FRA STØY TIL STILLHET: Elise Blixgård jobbet med støykartlegging i Vegvesenet da hun og familien bestemte seg for å flytte til stillheten på landet.   Foto: Lars Åke Andersen
FRA STØY TIL STILLHET: Elise Blixgård jobbet med støykartlegging i Vegvesenet da hun og familien bestemte seg for å flytte til stillheten på landet. Foto: Lars Åke Andersen
Flytte På Gård

Elise og Andreas flyttet fra byen for å drive gård

Det var bare ett problem: Ingen av dem visste noe som helst om gårdsdrift.

- Kom, geitene! Kom, kom! 

Elise Blixgård (36) dytter opp den store fjøsdøra, og de 96 dyrene lystrer umiddelbart når de skjønner at de skal få komme ut til sol og frisk luft. Beitesesongen er egentlig over, men med en høst i godlune har Elise innvilget geitene en ekstra smak av frihet. På ivrige klover stormer de mot åpningen, i et tempo som gjør at Elise nærmest må hoppe unna for ikke å bli rent ned. 

– De elsker å være ute. Og jeg klandrer dem ikke – jeg har det jo på akkurat samme måte selv, ler hun, og springer oppover åssiden med hele geiteflokken på slep. Listig og lystig og lett på tå. 

LES OGSÅ: Gründer og designer Siri Brodersen tok med familien og flyttet til Lyngør 

Skuet er som hentet ut fra et nasjonalromantisk postkort. Mellom bakkar og berg, majestetiske fjell, blikkstille fjord – alt antrukket i den nyeste høstkolleksjonen. Og for å gjøre bildet komplett: Legg til lukta av nystekte brød fra det hvitmalte huset på gården, fisken – som naboen har fisket – som ligger til tining på kjøkkenbenken, smaken av gulrotkake, hestene Evita og Alldagas, som later seg ved vannet og fornøyde bjeff fra familiens ferskeste medlem, border collie-­valpen Tjalmak.

– Jeg vet at det høres ut som en skikkelig klisjé, men nå føler jeg virkelig at jeg lever. Å få være ute hele dagen i vær og vind, å kunne høste av naturen, jobbe med dyr, være sammen som familie, faktisk ha tid til å snakke med hverandre, planlegge og jobbe mot felles mål. 

Seks år er gått siden Elise, Andreas (36) og barna Alfred (14) og Signe (11) meldte adresseendring til gården i Storvik i Nordreisa, nord i Troms fylke. Til en plass der ingen skulle tru at nokon kunne bu. Aller minst de selv. Elise ler fremdeles når hun tenker tilbake på hvordan det hele kom i stand. 

– Vi var veletablert i Tromsø, med jobb, skole, SFO, barnehage, trening, henting og bringing. Andreas jobbet da som fiskeriinspektør og navigatør i Kystvakta, og hadde en turnus der han var hjemme i fire uker og på havet de fire neste, sier Elise. 

– Men da han var hjemme, var jeg på jobb, og vi oppdaget at vi knapt fikk sett hverandre. Kanskje bare noen hektiske timer på ettermiddagene, mellom middagslaging, handling og lekser. 

Elise var på dette tidspunktet ferdig utdannet innen samfunnssikkerhet og miljø, og var inne i en prosjektstilling i Vegvesenet. Samtidig som hun søkte på ulike faste jobber, kjente både hun og mannen stadig på at de egentlig ville noe annet. 

GOD TID: I byen så ekteparet Elise og Andreas knapt hverandre i en hektisk hverdag. Nå har de god tid til hverandre, barna – og til hunden Tjalmak. Foto: Lars Åke Andersen
GOD TID: I byen så ekteparet Elise og Andreas knapt hverandre i en hektisk hverdag. Nå har de god tid til hverandre, barna – og til hunden Tjalmak. Foto: Lars Åke Andersen Vis mer

– Vi visste at vi ville bryte opp A4-livet, men vi ante ikke hva vi hadde lyst å gjøre i stedet, sier hun. LES OGSÅ: Jeanett (28) solgte alt hun eide og flyttet til Mongolia

Bonde med null erfaring

Vi spoler tilbake til høsten 2009. Elise, Andreas og barna er på besøk hos en av Andreas’ kompiser i Kvænangen. Kompisen er selv geitebonde, og forteller – halvveis på fleip – at han visste om noen som skulle selge en gård i området med dyr, kvote og alt utstyret på plass. 

– Jeg husker at jeg bare jeg begynte å gapskratte, før jeg spurte om han var helt pling i bollen. Jeg skulle vel ikke bli bonde! 

For det første hadde jeg ingen erfaring på området, og det hadde heller aldri vært et tema at vi skulle kjøpe gård. Jeg var såpass klar i min sak at det ikke ble noe mer snakk om det da. Likevel var det noe som skjedde. Og bilturen fra Nordreisa og hjem til Tromsø denne søndagskvelden husker Elise nesten som en scene fra en film. 

– Jeg kjørte, ungene satt i baksetet, og Andreas satt og halvsov i passasjersetet. Idet vi var langt inne i en mørk tunnel, var det nesten som at jeg ble slått av lynet. 

Elise knipser i lufta for å illustrere hvor brått hun bestemte seg. Og forteller at hun i samme øyeblikk snudde mot ektemannen, og utbrøt: «Andreas, dette gjør vi! Vi kjøper gården!»

