senere: “Ops det er visst en til!”
Han visste ingenting om små barn, men kjente at han hadde mye omsorg å gi. Da tvillingene var et år, ble det brudd mellom ham og moren til guttene. De bodde med hver sin tvilling i Oslo, men guttene tilbrakte det meste av tiden sammen.
Da barna var tre, skjedde en ny stor forandring. Marit, moren til guttene, kom inn på studier i Tromsø, der hun også hadde stor familie og venner. Det beste for guttene var å følge henne, ble de enige om den gangen, selv om han også gjerne ville ha hatt dem hos seg i Oslo.
Lars Petter fortsatte sitt liv i Oslo, men forsøkte å være en så deltakende pappa han bare kunne, fløy opp for å være med på utviklingssamtaler, avslutninger og hverdager, og hadde lange ferier sammen med dem.
Elsket å være sammen
Tvillingene var toeggede, men mange klarte ikke å se forskjell på dem. For familien var ulikhetene tydelige. I boken beskriver Lars Petter dem slik:
Elias var litt høyere, mer åpen og utadvendt. Benjamin tettere, mer kompakt og avventende. I møte med andre gikk som regel Elias foran. Det kunne virke som at Benjamin trengte broren sin mer enn motsatt. Benjamin møtte verden, og hadde omgang med verden, via Elias.
- De var sterkt knyttet sammen. Moren deres brukte mye tid til å tilrettelegge for det sosiale med andre barn, men det var ingenting som kunne konkurrere med hverandres selskap.
Av og til kunne Lars Petter føle seg som publikum til de to, som om de hadde en egen verden ingen andre helt kunne få bli en del av.
Men de var svært kunnskapstørste - og han var en som leste mye. Humor og kunnskap ble samværsformen mellom de tre.
Med stor familie rundt seg på begge sider, og med mange som investerte mye tid i guttene, var ikke utfordringene så store, verken for dem eller guttene.
Fikk diagnose
Da tvillingene startet på videregående, skjedde to ting de ble sterkt preget av. De begynte selv å kjenne på annerledeshet. Omtrent på samme tid mistet de begge besteforeldrene på morssiden, som hadde vært en stor del av hverdagen.
Elias ble deprimert og gikk til samtaler hos psykolog hos BUP. Det var her begge tvillingene ble utredet for høytfungerende autisme, og fikk diagnosen. For Lars Petter ga den mening, det forklarte mye om hvorfor de var som de var.
- Det er et trekk ved diagnosen, at det er krevende å håndtere sterke følelser. De ble sterkt preget av det som skjedde. Men som pappa var diagnosen helt uvesentlig. Jeg var opptatt av hvem de var.
For å få guttene gjennom videregående, ble de enige om at Elias skulle bo med Lars Petter og hans familie i Sandefjord.
Han smiler når han forteller om det.
- Det opplevdes som veldig fint å ha den daglige omsorgen for Elias.
Elias var 18 den gangen, men krevde fortsatt en del oppfølging. Lars Petter gjorde det han kunne for å hjelpe ham, og samarbeidet tett med skolen for å få et godt opplegg rundt sønnen. Elias selv stilte seg opp foran sin nye klasse og fortalte om diagnosen, Lars Petter var så imponert over ham da.
I boken beskriver han hvordan han sprekkferdig av stolthet sitter med Elias i bilen på vei hjem etter avgangsfesten på videregående, med vitnemålet fullt av toppkarakterer.
Nå er alt dette bare en setning som blir hengende i luften.
- Han kunne ha blitt hva han ville.
- Kan vi snakkes senere?
Elias flyttet tilbake til Tromsø etter videregående, der han og Benjamin fikk seg hver sin hybel. De begynte å studere på universitetet. (Lars Petter: Hvordan klarte de seg på universitetet? Så alt ut til å gå rette veien?)
Lars Petter var på jobb da guttenes mor ringte ham, og sa at Elias var død. Han kunne ikke komme seg raskt nok til Tromsø den gangen, for å være der for Benjamin.
Allerede på vei ut døren fra jobb, begynte han å spille av samtalen han hadde hatt med Elias dagen før i hodet. Han hadde ringt for å fortelle at oppgaven han hadde fått toppkarakter på, likevel ikke ble stående, ettersom han ikke hadde klart å levere inn alt han skulle det semesteret. Lars Petter var på vei inn i et møte, og måtte gjøre det kort: Det kan da vel la seg gjøre likevel? Kan vi snakkes senere? hadde han spurt.
Det var likevel én angstfull tanke som overskygget alt:
Hvordan skulle Benjamin klare å leve uten Elias?
- Fremdeles unngår jeg å se meg selv i speilet
Allerede da Lars Petter skrev på talen han skulle holde i Elias sin begravelse, var det viktigste å få sagt noen ord til Benjamin, som kunne trøste og gi håp.
Han som oftest har svart raskt og med klar stemme, stopper litt opp når vi spør om hvordan det siste halve året med Benjamin var.
- Nei, hva skal jeg si? Det var forferdelig vanskelig.
Stemmen er tykk når han fortsetter.
- Det var en sakte prosess som gradvis ble verre og verre. Vi syntes forferdelig synd på Benjamin.
- Man har alltid med seg det lille barnet
Elias døde i november. I ettertid ser Lars Petter den påfølgende julen de feiret sammen i Sandefjord, som et vendepunkt for Benjamin.
- Jeg var ikke engstelig for ham fram til det. Men da var det som om Benjamin skjønte, at han skulle ikke bare feire jul uten Elias - han skulle leve resten av livet uten ham også.
Det er sterkt å lese om hvordan Benjamin pendler fram og tilbake mellom familien i Tromsø og i Sandefjord, uten å finne verken ro eller mening. Og det er sterkt å lese om hvordan en far strekker seg til det ytterste for å prøve å gi sønnen livsviljen tilbake, mens han selv er nummen av sorg.
