TVILLINGER: Inga og Elin var tvillinger og var totalt avhengige av hverandre. Så skjedde det som aldri skulle skje. Elin ble revet vekk fra livet til Inga på verst tenkelig måte.  Foto: Privat
TVILLINGER: Inga og Elin var tvillinger og var totalt avhengige av hverandre. Så skjedde det som aldri skulle skje. Elin ble revet vekk fra livet til Inga på verst tenkelig måte. Foto: Privat
Mord

Elin ble brutalt drept i sin egen leilighet: - Den ene halvdelen av meg var borte

Inga og Elin var tvillinger - de delte alt, og var totalt avhengige av hverandre. For 20 år siden ble Elin revet vekk fra livet til Inga på verst tenkelig måte.

Inga Dalsegg (42) ble født i Trondheim sammen med tvillingsøsteren sin, Elin. Familien flyttet mye, men søstrene var alltid sammen – helt til de skulle begynne med studier.

Elin var den mest fornuftige av de to, og endte dermed opp med ingeniørstudier. Sommeren 1996 startet Inga med kunststudier i England, mens Elin jobbet i et ingeniørfirma i Ålesund.

– Det var en utrolig vanskelig avgjørelse siden jeg ikke kunne ta Elin med meg. Vi hadde jo aldri vært fra hverandre over lengre tid før. Vi var utrolig nært knyttet til hverandre – vi utfylte hverandre, sier Inga.

Inga følte seg aldri som et eget individ, men som en halvdel av en person. «En av tvillingene», som folk flest sa. De var uatskillelige.

– Vi var skoleflinke begge to, men vi valgte å utvikle oss i forskjellige retninger, slik at vi kunne mestre dobbelt så mange oppgaver.

LES OGSÅ: - Jeg så aldri på min far som en drapsmann - for meg var han bare pappa

Ble brutalt drept i egen leilighet

31. oktober, samme år som Inga flyttet til England, tok livet en drastisk vending. Elin og kjæresten Jin ble myrdet hjemme i sin egen leilighet. Dette var kun seks uker før søstrene skulle fylle 22 år.

ALLTID SAMMEN: Her er Inga og Elin sammen i 1996. Foto: Privat
ALLTID SAMMEN: Her er Inga og Elin sammen i 1996. Foto: Privat Vis mer

– På denne tiden sendte vi flere brev i uken og ringte hverandre så ofte vi kunne. Denne Halloween-kvelden var det Elin sin tur til å ringe, så jeg gikk og ventet, men den ringte aldri. Det var så ulikt henne.

Inga la igjen en beskjed på telefonsvareren til Elin, hvor hun fortalte at hun var bekymret og lurt på om det hadde skjedd noe.

– I ettertid fikk jeg vite at morderen var i leiligheten hennes på denne tiden. Om Elin og Jin rakk å høre beskjeden før de ble drept, får jeg aldri vite.

På Ingas stuebord lå det er brev hun hadde mottatt samme dag. Det startet med «Hei kjære, søte, snille, herlige tvillingsøster!».

– Da Elin ble drept følte jeg ikke at jeg mistet en søster, jeg følte at jeg mistet halvparten av meg selv. Den ene halvdelen av meg var borte, for evig og alltid. Jeg kommer aldri til å elske noen like høyt som jeg elsket Elin.

LES OGSÅ: Marius mistet bestevennen og var nær ved å miste livet selv da en kamerat i psykose gikk til angrep for fem år siden

Måtte lære seg å leve uten Elin

Tiden etter dobbeltdrapet var svært tøff for hele familien, de måtte avgi vitneforklaringer til politiet, se Elin i kisten, velge klær til begravelsen og ta imot henvendelser fra media som ringte konstant.

– Alt var kaos. Et kaos jeg ikke hadde kontroll over – jeg bare drev med strømmen. Følelsene mine kan ikke beskrives, det var en blanding av fortvilelse, sinne, hysteri, sorg, fornektelse, smerte, angst, redsel, skyldfølelse og apati – alt på én gang.

Ingas liv er delt: Før og etter 31. oktober 1996. Hun måtte lære seg å leve uten Elin.

Livet mitt var en marerittlignende tilstand

– Jeg hadde ikke lenger noen å betro meg til. Ingen jeg kunne dele alt med. Jeg måtte bli vant til å omtale meg selv i entall. Jeg malte det jeg følte – livet mitt var en marerittlignende tilstand.

Ingas malerier bestod av forvridde, bleke lik. Enten var hun arbeidsnarkoman og hadde ikke tid til hverken å spise eller sove, mens hun i andre perioder var apatisk, depressiv og suicidal.

– Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle være så alene. Hver gang jeg la meg ned for å sove, kom alle minnene tilbake. Jeg klarte ikke å slutte å fantasere om hvordan Elin og Jins siste minutter i live hadde vært. Hva tenkte de? Fant de noen trøst i at de var sammen i stedet for alene?

LES OGSÅ: - Jeg var kjempeglad i pappa, men hele tiden var jeg redd for at vi skulle være alene. Da visste jeg hva som kom til å skje.