– Han kunne jo sagt hva som helst. Hæ? Eller: Hva i all verden er det du tenker på? Men han spurte bare, helt rolig: «Mener du det?» 

Allerede dagen etter satte hun i gang. Og med telefoner til Tine, finansiering og bedriftsplan begynte ballen å rulle. 

– Ting skjedde veldig fort. 1. mai året etter overtok vi, sier Elise. 

LES OGSÅ: Flyttet til Australia: Vekkes av sol og papegøyer

Det var bare ett problem: Verken Elise eller Andreas ante hvordan man driver en gård.

– Jeg visste faktisk ikke engang hvor mange spener ei geit har, og jeg ble skikkelig overrasket da jeg fant ut at det var to og ikke fire. 

Elise forteller at hun heldigvis fikk være på gården to uker på forhånd og jobbe sammen med de forrige eierne. 

– Men utover det startet vi stort sett fra scratch. Og her snakker vi bratt læringskurve, altså! For å kunne drive gård er det enormt mye å sette seg inn i – alt fra dyrehelse, avl og fôring til drenering, jordarbeid og håndtering av maskiner. 

En av de første dagene etter overtakelsen av gården minnes Elise ekstra godt. Hun skulle styre forhøsteren med traktoren – men kunne ingenting om verken forhøsting eller traktorer. Neglene hadde fremdeles rester av byliv og rød Chanel-lakk, og da høyet sprutet alle veier og traktoren hikket og nesten-klikket, kunne ikke Elise annet enn å le. 

KOSELIG MED HEST: Alfred (14), Signe (11) og mamma Elise med hesten Evita. Foto: Lars Åke Andersen
KOSELIG MED HEST: Alfred (14), Signe (11) og mamma Elise med hesten Evita. Foto: Lars Åke Andersen Vis mer

– Jeg følte at jeg var med i et innslag på «Senkveld med Thomas og Harald» – med «Elise gjør ting hun ikke kan». LES OGSÅ: - Det kom til et punkt der jeg tenkte: Var dette alt?

Ikke bare harmoni

De første årene etter at de overtok gården, fortsatte Andreas å jobbe i Kystvakta. I de periodene han var på havet, var det Eline alene som hadde ansvaret for hus og hjem, barn og dyr. Nå er familien fosterhjem for en liten gutt, noe som muliggjør at paret kan drive gården sammen. 

– Før vi overtok gården, advarte mange oss mot at man blir så bundet ved å ha gård. At det er vanskelig å ta ferie og å reise bort. Men det er man jo egentlig uansett hvilken jobb man har, og er man flink å sørge for avlastning innimellom, så får man til det meste. Vi har faktisk vært nesten over hele verden etter at vi ble bønder. 

Samtidig er Elise den første til å innrømme at det er mye jobb når det står på som verst. 

– I perioder arbeider vi mye, kanskje mer enn hva vi noensinne har gjort. Men vi jobber sammen.

LES OGSÅ: Økonomiekspert Maria Setsaas med oppfordring til kvinner: -Ta sats og bli gründere!

Klokken er halv tre, og nedenfor gården stopper skolebussen. Signe og Alfred hopper ut og blir møtt av en logrende Tjalmak.

– Jeg elsker å bo her. Særlig siden jeg kan holde på med dyrene så mye jeg bare vil, sier Signe.

Alfred innrømmer at han ikke alltid er like entusiastisk som lillesøsteren, men heller ikke han ønsker seg tilbake til byen. 

– Det er for det meste veldig bra her. Men av og til blir jeg litt lei. Siden det er så mye jobb, føler jeg jo at jeg må hjelpe til, sier fjortenåringen. 

Nationen trykket nylig en artikkel der de siterte den svenske avisen Dagens Industri: Ifølge analysebyrået Kairos Future er bonde det mest trendy yrket akkurat nå. Bakgrunnen er blant annet eksplosjonen av landbruksrelatert innhold i sosiale medier. Interessen for landbruket og dem som jobber innenfor sektoren, har økt voldsomt. Folk drømmer seg ut på landet, og plutselig får bønder titusentall følgere på sosiale medier. Elise kjenner seg absolutt igjen i at bonderomantikken blomstrer. 

– Når det er sagt, er det jo ikke slik at gårdslivet utelukkende er fønvind, nypotet og harmoni. Men slik er jo ikke livet noen steder, og også her har det vært mange tunge stunder. Likevel må jeg si at jeg foretrekker å gråte i trappa her på gården enn å gråte i trappa i byen. Hemmeligheten ligger i innstillingen, mener bonden. 

– Det gjelder å ha et bevisst forhold til hva som er viktig for deg i livet. Hvilke verdier har du? Hva gjør deg glad? Hvis du mener at et nyoppusset kjøkken, de siste møblene og godlukt i alle rom er det som gjør livet komplett, så ville du garantert blitt ulykkelig her. Men slike ting er heldigvis underordnet for oss. Det viktigste er å være til stede i livet. 

Hun retter på det røde skautet og røsker forsiktig i skjegget til en av geitene. 

– Og det får vi muligheten til her!

redaksjonen@kk.no Denne reportasjen står også i KK nr 43, 2016

Til forsiden