Flere ganger forsøkte Benjamin å ende sitt eget liv. Lars Petter kastet seg på flyet til Tromsø da det skjedde. Etter tid på venteliste, fikk han etterhvert et behandlingstilbud, og hadde faste timer hos psykolog.
- Jeg prøvde å være med Benjamin så mye jeg kunne. Det var ekstremt utmattende og slitsomt.
Lars Petter stopper litt opp. Når han fortsetter høres det ut som om gråten ligger bak i halsen.
- Jeg merket at mitt nærvær var litt ferie for ham. Da skulle det ikke skje noe. Men jeg skjønte jo, at sånn kunne det ikke være. Vi håpet han kunne være med oss i Sandefjord, men det ville han ikke.
Beslutningen om å ikke lenger prøve å overtale ham til dette, eller å dra til Tromsø så ofte lenger, var tøff å ta.
- Jeg kunne ikke være en feriepappa for Benjamin, eller være en reserveløsning for Elias.
Et sorgtungt lite smil før han fortsetter.
- Det var sånn det måtte være. Men man har jo alltid med seg det lille barnet som forelder. Det er tungt å akseptere at de må ta sine egne valg.
- Han ville ikke leve uten broren
Han hadde akkurat vært inne på et bakeri med sønnen Oskar, da han fikk telefonen fra ekskona om at også Benjamin var død.
Der han før hadde kastet seg på flyet til Tromsø, var det nå ingenting som hastet lenger. Det verste hadde allerede skjedd.
- Vi hadde vært i beredskap i et halvt år, og plutselig var det ingen som trengte deg lenger. Det var en ekstrem følelse av tomhet.
Da begge tvillingene ble begravet på den vakre kirkegården på Hamarøy, var det med en forsamling sterkt preget av nederlag.
Uten at de to storfamiliene hadde snakket så mye om det, hadde alle hatt et fellesprosjekt.
- Da Elias døde ble det vår oppgave å prøve å gi Benjamin livsviljen tilbake. Det klarte vi ikke.
- Så tror jeg vi alle har funnet ut, at det ikke var opp til oss. Han var en ung mann på 23 år, men han ville ikke leve uten Elias. Det var ingenting vi kunne gjøre for å få ham tilbake.
Å komme fram til nettopp dette svaret, har tatt tid. Lenge tenkte han at det var hans skyld, at han hadde sviktet som pappa.
Den ultimate avvisningen selvmord kan oppleves som av etterlatte, ga tanker om at all kjærligheten han hadde gitt til guttene, sank i verdi. At alt de hadde hatt sammen forvitret. Så hvem var han som pappa da?
Da Elias døde, opplevde han stor støtte og omsorg fra alle rundt seg. Da også Benjamin døde, var det som om det ikke fantes noe annet å si, enn å gjenta det samme man hadde sagt den første gangen.
Følelsen var at alle andre gikk videre med sine liv, og at det ble mindre og mindre plass til den sorgen han bar på.
- Fristende å dømme seg selv
Det var til hytta han dro for å sørge for seg selv. I boken skriver han om stikket han kjenner hver gang har ser på bildene av guttene som henger over kjøkkenbenken der. Og om speilet i gangen, som han ikke klarer å se inn i.
-I Harry Potter bøkene viser trollspeilet det du drømmer om å se. Men dette speilet viste meg det jeg var aller mest redd for å se.
Det var dette speilet han etterhvert forstod at han ikke kunne gå utenom, men måtte stoppe opp ved.
- Hva så du i det speilet?
- Da jeg fikk vite at Elias var død, satt jeg på jobben og måtte komme meg til Tromsø så raskt som mulig. Jeg begynte med én gang å spille av den siste samtalen vi hadde hatt dagen før. Jeg tenkte det var min skyld. Vi hadde også gått en tur søndagen helgen før, alle tre. Jeg tenkte jo at jeg var tett på dem, og at vi hadde en nær relasjon. Og likevel hadde jeg ingen forutanelse om det som skulle skje.
- Når man kastes inn i sånne tankerekker … Det er veldig lett å gi seg selv et altfor stort ansvar. Det er litt fristende å dømme seg selv også, si det var min skyld. Da har man et svar. Det er dét jeg har brukt veldig lang tid på. Å akseptere at det er mange ting vi aldri vil få svar på.
- Men min kjærlighet til Benjamin og Elias, den har jeg tro på i dag. I dag kan jeg gå forbi speilet og ikke være engstelig for hva jeg ser.
Smiler fortsatt
I boken skriver han det slik til guttene sine:
De siste to årene har vært skikkelig vanskelige. Det har vært grusomt. Men det var aldri vanskelig å elske dere, elske dere som dere var. Jeg vil bare si at jeg er så glad for at jeg fikk være pappaen deres, at jeg er pappaen deres. Hadde jeg kunnet, ville jeg gjort det på nytt og på nytt, selv om ingenting ble annerledes.
Det er noe annet som også er uforandret. Lars Petter Kjær beskriver seg fortsatt som en positiv og optimistisk person.
- Men jeg har fått en del tonearter jeg ikke hadde før. Det er ikke enten eller når man opplever sånne ting. Sorgen er med hele tiden, men den overskygger ikke alt det andre. Den er med i alt det andre.
- Hva ser du i speilet nå?
Et smil kommer igjen til syne.
- Jeg ser en person som både er gråere i håret og med noen flere rynker rundt øynene. Men jeg ser en som smiler fortsatt.
*Teksten i kursiv er hentet fra Lars Petter Kjærs bok “Elias og Benjamin En fortelling om å være far i møte med det utenkelige”, som kommer ut på Cappelen Damm denne våren.