Klarte ikke å føle glede lenger

Inga var redd for å bli kjent med nye mennesker – alle kunne jo være potensielle mordere. Hverdagen bestod av hysteriske anfall av panikk eller gråt. Hun isolerte seg og distanserte seg fra andre mennesker.

– Kunstlærerne i England var ikke spesielt begeistret for min morbide fascinasjon av døden. En av kunstlærerne mine spurte om jeg vennligst kunne være deprimert i helgene, slik at det ikke gikk utover studiene mine.

Inga klarte ikke å fortelle noen hvordan hun hadde det – hun var mørkeredd, og både så og hørte mordere i huset sitt. Hun trodde at hun var gal, og oppsøkte lege halvannet år etter drapet. Hun fikk diagnosen PTSD (posttraumatisk stresslidelse)

Jeg klarte ikke å leve eller å glede meg over noe

– Jeg følte at jeg ikke hadde en fremtid. Jeg forventet ikke en karriere, kjærlighet eller at noen skulle kunne bli glad i meg. Jeg klarte ikke å leve eller å glede meg over noe. Jeg slet med søvnløshet – jeg var redd for å sove, for hver gang jeg sovnet hadde jeg ekstreme mareritt om morderen, en mann både Elin, Jin og jeg kjente godt fra før.

LES OGSÅ: - Det var bare et spørsmål om når neste hogg ville ta livet av meg

Bildene fra åstedet brant seg fast i minnet

Elins pårørende fikk selv velge om de ønsket å se politiets fotografier fra åstedet. Inga visste at hun måtte se dem. Hun hadde sett et speilbilde av seg selv, etter en obduksjon, i en likkiste på et sykehus med et deformert hode etter skudd på kloss hold.

– Det første som slo meg da jeg så bildene var hvor mye blod det er i en kropp. Det var et sjokk. Elins lange hår lignet ikke hår, det minnet mer om tang eller tare, på grunn av alt blodet.

Inga klarte ikke å få bildene fra åstedet ut av hodet. Hun begynte å male det hun hadde sett – et maleri som skulle vise seg å bli 3 meter x 2,5 meter.

– Maleriet var med på min aller første kunstutstilling sommeren 1998, og skapte enorm mediarespons. Jeg åpnet min første separatutstilling som gjorde det veldig bra, og reiste til flere gallerier i Norge. I ettertid innser jeg at dette trolig var den beste terapien jeg kunne ha fått.

KUNST: - I ettertid innser jeg at dette trolig var den beste terapien jeg kunne ha fått, sier Inga. Foto: Privat
KUNST: - I ettertid innser jeg at dette trolig var den beste terapien jeg kunne ha fått, sier Inga. Foto: Privat Vis mer

Midt oppe i all elendigheten møtte Inga Guy – en medstudent som spurte hvorfor hun hadde vært så mye borte. Da Inga begynte å fortelle knakk hun totalt sammen. Det tok ikke så lang tid før de to ble et par – Guy klarte å hjelpe Inga gjennom den vonde hverdagen.

Sommeren 1997 skulle Guy på ferie til Hellas med familien – en ferie som skulle endre alt. Guy falt ned fra en veranda og ble alvorlig skadet – legene visste ikke om han ville overleve. Men det gjorde han, og etter flere operasjoner og mye trening klarte han etter hvert å gå igjen.

– Jeg tror det var utrolig viktig for både Guy og meg at vi hadde hverandre. Begge har opplevd hvor sårbart og skjørt livet er, så vi forstod hverandre.

Inga og Guy skapte frustrasjon blant professorer og medstudenter. Han malte operasjonssår, knuste ryggvirvler og ryggsøyler med metalldeler. Inga malte kun blodige lik, savn og tap. Men de kom seg igjennom det sammen, og fikk oppleve Graduation sammen med familiene sine.

Kom seg videre, på hver sin vei

Dessverre gikk forholdet over i vennskap i stedet for kjærlighet – allikevel er Inga evig takknemlig for Guys tålmodighet.

VIKTIG FOR HVERANDRE: - Jeg tror det var utrolig viktig for både Guy og meg at vi hadde hverandre, forteller Inga. (På bildet: Inga og Guy) Foto: Privat
VIKTIG FOR HVERANDRE: - Jeg tror det var utrolig viktig for både Guy og meg at vi hadde hverandre, forteller Inga. (På bildet: Inga og Guy) Foto: Privat Vis mer

– Vi slet på hver vår måte – han fysisk og jeg psykisk, men vi elsket hverandre og gjorde det vi kunne for å hjelpe og støtte hverandre. Vi var sterke for hverandre. Uten Guy hadde jeg ikke vært her i dag.

Guy er nå en gift mann med tre barn. Inga brukte lang tid på å male seg selv ut av sorg og bunnløs fortvilelse, og maleriene bærer i dag preg av takknemlighet, tilstedeværelse og glede.

– Jeg er en optimist! Jeg tror at man kan lære mye om man bare øver, og jeg mener at det går an å øve seg til å bli mer positiv og optimistisk. Jeg er flink til å leve her og nå, og å nyte hverdagslykke. Det er ditt liv, ingen kan leve det for deg. 

LES OGSÅ: Derfor er det sunt å gråte 

Til forsiden